Usman Rana (26) er nyslått cand. med og jobber for tiden som turnuskandidat ved et legekontor. Ungdommen, og etter hvert mannen, som vi kjenner som mangeårig spaltist i Aftenposten, er født og oppvokst i Norge. De fleste vennene fra tiden på ungdomsskole og videregående var ikke-muslimer. Ulikt de fleste av dem, valgte han i tenårene å avstå fra alkohol. Det opplevdes ikke som problematisk, og er det fremdeles ikke.

– Jeg har vært helt klar på at jeg ikke drikker. En slik offensiv strategi har vært helt ok, fremfor å ”snakke bort” eller unnskylde seg for at man ikke drikker, eller balansere med å drikke litt for å gli ubemerket inn. Jeg har sluppet slitsomme spørsmål og ikke vært forhindret fra å leve et vanlig liv, verken som student eller arbeidstaker.

– Hvordan reagerer du på norsk alkoholkultur?

– Fyll, mangel på kontroll og rølp er jo ikke det mest sofistikerte Norge har å by på! sier Rana. – Jeg har opplevd mange og langt mer tiltrekkende sider ved samfunnet vårt enn omgangen med alkohol.

Underbelyst kunnskap

I likhet med flertallet av ungdommer med muslimsk bakgrunn, var det religiøse grunner til at Usman valgte å avstå fra alkohol som ung. Sju års medisinstudier og -praksis har gitt ham flere. Å behandle alkoholrelaterte sykdommer og skader, og ikke minst plager og lidelser som pårørende til rusgiftavhengige påføres, har åpnet øynene hans mer for rusgiftfeltet. Når vi snakker sammen bærer han enda med seg opplevelsen av dagens siste pasient; et gråtende barn av en rusgiftavhengig.

– Ikke alle får en slik førstehånds kjennskap til alkoholens skader. Det er jo så underbelyst! Fraværet av kunnskap om hva det innebærer å være full, ruset og avhengig gir næring til drikkepresset og å opplyse om alle sider ved alkoholbruken er en felles interesse enten vi er muslimer, kristne eller ikke-troende.

Ikke obligatorisk alltid

I mange år har Usman ledet Muslimsk Studentsamfunn i Oslo, og har vært med på å forme et ikke-drikkende studentmiljø.
– Det alkoholfrie miljøet er ikke hovedhensikten med foreningen, men det er en selvsagt del av den. Foreningen har en sentral rolle for mange studenter uavhengig av rusgiftpolitikk. Men så lenge alkohol er så dominerende når ungdommer og studenter samles, oppstår det et behov for å skape flere settinger der det ikke er ”obligatorisk” å drikke og der alkoholen ikke utgjør det sentrale.
Når det er sagt, tror ikke Usman at det er slik at norske alkoholvaner ekskluderer ikke-drikkende fra å leve et vanlig studentliv.
– Det er ikke nødvendig at man må delta på fester med alkohol. Man kan velge sosiale arrangementer der alkoholen ikke er en vesentlig del. Usman Rana ønsker ikke at student- eller arbeidsmiljøet skal segregeres og krever ikke at andre skal slutte å drikke selv om han selv ikke gjør det.
– Slik jeg ser det, bør utdannings- og arbeidsmiljøer tilrettelegges bedre slik at alle har alternativer til å drikke. For eksempel har amerikanskeide selskaper gjerne en gjennomtenkt alkoholpolicy. I jobber der det kreves utdanning og internasjonal erfaring, er det gjort mye for å håndtere at vi er forskjellige når det gjelder omgangen med alkohol, og arbeidsmiljøet er mye mer inkluderende enn i helnorske selskaper. Med økt globalisering vil et bedre grep om alkoholpolicy være realiteten noen år fram i tid. Det vil også være den virkeligheten studenten møter etter studiene.

Integrert = drikkende?

– Det som bekymrer meg mest, er drikkepresset som mange unge utsettes for. Hos enkelte med innvandrerbakgrunn hersker forestillingen om at man ikke er fullt ut integrert hvis man ikke drikker. Slike bilder forsterkes for eksempel gjennom serier som ”Taxi”, der den mest integrerte har vestlige alkoholvaner. Men det er galt å definere norskhet ut fra alkoholsyn. Et minst like godt bilde på norskhet kan være å ha sosial kapital og være godt utdannet. Veldig mange muslimer kan være forbilder på det. Alternative bilder til ”den drikkende muslim” kommer etter hvert. Snart vil vi kunne se mange ulike eksempler på hvordan folk som er annen generasjon innvandrere former roller i det norske samfunnet ulikt. Blant annet som ikke-drikkende.
Om jeg kan tjene som et slikt forbilde, kan mitt bidrag kanskje være å bygge opp om en stolthet omkring det å være avholdende? ”Vær stolt av det! Ikke gjør deg liten!” ville være mitt budskap til en lillebror eller yngre muslimsk venn. Men – også viktig – ”Ikke rakk ned på de som drikker!”

Se, de håndterer det!

– Kan strenge regler i hjemmet skape tabuer slik at ungdom holder sine erfaringer med alkohol for seg selv i stedet for å åpne for å kommunisere med voksne om det?

– På folkehelseområdet har venner større påvirkningskraft enn foreldre. Hva som er akseptert og greit blant jevnaldrende spiller en større rolle enn hva foreldre sier. Vi trenger flere åpne diskusjoner om det å takle drikkepresset ungdom i mellom.

– Kan ungdom med muslimske foreldre lettere utvikle og utdype alkoholproblemer fordi de ikke har noen voksne å vende seg til?
– Om en ungdom har et alkohol- eller narkotikaforbruk og holder det skjult for andre, kan det føre til at de ikke får hjelp i tide. Det er selvsagt et problem som må løses.

– Hvorfor er få muslimer med i rusgiftpolitiske organisasjoner og hvorfor er det lite kontakt mellom for eksempel mulimske miljøer som Muslimsk Studentsamfunn og Forbundet Mot Rusgift eller andre deler av avholdsbevegelsen?

– Godt spørsmål. Svaret er nok at muslimske organisasjoner er så opptatt med den alminnelige islamdebatten. Muslimer, kristne og ikke-troende avholdende har felles interesser i å fokusere på fordelene ved å være avholdne og å gjøre en edru livsstil enklere og mer fristende.

Innvandrere og alkohol

På landsbasis utgjør personer som har innvandret til Norge og norskfødte personer med innvandrerforeldre 11 prosent av befolkningen. En sju år gammel undersøkelse viser at mens nesten nitti prosent norske ungdommer har prøvd rusgifter, er den tilsvarende prosentandelen hos innvandrerungdom på tjue til tretti prosent.
Innvandrerungdom med muslimsk bakgrunn bruker mindre rusgifter enn annen innvandrerungdom.
Bruken av rusgifter blant ungdom med innvandrerbakgrunn ser ut til å øke med økt sosial status. Dette gjelder også for ungdom med muslimsk bakgrunn.
Intervjuer med ungdommer viser at mens etnisk norske drikker for å eksperimentere med voksenrollen, drikker innvandrerungdom for å eksperimentere med den norske ungdomskulturen.
Etnisk norsk ungdom med muslimske venner drikker mindre enn andre.

Kilder:

  • Jon-Håkon Schultz: Innvandrerungdoms bruk av alkohol og narkotika, dr gradsavhandling ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, 2006.
  • Bjørnar Bergengen og Yvonne Larsen: Innvandrerungdoms bruk av rusmidler. En kunnskapsoversikt. Rusmiddel­etaten i Oslo, 2008.