Tidsskriftet RUSFRI

Øyvind Hansen

Arne Scanche Andresen

Private behandlingstiltak, både ideelle og kommersielle, har i disse dager måttet legge inn an- bud til de statlige helseforetakene for å få fornyet sine samarbeidsavtaler. Helse Sør-Ø har i sine kravspesifikasjoner stilt flere betingelser i konkurransegrunnlaget som samlet sett gir et svekket behandlingstilbud og redusert valgfrihet og mangfold.

Behandlingstiltak som kollektivene og andre godt fungerende tilbud som bygger på sosialpedagogiske prinsipper, fellesskap og relasjonsbygging mellom klienter og personale, vil ha problemer med å tilfredsstille de nye kravspesifikasjonene.

KOLLEKTIVENE UTSATT

Både Solliakollektivet, Valdresklinikken, Kvinnekollektivet Arken kan vise til gode behandlingsresultater over mange år, men varsler nå at de må avvikle driften. Flere mindre institusjoner står i fare for å følge etter.

Når staten krever 100% belegg og etterbetaling 2 mnd. i etterkant, sier det seg selv at slike krav er umulige å tilfredsstille for mindre behandlingstiltak som ikke kan ha likviditet nok til å drifte på slike betingelser. Det er også krav som universell utfor- ming, medisinering og beliggenhet som reduserer mangfold og valgfrihet.

Dette vitner vel egentlig om at staten ikke ønsker det mangfold av behandlingstiltak vi i dag tilbyr, men at målet er større medisinske klinikker med sentral beliggenhet.

MEDISINSK DEFINISJONSMAKT

Det vi nå opplever er en prioritering av medisinsk definisjonsmakt i rusfeltet som er vesentlig sterkere enn hva vi har hatt tidligere.

Behandlingstiltak som kollektivene og andre godt fungerende tilbud som bygger på sosialpedagogiske prinsipper, fellesskap og relasjonsbygging mellom klienter og personale, vil ha problemer med å tilfredsstille de nye kravspesifikasjonene.

Bl.a. gjelder dette krav om 100 stilling for psykologspesialist og 50% stilling for legespesialist på hvert enkelt tiltak. Dette gjelder uansett om stedet har plass til 8 klienter eller 50. Dette fordyrer selvsagt behandlingen og er en unødvendig «sløsing» med helsepersonell.

INGEN FAGLIGE SVAR

I Stortingets spørretime 7.2.24 hadde representanten Sandra Bruflot (H) flere sentrale spørsmål til Støre om hvorfor behandlingsplasser blir nedlagt og hvilke faglige vurderinger som ligger til grunn for disse endringene.

Støre gav intet annet svar, men som ble gjentatt flere ganger, at disse endringene er basert på vurderinger fra våre beste fagfolk og de medisinskfaglige tilrådninger som helseforetakene finner hensiktsmessige.

Støre gjentok flere ganger at det å lytte til våre beste fagfolk i sykehusene og deres skjønn er det staten må basere sine prioriteringer på. Dette er fag og ikke politikk sa statsministeren.

IKKE LENGER DIFFERENSIERTE TILBUD

Behendig fritar han seg på denne måten for ansvar for utformingen av norsk rusbehandling. Dette betyr i klartekst at behandlingsmetoder som økonomer og leger ikke finner hensiktsmessige ikke skal prioriteres.

Realiteten er imidlertid at leger i all hovedsak primært har en rolle i forhold til avrusning og eventuelt diagnostisering med tanke på psykiske lidelser, og er bare unntaksvis involvert i den daglige behandlingsprosessen over tid.

Mange behandlingssteder vil nå slite med å tilpasse seg nye kravspesifikasjoner, rett og slett fordi de innholdsmessig er tuftet på andre metoder enn de rent medisinske og sykehusrelevante ordninger.

FAGLIGE SPØRSMÅL UTEN SVAR

Faglige spørsmål forblir derfor ubesvarte. Vi kan bare gjette på hvorfor behandlingstid kortes ned fra 12 til 9 måneder, hvorfor økonomi skal telle 60% og innholdet i behandlingen bare veie 40% i anbudskonkurransen. Ved forrige anbudsrunde var det omvendt.
Mange av de tiltak som gjennom mange år har levert gode resultater er bygget på andre modeller enn den medisinske og de trenger hverken sykepleiere, psykologer eller leger til stede på permanent basis.

Realiteten er imidlertid at leger i all hovedsak primært har en rolle i forhold til avrusning og eventuelt diagnostisering med tanke på psykiske lidelser, og er bare unntaksvis involvert i den daglige behandlingsprosessen over tid.

HELSEFORETAKENE SER BORT FRA BEHANDLINGSFORSKNING

Man må undre seg over hva helseforetakene faglig sett bygger på når de nå, i sterkere grad enn tidligere år, åpenbart velger å se bort fra det behandlingsforskning i rusfeltet har gitt oss av kunnskap.
Det er ikke mange år siden staten understreket at alle tiltak i rusfeltet skulle bygge på relevant forskning. Denne linja er nå totalt forlatt. Det er i flg. Støre våre beste fagfolk fra sykehusene som skal bestemme hva som skal prioriteres av behandlings- tiltak for rusmiddelavhengige.
Problemet er at det er ikke bare i sykehusene vi finner våre beste fagfolk på behandling og rehabili- tering i forhold til rusmiddelavhengige.

AKUTTSITUASJONER

Relevans i forhold til medisinsk ekspertise begrenser seg i hovedsak til akuttsituasjoner rundt avrus- ning og stabilisering i forhold til eventuell medisinering og psykisk helse. M.a.o. er medisinsk innsats i hovedsak bare relevant i en kort episode av et behandlingsløp.
Alt det andre som skal læres i et behandlings/ rehabiliteringsforløp (som ikke kan begrenses til 9 måneder) er det andre som må ta seg av.
Vi tenker da på avholdenhet fra rusmidler, sosiale ferdigheter, egenomsorg, skole/kunnskap, økonomi, oppbygging av trygge relasjoner, arbeidstrening, kvalifisering gjennom utplassering i arbeidslivet m.m.

TID I BEHANDLING

Om en så bare skulle trekke ut en eneste faktor fra internasjonal behandlingsforskning som det hersker nærmest full enighet om, er at: tid i behandling er avgjørende for et vellykket resultat. Tid i behandling er en forutsetning for å kunne utvikle tillit mellom behandler og klient.

Forskning viser at opplevelse av at behandling nytter når klienten opplever sosial støtte og fellesskap over tid. Disse faktorene utgjør om lag 40% i et vellykket behandlingsforløp. Klientens oppfatning av relasjonen behandler/klient veier om lag 30% (Bachellor og Horwat, 1999 og Brown/Wampold, 2021.)
Med dette bakteppe er det vanskelig å forstå at helseforetakene nå reduserer behandlingstiden fra inntil 12 måneder til 9 måneder.

Forskning viser at opplevelse av at behandling nytter når klienten opplever sosial støtte og fellesskap over tid.

FAGFOLK PÅ SIDELINJEN

Vi har nå havnet i en situasjon der humanistisk psykologi, sosialpedagogikk og sosialt arbeid har blitt satt på sidelinjen når det gjelder videreutvikling av rusfeltet.
Gjennom flere rusreformer har medisinsk tenkning tilranet seg definisjonsmakten i rusfeltet og det er åpenbart at dette ikke først og fremst er motivert ut fra å skape et best mulig tilbud til brukerne.

ETTERVERN

Ettervern, med sømløs overgang fra behandlings- sted til egen bolig, arbeid og utdanning er en avgjørende faktor for å lykkes. Slikt integrert ettervern er ikke med i konkurransegrunnlaget i anbudet.
Flere avtalepartnere i HSØ har i dag et integrert ettervern. Til tross for at dette har vist seg å sikre klienter et likeverdig tilbud uavhengig av hjemkommune, utelukkes det i anbudet.
I praksis trekker staten seg nå ut og overlater det vanskelige og langvarige arbeidet til kommunene uten at det følger midler med fra statens side.

Bedringsprosesser og det å komme seg videre i li- vet må foregå gjennom å jobbe med seg sjøl og ha treningsarenaer som tilbyr meningsfulle aktiviteter i trygge omgivelser. Det kan ikke foregå i en klinisk, medisinsk setting, rett og slett fordi en der ikke har de elementene som skal til for å bistå arbeidet med å bli rusfri.