Anmeldt av: Anders Slaatsveen
Boka er basert på den store Ung i Oslo-undersøkelsen 2012 (og tilsvarende i 1996 og 2006) og innledes med en nyttig teoridel. Kapitler, avsnitt og sammendragene som avslutter de fleste kapitlene, er godt og pedagogisk lagt opp og til stor og god hjelp for leseren.
For de av oss med noen tiårs praksiserfaring (og praksisteori) fra rusgiftfeltet og ungdomsarbeid, er det få overraskelser men svært mye å kjenne seg igjen i. Det beste ved boka er at det gir systematisk og reflektert grunnlag, og ikke minst støtte for vårt arbeid.
Det står bra til med norsk ungdom, ikke minst når det gjelder alkohol og narkotika. Det er større grunn til kraftig kritikk av voksnes økende rusgiftliberalisme. De som driver sin egoistiske kamp for legalisering av cannabis (egentlig all narkotika) og økt alkoholliberalisme, finner lite å glede seg over her.
Et «problem» med dette store og prektige flertallet i ungdomsgruppa, er polariseringa. Det økende skillet mellom det store flertallet og «de marginaliserte». Dette er en stor utfordring for alle rusgiftpolitiske organisasjoner og sjølsagt for det offentlige ungdomsarbeidet. Det er derfor gledelig at «nye» Ungdom Mot Narkotika UMN tar opp igjen ideologi, argumentasjon og arbeidsformer til Folkeaksjonen Mot Hasj / UMN fra glansdagene. Flere burde gjøre det!
Boka åpner med å spørre «hvorfor drikker ungdom?» - som grunnlag for dens hovedemner og refleksjoner. Vi får sjølsagt ikke noe svar med stor s og to streker under, men vi får bekrefta mange sammenhenger som er tydelige nok. Viktigst er sjølsagt at foreldre også på dette området betyr mer enn alt for mange (ikke minst foreldre, journalister og politikere) tror. Også her får praksisfeltet, ikke minst organisasjonene, bekrefta det de har visst, eller i alle fall ant. Myta om at alkoholliberale foreldre som lærer barna å drikke (vin) med måte, er som myter flest feil – og farlig.
Oppsummeringa av faktorer som øker og reduserer sjansene for at unge drikker alkohol (i stor grad sammenfallende med prøving og bruk av narkotika) (kap. 10) er en bekreftelse på «den gylne middelveiens» filosofi - for mye og for lite er ikke av det gode. Men det som er et ubetinga gode for ungdom er foreldre – og voksne – med innsyn og det Øia betegner som uformell sosial kontroll. Min egen vel 40-årige erfaring er at det (stort sett) går bra med unge som lar voksne gripe inn i livet – som tar i mot handa som rekkes ut (ref Ellen Key). Vi vet at det som regel står voksne bak når det går galt for barn og unge, men glemmer at det gjør det også når det går bra!
Jeg vil trekke fram ett av funnene fordi det er svært relevant for legaliseringsdebatten for cannabis. Et av «argumentene» for, er at det er mye bedre at folk bruker hasj/marijuana enn alkohol. Men så er det altså slik (som også tidligere undersøkelser har vist), at de unge som bruker hasj/maijuana (og annen narkotika) bruker langt mer alkohol enn andre (se fig 9.15).
Forlaget skriver at boka er aktuell for studenter og fagfolk som er opptatt av ungdom, oppvekstmiljø, kriminalitet og rusgiftproblematikk. Ja, sjølsagt. Men personlig skulle jeg ønske at alle politikere nasjonalt, regionalt og lokalt studerte boka grundig – og handla deretter. Det samme gjelder journalister. Og ikke minst foreldre, særlig alkoholliberalister på verste vestkant.
Jeg nevnte i starten Tormod Øia som en dyktig muntlig formidler (Ikke alle forskere er det), og med en lun og underfundig humor. Jeg har en sterk oppfordring til alle rusgiftpolitiske organisasjoner: Inviter Øia (og gjerne andre forskere som er gode formidlere) til å fortelle om dette (og annet fra sin forskning og sine bøker). Så stikker jeg gjerne innom for å supplere med praksisteori gjennom vel 40 år.
Tormod Øia, «Ungdom, rus og marginalisering
Cappelen Damm akademisk, Oslo 2013
248 s