Fra sitt kontor på øvre Grünerløkka i Oslo skal Jørn tale saken til 85.000 universitets- og høyskolestudenter. Hans fanesak i tiden fremover vil være å få justert stipendene til studentene, slik at de passer dagens levekostnader. Vi treffer ham på en travel dag, midt mellom to møter.
-Hva forbinder du med uttrykket positiv rus?
-Jeg regner med at det må være en slags gledesrus eller noe slik som ikke har noe med alkohol eller lignende å gjøre. Noe som ikke er kunstig fremkalt ved hjelp av nytelsesmidler.
-Kan du huske noen situasjoner hvor du har opplevd en slik ruslignende tilstand?
-Ja, mange ganger. Blant annet i månedsskiftet april - mai i år, da vi arrangerte en internasjonal studentkonferanse i Tromsø, med studenter fra over et dusin land. Deriblant land med tilstander helt utenkelige for oss her hjemme. Dette fikk jeg forøvrig stiftet bekjentskap med i september 2003, da jeg var med en delegasjon fra NSU-Oslo og Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) til Colombia. Det var en voldsom og intens erfaring å se at folk ble truet og til og med drept for å jobbe for studenters rettigheter. Det samme skjer i grunnen med alle som organiserer seg på ulike vis der nede, enten det gjelder menneskerettighetsorganisasjoner eller studentorganisasjoner.
I begynnelsen, da vi begynte å jobbe med denne konferansen, var det ingen som trodde vi ville få det til. Etterhvert begynte vi å få inn penger fra organisasjoner, og det begynte å se ut som om det likevel ville la seg gjøre. Men så, natten før konferansen, fikk vi vite at enkelte av medlemmene hadde fått problemer med visumet sitt, og ikke ville få komme inn i landet. De var mer eller mindre strandet hjemme i Zimbabwe. Deltakerene fra Nicaragua hadde samme problem. I tillegg til disse støtte vi på et utall uventede problemer i forarbeidet til konferansen. Vi bestemte oss for å ta fatt i problemene et for et, og fikk etter hvert hjelp fra en av våre samarbeidsorganisasjoner i Oslo, som jobber med akkurat denne typen saker. Ved hjelp fra dem klarte vi å få de aktuelle deltakerene inn i landet likevel, tidsnok til å delta på konferansen.
-Når kom den positive rusopplevelsen?
-Første gangen jeg forstod at vi virkelig ville klare å gjennomføre konferansen, fikk jeg en sterkt ruslignende opplevelse. Vi hadde over lengre tid brukt så mye ressurser, og skapt så store forventninger rundt om i verden, at når det gikk opp for oss at dette ville bli en realitet, fikk jeg et realt kick! Dette var utrolig viktig. Ikke bare for oss, men også for at de studentene som kommer fra landene som nevnt skulle få utveksle erfaringer og se hvordan man jobber i andre deler av verden, samt knytte kontakt for videre samarbeid. Det var utrolig morsomt å se hvor takknemlige de var for å få være med på noe slikt. Akkurat det punktet ga meg også en slags rus. Det føltes som om vi hadde gjort en forskjell for dem.
-Fellesskapsfølelse og samspill er to kjente positive rusfaktorer. Tror du det er noen forskjell i å oppleve en slik "rus" individuelt og som gruppe?
-Hvis vi ser på konferansen jeg nevnte ovenfor, føltes det absolutt som en team-seier. Vi var som et fotballag som scoret et mål. Det skapte en stor entusiasme blant alle. Vi hadde en helt spesiell stemning under arbeidet, og følte en sterk følelse av fellesskap. Slik ble det for alle som deltok på konferansen også , tror jeg. Vi har jo en felles situasjon alle sammen ettersom vi er studenter. Alle jobber mot å gjøre situasjonen bedre for seg selv og sine medstudenter. Når man i tillegg opplever å se at studentarbeidere blir drept for sitt arbeid ute i verden, setter det ting i perspektiv.
-Er det en ekstra liten piff å få respons på det arbeidet man har utført?
-Ja, definitivt. Men jeg har lyst til å illustrere det med et eksempel. I fjor sommer var jeg med på å arrangere en internasjonal sommerleir gjennom CISV (Children's International Summer Villages). Leiren ble holdt på Skedsmo, like ved Lillestrøm. Her skulle norske- asylsøker- og innvandrerbarn, få muligheten til å møtes for å bli kjent, samt bryte ned barrierer. Et av hovedmålene våre med arrangementet var å gi spesielt barna som bodde på asylmottak en annerledes sommerferie. Barn som bor på asylmottak har ikke den samme muligheten til samspill med andre som vanlige barn har. De er på en måte lukket inn i sin egen lille verden, og lider under dette, i uvante og ofte uholdbare omgivelser. I leiren lagde vi alt fra sirkus til gipsmasker, dramagrupper, musikk og god mat sammen. I tillegg kunne barna spille fotball og lage olabiler som de kjørte i egne olabil-løp.
Det som var veldig spesielt med å jobbe med barn, var at de ga oss øyeblikkelig respons på det vi gjorde for dem. I vår normale hverdag tar det ofte lang tid før vi får noen type respons på det arbeidet vi gjør. Barn er derimot veldig spontane, og gir tilbakemeldinger der og da. Jeg tror aldri jeg har opplevd noe lignende. Responsen var overveldende positiv, og det ga meg en svært god følelse.
Rusgift og naturlig rus
-Hva mener du er den største forskjellen mellom den rusen man får av rusgifter og den rusen man får av sansestimuli som eksempelvis du gjorde under konferansen?
- Tja. Man kjenner jo at akkurat i det øyeblikket man får til noe slikt, vet man at dette er noe helt spesielt. Hårene reiser seg litt på armene, og man får et veldig spesielt kick som kun kommer når de rette naturlige faktorer er tilstede. Når man derimot går ut og drikker, er dette noe som kanskje skjer en hel del ganger i løpet av et år. Det betyr derimot ikke at det nødvendigvis er noe du kommer til å huske med glede resten av livet.
-Hvor viktig er den positive rusen du får ut av engasjementet ditt for at du skal trives?
-Svært viktig. Jeg ville nok ikke sluttet uansett, selv om det i min jobb er ganske dårlige betingelser. Det som jeg tror driver meg er at jeg er med på å gjøre en forskjell for mange mennesker. Det er det som gir kicket. Spesielt når vi har arrangementer o.l., er det tanken om å stå fremst i salen og åpne arrangementet som driver meg, og tanken på den følelsen jeg vil ha da. Den positive rusen er nok også til og med mye av grunnen til at jeg har valgt bort en del av studiet for å satse på dette engasjementet.
-Er det andre ting i livet ditt som gir deg positive rusopplevelser, bortsett fra jobben?
-I sommer var jeg hjemme i Lofoten for første gang på to år. Jeg har riktignok vært hjemme for ikke så lenge siden, men da på en annen årstid. Å få se igjen naturen i all sin sommerprakt, ga meg en enormt positiv opplevelse. Så det trenger ikke dreie seg om så store ting som konferansen jeg fortalte om. Jeg tror at man også kan få positive rusopplevelser av de små ting i hverdagen.
-Kan man bli avhengig av positiv rus?
- Jeg tror nok at faktorer som humør og livsglede påvirkes i stor grad av denne rusen. Mange mennesker kan nok også bli avhengig av det, uten at det er noe negativt. Hadde jeg aldri fått oppleve en positiv rus, hadde jeg nok blitt ganske så trist og grå, tenker jeg.
-Hva vil du si til de som kunne tenke seg å være i et engasjement likt ditt?
-Jeg vil si at det absolutt er verd det, og at man får en erfaring som kan være relevant både yrkesmessig og for en selv, såvel personlig som sosialt. Til tider kan det være mye arbeid som ikke alltid er like morsomt. Men når man ser resultatene av det man har gjort, skjønner man at det er verdt det; Noe som har vært viktig for andre mennesker. Da får man helt sikkert lyst til å gjenta det. Det er i det hele tatt så utrolig mye å engasjere seg i, at det eksisterer noe for enhver smak. Er man politisk interessert, kan man melde seg inn i et parti. Er man interessert i internasjonalt arbeid, kan man jobbe for Amnesty International eller tilsvarende. Det finnes faktisk en egen Internettside for dette som heter www.frivillig.no. Jeg tror alle kan ha noe igjen for det.
Paal Espen Hambre | tekst