Språkrøkt på rusgiftfeltet

Særlig er hun opptatt av hvordan media, fagfolk og organisasjoner bruker begrepet ”rus”. Brukes begrepet bare om kjemisk beruselse? Hva med seiersrus, gledesrus, elskovsrus osv. ?Når noen sier ”Han bruker rus”, brukes det ikke da også om alkohol og narkotika? Eller brukes det bare om narkotika? Hva med ”rusmisbruker”? Er det noe annet enn en ”rusbruker”? På bakgrunn av disse og andre spørsmål har hun foreslått en del bedre begreper.

 

Hun er også opptatt av misbruksbegrepet – spesielt av behovet for en tydeliggjøring i forhold til avhengighetsbegrepet. Synspunktet er at ”misbruker” er blitt overtatt av ”avhengig”, og at dette har sammenheng med at tunge brukere av alkohol og narkotika nå har fått pasientrettigheter i spesialisthelsetjenesten. Avhengighet er jo gjenstand for behandling, mens misbruk er et moralsk anliggende.

Denne diskusjonen er spennende, og viser at den sosiale og medisinske virkeligheten har betydning for språkbruken.

 

Jeg for min del ønsker meg en videreutvikling av diskusjonen, hvor også flere begreper blir satt spørsmålstegn ved. Jeg tenker da først og fremst på misbruksbegrepet, som ikke bare trenger en klargjøring i forhold til avhengighet, men også i forhold til ”bruk”. Finnes det objektivt sett et misbruk? Hva er skillet mellom alkoholbruk og alkoholmisbruk? Undersøkelser SIRUS har gjort, viser at begrepet endrer seg over tid, og at det som ble betegnet som ”misbruk” for 50 år siden, ikke blir betraktet som det i dag. Og hva er hasjmisbruk, er det forskjellig fra hasjbruk? Hvor går eventuelt grensen?

 

Skretting antyder at misbruksbegrepet bør reserveres for all bruk av de tunge narkotiske stoffene, mens det for alkohol og cannabis også finnes en ”bruk”, og at misbruksbegrepet her bør reserveres for mer alvorlige tilstander. Dette blir etter min mening kunstig, ettersom misbruksbegrepet egentlig innebærer at det finnes en ”bruk” som ikke har negative konsekvenser, og som skiller seg fra ”misbruk”. Vi vet nå så mye om både alkohol og cannabis, at vi vet at dette ikke stemmer. I tillegg til eventuell negativ kroppslig og psykisk belastning ved enkeltinntak av alkohol eller cannabis, kommer også at enhver bruk bidrar til å befeste og styrke de respektive kulturene rundt disse to rusgiftene, som jo er ett av hovedproblemene både når deg gjelder rekruttering og rehabilitering.

 

I FMR har vi lenge hevdet at misbruksbegrepet er subjektivistisk og moraliserende, subjektivistisk fordi enhver kan ha sin egen definisjon av misbruk, og moralistisk fordi det brukes til å sette ett skille mellom ”oss som bruker alkohol med måte” og ”dem som ikke kan eller vil drikke med måte”, og som derfor må skylde seg selv for sine problemer. Vi omtaler pr. definisjon alle inntak av rusgifter som ”bruk”.

 

Skretting setter heller ikke spørsmålstegn ved rusmiddelbegrepet. Skal begrepet brukes bare om alkohol og narkotika? Hva med sovepiller, og beroligende og angstdempende midler? Kan ikke disse også framkalle rus? Hva med ikke-kjemiske kilder til rus, som spilleautomater, fotballkamper, sex og fallskjermhopping? De framkaller alle endringer i lystsenteret i hjernen, og kan skape avhengighet. Er ikke også disse ”rusmidler”? FMR har lenge hevdet at vi trenger et begrep som dekker de narkotiske stoffene, alkohol, beroligende og søvnframkallende medikamenter og sniffemider. Vi har valgt begrepet ”rusgift”. Hvorfor: Giftbetegnelsen understreker disse substansenes farlighet, mens middelbetegnelsen underslår den. For mange år siden var rusgiftbegrepet mer allminnelig, og ble også brukt i lovtekster og offentlige dokumenter. Hvorfor ble det erstattet med rusmiddelbegrepet? Var det fordi en del alkoholbrukere ikke likte å se sitt foretrukne nytelsesmiddel omtalt som gift?

 

Med utgangspunkt i Skretting, og i den ordboken som FMR har utarbeidet foreslår jeg en del alternativ språkbruk:

 

 [1] ”Hva er misbruk og avhengighet” – SIRUS-rapport nr. 4/2010.