Tidsskriftet RUSFRI

Verdensmålestokken er også gyldig for det afrikanske kontinentet når det gjelder bruken av rusgifter. Forbruket av legale og illegale stoffer viser en betydelig økning og bruksmønstret er i raske endring. Vi ser den samme tendensen i grundige studier som i det man ser ved overfladiske observasjoner av de sosiale forhold i Afrika – det være seg i byene eller på landsbygda.

Flere og flere personer fra sosiale klasser som hittil har vært lite berørt av fenomenet, hengir seg til disse stoffene. Nye produkter kommer i omløp og handelen blir bedre organisert. Produsentene, forhandlerne, og forbrukerne har flere og flere ressurser til disposisjon for effektivt å kunne gå utenom lover og regler, eller de er villige til å ta større og større sjanser på grunn av hvor lønnsomme aktivitetene er i forhold til deres eget fattigdomsnivå. Gjennom mediene holdes folk flest oppdatert om de mest sensasjonelle hendelser, som at et stort antall mennesker har omkommet etter å ha drukket forgiftet changa, en alkoholholdig nasjonaldrikk fra Kenya. I alle landene på kontinentet forteller pressen daglig og i store oppslag om hendelser som har sammenheng med produksjon, handel og bruk av alkohol eller illegale narkotiske stoffer.

Denne utviklingen reiser mange spørsmål om alt fra betydningen av og symbolene knyttet til disse stoffene, til statenes kriminalisering av stoffene, oppløsning av familier, befolkningens økende fattigdom, tilfeller av statlig eller sosial vold etc. Det er vanskelig å dekke alle aspekter innenfor dette området. Innblandingen av alle disse faktorene og variablene gjør at forklaringsmodellene på forskjellige måter blir dårligere. De påvirkes av lokale forhold som igjen har sammenheng med historisk arv, antropologiske og sosiologiske forhold, økonomiske spørsmål, maktsammenhengen i samfunnet, religiøs tro, den moderne globaliseringen, osv.

Det er derfor nødvendig å føre åpne diskusjoner om både de eksplisitte spørsmålene og de implisitte forutsetningene i definisjonen av så vel problemet som løsninger, interveneringsmetoder, intervenerende aktørers mål, samt tiltak knyttet til bruk av rusgifter.

Medisinske og sikkerhetsmessige perspektiver er de dominerende i rusgiftrelaterte studier. Disse perspektivene har gjort det mulig å oppnå interessante resultater, men ofte med begrensning til spesielle miljøer som sykehus, fengsel og psykiatri. Denne kunnskapen og informasjonen har ofte et vitenskapelig preg, en type troverdighet som man sjelden setter spørsmålstegn ved, og myndighetene støtter seg ofte på slike opplysninger for å begrense spørsmålet til medisinske og sikkerhetsmessige problemer. De skaper dermed en diskurs som bidrar til å legitimere politikken og dekke over myndighetenes tiltak og de økonomiske interessene som fester seg til dette.

Den følgende analysen av situasjonen i Senegal fokuserer på den tilnærmingsmodellen for håndteringen av rusgiftene som myndighetene i dette landet har etablert. Redegjørelsen for, og den kritiske analysen av, denne modellen er viktig fordi aktørene på dette området - bydelsforeninger, religiøse organisasjoner, presse, frivillige organisasjoner og andre - følger logikken i denne modellen til tross for betydelige forskjeller i aktivitet og holdning.

Myndighetene har lykkes i å dytte sine synspunkter over på andre aktører til tross for de svake resultatene i kampen mot rusgiftbruk. Når det gjelder utøvelse av makt og kontroll av de såkalte avviksfenomener, har den rådende modellen vært meget god fordi den legger for dagen stor fleksibilitet og fordi den forholder seg til forandringene som foregår på den internasjonale og lokale scene med en sjeldent høy grad av effektivitet.

Vanskelig sosioøkonomisk situasjon

I Senegal, helt vest på det afrikanske kontinent, valgte regimet fra 1960 et økonomisk utviklingsprosjekt med det mål å ta igjen den vestlige økonomien i løpet av noen tiår. Samtidig ville myndighetene konstruere en nasjonalstat innenfor det landområdet som ble arvet fra kolonitiden. Fra begynnelsen av 1970-årene begynte begrensningene i dette prosjektet å komme til syne. Landbruksøkonomien fikk store vanskeligheter som følge av den internasjonale oljekrisa. Men vanskelighetene var også knyttet til en rekke miljøforstyrrelser som satte jordbruket i høy i gjeld og til slutt førte til nedbryting av økosystemene. I begynnelsen av 1980-årene søkte Senegal støtte fra Bretton Woods-institusjonene for en liberaliseringspolitikk som skulle gjøre noe med den skjevheten som blokkerte økonomien. To tiår med strukturtilpasning har imidlertid påført Senegal en gjeld man aldri har sett maken til i dette landet, en omstrukturering av det sosiale nettverket, en uhørt økning av fattigdommen, rasering av offentlige tjenester innen utdanning og helse og en kronisk arbeidsledighet i byene. Disse vanskelighetene toppes av at opprørere i snart 20 år har krevd nasjonal uavhengighet fra den sørlige regionen i landet (Casamance).

Til tross for disse vanskelighetene, som Senegal deler med de fleste av de andre land i Afrika, har man i Senegal eksperimentert i snart et kvart århundre med et flerpartisystem. En gradvis liberalisering av media førte til et demokratisk regjeringsskifte etter valget i februar 2000.

Som i alle utviklingsland kjennetegnes Senegal av en ung befolkning og rask befolkningsvekst. I 1999 var innbyggertallet drøyt ni millioner og med den årlige veksten på 2,7% vil innbyggertallet være over 10 millioner i 2002 (Økonomi- og finansdepartementet, 1992). Innbyggere under 20 år utgjør for tiden 58% av den totale befolkningen. I en befolkning hvor arbeidsledigheten i tillegg er meget høy, er de unge så godt som overlatt til seg selv når det gjelder å tilfredsstille sine behov (Fall, 1997). Tilgjengelighet til moderne forbruksgoder og fritid er luksus for de fleste av dem.

Den demografiske boomen er særlig merkbar i urbane områder, og dette er en av forutsetningene for forståelsen av aktuelle sosiale fenomen. I 1960 utgjorde byboerne 20% av befolkningen. 30 år senere har andelen passert 40%. Innflyttingen til byene vitner mer om en krise i det området man forlater enn om en faktisk løsning dit man reiser. Tilflyttingen er ikke grunnet i industriell utvikling og dermed tilbud om arbeid. Fordoblingen av veksten i bybefolkningen kan forklares med nedgangen i det senegalesiske jordbruket. Lavere produksjon av Senegals hovedeksportvare, peanøtter, førte til en permanent nedgang i kjøpekraften. (Duruflé, 1988).

Landsbybefolkningens massive forflytning mot bysentra er et fellestrekk, ikke bare i Senegal, men også i Europa, Nord-Amerika og Asia. Til tross for statlige forsøk på å møte dette stadig sterkere presset ved hjelp av utbygging av urban industri, oppbygging av infrastrukturer og etablering av et sosialboligtilbud, vokser de byområdene der myndighetene ikke har kontroll. Dette skaper håpløse omstruktureringsproblemer for integrering i byen (Coumba), med påfølgende ikke-administrert urbaniseringen i områder som for det meste består av marginalisert befolkning. Når enhver må klare seg som best han kan, fører dette til holdninger som lett går litt på kant av loven.

Dette er bakgrunnen for analyser av endringene i produksjon, handel og bruk av rusgifter og måten ulike aktører, deriblant offentlige myndigheter, håndterer dette på. Vi skal se på den modellen de senegalesiske myndighetene har etablert - lovgivningen og institusjoner som er opprettet like mye for tobakk og alkohol som ulovlige narkotiske stoffer. Deretter skal vi se hvordan pressen og andre aktører kritikkløst følger denne modellen.

Bruk av psykoaktive stoffer

Studiene av narkotikasituasjonen er så mangelfulle at det er vanskelig å danne seg et bilde av produksjons-, distribusjons- og forbrukssituasjonen av slike stoffer i Senegal. Det er klart at siden innbyggernes økonomiske midler er svake, dreier rusgiftbruk seg i hovedsak om bruk av forskjellige legale stoffer: tobakk, alkohol, farmasøytiske produkter (piller), løsemidler (lim, benzen, drivgass, essenser og andre stoffer i gassform) og om illegale produkter av lokal opprinnelse: cannabis, datura metel, etc.

Heroin, kokain, ecstasy og crack er produkter som er reservert noen spesielt privilegerte samfunnslag. Politiet og befolkningen for øvrig oppfatter at Senegal bare er et transittland for disse stoffene før de bringes videre til Vesten. Likevel eksisterer det en lokal etterspørsel som må analyseres for å få et helhetlig syn på problemene.

I studier som er gjennomført i noen afrikanske land, deriblant Senegal, er det tobakk og alkohol som utgjør de viktigste stoffene. Undersøkelsen FORUT gjennomførte i den videregående skolen i Senegal i 1999 viser nok en gang at tobakk er et strategisk produkt i kampen mot bruk av psykoaktive stoffer. I følge denne undersøkelsen har 63% av guttene og 37% av jentene prøvd tobakk før de har fylt 15 år. Så godt som alle unge som har prøvd cannabis og alkohol, røyker fast. Tobakk og alkohol utgjør altså to hovedinngangsporter til ulovlige narkotiske stoffer.

Av ca. 1750 gutter og 1200 jenter i den videregående skole gir FORUTs undersøkelse følgende opplysninger om elever som har brukt tobakk, alkohol, cannabis eller løsemidler de siste 12 måneder, fordelt på kjønn.

Følgelig kan ikke statens fokusering på cannabis og illegale narkotiske stoffer i kampen mot alkohol og narkotika begrunnes i forhold til objektive opplysninger om situasjonen. All forebyggingspolitikk når det gjelder bruk av ulovlige narkotiske stoffer må starte med bruk av tobakk og alkoholholdig drikk.

Hvorfor er det ikke slik i Senegal? Hva er drivkraften bak valgene Senegal har tatt når det gjelder administrasjon av produksjon, handel og bruk av illegale og legale narkotiske stoffer?

Tiltak skjult av medisinsk og sikkerhetsmessig tilnærming

I løpet av 40 år har myndighetene lykkes i å skape og innføre en forståelsesmodell for stoffmisbruk. Andre aktører har kommet med få innvendinger til modellen, selv om de ser dens begrensninger. Ved hjelp av denne modellen har myndighetene identifisert fem mål:

• Å holde skatteinntektene fra produksjon, handel og forbruk av alkoholholdig drikk på et høyt nivå, uten å komme i konflikter med bryggeriindustrien og alkohol- og tobakksimportører.
• Unngå å gjøre seg upopulær hos den mektige alkohollobbyen, som blir oppfattet som en viktig investeringskilde siden den indirekte eller direkte skaffer arbeidsplasser.
• Skape et positivt bilde av landet utad ved, i samsvar med internasjonale konvensjoner, å nedsette en juridisk beredskapsgruppe for å bekjempe narkotikahandelen og den medfølgende kriminaliteten.
• Redusere statens ansvar for produksjonen av disse stoffene og dermed for de katastrofale økonomiske og sosiale konsekvensene til det minimale..
• Skape og spre et ideologisk og juridisk grunnlag for undertrykking av sosiale grupper, ut fra den måten de omgår disse reglene på, ved å etablere en forståelse av tette bånd mellom lediggang, mobilitet, ordensproblemer, stoffmisbruk og kriminalitet.

Skape legitimitet til selektiv undertrykking

I løpet av det første tiåret som uavhengig land (1960-1970) konsentrerte myndighetene seg om de sosiale gruppene som ble oppfattet som kilden til de dårlige økonomiske prestasjonene. I den offentlige debatten var det en sammenblanding av prostituerte, tiggere, spedalske, narkomane og alkoholikere som ble brukt som et bilde på latskapen som sto i kontrast til statens prosjekt for «utvikling». Mediekampanjer og organiserte politirazziaer mot disse gruppene ble systematisert like før den første verdensfestivalen for afrikansk kunst i 1966. For ikke å ødelegge landets rykte, kastet myndighetene alle omstreiferne og uteliggerne ut av Dakars sentrum og drev dem mot landets utkantstrøk. Denne brutale måten å styre på var mer begrunnet i de negative effektene for Senegals vindu mot verden enn i den måten disse gruppene omgikk lovene på.

Det ville være feil å tro at den senegalesiske staten kun ønsker en mobilisering av folkeopinionen. Hvis så var tilfelle, ville det i et land hvor 95% av befolkningen tilhører den islamske trosretning vært mer effektivt å sette søkelyset på alkoholholdig drikk.

Staten har avholdt seg fra å gå til frontalangrep mot den franske kapitalen, som helt siden kolonitiden så og si har hatt monopol på det senegalesiske alkoholmarkedet. I 1929 etablerte fransk kapital det første industrielle ølbryggeriet i Senegal. Det dekket hele det vestafrikanske markedet helt fram til uavhengigheten i 1960. Det samme gjelder for tobakksindustrien. Franske multinasjonale selskaper har lenge dominert det senegalesiske markedet, men er i dag i hard konkurranse med nordamerikanske multinasjonale selskaper.

Med avviklingen av kolonistyret foretok Senegal en perspektivendring som fortjener oppmerksomhet. Fram til 1960 prioriterte myndighetene, med press fra anti-alkohollobbyen, kampen mot overdreven bruk av alkoholholdig drikk. Da landet ble uavhengig, la myndighetene vekt på kampen mot narkotika. Den ble definert som uviklingsprosjektets hovedhindring fordi den ødela arbeidskraften. Alkoholen er også med i bildet, men har bare sekundær betydning for myndighetene. Et helt propagandasystem ble tatt i bruk i media under eksklusiv offentlig kontroll, og det bidro til å skape en slags felles redsel for misbruk av cannabis. Fra da av har all oppmerksomheten vært rettet mot dette stoffet. I media har kampen mot cannabis fått sin egen tegneserie kalt «gresset som dreper», og mange radioteatersendinger handler om cannabis.

Som en følge av de katastrofale virkninger den neo-liberale politikken hadde på økonomiske og sosiale strukturer, og som følge av promoteringen av menneskerettigheter innført av frivillige organisasjoner og FNs tiltak for dårligstilte, førte den humanitære bølgen i 1980-årene til at myndighetene tok denne nye dimensjonen med i betraktningen. Målet var å få del i de økonomiske ressurser som utenforstående bidragsytere hadde viet denne politikken. På den annen side trakk nedbrytingen av sosiale kontrollmekanismer med seg en utvikling av byvolden som en aldri hadde sett maken til, og den har blitt forsterket av en kraftig mediefokusering. Myndighetene har blitt oppfordret til å svare på kravet om sikkerhet som diverse sektorer i opinionen uttrykker. Deremd befinner det senegalesiske regimet seg i et krysspress mellom viljen til å undertrykke problemet for å tilfredsstille et forvirret folk og det internasjonalt moderne humanitære ansvaret for ofrene for stoffmisbruk.

Internasjonale normer og konvensjoners avgjørende betydning

For å komme ut av dette dilemmaet, vedtok staten i 1997 en handlingsplan i form av et lovgivende dokument, som støtter narkotikalovgivningen på internasjonale normer og konvensjoner.

Narkotikalovgivningen har en historie og bakgrunn i Sengal som er knyttet til internasjonale konvensjoner. Følgende er noen hovedtrekk i utviklingen av narkotikalovgivningen:

• Lov 63-16 av 5. februar 1963 forbyr «tilvirkning, besittelse, handel med og bruk av cannabis». Loven åpnet for å opprette den nasjonale kommisjonen mot narkotika (Commision Nationale de Lutte contre les Stupéfiants, CNLS) og samsvarte med FNs narkotikakonvensjon av 1961. Dengang kjente Senegal bare til cannabis som ulovlig stoff.
• FNs narkotikakonvensjon av 1971 om psykotrope stoffer (hallusinogener, amfetamin, barbiturater, beroligende midler og smertestillende midler) ble besvart med lov 72-24 av 19. april 1972. Den forbyr en rekke narkotikaovertredelser.
• Senegal sluttet seg senere til FNs protokoll av 1972 knyttet til 1961-konvensjonen om behandling og attføring for narkomane, og lov 75-81 av 9. juli 1975 innførte muligheten til tvangsbehandling på grunnlag av statlig beslutning.
• Lov 77-109 av 26. desember 1977 omfattet tilbakehold av økonomisk fortjeneste ved ulovlig narkotikahandel.
• I 1987 ble straffenivået skjerpet (lov 87-12 av 24. februar) og ansvaret for utforming av den nasjonale politikken overlates til CNLS. Samordningen av ulike tiltak i kampen mot narkotika legges inn under innenriksdepartementet.
• De lovgivende og reglementerende tiltak sammenfattes til slutt i lov 18-98 av 11. november 1997.

1997-loven skaper to parallelle institusjoner: Sentralkontoret for bekjempelse av ulovlig handel med narkotika (L’Office Central de Répression du Trafic Illicite des Stupéfiants, OCRTIS), og Interministeriell komité for bekjempelse av narkotika (Comité Interminsitériel de Lutte contre la Drogue) som er ansvarlig for flere ulike aspekter, bl.a. informasjon, forskning, humanitære aspekter, forholdet til publikum og diverse intervenerende aktører samt forebygging. Loven har skjerpet alle bekjempende tiltak ved å doble fengselsstraffen, innføre varebeslag og rette oppmerksomheten mot hvitvasking av narkotikapenger gjennom bankkontokontroll og telefonavlytting.

Narkotikaloven betegner ulovlige stoffer som «den moderne tids landeplage» i begrepets rette forstand, og den kommer i tillegg til «alkoholens og tobakkens ødeleggelser, samt den ukontrollerte bruk av sprøyter blant narkomane som drar med seg sykdommer som AIDS.»

Lovens situasjonsbeskrivelse er streng og utpeker én skyldig: «de narkomane som er blitt avhengige av stoffer skyr ikke lenger noen midler for å skaffe seg dem. Gjennom sin atferd sprer de stoffmisbruket i dramatisk omfang, og det er de som er mest utsatt for farlige sykdommer som hepatitt og AIDS, som smitter via sprøyter».

Redegjørelsen for motivene henviser til de ulike internasjonale konvensjonene av 1961, 1971 og spesielt den av 1984, som pålegger statene «på den ene siden å bekjempe all ulovlig handel med narkotika og all hvitvasking av narkotikapenger, beslag av stoffer som er omsatt, og at nødvendige stoffer kontrolleres.»

De tiltakene Senegal har gjennomført i kampen mot narkotika, viser en søken etter anerkjennelse fra det internasjonale samfunnet. Resultatet av dette er at finansieringen av denne politikken blir en stadig søken etter midler hos internasjonale institusjoner. Disse institusjonene er mer bekymret for den internasjonale kriminaliteten som er forbundet med narkotikahandel enn for helseproblemer, som kunne gitt kampen mot bruk av stoffer som tobakk og alkohol prioritet. Dessuten garanterer ikke denne erkjennelsen av internasjonale sammenhenger alltid muligheten til å få adgang til forventede midler.

Aksjonsplan for kampen mot narkotika 1998-2000 rammes dermed av vanskeligheter med å finne finansiering, til tross for at den ikke sier noe om lovlige rusgifter (tobakk, alkohol).

Begrensning av ansvar for legale stoffer

Til regjeringens forsvar bør vi nevne at også alkohol- og tobakkomsetningen reguleres. Det er altså en viss interesse for de legale stoffene. Likevel har lovgivningen for disse stoffene vært heller overfladisk.

I 1969 ble den første loven som regulerer distribusjon av alkohol vedtatt. Den innfører to typer lisenser, den første kalles «den lille lisens» og gir rett til å selge alkohol som inneholder mindre enn 4% alkohol. Den andre, som kalles «den store lisens», tillater salg av alle typer alkoholholdig drikk. Loven har hovedsakelig til hensikt å bekjempe hjemmebrenning og smugling. Den bestemmer at skjenkesteder for alkohol skal være stengt mellom kl. 24 og 05. Lovgivningen håndheves i liten grad. Palmevin er ikke betraktet som en alkoholholdig drikk, og det finnes dermed ikke noen spesiell lov for handel med denne type vin.

Lovene som gjelder alkohol- og tobakksreklame, ble vedtatt i 1981 etter press fra religiøse grupperinger, som er myndighetenes viktigste politiske støttespillere (NOTE 1). Mange av disse reglene mangler imidlertid kontakt med den moderne medievirkeligheten. Kontrollen kan bare gjøre seg gjeldene overfor lokale medier. Staten må lukke øynene for reklame som er innført gjennom godkjente utenlandske aviser, og på samme måte kringkastes reklame for de store ølmerkene via TV-sendinger fra internasjonale sportsarrangementer, der bryggeriene er sponsorer. Denne mangelen på kontroll av utenlandske medier har gjort loven meget kontroversiell. Loven blir dessuten ofte omgått i praksis. Slik blir innførselen av årets vinavling betraktet som harmløs informasjon, selv om det faktisk dreier seg om reklame.

TV-overføringer av fotballkampene i den europeiske Champions League er en mulighet for iøynefallende ølreklame. Tobakksreklame er også meget godt sikret gjennom sponsing av TV-sendinger med høye seertall og gjennom idretts- og underholdningsaktiviteter for unge i sommerferien.

I praksis er situasjonen slik at myndighetene er imøtekomende overfor et stadig sterkere krav til sikkerhet fra en opinion som er enig med myndighetene i at illegale narkotiske stoffer er hovedkilden til ungdomskriminalitet og kriminalitet generelt.

Karangué-aksjonene (sikkerhet), som ble innført på 1980-tallet, springer ut fra de samme typer bekymringer, et evindelig forgjeves arbeid med en spektakulær mobilisering av ordenspoliti som foretar nattlige massearrestasjoner av hundrevis av personer, en salig blanding av prostituerte, vaneforbrytere og småkriminelle ungdommer i besittelse av noen ørsmå poser med cannabis. Disse aksjonene, som slås stort opp i media, har som mål å «skremme kriminelle miljøer», og de tar i hovedsak sikte på å roe det sterke kravet om sikkerhet som kommer fra folkeopinionen. Til gjengjeld er sentrum i Dakar satt under permanent politiovervåking uten at det er mulig å fjerne unge tiggere, som blir ansett som de ansvarlige for lovbrudd relatert til narkotika.

Styrker satt sammen av politi, gendarmeriet og hæren gjennomfører regelmessig aksjoner mot cannabisplantasjene i øyområdet Casamance. Forbudet mot denne produksjonen, som har kunnet utviklet seg takket være opprørshæren i den sørlige delen av landet, gjør det mulig å diskreditere både narkotikaproduksjon og uavhengighetskamp som kriminalitet.

Nødvendigheten av en alternativ modell

Resultatet av myndighetenes tiltak for å utelukke de mest sårbare grupper og legitimere undertrykkingen av dem, står i sterk kontrast til myndighetenes ineffektivitet når det gjelder å redusere bruk og misbruk av rusgifter. Denne situasjonen fremhever forholdet mellom regimets sosioøkonomiske orientering og økningen av aktiviteter som omgår lovverket. Likevel viser strategien som fremgår av statens modell seg på mange måter som meget lønnsom.

Frivillige organisasjoner og uavhengig presse har vist svak evne til kritisk holdning når det gjelder den modellen vi har gjort rede for over. De har fungert som en sovepute for den statlige undertrykkelsen. De fleste av de aktive organisasjonene på dette området har en høy spesialisering i kampen mot narkotika. Edruskapsbevegelsen har store vanskeligheter med å gjøre spørsmålet om tobakk og alkohol til et anliggende for folket. Den første frivillige organisasjonen som har spesialisert seg i kampen mot tobakk ble ganske nylig etablert.

For å forstå effekten av modellen, er det nok at man når som helst foretar en undersøkelse av den senegalesiske pressen. Daglig tegner den et sensasjonelt bilde som framhever tilfeldige hendelser; offentlige tjenestemenns heltedåder i konfrontasjon med små underleverandører i narkotikahandelen. Den relative pressefriheten har ikke endret situasjonen når det gjelder fokusering på illegale stoffer og man kan bli overrasket over det store antall artikler som er viet narkotika. Pressen kjenner ikke godt nok til leserens informasjons- og utdanningsbehov.

Den samme situasjonen kan vi se i den vitenskapelige forskningen, som hovedsakelig er sentrert rundt medisinske aspekter forbundet med narkotikamisbruk. Det er avgjørende å få til studier av alle aspekter forbundet med produksjon, distribusjon og bruk av alle slags rusgifter for at man skal kunne gjøre disse spørsmålene til et debattema. Studier som tar for seg sosioøkonomiske og marginaliserende mekanismer og som ser problematikken i et globalt perspektiv, unngår en reduksjonistisk tilnærming ved å fokuserer på forbindelsen stoffmisbruk - fattigdom - usikkerhet.

Slike studier ville gjøre det mulig å komme seg ut av en den ensidige fokuseringen på medisinske skader. De kunne betrakte problemets økonomiske, sosiale og kulturelle beskaffenhet gjennom fordypningsstudier som tar for seg reformer innen skole- og kulturpolitikk.

Når alt kommer til alt er det som mangler mest i Senegal, som i andre afrikanske land, vitenskapelige studier, nøyaktig kunnskap og informasjon om de faktiske forhold som gjør det mulig – på solid kunnskapsmessig grunn – å sette inn de riktige tiltakene i forhold til legale og illegale stoffer. Dette er en av forutsetningene for at man skal klare å skape en informert opinion og debatt.

Referanser

• Økonomi- og finansdepartementet, avdeling for statistikkberegning, Population du Sénégal, Structure par sexe et par age en 1998 et projections de 1989 à 2015. Dakar, september 1992.
• Fall, B: Ajustement structurel et emploi au Sénégal, Dakar, CODESRIA, 1997, s. 24: «Av 25000 ferdigutdannede ungdommer finner 4000 fast arbeid»
• Duruflé, G: L’ajustement structurel en Afrique (Sénégal, Côte d’Ivoire, Madagascar), Karthala, 1988, s. 62: Peanøttens verdi har sunket fra 30,5 CFA i 1960 til 19 CFA i 1970 og videre til 13 CFA i 1984,
• Coumba, M op. Cit. s. 211 Mbow Lat Soucabé, Les politiques urbaine: Gestion et aménagement, in Diop,

Note

1. Autoriteter i det religiøse samfunnet Mourides har gått lengre enn loven ved systematisk å forby innføring av tobakk og alkohol i Touba, samfunnets hovedstad. I løpet av de første årene etter denne avgjørelsen, ble besøkende kroppsvisitert av politiet før de fikk komme inn i byen.