Abonner
Du kan følge meg på Twitter her:
www.twitter.com/kreinas
Du finner Forbundet Mot Rusgifts nettsted her:
www.fmr.no
Tidsskriftet Mot Rusgift finner du i fulltekst her:
www.fmr.no/mr
Du kan kontakte meg på e-post:
kreinas@online.no
Hva kan du oppnå ved å kutte ut alkoholen?
En twitter-venn har nettopp på egen hånd bestemt seg for å kutte ut alkoholen fram til jul. Jeg kan ikke annet enn ønske lykke til, og samtidig understreke at et alkoholfritt liv absolutt ikke er til å kimse av.
Sett fra et livsstilsmessig og velværemessig synspunkt, er det mye du kan oppnå ved å redusere eller kutte ut alkoholen. Før du bestemmer deg til å kutte ut, eller ta en to-tre måneders hvit periode, er det kanskje greit å se på de fordeler du kan oppnå ved å redusere eller kutte ut alkoholbruken (eller la være å begynne (igjen)).
Sett fra et livsstilsmessig og velværemessig synspunkt, er det mye du kan oppnå ved å redusere eller kutte ut alkoholen. Før du bestemmer deg til å kutte ut, eller ta en to-tre måneders hvit periode, er det kanskje greit å se på de fordeler du kan oppnå ved å redusere eller kutte ut alkoholbruken (eller la være å begynne (igjen)).
Lista nedenfor kan du komplettere selv.
Fordeler ved å kutte ned/kutte ut alkoholen
(Rekkefølgen er tilfeldig)
1. Større selvtillit
2. Man kjenner seg i bedre form
3. Man blir vakrere og føler seg mer attraktiv
4. Hud og hår ser friskere ut
5. Øynene blir klarere
6. Synet forbedres
7. Man blir mindre irritert, mindre aggressiv
8. Man blir mindre nedstemt
9. De blir mer tilfreds med seg selv
10 Man tenker klarere
11 Man arbeider mer effektivt
12 Man får mer tålmodighet
13 Seksuallivet blir bedre
14 Man oppfatter livet rundt seg
15 Man slipper å være redd for at alkoholen skal ta slutt
Ulemper ved å kutte ned/kutte ut alkoholen
1. På kort sikt vil du kunne kjenne deg utrygg i situasjoner hvor du før brukte alkohol.
2. Du må se i øynene problemer som du kanskje tidligere prøvde å glemme.
3. Problemløsning er strevsomt - før problemene er løst.
4. Du vil kanskje merke en avventende holdning i starten fra familie/venner/kolleger
5. Kan hende at noen av de personene du har vært vant til å bruke alkohol sammen med, nå helst ikke vil være sammen med deg.
Ulempene er til å leve med. Fordelene er mange fler. Begynn i dag. God helg.
Skulle du få lyst til å begynne et varig alkoholfritt liv, er FMR kanskje organisasjonen for deg.
Ønsketenkning i Dagbladet
Igjen får vi gledesmeldinger fra massemedia om at det er bedre å drikke litt alkohol enn å være avholds.
Senest er dette slått opp i Dagbladet, og i liknende oppslag i andre media, med budskapet at mennesker med et moderat alkoholforbruk har større sjanse til å leve lenge, sammenlignet med avholdsfolk, som ”dør av ensomhet”.
Denne gangen er det en amerikansk undersøkelse i tidsskriftet ”Alcoholism: Clinical and Experimental Research” som skal vise dette. Denne studien, som er gjennomført av Holahan og medarbeidere, ekskluderte livstids avholdsfolk fra utvalget. Dvs. de som var avholdsfolk i utvalget, behøvde ikke å ha vært avholdsfolk tidligere i livet.
Utvalget av respondenter besto av personer som sto i kontakt med en medisinsk klinikk, så vi vet ingenting om deres tidligere sykehistorie. Men det er tvilsomt om utvalget var representativt for den amerikanske befolkningen.
Forfatterne har ikke kontroll på en ”syk-slutte-effekt”, som betyr å ta hensyn til at mange tidligere alkoholbrukere kutter ut alkoholen pga dårlig helse. De bare testet for effekten av en eventuell tidligere alkoholproblemstatus. Siden testpersonene deres var ganske gamle ved baseline (55+), er sjansen stor for at endringer i alkoholbrukerstatus for mange av testpersonene vil ha skjedd før starten av studien.
Studien rapporterer at andre livsstilsfaktorer, som kosthold, røyking, mosjon, stress, mestring og sosial støtte har stor betydning, forhold som ofte er utelatt i denne typen studier. Dersom man tar hensyn til disse, minsker forskjellene i dødelighet og sykelighet mellom ulike grupper av alkoholbrukere/avholdsfolk også i denne studien.
Det er gjort andre studier hvor man har kontrollert for disse faktorene og funnet en utjevning av dødelighetsrisikoen mellom gruppene. (Friesema og medarbeidere (2008): “The Effect of Alcohol Intake on Cardiovascular Disease and Mortality Disappeared After Taking Lifetime Drinking and Covariates Into Account”)
Hva er årsaken til at man ofte finner at moderate alkoholbrukere har bedre helse enn avholdsfolkene? En hypotese er at folk reduserer sitt alkoholforbruk når de blir eldre og blir syke eller skrøpelige, eller når de øker sitt medikamentforbruk, og noen av disse velger også helt å avstå fra alkohol. Hvis disse menneskene er inkludert i avholdskategorien i prospektive studier, kan det antas at det ikke er fravær av alkohol som øker deres risiko for koronar hjertesykdom eller andre sykdommer, men heller deres dårlige helse. En gjennomgang av en rekke slike undersøkelser tyder på at de fåtallige studiene som ikke har denne feilen (dvs. de som ikke forurenser avholdskategorien med sporadiske eller tidligere alkoholbrukere), viser at avholdsfolk, nesten avholdsfolk og ”moderate” alkoholbrukere har likt risikonivå både når det gjelder hjertedødelighet og dødelighet av andre årsaker.
(Fillmore og medarbeidere: ” Moderate alcohol use and reduced mortality risk: Systematic error in prospective studies”)
"Mot en ny narkotikapolitikk?"
Tirsdag den 24. august var undertegnede invitert til å sitte i et panel for å diskutere ovenstående, sammen med Åslaug Haga (medlem av Stoltenbergutvalget), Anette Gultvedt (Norsk Narkotikapolitiforening), Marit Myklebust (Medlem av Stoltenbergutvalget) og Willy Pedersen (sosiologiprofessor og nyomvendt avkriminaliseringstilhenger).
Arrangørene ønsket å fokusere diskusjonen på følgende tre punkter:
1. Utdeling av heroin
2. Avkriminalisering av narkotika
3. Reduserte strafferammer med fokus på behandling
Ca. 100 studenter hadde funnet veien til Chateu Neuf for å høre på og delta i diskusjonen, som ble akkurat så variert som man kunne vente med det panelet.
Det nedenstående er mitt første innlegg i diskusjonen.
Stoltenbergutvalget og heroin.
Jeg takker for invitasjonen til å delta i denne diskusjonen. Jeg representerer Forbundet Mot Rusgift, som er en spesialorganisasjon i alkohol- og narkotikaspørsmål. En av målgruppene våre er studenter og ansatte ved universiteter og høgskoler.
I boka “Memoires of Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds” sier forfatteren Charles Mackay:
”Det blir ofte sagt at menneskene tenker i flokk, man vil se at de blir gale i flokk, mens de bare sakte gjenvinner sine sansers sunnhet, og bare en og en”
Dette sitatet kan karakterisere den stemningen som oppsto i massemedia og i en del fagkretser og partipolitiske miljøer etter at Bjarne Håkon Hanssen hadde lansert sitt forslag om å dele ut heroin til opiatavhengige. Han mente det ville være et signal om nytenking og handlekraft i narkotikapolitikken. Man kan imidlertid stille spørsmålstegn ved hans vurderingsevne i den saken, på samme måte som det også er blitt gjort nå i sommer i forbindelse med hans nye rolle som lobbyist.
Men selv om massemedia var begeistret over forslaget, og brakte fargerike reportasjer fra hans studiereise til Sveits, vakte også forslaget relativt sterk motbør. Noen strateger i Arbeiderpartiet gjenvant gradvis ”sine sansers sunnhet”, som Mackay sier, og fant ut at et slikt forslag ikke ville være gangbart i fjorårets valgkamp. Det kunne like gjerne gå den ene som den andre veien. Utveien var å sette ned et utvalg, Stoltenbergutvalget, som også er blitt kalt ”heroinutvalget”, og som hadde som sitt viktigste oppdrag å foreslå utdeling av heroin på et mer passende tidspunkt, dvs. ikke i en valgkamp. Med knappest mulig margin (5 mot 4) fremmet også Stoltenbergutvalget forslag om heroinforskrivning i Norge.
Hvorfor får vi en diskusjon om heroinforskrivning?
Det er konstatert store mangler i LAR- legemiddelassistert rehabilitering i Norge, mangler som skyldes at pasientene ikke får tilstrekkelig oppfølging i form av bolig, skole, jobb, fritidsmuligheter og stoff-frie nettverk. Dette er en stor del av årsaken til at mange LAR-pasienter ikke lykkes godt nok i LAR.
Dersom dette hadde vært på plass, ville diskusjonen om heroin vært langt mindre aktuell. Men det ville ha kostet mange penger. Stoltenbergutvalget sier at deres samlede forslag vil koste 5 milliarder kroner, i tillegg til de 5 milliardene som allerede brukes.
Jeg sier at alternative investeringer i LAR, i stoff-frie behandlings- bo- og ettervernstilbud også vil koste 5 milliarder kroner årlig, eller mer. Men er regjeringen og politikerne villige til å bruke penger på denne gruppen? Den s.k. ”opptrappingsplanen” for rusgiftfeltet, som går ut i år, har bare resultert i mindre beløp .
Det er sannsynligvis ikke tid til å gå inn i en grundig diskusjon om heroinforskrivning her i kveld, så la meg bare peke på at erfaringer fra land som har innført/er i ferd med å innføre heroinforskrivning, viser at de mest langtkomne og hardest rammede opiatavhengige ikke makter å oppfylle kravene til å delta i heroinforskrivningstiltakene. Et heroinprosjekt vil derfor ikke oppfylle ønsket om å komme de hardest rammede i møte.
• Heroin er lite egnet som substitusjonslegemiddel fordi:
• Heroin inntas som injeksjon, den farligste og mest skadelige måten å innta et stoff på.
• Heroin har kort halveringstid, noe som gir en opp-ned-effekt og krever opp til 3-4 injeksjoner pr. døgn, (alternativt 2 injeksjoner, pluss metadon til å holde abstinensene unna om natta).
• Heroinprogrammer har en høyere frekvens av komplikasjoner enn metadon- og buprenorfinprogrammer. Det er derfor et sterkere behov for helsepersonell (Ny kunnskapsoppsummering viser flere overdoser og epileptiske anfall blant deltakere i heroinutdelingsprogrammer, sammnelignet med LAR-programmer).
• Heroin skaper større avhengighet av hjelpeapparatet.
• Heroin vedlikeholder avhengighet i større grad enn metadon og subutex.
• En opprettelse av et heroinprogram vil svekke den nødvendige utbyggingen av LAR i Norge.
• En akseptering av et heroinprogram vil ytterligere svekke viljen til behandlingsarbeid med stoff-frihet som mål.
• Heroin bygger opp under behandlingspessimisme
• Heroin svekker fronten mot narkotika som illegale stoffer.
På denne bakgrunnen vil jeg for min del støtte mindretallet i Stoltenbergutvalget som ikke ønsker opprettelse av et heroinprosjekt i Norge.
Mer om heroinforskrivning kan leses her
Narkotikaforbud, liberalisme og demokrati.
I lys av den pågående legaliseringsdebatten, kan det være nyttig å reflektere over hvilke perspektiver debatten skal foregå under, det individuelle eller det kollektive.
Demokratiets utgangspunkt er at vi lever i et samfunn, vi må finne sammen, leve sammen og styre sammen. Derav ordet samfunn. Liberalismens utgangspunkt er personligheten, dvs.- det som skiller oss fra hverandre. Dette er den politiske liberalismens evige dilemma: Den inneholder i seg selv intet som holder et samfunn sammen. Et samfunn må holdes sammen av sosiale overenskomster, ellers splittes samfunnet opp eller det utvikler totalitære trekk. Demokratiet forutsetter at man ikke får gjøre som man vil. Individet må underkaste seg begrensninger for å oppnå kollektive fordeler.
Det kan kanskje hevdes at en eksperimentering med narkotika skjer som et resultat av individets frie valg. Men når et stoffbehov og en stoffavhengighet har utviklet seg, eksisterer ikke lenger noe slikt fritt valg. Det eksisterer heller ikke noe valg for de foreldre som har et stoffavhengig barn, for den stoffavhengiges søsken, for ikke å snakke om for de barn som har en eller to stoffavhengige foreldre. For et samfunn som ønsker å legge til rette for størst mulig personlig utfoldelse, utvikling og vekst for den enkelte samfunnsborger, blir det dermed naturlig å begrense eller bekjempe fenomener som krenker enkeltmenneskers og omgivelsenes frihet. Stoffbruk er et slikt fenomen. Og det blir naturlig å gripe inn på et tidlig tidspunkt, ved å sette og håndheve et generelt forbud, og ved å gripe inn overfor enhver eksperimentering med illegale stoffer så tidlig som mulig.
Til og med den økonomiske liberalismens far, John Stuart Mill, setter grenser for individets utfoldelse[1].
I hans liberale beskrivelse av statens rolle har regjeringen rett til å blande seg opp i en persons avgjørelser, nettopp for å berge hans frihet. Frihet kan bli avgrenset, selv i en liberal stat, med det formål å sikre en større frihet i fremtiden. Staten kan f. eks. nekte en person å selge seg selv som slave. Følgelig er det grunnlag for statsinngrep dersom det kan bevises at narkotikabruk kan føre til avhengighet, d.v.s. at en person blir ute av stand til å ta frie avgjørelser for seg selv i fremtiden.
I et slikt perspektiv kan det diskuteres om ikke også Hassela-kollektivets gamle parole "Tvang til frihet" har noe for seg. Det som kan oppfattes som tvang og represjon, ut fra den enkelte stoffavhengiges subjektive vurdering av situasjonen, kan på lengre sikt virke frigjørende for individet selv, og i alle fall for foreldre og pårørende, hjelpeapparat og samfunn.
Narkotika og straffbarhet.
Denne artikkelen er trykket som kronikk i Klassekampen med tittelen "Straff er nødvendig".
Da Klassekampen bare sjelden legger kronikker ut på nettet, legger jeg den isteden ut her på bloggen min. Den trenger også fornyelse.
Da Klassekampen bare sjelden legger kronikker ut på nettet, legger jeg den isteden ut her på bloggen min. Den trenger også fornyelse.
I kronikken ”Narkotika og straff” (Klassekampen 11/8) fremmer David C. Vogt synspunkter som oppsummert innebærer at han vil avkriminalisere bruk og innehav av narkotika. Dette skal ikke rammes av straffebestemmelser, og de stoffbrukere som er blitt avhengige skal håndteres av helsevesenet, og ikke av politiet og kriminalomsorgen. Han mener imidlertid straff fortsatt skal ramme smugling og salg av narkotika. Dette samsvarer også med underliggende tanker i Stoltenbergutvalgets rapport.
Effekten av straff
Jeg mener, i likhet med Vogt, at innførsel og omsetning av store partier narkotika er meget straffeverdig. Når det gjelder innførsel og omsetning av store partier opiater, skulle de høye dødsratene vi har hatt i Norge siden 90-tallet tale sitt tydelige språk om denne trafikkens straffverdighet. Import og omsetning av store mengder narkotika er alvorlige forbrytelser, og de bør prinsipielt straffes hardt. En slik politikk bidrar til å begrense mengden stoff som er i omsetning, narkotikaprisene blir tilsvarende høye og forbruket av narkotika holder seg lavt, eller i alle fall lavere.
Det er imidlertid vanskelig å følge Vogt når han mener at straffetrusselen ikke har noen effekt for brukere på gateplan. Norge har siden 60-tallet greid å holde utbredelsen av narkotikabruk nede på et lavere nivå enn i de fleste andre sammenlignbare land. De høye strafferammene vi har i Norge for narkotikalovbrudd er utvilsomt et viktig signal om at det norske samfunnet ser alvorlig på enhver befatning med illegale rusgifter. Signaleffekten av en avkriminalisering vil være at befatning med narkotika ikke er så klanderverdig som samfunnet en gang mente.
De store ”haiene”
Tankegangen bak vedtaket om de høye strafferammene for de mest alvorlige narkotikalovbruddene i 1984 var sannsynligvis at det er de store ”haiene” som er årsaken til narkotikaproblemet, og at disse må tas hardt. Imidlertid vil enhver bakmann som blir tatt, straks bli erstattet av en ny, fordi et lukrativt marked fortsatt er tilstede. Slik sett vil en strafferettslig strategi som bare går ut på å ramme bakmenn, være feilaktig. Den vil også være feilaktig med tanke på den helt sentrale rolle som stoffbrukere på grunnplanet spiller når det gjelder å rekruttere bekjente, venner og ukjente inn i stoffeksperimentering og stoffbruk og å lange stoffer på gateplan. Så lenge denne virksomheten får foregå uforstyrret, vil narkotikamarkedet og etterspørselen bestå, nyrekrutteringen fortsette og problemet øke. Jeg er derfor opptatt av at også innehav og bruk av narkotika i liten skala skal møtes med en reaksjon, og at strafferammene for mindre alvorlige narkotikalovbrudd skal være som i dag.
Offerløs kriminalitet?
Vogt går inn for en avkriminalisering av innehav og bruk fordi en kriminalisering etter hans mening først og fremst skal ha til hensikt å forhindre skader som rammer andre enn gjerningspersonene selv, mens de direkte skadevirkningene ved bruk av narkotika utelukkende rammer brukerne.
Dette er en undervurdering av de skader som en avhengighetsutvikling hos en enkeltperson påfører kjernefamilien, vedkommende persons sosiale miljø, samfunnets økonomi og den generelle trygghet og fred. Narkotikabruk og narkotikakriminalitet er absolutt ikke ”offerløs kriminalitet”. Jeg mener samfunnets behov for beskyttelse mot en akselererende narkotikatrafikk, medfølgende sosiale problemer, kriminalitet og utrygghet absolutt må være de viktigste grunnene til en fortsatt kriminalisering av narkotika.
Norge har siden 1984 høyere strafferammer for narkotikalovbrudd enn våre naboland, men straffeutmålingen er blitt stadig mildere. Der brudd på Legemiddelloven er hovedlovbrudd, avgjøres 90 prosent av sakene med forelegg, i tillegg til at en liten, men økende andel avgjøres med betinget påtaleunnlatelse. Der brudd på proffparagrafen i Straffeloven er hovedlovbrudd og strafferammen inntil 2 år, avgjøres 60 prosent av sakene med forelegg. I tillegg er det i lov bestemt at heroinbrukere har lov til å ha en dose heroin på seg, dersom de er registrerte sprøyteromsbrukere. Dette skjer foreløpig bare i Oslo. Riksadvokaten hevet for to år siden grensen for påtale for innehav av cannabis til 15 gram. Det innebærer at innehav av mindre kvanta enn dette straffes med en bot. Det kan ikke være tvil om at samfunnet ser atskillig mildere på narkotikalovbrudd i dag enn for 30 år siden. Når det likevel er skjedd en økning i antall straffede, henger dette sammen med det økte omfanget av narkotikaomsetning og bruk ute i samfunnet, og ikke med noen strengere narkotikapolitikk.
Behandling istedenfor straff
Vogt mener de narkotikapolitiske reaksjonene bør flyttes fra justis- til helsesektoren. Vi i FMR har ved mange anledninger pekt på at strafferettslig reaksjon overfor langtkomne stoffavhengige først og fremst bør være soning i institusjon, med sikte på å komme ut av avhengighetsforholdet og over i en rehabiliterende tilværelse. Denne muligheten svekkes dersom kriminaliseringen opphører. Men hovedbegrunnelsen for en kriminalisering av stoffbruk er at en ønsker å forebygge enhver eksperimentering, bruk og omsetning med illegale stoffer. Da må loven gi det sterke signalet som en kriminalisering innebærer.
Det kan også hevdes at kriminalisering gir politi og andre hjelpeinstanser et redskap for å sette inn tiltak overfor grupper eller enkeltpersoner i risikosonen, med sikte på å forhindre et brudd med vedkommendes nettverk og sosiale miljø, før avviket er så markant at en gjenforening/tilbakeføring blir vanskelig.
Alle er enige om at narkotikabruk ikke er positivt, og at en økning av utbredelsen ikke er ønskelig, spesielt av hensyn til de store sårbare gruppene som i dag i større grad enn andre får problemer med narkotika. Ved en alminnelig akseptering av narkotikabruk vil mange flere være i faresonen. Derfor bør vi fortsatt ha et forbud mot innehav og bruk av narkotika.