Hun har alkohol-ånde annenhver gang jeg treffer henne. Hun kan begynne å drikke tidlig om morgenen og fortsette hele dagen og kvelden. Hun innrømmer at hun har et alkoholproblem, men sier at hun ikke er alkoholiker. Hun klarer å gå en dag uten å drikke noe alkohol, men det er lenge siden hun har gjort det nå. Den siste måneden har hun drukket hver dag. Det skal også VELDIG mye alkohol til for at hun blir full, og når hun blir det får hun blackout og skifter personlighet. Hun har til og med angrepet meg en gang da hun var påvirket (da var jeg gravid i syvende måned).
Problemet begynte for litt over 10 år siden, men det virker som det bare blir verre og verre. Faren hennes var også alkoholiker. Jeg vet at kjæresten hennes er alkoholiker, så jeg er redd for at hun er på vei utfor stupet. Hva kan jeg gjøre? Jeg vil så veldig gjerne hjelpe henne, men hun vil ikke ta imot hjelp, for hun sier at hun klarer seg selv. Jeg har nemlig hatt mange diskusjoner med henne, men jeg kommer ingen vei. Jeg føler at hun ikke klarer å innse at hun trenger å forandre livsstilen sin. Hun har fem barn, og vi er alle enig i at hun trenger hjelp. I det siste har hun mistet mye hår, fått gul hud (leverskader?), masse rynker og skader på tennene. Hun har alltid vært flink å ta vare på utseendet sitt, så jeg lurer på om disse skadene kan komme av alkoholbruken.
I 1994 var hun i en bilulykke, og hun overlevde så vidt. Hun fikk store skader på hele kroppen, spesielt i hodet. Etter ulykken kjente vi henne nesten ikke igjen. Før var hun det mest avbalanserte mennesket jeg kjente, men etter ulykken ble hun veldig aggressiv og uforutsigbar. Hun kunne plutselig eksplodere, og det gikk særlig utover min far. Hun løy hele tiden, også om ting hun ikke hadde behøvd å lyve om. Hun var utro, og prøvde ikke særlig hart å skjule sporene sine. Jeg vet ikke om det var fordi hun var blitt hjerneskadet, eller fordi hun ikke brydde seg om konsekvensene. Jeg vet at hun hadde krav på forsikringspenger på grunn av ulykken, men hun ville ikke fremme kravet fordi da måtte hun scanne hodeskallen. Hun sa til meg at hun var livredd for at legene skule finne ut at hun hadde fått en skade på hjernen, og at det kunne føre til innleggelse på et sykehjem eller lignende. Jeg lurer på om vi kan fremme sak om full helsesjekk på henne (også psykisk), og kanskje utfallet av sjekken kunne føre til at hun kan bli umyndiggjort, slik at vi kan få henne innlagt på et avrusningshjem. Etter vår mening trenger hun et stabilt støttenettverk rundt seg.
Jeg vet ikke om hun "kvalifiserer" til å være en alkoholiker, men det vet vel kanskje dere? Har dere noen råd om hvordan jeg kan gå frem for å få henne innlagt på et avrusningshjem? Håper dere kan hjelpe meg.
Svar:
Vi takker for henvendelsen og tror det er svært mange som sliter med tilsvarende problemer.
For det første: Det høres ut som moren din har problemer med alkohol. Slike kan eksistere i mange grader, og det er sjelden fagfolk bruker begrepet "alkoholiker" nå. Det som er viktigere er at de erfaringene du beskriver tyder på at problemet er ganske alvorlig, både for henne selv og for omgivelsene, og at det både dreier seg om et avhengighetsproblem og et atferdsproblem. Du sier imidlertid ikke noe om hun noen gang har forsøkt noen behandling for disse tilstandene.
Avhengighetsproblemet er sannsynligvis både fysisk og psykisk. Fysisk sett er kroppen hennes avhengig av en viss mengde alkohol daglig for ikke å oppleve bakrus- og abstinens-(avvennings-)symptomer. Psykisk sett kan hun være avhengig av den rusfølelsen som alkoholen gir henne.
Atferdsmessig kan effekten av alkohol-påvirkning ofte være at man skaffer seg et "frikort" til å si og gjøre ting man ikke ville gjøre i edru tilstand, f.eks. å skjelle ut - eller til og med være brutal mot andre. Det er derfor ofte vanlig at også ellers stille og beskjedne mennesker "forandrer personlighet" i fylla. Men årsaken kan også være at hun har vært utsatt for en ulykke, som du sier, og har fått deler av hjernevirksomheten sin forandret. Dette kan være mulige årsaker, men de forandringene du nevner, kan også være forårsaket av langvarig og jevnt alkoholkonsum over mange år, med en gradvis forgiftning av hjernen som resultat. Du nevner at hennes far også hadde alkoholproblemer, noe som kan tyde på at det kan ligge en arvemessig disposisjon for alkoholavhengighet hos henne. Denne disposisjonen kan både være genetisk og miljømessig, dvs. at faren øker dersom man oppholder seg i et miljø der det jevnlig brukes alkohol. Du nevner at hennes kjæreste også har et alkoholproblem, noe som tilsier at hennes daglige miljø også er preget av alkohol. Her kan man kanskje diskutere hva som kommer først, høna eller egget. Men sannsynligheten er stor for at alle disse faktorene forsterker hverandre og virker i negativ retning.
Du nevner virkninger som gul hud, håravfall, rynker og skader på tennene. I hvert fall gul hud kan tyde på en forstyrrelse i leverfunksjonen, og bør absolutt undersøkes. De andre symptomene du nevner behøver ikke å ha noe med alkoholproblemet å gjøre, men kan ha det. Alkoholproblemer påvirker ofte livsstilen, på en slik måte at det også får utseendemessige konsekvenser. F.eks. kan det påvirke kosthold, tendens til fysisk aktivitet, søvn osv. uten at vi vet om det er tilfellet her. Konsum av søte eller kullsyreholdige alkoholdrikker kan også ha virkning på tannhelsen.
Så til det som egentlig er ditt ærend; er det noen mulighet for at du/dere kan hjelpe henne, eventuelt få henne innlagt et sted hvor hun kan få hjelp, og hvor hun kan skaffes et effektivt støttenettverk?
Det siste først. Det eksisterer naturligvis støttenettverk, i form av selvhjelpsgrupper rundt omkring. Både AA, De Norske Lenker og andre organisasjoner driver slikt arbeid. Problemet er bare at da må man selv ønske å delta i disse nettverkene. Det høres ikke ut som moren din er kommet dit ennå. Men kanskje kan hun komme så langt etter en eventuell behandling?
Men dere, hennes fem barn, som alle er enige om at hun trenger hjelp, er kanskje også hennes nærmeste nettverk. En viktig forholdsregel for dere og en solidaritetshandling burde vel være å ikke bidra til hennes drikking, f.eks. ved å servere alkohol, eller selv drikke alkohol mens hun er tilstede. Det vil naturligvis redusere den sosiale alkoholaksepten noe rundt henne, og vil være et viktig hinder mot tilbakefall etter en eventuell behandling.
Du spør hvordan du kan få henne innlagt. Det første og viktigste er vel at hun kan overtales til å ville det selv. Behandling av alkoholavhengige kan skje både som døgnbehandling og poliklinisk. Men hun må i alle fall gjennom en utredning først, en vurdering som i første omgang kan gjøres av hennes fastlege, men også av en sosialmedisinsk poliklinikk eller en alkoholpoliklinikk. Du sier ikke noe om hvor du/hun bor, men fastlegen vil vite hvor man skal henvende seg videre. I Oslo kan man også henvende seg direkte til en av de fire alkoholpoliklinikkene der.
Du sier at hun er livredd for helsesjekk, fordi hun kan bli innlagt på et sykehjem e.l. Regelen er imidlertid at man ikke blir innlagt på sykehjem eller annen institusjon selv om man skulle ha en hjerneskade, dersom man ellers er i stand til å klare seg selv utenfor institusjon. Derimot kan en helseundersøkelse av henne føre til en anbefaling av at hun kan få tilbud om innleggelse for en periode, f.eks. til behandling for alkoholavhengighet.
Du nevner også at hun kanskje kan bli umyndiggjort, slik at hun kan innlegges på den måten. Vi tror ikke nødvendigvis det behøver å ende så drastisk. Loven foreskriver to muligheter for innleggelse mot eget samtykke, som kan være aktuelle i denne sammenhengen:
Den ene dreier seg om § § 6-1 og 6-2 i Lov om sosiale tjenester. Her gis pårørende rett til å melde fra til sosialtjenesten, som så skal sette i gang de nødvendige undersøkelser for å se om en innleggelse for avhengighet mot klientens/pasientens vilje er påkrevet. Forutsetningen for dette er at hun utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare, og dersom andre hjelpetiltak ikke har vist seg tilstrekkelige. En innleggelse mot eget samtykke etter denne bestemmelsen er imidlertid ikke det samme som en umyndiggjørelse, og den er også begrenset til 3 måneder. I løpet av den perioden kan forhåpningen være at hun eventuelt vil fortsette behandlingen frivillig. Sosialtjenesten er imidlertid svært tilbakeholdne med å sette i gang slike saker. Den andre muligheten ligger i Psykisk helsevernloven, hvor tvungent psykisk helsevern kan anvendes overfor person med alvorlig sinnslidelse, dersom dette er nødvendig for å forhindre at helbredelsesmulighetene blir redusert, eller vedkommende på grunn av sinnslidelsen utgjør en fare for eget eller andres liv eller helse. (§§ 3-3 - 3-6). Nå kan det diskuteres om din mors avhengighetsproblem kan karakteriseres som en slik sinnslidelse, men at hun får blackout (hukommelsestap) og skifter personlighet, kan i alle fall være et grunnlag for undersøkelse. En tvungen innleggelse i psykisk helsevern kan imidlertid ikke skje uten at frivillige tiltak har vært forsøkt og ikke ført fram, og først etter en legeundersøkelse. Dersom pasienten unndrar seg en slik undersøkelse, kan kommunelegen etter begjæring fra f.eks. sosialtjenesten eller fra vedkommendes nærmeste pårørende, (dvs. dere) vedta at det skal foretas en tvungen, personlig legeundersøkelse av pasienten.
Du har altså tre muligheter. Du kan snakke med hennes fastlege (dersom du vet hvem dette er), og dersom du får din mors samtykke til å snakke med legen hennes om henne. Du kan henvende deg til kommunelegen, som så vil vurdere om undersøkelser skal settes i gang etter psykisk helsevernloven..
Du kan henvende deg til sosialtjenesten i kommunen og anmode om at undersøkelser blir iverksatt i forhold til Sosialtjenestelovens regler om inntak i institusjon mot eget samtykke.
Det er ikke sikkert at noen av disse tiltakene fører fram. Men ved at dere diskuterer disse alternativene åpent, vil kanskje din mor forstå at dere er alvorlig bekymret for henne, og kanskje også kunne være villig til å la seg undersøke frivillig.