Hvor stort er rusgiftproblemet i Norge?

HVA SIER STATISTIKK OG FORSKNING?

I ett kapittel i boken «Et bedre liv» gjengis data fra statistikk og forskning som viser noe om hvor stort rusgiftproblemet i befolkningen er og hvor mange som mottar behandling. I Norge har vi ikke nye data på dette, men i en undersøkelse fra 2001 går det fram at om lag 23 prosent av befolkningen i Oslo og 9 prosent i Sogn og Fjordane en eller annen gang i livet har hatt et alkoholproblem, enten som skadelig bruk eller som avhengighet, dvs. om lag hver femte Oslo-borger og hver tiende innbygger i Sogn og Fjordane hadde et slikt problem. De tilsvarende tallene for illegale rusgifter var 3,4 prosent blant befolkningen i Oslo og 0,4 prosent i Sogn og Fjordane. Ifølge SIRUS(Nå FHI) har vi mellom 7200 og 10100 injiserende stoffbrukere i Norge. I tillegg kommer de som bruker illegale rusgifter uten å injisere. Anne Landheim tror tallene for Norge som helhet ligger nærmere Oslo enn Sogn og Fjordane.

IKKE ALLE OPPSØKER BEHANDLING

Fra internasjonale studier regner en med at ca. en tredjedel av dem som opplever rusgiftproblemer oppsøker behandling. I en femårsperiode (2008-2012) ble om lag 77 000 menn og 33 000 kvinner i aldersgruppen 26-62 år behandlet for et rusgiftproblem i spesialisthelsetjenesten i Norge. I 2013 mottok i underkant av 27 000 pasienter behandling for rusgiftproblemer innen TSB (Tverrfaglig spesialisert avhengighetsbehandling), av disse fikk 64 prosent behandling for narkotikaproblemer. I disse tallene er også pasienter i LAR (Legemiddelassistert Rehabilitering) inkludert. Av dem som var i behandling for narkotikaproblemer, hadde ca. halvparten opioider som sin hovedrusgift, mens ca. 20 prosent hadde cannabis som sitt hovedproblem.

MANGE HAR PSYKISKE VANSKER

40-65 prosent av dem som har et rusgiftproblem har en eller annen gang i livet også et psykisk helseproblem. Angst og depresjon er de vanligste. Dette kan både være forårsaket av og være et resultat av rusgiftproblemer. En teori kan også være at felles bakenforliggende faktorer forårsaker begge typene lidelser. Praksis har vært at disse problemene behandles sekvensielt (det ene etter det andre) eller parallelt (samtidig men innenfor to forskjellige instanser, TSB og Psykisk Helsevern), mens ROP-retningslinjen (ROP – Rus og psykiatri) anbefaler at begge skal behandles integrert og etter en felles plan. Resultatene etter behandling i TSB viser at det er en forholdsvis liten andel som er rusgiftfrie eller som ikke lenger har problemfylt bruk av rusgifter i et langtidsperspektiv.

MANGE BLIR RUSGIFTFRIE PÅ EGEN HÅND

Men i studier hvor en også tar utgangspunkt i personer som ikke har vært i behandling, er resultatene ofte mer positive. I underkant av 80 prosent opplever recovery eller bedring når det gjelder rusgiftbruk eller avhengighet, og det går bedre for personer med rusgiftproblemer enn for dem som har psykiske problemer. Ca. halvparten av alkoholavhengige blir alkoholfrie etter 16 år, mens ca. halvparten av kokainavhengige er rusgiftfrie etter 4 år. For cannabisbrukere tar det også 4 år før de ikke lenger oppfyller diagnosene for skadelig bruk eller avhengighet. Budskapet fra disse og andre studier er at de fleste klarer å slutte med rusgifter og de klarer det uten profesjonell hjelp.

I underkant av 80 prosent opplever recovery eller bedring når det gjelder rusgiftbruk eller avhengighet, og det går bedre for personer med rusgiftproblemer enn for dem som har psykiske problemer.

Kilde: Anne Landheim m.fl.: «Et bedre liv. Historier, erfaringer og forskning om recovery ved rusmiddelmisbruk og psykiske helseproblemer», Gyldendal, Oslo 2016.