Legaliseringsbevegelsens klamme hender

Legaliseringsbevegelsens klamme hender

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift.

I Klassekampen 12. august stempler leder for legaliseringsbevegelsen i Bergen, Trond Wathne Tveiten, undertegnede som «en høylytt minoritet» samtidig som han klager over at hans bevegelse bare får smuler eller ingen finansiering. Å både bruke hersketeknikker og ikle seg offerrollen i samme tekst er betegnende for den posisjonen legaliseringsbevegelsen har hatt når det gjelder å mate publikum med riktige holdninger.

Tveiten sammenligner loven mot homofili, som ble opphevet i 1972, med forbudet mot innehav og bruk av narkotika i dag. Men det er en stor forskjell på homofili, som er en medfødt legning, og bruk av narkotika som hverken er nødvendig eller representerer noen legning. Det siste er tvert imot en atferd som kan skape avhengighet og sosiale avvik for den enkelte, og som derfor også går ut over pårørende. Dersom én i familien har et avhengighetsproblem, har hele familien det også. Dersom narkoliberalerne får viljen sin, og bruk av narkotika blir tillatt, vil narkotikabruken øke i omfang, og flere ungdommer vil pådra seg et narkotikaproblem. Vil vi det?

Tveiten viser til «tungtveiende FN-organer». Det organet som uttrykker FNs vilje, er FNs hovedforsamling. I den FN-konferansen om narkotika, UNGASS, som nettopp er avsluttet, ble ikke «legalisering» nevnt med et ord i sluttdokumentet.

Med økende sosial aksept og økt tilgjengelighet har Tveiten sikkert rett i at folkemeningen kan endre seg, slik den har gjort i USA, godt hjulpet av sterke pengekrefter, og med økende problemer som resultat. Men i Norge er opinionen klart mot legalisering av alle narkotika, inklusive cannabis. Det er godt mulig at hvis Tveten stiller mer ledende spørsmål, enn de som meningsmålingsinstituttene hittil har brukt, vil han kunne få svar som han liker bedre. Men foreløpig er det tydeligvis han som er «en høylytt minoritet», riktignok med støttespillere i flere medier.