Nei til legalisering av cannabis

Kjære venner.

Gratulerer med dagen

På vegne av Forbundet Mot Rusgift vil jeg ønske dere vel møtt til årets 1. Mai-markering av rusgiftmotstanden i Oslo. 1. Mai er en internasjonal solidaritets- og kampdag. Mange interesseorganisasjoner innenfor miljøvern, kvinnesak, fred og andre innsatsområder markerer i dag sine kampsaker. Slik vil også vi markere vårt solidaritetsarbeid for de rusgiftavhengige og deres pårørende og vårt forebyggingsarbeid overfor alle dem som ikke blir rusgiftavhengige takket være innsatsen fra oss og en rekke andre rusgiftpolitiske organisasjoner.

Verden er stadig usikker. Det pågår flere kriger i Midtøsten og Afrika. Hundretusenvis av flyktninger er på vei nordover eller befinner seg i flyktningeleire. ISIS og andre terrororganisasjoner tyranniserer de områdene de har kontroll over, og planlegger og gjennomfører terrorangrep først og fremst i nærområdene, men også i Europeiske byer. I Norge mister mange i øyeblikket jobben p.g.a. nedgang innen oljesektoren, og i øyeblikket pågår det arbeidskonflikt innenfor Hotellbransjen, mens det også brygger opp til konflikt innen offentlig sektor, og mange andre områder står for tur til å megle om nye tariffavtaler. Mange familier og eneforeldre sliter med å få økonomien og tidsklemma til å gå i hop. Slike tilstander roper på felles kamp og solidaritet for å komme igjennom. Men situasjonen kan også ende i passivisering og sløving gjennom økt bruk av alkohol og narkotika. Legaliseringsbevegelsen på narkotikasida arbeider tydeligvis for at det skal skje, både her hjemme og internasjonalt. Alkoholindustrien likeså. Men vi trenger klare hjerner, innsatsvilje og god dømmekraft, for å kunne forsvare demokratiet og folkestyret hver dag. Dagen i dag er en slik dag, hvor kampen for demokratiet og folkelig deltakelse i samfunnslivet har mange ytringsformer, som kampen mot rusgiftpassivisering og sløvhet, hvor FMRs innsats glir naturlig inn.

Narkotikapolitikken er et stridstema i Norge, som i mange andre land.

Ett av de store spørsmålene er hva slags lovgivning vi skal ha på narkotikaområdet. Legaliseringsbevegelsen ønsker – som navnet sier – en legalisering. Internasjonalt sett har de hatt betydelig gjennomslag. I USA har flere stater allerede legalisert cannabis, takket være enorm pengestøtte til valgkamp fra bl.a. George Soros, en milliardær som finansierer legaliseringsbevegelsen mange steder i verden, og hvor en rekke andre stater i USA har godtatt ordninger for s.k. «medisinsk marihuana». USAs regjering, med president Barack Obama i spissen, har ikke satt foten ned for dette bruddet på FNs narkotikakonvensjoner, hvor landene er forpliktet til å holde cannabis og andre narkotika forbudt og straffbart. Hva den kommende presidenten i USA vil gå inn for, er ennå uklart.

Men for halvannen uke siden diskuterte  FN den internasjonale narkotikapolitikken på en spesialsesjon om narkotika, UNGASS 2016. Legaliseringsbevegelsen, som styres fra England og USA, håpet å få endret de internasjonale narkotikakonvensjonene i liberaliserende retning, men fikk heldigvis ikke gjennomslag. Ordet «Legalisering» kom ikke engang inn i slutterklæringen, og det gjorde heller ikke begrepet «skadereduksjon».  Sluttdokumentet erkjenner det felles globale ansvaret for å håndtere verdens narkotikaproblem og peker på FNs tre narkotikakonvensjoner og FN-institusjonene som hjørnesteinene i det internasjonale samarbeidet på narkotikafeltet. Narkotikapolitikken skal også ses i sammenheng med FNs utviklingsmål om sosial og økonomisk utvikling. Dette er et resultat vi bør være godt fornøyd med, og FMR bør kreve at Norge internasjonalt aktivt krever at USA og enkelte andre land, som URUGUAY og Canada opprettholder de forpliktelsene landene har underskrevet på at de vil påta seg i narkotikapolitikken.

Men kampen er på ingen måte vunnet, hverken her i landet eller internasjonalt. FMRs parole for dagen, ”Kamp mot økte rusgiftskader – nei til legalisering av hasj” er derfor stadig aktuell. Vi ser at hver gang et narkotikapolitisk tema kommer opp til debatt, kommer det også nye mediautspill om legalisering eller utvidelse av de s.k. «skadereduserende» tiltakene, som for eksempel sprøyterom og heroinutdeling. Enkelte aviser, som Dagbladet og Aftenposten vil mye heller ta inn innlegg fra personer med en liberal narkotikapolitisk agenda enn fra oss motstandere. Sentralt plasserte journalister gjentar og gjentar påstandene fra legaliseringsbevegelsen. Dette skaper inntrykk av at legalisering er et folkekrav, selv om en ny undersøkelse viser at 87 prosent av befolkningen ønsker et fortsatt forbud.

Vi har sagt at et fortsatt forbud mot innehav og bruk av narkotika er et godt verktøy for å holde narkotikabruken nede. Dette betyr ikke at vi ønsker narkotikaavhengige brukere satt i fengsel. Tvert i mot, de trenger, og bør få behandling. Alternativ soning, narkotikaprogram med domstolskontroll, prøveløslatelse og påtaleunnlatelse på vilkår,  ungdomskontrakter, motivasjonssamtaler og et mer omfattende intervensjonsprogram er noen av de reaksjonsmulighetene som samfunnet har under nåværende lovverk. Disse forutsetter at alt innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt og straffbart. Dette vil ikke legaliseringsbevegelsen være med på. NORMAL – en av legaliseringsorganisasjonene vedr. cannabis, oppfordrer på sine nettsider ungdom som får tilbud om ungdomsstraff, eller deres foreldre å nekte. De vil heller at ungdommene skal komme i bøte- eller strafferegisteret, enn at de skal slutte med narkotika. FMR vil på et møte senere i mai arrangere et offentlig møte hvor vi diskuterer hva som er sant og usant om narkotikastraff i norsk kriminalomsorg.

Akkurat nå ser det ut til at mye av aktiviteten i legaliseringsbevegelsen går ut på å få til en avkriminalisering eller legalisering av cannabis. Argumentet er at omsetningen av cannabis er i hendene på organiserte kriminelle, og at det er bedre at staten tar over kontrollen og omsetningen, som med alkohol. Vårt hovedsynspunkt er at dette argumentet er naivt. For det første er det jo hasjrøykerne selv som forer den organiserte kriminaliteten med penger, ved at de kjøper narkotika. For det andre foregår det jo en betydelig svart omsetning også av alkohol. I den siste tiden er det gjort store beslag av smugleralkohol. Her snakker vi ikke om liter, her snakker vi om tonn. Dette til tross for at den legale omsetningen av alkohol aldri har vært mer liberal enn i dag. Juventes ølkjøpsaksjoner har for eksempel vist at en rekke dagligvarebutikker selger alkohol til mindreårige.  En legalisering av narkotika vil ikke hindre at det fortsatt vil være en svart omsetning for eksempel til ungdom under 18 år, som er en foreslått aldersgrense, og det vil være en svart omsetning av andre og sterkere cannabistyper enn det staten eventuelt ville omsette.

Men det viktigste er at en legalisering vil føre til en sterk økning i bruken av cannabis – og dermed også av problemene med cannabis – i tillegg til det alkoholproblemet vi allerede har.

En ny trussel som har dukket opp de siste årene er de s.k. syntetiske narkotika,  dvs. stoffer som produseres i illegale laboratorier, og selges via internett. Det er påvist at disse stoffene er langt sterkere enn de tradisjonelle narkotika, at de er vanskelige å dosere og det har kommet flere dødsfall i kjølvannet, også i Norge. FMR krever derfor at tollvesenet får utstyr og ressurser til å stoppe importen av disse stoffene fra utlandet, og at de innenlandske internettsidene som tilbyr slike stoffer blir etterforsket og stengt. Norge må presse på for at internettsider som selger narkotika internasjonalt blir stengt. 

Hva har så FMR gjort? Vi tror mye av motstanden mot narkotikaliberalismen må komme fra de unge. For tre uker siden arrangerte FMR i samarbeid med Juvente og Ungdom Mot Narkotika et stort nordisk kurs om narkotika for unge rusgiftmotstandere i Norge og Sverige. Entusiasmen for å støtte opp om den restriktive narkotikapolitikken var stor, og det er å håpe at legaliseringsbevegelsen etter hvert vil møte større motstand i den offentlige debatten.

FMR har i flere år arrangert kurs for fagfolk om «Tegn og symptomer på narkotikabruk». I år har vi arrangert to slike kurs, og et tredje står for tur til høsten. Hensikten er at kunnskaper i tyding av tegn og symptomer på narkotikapåvirkning skal gjøre mye av den urinprøvetakingen som i dag foregår både i barnevernet, i behandlingsinstitusjonene og i kriminalomsorgen overflødig, fordi tjenestefolkene kan «se» på en person – ikke bare at han er påvirket – men også med stor treffsikkerhet kan si hvilket stoff han eller hun er påvirket av.

FMR har arrangert en offentlig møteserie på Litteraturhuset i Oslo, riktignok med varierene oppslutning, men med viktige temaer,som sprøyterom, heroinforskrivning, UNGASS-prosessen og behovet for en nasjonal alkoholstrategi. Vi har også arrangert en foredragsturne i byer rundt om i landet, og planlegger en ny og mer omfattende turne til høsten.

FMR avsluttet i fjor vår et flerårig arbeid med et nytt prinsipp-program, som også er blitt distribuert på våre nettsider under mottoet «Nasjonal dugnad for en bedre alkohol- og narkotikapolitikk». Dette året arbeides det med et nytt narkotikapolitisk program, fram mot årsmøtet neste år.

Ellers er vi aktive på sosiale medier. FMRs facebookside blir oppdatert så å si daglig, med informasjon fra den rusgiftpolitiske fronten.

Stortinget har akkurat behandlet opptrappingsplanen for rusgiftfeltet.

Den innebærer bl.a. at feltet skal få 2,4 milliarder i økte bevilgninger de neste fire år. Dette er bra. Det er særlig kommunene som trenger ekstra bevilgninger for å kunne bygge ut oppfølgingsinnsatsen overfor rusgiftavhengige som har vært i/er i behandling, og som trenger bolig, rusgiftfritt nettverk, sysselsetting/skole. Dette er helt avgjørende for at behandlingsinnsatsen skal bli vellykket. Men da burde så store deler som mulig av bevilgningene vært øremerket.

FMR utalte seg også om opptrappingsplanen, og sa bl.a. at

«Frivilligheten blir i opptrappingsplanen framholdt som en forutsetning for å videreutvikle folkehelsearbeidet. Dette er vi enige i. Men siden opptrappingsplanen i hovedsak legger vekt på forebygging overfor grupper i risikosonen, vil vi vektlegge at det primærforebyggende arbeidet, som ikke har stor plass i opptrappingsplanen, også vil ha betydning for personer som har gjennomgått avhengighetsbehandling. Det store problemet for personer som skrives ut fra behandling og/eller er under rehabilitering i kommunen er at de ikke har noe rusgiftfritt nettverk. Det medfører ofte tilbakefall til destruktiv rusgiftbruk. Men det finnes også grupper av mennesker som av andre grunner ikke bruker rusgifter, f.eks. at de ikke tør, eller vil bruke alkohol eller andre rusgifter, eller fordi det ikke passer med deres arbeid eller livssituasjon, eller de bestreber seg på en så sunn livsstil som mulig. Disse menneskene kunne utgjøre en stor ressurs også for tidligere alkohol- og stoffavhengige. Men det forutsetter at det finnes et miljø, hvor disse kan møtes og danne nettverk. De frivillige avholdsorganisasjonene representerer et slikt miljø, og burde i større grad kunne knyttes opp mot tørrlagte pasienters behov for rusgiftfrie venner og kontakter. Disse organisasjonenes medlemmer og virksomhetsdeltakere representerer også en normalitet som ville gjøre det lettere for tidligere stoff- og alkoholbrukere å knytte seg til personer uten samme problembakgrunn som de selv har. Også av behov for å påvirke det generelle klimaet når det gjelder alkohol og narkotika, ville det være en fordel om disse tørrlagte miljøene var så store som mulig.»

• Vi foreslo derfor at det settes opp som et nasjonalt mål at den alkoholfrie befolkningsandelen skal utgjøre minst 20 prosent innen år 2030.
• Vi foreslo videre at det blir avsatt midler til disse organisasjonenes informasjons- og nystiftingsvirksomhet, med målsetting om å etablere minst en aktiv avholdsorganisasjon i hver kommune.

Det var imidlertid få spor av dette å se i vedtaket om opptrappingsplanen.

Stortinget har også behandlet og vedtatt endringer av regelverket for bruk av tvang innenfor rusgiftfeltet. Det skal nå igjen bli mulighet for å ransake pasienters rom og eiendeler ved ankomst og kroppsvisitere pasienter ved mistanke om oppbevaring eller bruk av narkotika på institusjonen. Dessuten vil man kunne inndra pasienters pc og mobiltelefon av hensyn til andre pasienters og ansattes integritet.

FMR uttalte seg også om dette, og mente at Helse- og omsorgstjenestelovens §10-4 om s.k. «frivillig tvang» burde få større anvendelse. Men dette var det ikke stemning for i Stortinget.

Det finnes en rekke rusgiftpolitiske stridstemaer akkurat nå, som sprøyterom, heroinforskrivning, heroinrøyking, legalisering, alkohol på idrettsarenaer, kortere skjenketid, høyere aldersgrenser for øl og vin, rusgiftundervisning i skolen. Men det vil det føre for langt å komme inn på i denne omgangen.

Som disse betraktningene skulle vise, er det mer enn nok å engasjere seg i for rusgiftpolitisk interesserte mennesker. Men for at vi skal kunne øve innflytelse, må vi organisere oss, og vi må være mange. Forbundet Mot Rusgift er en organisasjon som også vil bruke denne 1. mai-dagen til å slå et slag for solidaritet med rusgiftskadde og deres pårørende, for et alkohol- og narkotikafritt sosialt omgangsliv og for en restriktiv rusgiftpolitikk, ikke bare i dag, men alle de andre dagene i året også. Alle som er enige med oss i dette, er velkomne til å slutte seg til.

Med dette ønsker jeg dere alle en fortsatt fin 1. mai, og en fin deltakelse i årets 1. mai-demonstrasjon.

Takk for oppmerksomheten.