Fravær av alkoholbruk er en naturtilstand. Men det å ikke bruke alkohol i det hele tatt, fra vugge til grav, eller i lange perioder av det voksne livet, har også vært en framtredende praksis for mennesker i Norge i alle tider. Dette har vært en følge av manglende tilgang på alkohol for folk i bestemte samfunnsposisjoner eller geografiske regioner i lange perioder av vår historie, eller en følge av manglende ønske om å bruke alkohol, eller rett og slett som følge av en ideologisk overbevisning om at det ikke er riktig å bruke alkohol.
Gjennom de siste 130 år har dette siste vært beveggrunnen for medlemmer og tilhengere av avholdsbevegelsen. Det at mennesker har et naturlig behov for rus og løftede tilstander er altså ikke ensbetydende med at mennesker har dekt dette behovet med alkohol eller andre rusende gifter.
At en del mennesker mener det er galt å bruke alkohol, og i praksis tar konsekvensen av dette, har av utenforstående ofte vært sett på med blandede følelser, fra positiv velvilje og beundring til mistenksomhet, uvilje eller mangel på forståelse. Mens avholdsbevegelsen som samfunnsfaktor ofte blir rost for sin forebyggende innsats (f.eks. NOU 1988:17 Frivillige organisasjoner), blir medlemmer av denne bevegelsen ofte karakterisert som fanatiske, puritanske, moralistiske, intolerante, trangsynte og i utakt med tida. Totalavholdstanken som prinsipp blir oppfattet som umoderne. Selv folk som ser med velvilje på avholdsbevegelsens historiske innsats, tror at framtidas forebyggende arbeid mot alkoholskader vil ta andre former. Avholdsbevegelsen blir oppfattet å være på vei ut. I mange land er den også allerede forsvunnet.
I festtaler og stortingsdokumenter hylles avholdsbevegelsen fortsatt for sin samfunnsinnsats, men det er tydelig at i myndighetenes, massemedias og opinionens øyne blir den ikke lenger regnet med. Også innenfor avholds- bevegelsen selv er det identitetskrise, og mange medlemmer er begynt å tvile på bevegelsens idegrunnlag. Man ønsker å drikke lettøl for å være som de andre, og man diskuterer å avskaffe avhold som medlemskrav for å kunne virke attraktivt på flere potensielle medlemmer. Man fører en defensiv kamp, og da med argumenter først og fremst knyttet til den alkoholpolitikk man vil samfunnet skal føre. Avholdskravet og -standpunktet er noe som nærmest kommer med på kjøpet av tradisjon eller gammel vane.
Det kan være av interesse å spørre hvilke grunner som kan anføres for å fastholde totalavholdsprinsippet idag, for organisasjoner, eller som et livsstilsprinsipp for enkeltpersoner.
La oss først slå fast at et prinsipielt totalavhold representerer et avvik i dagens voksensamfunn. Et avvik forutsetter en norm. Avholdsmannen eller -kvinnen er en avviker i forhold til den gjengse normen i Norge som sier at når du er blitt "tørr bak øra", da skal du drikke alkohol. I vikingetida ble en mann regnet som voksen når han var "kvinnefør" og "ølfør". Som symbol for voksenhet gjelder alkoholbruken fortsatt. En avviker fra alkoholbruksnormen er en som andre mennesker må forholde seg til og innrette seg etter som "annerledes", noe det også knytter seg spesielle assosiasjoner og myter til. Mytologien gir gjerne avholdsmannen eller -kvinnen en negativ valør, som beskrevet ovenfor. Han eller hun må "bevise" at han/hun ikke er "som de andre avholdsfolkene", dvs. som myten tilsier.
De fleste avholdsfolk jeg kjenner vil nikke gjenkjennende til utsagn som "jeg visste ikke at avholdsfolk kunne være sånn", dvs. at de er akkurat like muntre/triste/selskapelige/ humoristiske som alle andre. Tvert imot føler mange vanlige måteholds- konsumenter av alkohol seg litt utrygge i samvær med erklærte avholdsfolk, spesielt før skikkelig bekjentskap er blitt etablert, og spesielt i alkoholforbrukssituasjoner hvor disse totalistene er til stede. Vanlige alkoholbrukere føler at de må ta spesielle forholdsregler, som når de får vegetarianere på besøk, eller må passe seg for å banne når presten er til stede. Avholdsmenneskets nærvær oppleves på et vis litt truende, eller krevende.
Dette kan være en følt belastning både for avholdsmannen og for de øvrige festdeltakerne. Det skapes en ekstra barriere som den avholdende må bryte før han/hun eventuelt blir opptatt i det gode selskap, og da vanligvis under den forutsetning at han/hun holder en lav og aksepterende profil. Samme reaksjoner oppstår ikke dersom et avholdsmenneskes prinsipielle holdning til alkohol ikke er kjent i f.eks. en festsammenheng. Det å ikke drikke alkohol kan ha så mange slags forklaringer, fra graviditet til bilkjøring. Det er først når det er kjent at et menneske har en prinsipielt negativ innstilling til alkoholbruk, når han/hun mener at det er galt å bruke alkohol, at disse reaksjonene oppstår.
Dersom samvær med et slikt menneske ikke er til å unngå i en alkoholbrukssituasjon f.eks. på et kurs eller i en arbeidsplass-sammenheng, vil den måteholdne ofte passe ekstra godt på sitt måtehold, og være på vakt mot alle reaksjoner hos avholdsmennesket som kan tolkes som tegn på mishag eller fordømmelse. Eller en kan velge varianten hvor en gjør alkohol til tema for diskusjonen, eller uttrykker beundring eller respekt for den avholdnes standpunkt, samtidig som en understreker sin egen kontroll over alkoholforbruket og sitt eget minimale konsum. Og dersom en kan velge selv hvem som skal være med på utdrikningslaget, eksamensfeiringa eller innvielsen av ny leilighet, er sannsynligheten for at avholdsmannen skal bli invitert mindre jo lengre handlelista på Vinmonopolet blir.
Totalavhold som prinsipp og praksis er altså et avvik - et frivillig avvik. Men hva skal til for at folk frivillig skal gå inn i eller forbli i en slik avvikssituasjon? Det er spørsmålet den norske avholdsbevegelsen må finne svaret på, om den vil overleve som folkebevegelse.
Det kan først være nærliggende å stille spørsmålet om vi lever i en tid hvor det i det hele tatt er moderne å ha prinsipper. I vår kultur er det å være prinsippfast ofte blitt oppfattet som et positivt trekk ved et menneske. Prinsippløshet er tilsvarende blitt oppfattet som negativt. I en periode hvor en tilbakelent livsholdning er utbredt, og hvor samfunns- og adferdsforskere er bekymret over tiltakende normløshet og mangel på integrerte leveregler i den vestlige kultur, bør det kanskje sees som positivt dersom et menneske, en gruppe av mennesker eller en hel bevegelse inntar et livsstilsprinsipp og/eller et sosialt reformprinsipp som virker befordrende for helse, personlig utvikling, sosial orden, samfunnsmessig engasjement og positiv utvikling av helse- og sosial- politikken.
"Ta det ikke personlig", sier vi gjerne. Kanskje det er det vi i større grad burde gjøre. Totalavhold er å ta alkoholproblemet personlig. Det er også mitt problem, og jegvil gjøre noe med det.
Men for at et prinsipp skal være verdt å hevde, må det gjelde noe mer enn småting. Dersom et menneske velger å alltid kle seg i blått eller rødt så er det en smakssak. Å alltid avstå fra alkoholbruk er derimot en prinsippsak, fordi det gjelder ett av de viktigste helsemessige, sosiale, kulturelle og politiske spørsmål i vårt samfunn.
I dette kapittelet er ikke oppgaven å dokumentere alle alkoholens skadevirkninger, det er gjort grundig andre steder. Men kort kan sies at alkoholbruken har konsekvenser i samfunnet som de fleste av oss til daglig ikke tenker over. Dette gjelder både på det individuelle og kollektive planet. På individplanet kan det nevnes at alkoholbruken innebærer risiko for, eller fører til akutte atferdsskader, fører i stor utstrekning til vanedannelse, situasjonsavhengighet av alkohol, i noen tilfeller til mer generell avhengighet, og kan føre til innsnevring av hver enkelts interessesfære og hindrepersonlighetsutvikling. Kollektivt sett skaper alkoholen miljøproblemer av forskjellig slag, som f.eks. forringelse av det sosiale miljøet, brutalitet, uttrygghet, forflatning av det kulturelle miljøet(ikke så farlig med tilbudets innhold dersom det bare er øl å få), forsøpling av naturmiljøet (skjødesløshet og flaskeknusing f.eks.).
Helsemessig er det klart at sykehuskøene og køene i primærhelsetjenesten i altfor høy grad er forårsaket av den belastning som akutte atferdsskader og kroniske alkoholsykdommer utgjør for vårt helseapparat. Likeledes er det et kjent fenomen at en svært stor andel av alle barnevernssaker, sosialomsorgssaker og kriminalsaker henger sammen med avhengighets- og/eller atferdsproblemer hos klienter og/eller pårørende. Kollektivt sett må en også se det som et problem at de alkoholtradisjoner vi har videreføres fra generasjon til generasjon gjennom stadig nyrekruttering av alkoholbrukere, og nyutvikling av problemer som igjen henger sammen med den generelle alkoholbruk i samfunnet. Endelig må det også fra et politisk ståsted sees som betenkelig dersom alkohol kan brukes som et politisk maktmiddel. Makthaveres undertrykking av folk gjennom spredning av alkohol er historisk godt kjent både fra vårt eget land og fra aktuell utvikling i den tredje verden.
Alkohol kan betraktes som et kjemisk kontrollmiddel, som holder folk i passivitet, skaper splittelse mellom folk som fra før er undertrykt og trenger å stå sammen. Sist, men ikke minst, utgjør alkohol naturligvis også en stor belastning på mange menneskers økonomi, samtidig som alkoholbruken påvirker helse- og sosialapparatets evne til å prioritere . 100 000 alkoholrelaterte innleggelser i norske sykehus hvert år gjør det vanskelig å avvikle sykehuskøene.
Alkohol blir idag ikke produsert for å dekke menneskelige behov. Vi blir ikke født med noe alkoholbehov. Formålet med alkoholproduksjonen er først og fremst å tjene penger for produsentene og omsetterne. Behovene skapes gjennom omfattende markedsføring, produksjon og spredning av alkohol i kombinasjon med det drikkepress som alkoholkulturen utøver. Fordi alkoholbruk i så sterk grad er vanedannende og avhengighetsskapende, blir alkoholomsetning særlig lønnsom. Dette innebærer at alkoholprodusentene kaster helsemessige og sosiale hensyn overbord, dersom de ikke blir tvunget av folkelig motstand og reguleringer fra det offentlige.
Som råvarer brukes korn og andre matvarer som det i verdensmålestokk er mangel på. Økonomiske, teknologiske og arbeidskraftmessige ressurser blir brukt på å produsere i masseomfang et stoff som menneskeheten ikke trenger, som tvert imot påfører menneskene utallige lidelser, skader og død. Rusgiftmotstandernes praksis innebærer et prinsipielt oppgjør med den forurensning av menneskenes livsmiljø, helsemessige, sosiale, kulturelle og politiske nivå som denne aktiviteten innebærer. Dette er et standpunkt og et prinsipp som det ikke burde være vanskelig å få forståelse og respekt for.
Forståelsen og respekten har det imidlertid ofte vært så som så med. Årsaken til dette må sannsynligvis søkes i det faktum at alkohol av folk flest blir sett på som et gode, som riktignok skaper noen problemer, men ikke verre enn en rekke andre små og store samfunnsproblemer som vi har lært oss å leve med. Er alkohol verre enn den kommersielle ungdomskulturen, spør folk. Er det verre å ta seg en øl på en uterestaurant enn å sitte og glo på TV, eller video? Mange politisk aktive mennesker sier alkoholen er et lite problem, sammenlignet med de samfunnsproblemer de selv er opptatt av. Er ikke rasismen eller pornografien et problem vi burde ta langt mer alvorlig enn alkoholen? Burde ikke folk heller engasjere seg i kampen mot atomkraft (for ikke å si atomvåpen), nedbrytinga av ozonlaget, utryddelsen av de tropiske regnskogene eller de utslipp som fører til sur nedbør, eller mot nedbygginga av velferdsstaten, istedet for å befatte seg med småting som alkohol?
Folk som hevder slike meninger, er ofte ikke uenige i at alkohol gjør skade og at det er fint at noen arbeider mot alkohol (bare de slipper selv). Men utsagnene har det viktige fellestrekket at de reduserer betydningen av kampen mot alkoholen til fordel for ett eller flere andre offentlige eller frivillige innsatsområder som framheves som "langt viktigere". Dersom alle skulle prioritere på samme måte, ville alkoholmotstanden alltid havne nederst på prioriteringslista, og dermed i praksis bli nedlagt.
Sannheten er vel imidlertid at vi trenger innsats mot forurensning både av naturen og av menneskenes helse og sosiale miljø. I en slik sammenheng hører alkoholmotstanden utvilsomt hjemme, og det er derfor nødvendig at noen - så mange som mulig - prioriterer også å gjøre en innsats på alkoholområdet. Dessuten er det få områder hvor det er så lett å være aktivist. Ved å la være å bruke alkohol kan en oppnå å påvirke mennesker i alle miljøer der en ferdes, samtidig som en kan gjøre full innsats f.eks. i miljøvernarbeid e.l. Det bør vel nevnes at mange som stiller spørsmålstegn ved å "kaste bort tid" på alkoholmotstand selv er alkoholbrukere. Her trer den kjente psykologiske mekanisme inn at det klanderverdige ved egen adferd ofte blir forsøkt redusert/ bortforklart eller benektet.
Er det så noe som tilsier å sette alkoholen i en særstilling, i forhold til andre politiske og kulturelle kampområder, som rettferdiggjør at alkoholmotstanden skal opprettholdes som et eget innsatsområde idag? Kort kan her nevnes at alkoholbruken har stor samfunnsmessig utbredelse. Ca. 85 prosent av alle voksne mennesker i Norge er alkoholbrukere (Nordlund 1985). I en stor del av brukstilfellene drikkes det for rusens skyld. Alkoholen har viktige funksjoner i Norge når det gjelder å tillate og rettferdiggjøre adferd som går ut over andre. Alkoholen virker ofte svært sløvende på brukere og på miljøer. Splittelse og brutalitet, akutte skader og helsemessig svekkelse som følge av alkoholbruk har langt større omfang enn hva som kan følge av f.eks. kommersiell ungdomskultur, ukebladromantikk, videokultur, rasisme osv.
Viktigere er det at alkoholen inngår som en intim del av eller forekommer sammen med de fleste av disse forskjellige negative kulturinnslagene. Det er mye som tyder på at det ikke ville vært mulig å opprettholde f.eks. den overflatiske sjekkestilen i diskotek-kulturen dersom folk begynte å stille krav til innholdet i de tilbudene de skulle benytte. Satt på spissen gjør alkoholen i alt for stor grad at folk finner seg i det tilbudet de får, hvor dårlig det enn måtte være. På samme måten virker alkohol passiviserende i forhold til andre kampsaker det er viktig å få tatt opp. Alkoholmotstand er altså nettopp viktig for å øke oppslutningen om de nevnte innsatsområdene. Det er i alle fall ikke noe samfunnsmessig motsetningsforhold mellom å være rusgiftmotstander og å være engasjert i miljøvern, atomkraftmotstand, fagforenings- aktivitet eller annen samfunnsorientert innsats. Snarere tvert imot.
En rekke andre kulturinnslag virker på linje med alkoholen passiviserende. Disse innslagene får vi stort sett utenfra som impulser som våre øyne, ører og forstand må registrere og kan ta stilling til. Alkohol påvirker hjernen vår kjemisk, og forstyrrer dermed fra innsida det apparatet som skulle kunne
brukes til å skille bra fra dårlig. Dette er helt spesielt for alkohol og andre rusgifter, og skiller dem ut fra andre passiviseringsmidler. Dersom vi tar med at det til alkoholbruken også er knyttet en kultur som innebærer forståelse og tilgivelse for adferd som ellers ville være helt uakseptabel, skjønner vi at den virkelighetsfordreining som alkoholbruken representerer (og som strekker seg langt utover den tid en er kjemisk påvirket av alkoholen) utgjør en alvorlig hindring for folks egenaktivitet, samfunnsmessige og politiske deltakelse.
I situasjoner i livet hvor mennesker opplever sterke følelsesmessige konflikter, trengs det sterk innsats for å bearbeide og løse disse konfliktene, eller sterke fluktmidler. Da hjelper ikke ukebladromaner og TV-titting. Alkohol er imidlertid et slikt sterkt, kjemisk fluktmiddel, som mange tyr til, og som medfører at løsningen av konfliktene blir vanskeliggjort eller til og med umuliggjort.
På bakgrunn av dette synes det klart at alkoholmotstand må betraktes som et viktig, særegent kampområde, og at alle mennesker som ønsker sterk bevisstgjøring, engasjement og innsats på grasrota har felles interesse av å redusere alkoholforbruket i samfunnet. På samme måte burde alle helseinteresserte og alle som er opptatt av å redusere køene i helsevesenet kunne enes om at alkoholforbruket må reduseres.
Grovt sett er det bare en gruppe som har direkte interesse av å øke forbruket, nemlig de som tjener penger på omsetning av alkohol. Dermed skulle det egentlig være duket for brede allianser i alkoholspørsmålet.
De fleste vil ha skadene vekk, og da må også forbruket bli mindre. WHO har derfor anbefalt sine medlemsland å få til forbruksreduksjon. Men hvordan? Her strides de lærde. Folk som har inntatt et totalavholdsstandpunkt har valgt sin måte å bidra på i tillegg til de alkoholpolitiske.
De fleste er enige om at under bestemte forhold skal en ikke bruke alkohol. En snakker om "alkoholfrie soner" eller "punktavhold" f.eks. i tilknytning til bilkjøring, i samvær med små barn, i arbeidslivet, under graviditet og andre risikosituasjoner. I andre situasjoner hvor topp ytelse eller innsats kreves, er også folk enige om at alkohol ikke hører hjemme. Idrett og alkohol er et eksempel. Men når alt kommer til alt, er ikke hele livet en risikosituasjon? Og vil vi ikke alltid være på topp og yte vårt beste? Har ikke våre medmennesker krav på at vi også i sosialt samvær opptrer med mest mulig av våre åndsevner i behold? Dersom så er tilfelle, er det da ikke ganske rasjonelt å kutte ut all alkoholbruk?
Kampanjene mot tobakk her i landet har alltid hatt som målsetting å få folk til å kutte ut tobakken, ikke å bli måteholdne tobakksrøykere. Hva er det som gjør den måteholdne alkoholbruk så mye mer umistelig enn tobakken? Kanskje bør vi snart komme så langt at alkokutt blir like naturlig som å stumpe røyken?
Ovenstående burde i seg selv være nok til å begrunne et avholdsstandpunkt. Men ettersom rusgiftkulturen er så sterk i våre vestlige samfunn, kan det være nødvendig å gjennomgå og bevisstgjøre om de grunner som kan forklare at en del mennesker velger et slikt standpunkt eller en slik praksis,for deler av sitt liv eller for hele livet.
Til tross for at en praksis med totalt avhold fra alkohol vekker undring og reaksjoner hos mange, har det sine klare fordeler både individuelt og kollektivt. For å begynne med de individuelle, så er det klart at avholdsfolk totalt sett reduserer sin risiko for skader, ulykker og svekket helse. (Undersøkelser blant avholdsfolk viser en forlenget forventet levealder på ca. 2 år, sammenlignet med normalbefolkningen.) Et totalavholdsstandpunkt uttrykker ikke bare en vilje til, men også evne til å kunne reagere på og bedømme en situasjon med det maksimale av sin dømmekraft og reaksjonsevne, dersom noe uventet skulle skje.
I arbeiderbevegelsens barndom het det: "Tenkende arbeidere drikker ikke - drikkende arbeidere tenker ikke". Alkoholmotstandere ble ofte valgt til tillitsmenn. Dette er uttrykk for at det også inngir tillit og trygghet hos andre når en person alltid framstår ved sine fulle fem.
Alkohol er, som nevnt, behovs- og avhengighetsskapende. I forbindelse med f.eks. festligheter eller annet sosialt samvær utvikler mange mennesker en situasjonsavhengighet av alkohol. Dette henger sammen med den læringspsykologiske tendensen til å gjenta adferd som har fungert noenlunde tilfredsstillende, dersom en kommer opp i tilsvarende situasjon på ny, noe som igjen forsterker læringen av at alkohol hører til. Det er noe av grunnen til at mange vanskelig kan tenke seg en fest, en høytid, en familiesammenkomst uten alkohol. Men den som bestemmer seg for ikke å bruke alkohol, må søke andre typer løsninger, må lære seg andre typer adferd for å kunne føle seg vel i de samme situasjonene. Det utvikles dermed en uavhengighet av alkohol og andre kjemiske russtoffer. På denne måten kan en kanskje si at alkoholmotstanderen beholder og utvikler sin frihet. Han eller hun blir istand til å nyte sin festglede, sin begeistring, sin seiersrus, sin elskovsrus og andre opphøyede sinnstilstander uavhengig av alkohol.
Alkoholkulturen tilsier bruk av alkohol også i en rekke andre situasjoner, som når en skal slappe av, når en er nervøs, når en ikke får sove, når en er opprørt, når en har dyp sorg osv. Alkoholmotstanderen møter disse situasjonene i like stor grad som alle andre, og må lære seg til å takle dem uten alkohol. Det skjer dermed en personlighetsutvikling som ikke er noen snarvei, men som gjør at personen i det store og hele blir bedre skikket til å takle livets små og store situasjoner, uten å måtte ty til et kjemisk stoff for å klare det.
Dersom en på en fest opplever at en ikke kan danse, kan det synes mer møysommelig å melde seg på et dansekurs, enn å bli med bak hjørnet og ta en støyt av flaska. Men det er vel liten tvil om hvilken løsning som i lengden vil gi best resultat. Det er en kjent sak at problemer er til for å løses, at hvert livsproblem man greier å bearbeide og løse, at hver krise man gjennomlever gjør at en vokser litt, og står sterkere til neste gang. Alkohol vil i en slik sammenheng ofte hemme og forsinke bearbeidelsen av problemet og dermed også hemme den personlige utvikling.
Mange vil her kanskje hevde at en kan da ikke alltid stå på tå hev og kaste seg inn i et hvert problem. En trenger også å koble av fra problemer. Og en trenger rus. Det er riktig nok. Men da skal en velge avkoblingsmetoder og rusmetoder som gjør at en kommer sterkere tilbake til virkeligheten etterpå. I den sammenhengen er alkohol dårlig egnet, fordi den svekker både kropp og hjerne, både under og etter alkoholpåvirkningen.
De fleste rusgiftmotstandere vil vel likevel foretrekke å begrunne sitt alkoholstandpunkt ut fra et samfunnsmessig perspektiv. Adferd med samfunnsmessige begrunnelser innebærer alltid moralske verdivalg, en ønsker å opptre på bestemte måter fordi det har betydning for andre enn en selv. I tillegg til det kristne nestekjærlighetsprinsipp, som har vært en begrunnelse for deler av den religiøse avholdsbevegelsen, kan vi utskille i alle fall en del samfunnsmessige begrunnelser:
Solidaritetsaspektet har vært en hovedbegrunnelse for totalavhold. Dette innebærer for det første å vise solidaritet med alle dem som forsøker å holde seg borte fra alkohol p.g.a. avhengighetsproblemer. Det er nå enighet blant avhengighetsterapeuter om at drikkepresset er ett av de største problemene en person som ønsker å få kontroll over sine drikkeproblemer møter. Vår støtte kan i noen tilfeller være positivt avgjørende. Mangel på alkoholfrie miljøer er ofte den største utfordringen mange tørrlagte problemdrikkere møter.
På samme måte er det også mange andre som i forskjellige situasjoner føler et sterk drikkepress, og som ikke ønsker, kan eller tør drikke alkohol. En eller flere alkohol- motstandere i miljøet vil her være til god støtte.
Som foreldre, fritidsledere, lærere eller andre som har med barn og ungdom å gjøre, viser vi ved vårt eksempel at det ikke er nødvendig å drikke alkohol for å bli voksen eller for å være tøff. Vi kan dermed være med på å bidra til å utsette alkoholdebuten for en eller flere unge, vi kan motivere enkelte til ikke å begynne med alkohol, og minsker dermed massiviteten i drikkepresset også i miljøer og aldersgrupper der vi selv ikke hører hjemme. Vår alkoholpolitiske innsats kan være med og legge grunnlaget for at kommende generasjoner kan få en relativt bedre utgangsposisjon enn de ville ha hatt dersom alkoholflommen hadde fått løpe fritt i alle hjem, fritidsmiljøer, skolefester, idrettslag osv.
Fekjær har hevdet at avholdsbevegelsen ikke ble dannet som en forening til leverens bevarelse, men som en bevegelse til beskyttelse av kvinner og barn mot menns hensynsløshet i fylla (Fekjær 1987). I så måte representerer totalavholdspraksisen en solidarisk handling i forhold til alle som blir utsatt for vold og utrygghet på grunn av andres fyll, og det er ikke få. Det gjelder såvel barn som vokser opp i alkoholiserte hjem, som kvinner som blir banket opp av alkoholpåvirkede og voldsomme ektemenn og samlivspartnere, eller eldre som ikke tør gå utenfor døra om kvelden på grunn av redselen for umotivert vold og trakassering fra alkoholpåvirkede og aggressive unge på vei til eller hjem fra utelivet i bysentrene.
Endelig representerer avholdsmenneskenes innsats også en solidarisk handling overfor folk i den tredje verden som nå blir utsatt for en massiv alkoholundertrykking. Vår boikott av alkoholprodusentenes varer og vår kamp mot alkoholkapitalen her i landet kan kanskje gjøre det noe lettere for dem å få kontroll over sine nasjonale alkoholproblemer. Alkoholimperialismen er like internasjonal som annen imperialisme, og rusgiftmotstandernes solidaritet tåler godt å sees i et globalt perspektiv. Ikke minst er det et tankekors at alkohol i all hovedsak blir produsert ved å ødelegge matvarer i en verden der millioner sulter.
Også samfunnsøkonomisk har alkoholbruken mange betenkelige sider. Det må være fullstendig forkastelig å bruke så mye arbeidskraftressurser, råvarer og teknologi på å produsere en vare som folk ikke trenger, og som påfører samfunnet store forebyggings- og reparasjonsutgifter, samtidig som andre nødvendige tjenester i samfunnet ikke blir utført på grunn av ressursmangel.
Riktignok fungerer alkoholen også som et skattleggingsobjekt for staten, som på denne måten får en del penger inn. Men alkoholavgifter er bare én måte å få inn skatt på, og er ikke nødvendige. Andre skattleggingskilder kunne fylt samme funksjon. Alkoholbruken framstår i en slik sammenheng som et luksusforbruk vi samfunnsmessig ikke har råd til og en galskap vi ikke vil delta i. Uten alkohol ville samfunnet også bli mer produktivt, og dermed ville det også skapes større verdier som det kunne svares skatt for.
Redusert arbeidskapasitet hos den enkelte arbeidstaker, redusert kreativitet, svekket arbeidsdisiplin og manglende effektivitet og produksjonskvalitet er erkjente følger av alkoholbruk i arbeidslivet. Redusert produktivitet som følge av skoft, ulykker og vrakproduksjon er en viktig alkoholeffekt både i offentlig og privat sektor. Rusgiftmotstandere i arbeidslivet vil øve positiv innflytelse på arbeidsmiljøet både i kraft av sitt eksempel, ved den effekt totalavholdet har på deres egen arbeidskapasitet og kreativitet, og ved den faglige og politiske innsats de kan gjøre for å forbedre arbeidsmiljøet.
Miljøvern mot alkohol burde inngå som et fast slagord i mange miljøverneres vokabular. Noen er opptatt av at maten vi spiser ikke er ren nok p.g.a. forurensning. Vi er opptatt av tungmetaller, radioaktivitet og bestråling av mat, som alt sammen har med forurensning å gjøre.
Vi er mot kunstige tilsettingsstoffer i mat, og vi er opptatt av at kosten vår skal være sunn. Mange spiser lite fett og sukker,og mye fiber, slik at de kan få lavt blodkolesterol og et sunt kosthold. Folk reagerte kraftig da det for noen år siden ble kjent at enkelte produsenter hadde tilsatt vinproduktene sine et kunstig søtningsstoff som heter glykol, og som i svært store mengder kan være helseskadelig. Få reagerer på at alkoholen representerer en selvforurensning som er langt skadeligere for mennesker enn de fleste av disse faktorene. I den grad man er opptatt av at folk skal leve et sunt liv, kan en være sikker på at alkohol er ett av de stoffer som forurenser kroppen mest, og er en miljøgift som pr. idag utgjør en langt alvorligere trussel mot folks helse enn f.eks. radioaktivt nedfall, sur nedbør eller svekkelse av ozonlaget. Alkohol fører hvert år til anslagsvis 1100-1700 dødsfall i Norge. I Europa representerer alkoholen like mange dødsfall som 3-4 Hiroshima-bomber årlig (Fekjær 1987).
Men indirekte fører også alkoholbruken til ekstra forsøpling av natur i form av flaskeknusing f.eks. på badestrender, hærverk, tilgrising spy og piss. Om ikke dette akkurat truer livet i naturen, er det i alle fall med på å redusere naturopplevelse og rekreasjon for mange mennesker.
Miljøvernere som røyker hasj og drikker sprit har rett og slett dårlig troverdighet. Troverdigheten øker betraktelig når folk ser at vi tar konsekvensen av vår viten også om alkoholens og andre rusgifters negative miljøvirkninger. Både vårt sosiale og kulturelle miljø blir henholdsvis brutalisert og forflatet som følge av alkoholbruken. Det er dokumentert bortenfor enhver tvil hvordan alkoholen er en viktig årsaksbakgrunn for kvinne- og barnemishandling, slagsmål, kriminalitet, uenighet, krangler og splittelse mellom folk.
Dersom en ser på hvordan alkohol preger mange oppvekstmiljøer og skaper angst, utrygghet og vold, kan vi kanskje også snakke om en form for sosial forurensning. Dersom det var mange totalavholdsfolk i et miljø, ville både brutaliseringa og forflatninga bli mindre utbredt, både som følge av personlig påvirkning, men også som følge av at rusgiftmotstanderne som gruppe ville påvirke hele regelverket for omsetning og forbruk av alkohol i miljøet og for hva som er akseptabel atferd.
Det har vært hevdet at folk ikke vil delta i kulturlivet dersom de ikke samtidig får tilgang til alkohol. Derfor må alt fra kinoer og teatre til konsertlokaler og jazzklubber ha alkoholservering, også serveringssteder i slalåmbakker og skogstuer. Dette må være en fallitterklæring for alle kulturtilbud. Spørsmålet er om folk kommer p.g.a. ølet eller p.g.a. kulturen. De titusenvis av kulturtiltak som blir og tidligere er blitt igangsatt i f.eks. de frivillige organisasjonenes regi beviser at alkohol ikke er en nødvendighet i kulturlivet. Kanskje er den tvert imot med på å hindre utvikling av et bedre kulturtilbud, siden folk kommer og tar det de får bare de får drikke øl og vin.
Nå er det blitt så ille at alkoholfrie arrangementer på utsteder så og si er blitt en umulighet. En organisasjon i Oslo prøvde for et par år siden å få leie lokaler på over 20 steder for å holde et alkoholfritt arrangement 1. mai. Begrunnelsen for avslagene var at en da ikke ville få benyttet skjenkeretten og dermed tape penger. Bra da at det finnes organisasjoner, både avholdsorganisasjoner og enkelte andre, som fortsatt arrangerer alkoholfrie dansearrangementer og andre kulturtilstelninger. Men deres aktivitet avhenger av din og min oppslutning. Et aktverdig motiv for totalavhold kan rett og slett være et ønske om å støtte og bli en del av den organisasjonsaktivitet, den kulturaktivitet og den øvrige forebyggende aktivitet som avholdsbevegelsen driver.
Avholdsstandpunktet er blitt moralisert bort fra alkoholdebatten i mange år. Presse og øvrige massemedia har kappes om å latterliggjøre avholdsbevegelsen. Visst kan det tenkes at det finnes latterlige innslag i avholdsbevegelsen, som andre steder, og som fortjener å få latteren utover seg. Men hovedsakelig har avholdsbevegelsen ikke vært latterlig, og det bildet den har fått i media og i folkebevisstheten er ufortjent. Alkoholprofitørene har imidlertid god grunn til å være fornøyde med at det er slik. Folkelig oppslutning om avholdsbevegelsen og avholdsstandpunktet har alltid virket truende på vinningsinteressene bak alkoholen. Så lenge det finnes en organisert avholdsbevegelse, kan de aldri føle seg trygge.
Det er her nødvendig å si noe om betydningen av å ha en avholdsbevegelse. Vi har sagt at den som bruker alkohol er med på å opprettholde og legitimere alkoholkulturen, mens den som ikke bruker alkohol er med på å svekke og motarbeide den samme kulturen. Totalavholdsmenneskenes innflytelse ville snart drukne i den allminnelige tendensen til alkoholbruk dersom det ikke var for det faktum at alkoholmotstanderne var organisert. Avholdsbevegelsen utgjør et bevisst, organiserende element, som går inn for å holde totalavholdspraksisen og totalavholdsstandpunktet levende. Det siste er viktig. Det kan som sagt være mange grunner til at folk ikke drikker alkohol, og i de fleste samfunn utgjør disse totalt ca. 10-15 prosent av befolkningen. Dette gjelder også i vindrikkende land somf.eks. Frankrike. Men inntar man også et totalavholds- standpunkt, tar en sikte på å oppnå noe med sitt standpunkt og sin praksis. En ungdom med en avholdspraksis, vil i 9 av 10 tilfeller gå over i alkoholbrukernes rekker i 14-18-års- alderen. En ungdom med et totalavholdsstandpunkt vil forsøke å holde på sin gamle praksis også når voksenrollen krever noe annet, og vil forsøke å påvirke sine venner og kamerater til å gjøre det samme. Holder man fast på sitt standpunkt, vil man fortsette å gjøre motstand mot alkoholkulturen hele livet, noe 10-tusenvis av nordmenn har gjort opp gjennom tidene.
Men totalavholdsstandpunktet og totalavholdspraksisen alene kan ikke forandre verden, og bare i begrenset grad innvirke på den samfunnsmessige alkoholsituasjonen. Alkoholforbruket er svært skjevt fordelt, og det vil alltid være dem som allerede i utgangspunktet har et lavt konsum, eller ikke noe alkoholkonsum i det hele tatt, som vil være rekrutterings- grunnlaget for avholdsbevegelsen. For å oppnå å motarbeide skadene, ligger det som en naturlig forlengelse av avholdsbevegelsens arbeid at den ikke bare vil nøye seg med å få folk til å kutte ut alkoholen.
Ved å få mange til å slutte opp om bevegelsen vil den kunne bli et korrektiv for den offentlige alkoholpolitikken, en viktig reguleringsfaktor for selve alkoholomsetningssystemet, og også på den måten bidra vesentlig til en reduksjon av alkoholforbruket, også hos folk med tendenser til storforbruk og i kretser som tankemessig og politisk står avholdsbevegelsen fjernt.
Det sier seg likevel selv at avholdsbevegelsen aldri vil kunne utgjøre noe flertall i befolkningen, noen endelig seier over alkoholen kan aldri vinnes. Men viktige delgevinster kan høstes underveis, dersom avholdsbevegelsen makter å alliere seg med de delene av befolkningen som er måteholdne alkoholkonsumenter, men som deler avholdsbevegelsens bekymring over skadene og ønsker alkoholfrie oppvekstmiljøer, fritidsmiljøer osv. Slike mennesker vil det alltid være mange av. Men under historiens gang går alkoholforbruket i bølgedaler. Så snart en generasjon har greid å rette opp noe av forrige generasjons alkoholsynder, går de negative alkoholerfaringene og -kunnskapene i glemmeboka hos folk flest. Men fordi det finnes en organisert kjerne av mennesker som samler opp viten, som viderefører kunnskapene om hva problemet består i og hvordan vi som samfunn kan bearbeide det og løse det, slipper hver generasjon å starte på bunnen igjen med sin alkoholmotstand.
Avholdsbevegelsens oppgave er å være et svinghjul i det forebyggende alkoholarbeidet i Norge. Det har den greidd hittil. Men det er ingen selvsagt ting at den vil greie det. Det finnes mange samfunn uten avholdsbevegelse. Avholdsbevegelsens framtid, og dermed alkoholskjebnen til mange mennesker i et framtidig Norge avhenger av at det også i framtida vil finnes mennesker som ser viktigheten av å innta et totalavholdsstandpunkt, og som er villige til både å utforske de personlige utviklingsmuligheter et slikt standpunkt gir og samtidig ta den belastning det er å gå frivillig inn i en avvikerrolle.