Tidsskriftet RUSFRI

Hva er SOV?

Loven om rehabilitering av stoffavhengige lovbrytere (SOV) trådte i kraft første april 2001. Denne loven ga hjemmel for å plassere kriminelle med avhengighetsproblemer mot deres egen vilje i opp til 2 år i lukkede og halvlukkede institusjoner. I den hensikt å møte noen av innvendingene mot dette ”u-nederlandske” tiltaket når det gjaldt proporsjonalitet og delegert myndighet (subsidiaritet), ble det lansert som et prøveprosjekt som skulle evalueres innen det var gått 6 år. Det ble satt i gang en prosessevaluering, og en evaluering av effekten av tiltaket. Det er den siste Marteen Koeter er en av forskerne bak.

Bakgrunnen for prosjektet

I Nederland har behandling som halveis er tvungen (quasi compulsory) blitt sett på som en viktig måte å redusere offentlig sjenanse (public nuisance) på. Dette gjelder særlig kriminell uorden forårsaket av rusgiftavhengige lovbrytere. Tvangen består i at lovbrytere får valget mellom behandling eller fengsling. Dette presset fra rettsvesenet blir sett på som viktig, fordi kriminelle stoffavhengige ikke antas å ville oppsøke behandling helt frivillig.

Denne typen tvang foregår i grenselandet mellom det juridiske systemet og avhengighetsbehandling utenfor kriminalomsorgen, og i begge systemer er målet å redusere kriminalitet og forbedre lovbryterens mentale, fysiske og sosiale situasjon. I det siste tilfellet skal dette oppnås ved å endre eller stabilisere hans stoffbrukeratferd. For å nå dette målet, må lovbryteren la seg behandle, delta i behandlingen og ikke droppe ut av den før tiden. En evaluering som har vært gjort av disse halvveis tvangsmessige programmene viste at bare en liten andel av målgruppen valgte behandling framfor fengsel, lovpresset hadde liten innvirkning på gjennomføringsgraden i institusjonene, og det var vanskelig å se synlige effekter på bruken av rusgifter og på kriminaliteten. Lovpresset på den enkelte for å la seg behandle og å forbli i behandling blir ansett for å være ganske lavt i Nederland, sammenlignet med situasjonen i andre land. Dette var antatt å være en hovedforklaring til de svake resultatene i de halvtvungne behandlingstilbudene.

Hva var målet?

Målet for prosjektet var blant de tvangsplasserte å:
redusere kriminelle tilbakefall
redusere avhengighetsproblemene og
forbedre den sosiale funksjonsevnen.

Den nederlandske regjeringen satte som målsetting at resultatene minst skulle være sammenlignbare med intensiv halveis tvungen behandling, og klart bedre enn ved ordinær fengsling, og det kriminelle tilbakefallet burde i hvert fall reduseres med 15-20 prosent.

Hvordan foregår SOV?

SOV er delt inn i tre faser:

1. En lukket fase – hvor behandlingen foregår i fengsel – varighet 6-9 måneder. Målet for denne delen av behandlingen er fysisk å komme til hektene, stopp i stoffbruken, etablering av normal døgnrytme og utvikling av sosiale ferdigheter.
2. En halvlukket fase – hvor behandlingen foregår utenfor fengsel – men hvor overnatting og bosituasjon fortsatt er i fengsel – varighet 6-9 måneder.
   Her økes frihetsgraden, ansvaret og utfordringene.
   Man kan også delta i frivillig arbeid og treningsprogrammer utenfor fengselet.
3. En åpen fase, hvor den innsatte fortsatt formelt er under dom – men hvor både behandling og fritid gjennomføres utenfor fengselet – varighet 6-9 måneder. Her er det høy frihetsgrad, økt ansvar og enda større utfordringer. Klienten bor selvstendig og har inntekt enten fra eget arbeid eller fra trygd. De blir kontrollert i forhold til atferd og til stoffbruk (urinprøvekontroller)

Grovt sett kan en si at SOV-programmet forsøker å forbedre de innsattes liv ved å trene på å forbedre følgende områder: Egenomsorg, avhengighet, kriminalitet, arbeid, utdanning, fritidsaktiviteter, økonomisk planlegging, boforhold og sosiale ferdigheter.

Hvem var de?

For å evaluere måloppnåelsen, brukte man et kvasieksperimentelt opplegg, med tre kontrollgrupper, to grupper med deltakere i halvveis tvungne behandlingsopplegg og en tredje gruppe med ordinære fenselsinnsatte. De to første gruppene besto av klienter ved en rettsmedisinsk avhengighetsklinikk (FVK), og en behandlingsinstitusjon for kriminelle lovbrytere i Haag, Triple-Ex.

FVK-klientene er kriminelle stoffavhengige som blir betraktet som ”behandlingsbare” , men som har en personlighetsstruktur og en så høy alvorlighet i sin kriminalitet, og en behandlingshistorie at det ikke tilsier at behandling i en ordinær frivillig behandlingsinsstitusjon er særlig lovende. Triple-Ex (ex addict, ex criminal, ex unemployed) er et halveis tvungent behandlingstiltak og er en del av Parnassia pykiatrisk/medisinsk sykehus i Haag.

For å bli SOV-klient, måtte man ha begått et lovbrudd som kvalifiserte for varetekstfengsling. Man måtte ha pådratt seg minst tre dommer i de foregående fem år. Og man måtte være stoffavhengig med stor sannsynlighet for at dette ville medføre ny kriminalitet. Kvinner, personer med psykiske lidelser og illegale innvandrere ble ikke tatt med i prosjektet.

Måloppnåelsen ble operasjonalisert på følgende måter: En nedgang i andelen av klienter som begikk nye lovbrudd etter behandlingsoppholdet (forebygging) og en nedgang i antall lovbrudd som ble begått (kriminalitetsreduksjon). Når det gjaldt rusgiftbruk begrenset forskerne seg til å definere framgang dersom det ble målt nedgang i bruk av opiater, og sentralstimulantia (kokain, amfetamin, ecstasy) og tung alkoholbruk (mer enn 5 enheter daglig). Sosial fungeringsevne ble målt etter boligforhold, arbeidsforhold og økonomi, kombinert til en indeks.

Evaluering

Studien viste at alle tre behandlingstiltakene (SOV, FVK, Triple-Ex) nådde sin målgruppe, nemlig langtkomne kriminelle med tung stoffbruk. Flertallet i alle gruppene hadde vært avhengige av opiater og/eller sentralstimulerende stoffer i mange år. Flertallet rapporterte at de hadde gjennomgått avhengighetsbehandling tidligere. Dette gjaldt også 2/3 av SOV-klientene. Det er imidlertid ikke kjent i hvor stor grad de hadde fullført denne behandlingen. Men vi vet at denne behandlingen verken kurerte deres avhengighet eller deres kriminalitet. Alle deltakerne i undersøkelsen hadde en imponerende kriminalhistorie, de hadde tilbragt store deler av livet sitt i fengsel, og hadde et stort antall tidligere dommer. Alle gruppene hadde også et problematisk forhold til arbeidsliv og utdanningsnivå, og respondentene var mer fortrolige med å være arbeidsløse enn med å være i jobb. Gruppene skilte seg imidlertid fra hverandre ved at SOV-klientene hadde tyngre opiatbruk, mens de andre gruppene hadde mer bruk av sentralstimulantia. SOV-klientene hadde også en mer omfattende behandlingshistorie, og hadde også flere dommer og hadde tilbragt lengre tid i fengsel . SOV-klientene hadde mer eiendomslovbrudd, mens FVK-klientene og Triple-Ex-klientene hadde en større grad av voldslovbrudd. Alt i alt er det grunn til å si at SOV-klientene var hardere belastet enn de øvrige gruppene både når det gjaldt avhenighet og kriminalitet.

Målingene viste at SOV-klientene rapporterte en betydelig bedring i fysisk og mental helse og selvrespekt. Denne endringen holdt seg også etter SOV-deltakelsen.Endringer i selvtillit og mestring var mindre uttalte og besto først og fremst i større evne til å motstå press fra omgivelsene til å bruke rusgifter. Ved alle sammenligninger viste både SOV og de halvveis tvungne behandlingsalternativene bedre resultater enn hos innsatte som var fengslet på ordinært vis. Sammenlignet med FVK og Triple-Ex viste SOV en lavere suksess når det gjaldt kriminalitetsforebygging, men var like god som FVK og bedre enn Triple-Ex når det gjaldt kriminalitetsreduksjon, sosial fungering og reduksjon av avhengighet. Her var suksessraten ca. 4,5 -7 ganger høyere enn ved ordinær fengsling. Koeter pekte likevel på at den absolutte suksessen kunne se ut til å blir redusert over tid. Han pekte imidlertid også på at utsiktene til suksess så ut til å øke i takt med økende behandlingstid, og at dette spesielt kom SOV-klientene til gode (hvor programmet var satt til to år).

Konklusjoner:

– SOV og halvveis tvangsmessig behandling er mye bedre enn fengsel. Det er stor forskjell på å få behandling og ikke få behandling for den enkelte. Behandling kan bidra til å stabilisere en ustabil situasjon.Behandling tar stoffbrukeren ut av narkotikamarkedet for en betraktelig tidsperiode. God ernæring, fysisk og psykisk restitusjon og en forbedret døgnrytme er noen av gevinstene.

– SOV er ikke noe vidundermiddel. Selv om det er bedre en fengsling, viser evalueringen at det bare er en 20 prosents suksess, dersom man ser alle fire evalueringsdimensjonene under ett (kriminalitetsforebygging, kriminalitetsreduksjon, avhengighet og sosial integrering).

Det spørsmålet Koeter stilte er om resultatet er godt nok. De nederlandske myndighetene mener åpenbart det. I juni 2004 ble programmet utvidet til å omfatte også kvinner og personer med psykiske lidelser, i tillegg til at også personer som ikke hadde noen stoffavhengighet kunne inkluderes i programmet.