Tidsskriftet RUSFRI

Avhengighetsproblematikken – en stor utfordring i kriminalomsorgen

Vi vet, fra en levekårsundersøkelse blant klienter i kriminalomsorgen, at 60 prosent av de innsatte selv oppgir at de har et rusgiftproblem. Avhengighetsproblematikk er derfor en kjempeutfordring, ikke bare i spesialisthelsetjenesten, men også i kriminalomsorgen. Houm understreket at det var viktig å diskutere vekselvirkningen mellom kriminalomsorg og tverrfaglig spesialisert avhengighetsbehandling, og var derfor glad for at FMR hadde tatt initiativet til å diskutere denne problematikken. Man har kanskje forskjellig måte å se det på i de to fagfeltene, og kanskje også forskjellig toleranseterskel, og griper til forskjellige virkemidler, og begge sektorer ønsker rusgiftfrihet for den enkelte. Men dersom det ikke er samordning mellom det kriminalomsorgen gjør på rusgiftsektoren og det spesialisthelsetjenesten gjør, så kan vi heller ikke forvente at arbeidet skal lykkes. Vi kan ikke la tiden under straffegjennomføringen stå ubrukt, vi må gi de innsatte mulighet til å endre livet sitt. Vi har et ansvar for å gjøre noe med den tiden, og vi holder alltid noe av et annet menneskes liv i våre hender, sa Houm. I kriminalomsorgen får man faktisk den enkelte nykter, kanskje ikke så motivert med en gang, men det kommer etter hvert som det jobbes, slik man for eksempel ser det på Stifinneren i Oslo fengsel.

Straff og behandling

-Vi vet at dette er en fase hvor vi får fatt i folk, og vi vet at vi gjennom vår innsats redder liv, sa Houm. I kriminalomsorgen har man lagt diskusjonen om straff eller behandling bak seg – man snakker om straff og behandling. De stoffavhengige som ønsker behandling skal få vurdert sitt behandlingsbehov, og om nødvendig få iverksatt tilpassede behandlingstiltak, på samme måte som pasienter utenfor murene får. Retten til Individuell Plan trer i kraft for mange av de innsatte rusgiftproblematikerne også. Som strafferettsetat har man andre grenser for toleranse enn innenfor spesialisthelsetjenestens avhengighetsbehandling. For hovedmålet, som kriminalomsorgen ikke kan miste av syne, er å gjennomføre utmålt straff, for derigjennom å bidra til et tryggere samfunn. - Men vi fokuserer på avhengighetsproblemet, som vi skjønner at vi må gjøre noe med, for i neste omgang å kunne ta fatt i det kriminalitetsproblemet, som har sitt utspring i rusgiftproblematikken. Men da må vi også må vurdere våre egne grenser, sa Houm. Da blir kanskje ikke de hevdvunne grensene med nulltoleranse svaret. Dette må vurderes opp mot det selvsagte at vi ikke skal ha rusgiftbruk under straffegjennomføring. Hun erklærte seg dypt uenig i den nederlandske modellen (se referat fra Koeters innlegg. Red), som setter rusgiftbruken og behandlingsbehovet opp som motiv for samfunnsreaksjon, og ikke den kriminelle handling som er begått. Hun understreket at det var viktig at straffen skulle være tilpasset den kriminelle handling, og ikke andre motiver. – Og det er der vi foreløpig er i Norge, slo hun fast.

Grenser for nulltoleranse

Vi må kanskje flytte litt på våre grenser for nulltoleranse, men vi bør være på vakt så ikke lovgivere og domstoler trekkes med i det medisinske dragsuget - hvor lenge skal den dømte sitte inne for å bli “frisk” eller bli rusgiftfri?, spurte hun. Hun understreket også at rusgiftbruk i fengslene er uakseptabelt. Og hvorfor? Fordi det er forbudt, fordi det er en sterk sammenheng mellom rusgiftbruk og kriminalitet, og fordi vi vil ha tilgang til mennesket bak avhengighetsfasaden. Men spørsmålet er hvordan vi reagerer, når vi oppdager at noen har brukt rusgifter og vært påvirket under straffegjennomføringen, og leverer positive urinprøver. Skal vi da holde fast ved, at den innsatte må gå tilbake til start, eller kan vi rett og slett komme med et tilbud som gjør at den domfelte får hjelp til å gjøre noe med sitt rusgiftproblem? Hvilket ansvar har kriminalomsorgen? Man har et ansvar for enkeltmennesket, som man møter som rusgiftavhengig og kriminell, men man har også et ansvar for samfunnets trygghet. Dette er en av hovedforskjellene vis a vis spesialisthelsetjenesten. Men Houm trodde på en kombinasjon av ansvar for enkeltmennesket og samfunnsansvaret.

Et tryggere samfunn

Visjonen er at en aktiv kriminalomsorg skal gi et tryggere samfunn. Hva gjør man så i kriminalomsorgen for å passe på samfunnets sikkerhet? -Her er det mange myter i omløp om at det er fri tilgang på narkotika, og en framtredende politiker sa forleden at de ansatte i fengslene syntes det var greit at de innsatte bruker stoff, for da er de så mye mer medgjørlige. Dette er gamle myter, som vi gjerne vil ha hjelp til å bli kvitt, sa Houm. 12 078 personer ble fengslet i 2006 – mer enn 100 000 fengselsdøgn pr. år. Antallet beslag innenfor murene var 787 i 2005 og 553 i 2006. Av 21 223 urinprøver i 2006 var nær 90% uten påvisning av illegalt inntak av narkotika. De ansatte i kriminalomsorgen har lang trening og opplæring i å oppdage tegn og symptomer på stoffbruk, og derfor er soningsoppholdet for de aller fleste en stoffri periode og en god anledning til å bearbeide avhengighetsproblematikk.

Tilbakefall

Vi ser altså at når rammene er de rette, nytter det å gjøre en innsats mot stoffbruk og avhengighet innenfor kriminalomsorgen. Vi vet det fra Stifinneren og terapeutiske samfunn at det nytter. Men vi vet også at dette ikke bare avhenger av kriminalomsorgen alene, men av et samarbeid mellom alle berørte etater. En evaluering viste at etter tre år hadde 79% av dem som fikk en samfunnsstraff i 2002, ikke fått en ny ubetinget dom til fengselsstraff eller samfunnsstraff (KRUS 2005).

En kartlegging fra Region Øst viste at tilbakefallsandelen i fengslene ligger rundt 40 prosent innenfor en fireårsperiode. Heler ikke tallene fra Statistisk Sentralbyrå ligger i nærheten av de håpløshetsscenarier som har vært nevnt – også på dette seminaret – enda de ser på nye siktelser som indikasjon på tilbakefall. De ender opp med en tilbakefallsrate i 2004 på 46,5 prosent av dem som ble siktet i 1999, riktignok høyest for narkotika, der er tilbakefallsraten 67 prosent, men likevel et godt stykke unna de mest pessimistiske utsagnene.

En helhetlig rusgiftstrategi

Ut over den rene narkotikakontrollen, arbeider kriminalomsorgen med en helhetlig rusgiftstrategi, som innebærer at kontroll- og rehabiliteringstiltak skal integreres bedre, at det skal foregå en kompetanseutvikling, en styrking av spesifikke rusgifttiltak og at man skal få til en bedre organisering av rusgiftarbeidet. Også kvinnene blir tilgodesett. 5 prosent av dem som sitter inne er kvinner, og 17 prosent av dem som soner samfunnsstraff er kvinner. Det tar vanligvis lengre tid før kvinner blir innbragt av politiet, og havner i domstolene, og da har de ofte utviklet en svært alvorlig problematikk. Det er opprettet rusmestringsenheter ved Ravneberget fengsel, som er et kvinnefengsel, i tillegg til ved Stavanger fengsel og ved Bodø fengsel. Ved mange andre fengsler er det opprettet rusteam, som også skal være på den samarbeidende siden. Andre tiltak er Stifinner’n, som har vært behandlet særskilt (se referat fra Karin Oppegårds innlegg. Red), og TOG – Tiltak overfor gjengangere fra Oslo fengsel, hvor det også er et spesielt arbeid mellom etater i forbindelse med løslatelse.

Elektronisk kontroll og andre særtiltak

Det aller nyeste, som ennå ikke er trådt i kraft i Norge, er elektronisk kontroll, dvs. at man soner hjemme, med en elektronisk brikke rundt foten, men hvor man kan bevege seg for å delta i nødvendige gjøremål, som skole, jobb eller behandling, for å opprettholde de viktigste funksjonene i livet, slik at overgangen fra soning til normalt liv blir så smertefri som mulig. Dette kan gjelde for hele soningstiden, dersom denne er så kort som fire måneder, eller eventuelt de siste fire månedene av en soning. På årsbasis tenker man seg at rundt 120 personer kan få mulighet til å sone på denne måten. Soning etter Straffegjennomføringslovens § 12, hvor avhengighetspasienter kan få sone hele eller deler av dommen i behandlingsinstitusjon, brukes mye i dag, selv om ordningen nok burde utvides en god del.

Program mot kjøring i ruspåvirket tilstand er en utvidelse av det tidligere promilleprogrammet (Se referat fra Gro Heidi Løvendahl Johansens innlegg. Red). Ellers er det mange øvrige programmer innen fengsel og friomsorg som er rettet mot rusgiftbruk.

Narkotikaprogram med domstolskontroll

Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND), er foreløpig en prøveordning i Oslo og Bergen. Formålet er å forebygge ny kriminalitet og fremme domfeltes rehabilitering. Dette er en ordning hvor den siktede med et narkotikaproblem, dersom han blir funnet skikket til det, får mulighet til å si seg interessert i en dom hvor soning skal foregå i en behandlingssituasjon, enten i institusjon eller poliklinisk. Det er domstolen som må avsi dom direkte om dette, og det er også domstolen som har anledning til å se på hvordan soningen utvikler seg, og eventuelt påskjønne en god utvikling, eller reagere med nye sanksjoner på en negativ utvikling. Ordningen bygger på et teamsamarbeid mellom 5 ulike etater, skole, helse, sosial, avhengighetsbehandling og kriminalomsorg, som alle er programforpliktet til å finne de beste tiltakene for at den enkelte skal kunne rehabiliteres så godt som mulig. Det skal tas utgangspunkt i den domfeltes individuelle behov. Det er for tidlig å si noe om hvordan dette virker i Norge ennå, men fra utenlandske studier vet vi at det er mindre tilbakefall hos dem som har gjennomgått slikt program enn for dem som har fått annen type straff. ND-systemet ligner litt på hvordan samhandlingen med tingretten skjer i vanlige saker på et litt ”landsens” tinghus. Men man må være klar over at også her vil det være tilbakefall, tatt i betraktning at mange av de domfelte i dette prosjektet kommer fra det s.k. VIC-prosjektet (Very Important Criminals) i Oslo og fra gjengangerprosjektet i Bergen. Det er altså svært krevende gutter og jenter som ND skal forholde seg til.

Tilbakeføringsgaranti

Regjeringen har i sin Soria Moria-erklæring også snakket om en tilbakeføringsgaranti. Det innebærer at straffedømte som løslates, etter samarbeid med kommunale myndigheter, skal være garantert tilbud om passende bolig, skoleplass, behandling, arbeid og nettverk. Stikkordene er her igjen et forpliktende samarbeid mellom de etatene som er involvert. Det vil komme en stortingsmelding om kriminalomsorg anslagsvis i mai 2008, og der vil tilbakeføringsgarantien stå sentralt.