Historien om Erik Torjussens vei inn i og ut av alkoholavhengighet er sterk. Den handler om en rusgiftavhengighet som festet seg samtidig som han stiftet familie, hadde lederposisjoner i næringslivet og i andres øyne var svært vellykket. Avhengigheten kom gradvis, og ble godt hjulpet fram av at jobben «tilbød» mange drikkesjanser. Han balanserte lenge på en stram line med et svært høyt alkoholkonsum, men ble til slutt sykemeldt med en utbrenthetsdiagnose som førte til at han isolerte seg fra venner og familie – og drakk enda mer.

SLUTTEN PÅ BORTFORKLARINGENE

14. august 2001 tok det mørke kapittelet i livet hans slutt. Han fyllekjørte og ble innlagt uten å ha sjanse til å bortforklare noe lengre. Fasaden var falt. Det bar rett til avgiftning og behandling. Erik Torjussen legger vekt på at han har vært heldig. Da alt så som mørkest ut, var det hjelp å få, både fra familien, fra arbeidsgiveren, fra A-klinikken og gjennom selvhjelp.
– Familien sa at de ville gå fra meg hvis jeg ikke gjorde noe med min alkoholavhengighet. Arbeidsgiveren sa «jeg vil ha deg, men ta den tida du trenger til å rydde opp i ditt eget liv først». De ga meg de rette muligheter på det rette tidspunktet, sier han nå.

NØDVENDIG ETTERVERN

A-klinikken motiverte Erik til å benytte seg av selvhjelpsfellesskapet i Anonyme alkoholikere (AA) etter oppholdet i klinikken. I AA fant han et miljø av likesinnede: Folk som også kjempet en hard kamp med seg selv, men som tjener som eksempler på at det går an å leve uten alkohol, slik Erik hadde bestemt seg for. Til og med leve godt.
– Jeg trengte hjelp med å skifte livsstil totalt. I AA og A-LARM som jeg senere kom med i, var det rollemodeller og åpenhet. Ifølge Erik Torjussen har ingen rusgiftbehandling sjanse for å lykkes hvis ikke brukeren får hjelp med å fylle tomrommet etter rusgiftene.
– Behandling og oppfølging må henge mye bedre sammen enn i dag! Det som ikke henger på greip i norsk avhengighetsbehandling, er at ettervernet ikke er integrert i behandlingen og ikke følger rett etter behandlingen. Dette vitner om at vi ikke har skjønt hva rusgiftproblemer dreier seg om! Du får kanskje kortvarig hjelp til å bli rusgiftfri. Men det er jo da – når du er klar i tanken – at alvoret i situasjonen går opp for deg!

LIKEMANNSARBEID

Det var et halvt år etter at han ble rusgiftfri, at Torjussen meldte seg inn i brukerorganisasjonen A-LARM som har base i hjembyen Kristiansand. Der ble han etter hvert styreleder og fra 2008 ansatt som prosjektleder, blant annet for prosjektet ”Rusfri i arbeidslivet” i samarbeid med AKAN. A-LARM har selvhjelpsideologi som grunnstammen i organisasjonen. Den har satset mer og mer på likemannsarbeid, og står nå i spissen for å utvikle norske modeller der fag- og erfaringskompetanse kombineres. – Fra før jobbet vi mye med å lose folk inn i systemet, nå følger vi dem videre, sier Erik Torjussen.

GIR TILBAKE

Fra 2008 til 2011 gikk brukerorganisasjonen A-LARM inn som partner i et likeverdig samarbeid med Kristiansand kommune der de utviklet likemannsarbeid for å hjelpe unge mennesker med rusgiftproblemer og behov for samordnete tjenester . Likemenn rekruttert av A-LARM fikk som oppgave å jobbe en-til-en med hver sine ungdommer. I tillegg til å møtes til hverdags, skulle de være med dem inn i ansvarsgruppen for å sikre at rehabiliteringen ble koordinert og riktig tilpasset. Erik Torjussen var og er en slik likemann. Han spiller også en sentral rolle i å støtte og veilede andre tidligere rusgiftavhengige som ville utnytte sin erfaringskompetanse til å være likemenn for andre.

– Gjennom å være koordinerende tillitsperson har jeg fått anledning til å gi tilbake, og det gir mening å ha tett ukentlig kontakt med unge mennesker, sier Torjussen. Likemannskontrakten går blant annet ut på å være tilgjengelig nær sagt når som helst når de unge trengte ham.

BRYR SEG HELHJERTET A-LARMs likemannsordning likner litt på fadderordningen innenfor AA, der nye medlemmer kan be mer erfarne om å være «sponsor», det vil si gi dem individuell støtte når de synes de trenger det. Å ta følge til møter er ett eksempel på hva nykommere i AA spør sin sponsor om. Innenfor likemannsordningen er det ikke bare brukeren som kan ta kontakt, men også omvendt: Likemannen kan ringe og høre hvordan det går.

– Hvordan er det?

– På den måten får vi nok avverget mer enn én «sprekk», smiler Torjussen som kan avtale med sine deltakere at de ringer med én gang det dukker opp tanker som «nå hadde det vært godt med». – Men det kan være godt å komme inn i bildet før. Som tidligere rusgiftavhengig har jeg ofte anelser om at en «sprekk» er på vei, før personen selv fullt ut er klar over det!

IKKE-NØYTRALITET

– Hjelpeapparatet hemmes av og til av «snillisme», sier Torjussen.

– Det er ikke tilpasset det faktum at den som er eller er på vei inn i avhengighet bruker alle midler for å beholde rusen. At følelser og handlinger hos en rusgiftavhengig overstyres av behovet for rusgifter. Dette gjennomskuer en likemann. Han kan se benekting og ta konfrontasjoner når det trengs. Samtidig er du troverdig, som en person som bryr seg helhjertet, som du kan stole på og være åpen overfor. Det beste er de øyeblikkene når man opplever at ungdommen legger bort «spillet» og bruker deg som en han kan teste ut ting sammen med! Uten at et feilsteg får negative konsekvenser.

– Som likemann har du en unik sjanse til å hjelpe. I alle stadier i utviklingen av et rusgiftproblem har man behov for å dele egne erfaringer med en som selv har følt rusgiftproblemer på kroppen. I tillegg kan likemenn være nøytrale der det er konflikter mellom personen og hjelpeapparatet. Om vi klarer å bidra til at et langsomtarbeidende byråkrati jobber raskere er en annen sak… Men vi kan i alle fall bidra til at ikke konflikter med og avmakt i forhold til hjelpeapparatet resulterer i at rusgiftbruken blomstrer opp igjen.

GLEDEN OVER RUSGIFTFRIHETEN

I dag driver Torjussen konsulent- og rådgivningstjenester som er sterkt etterspurte og energien for det nye faget virker uutømmelig.

– Den viktigste drivkraften for meg har vært å holde på det som betyr mest for meg, beholde familien, få tilbake «den gode følelsen» jeg har hatt tidligere i livet, følelser som ble bedøvet av rusgiftbruken, få lov til å være et menneske.

– Jeg vet hvor vanskelig det er å mobilisere mot til å be om hjelp. Dessuten vet jeg at det er tøft å finne tilbake til den jeg egentlig er, sier Erik, som legger til at han også tror familiene kan bidra mer til å hjelpe folk tilbake ved å tørre å bruke «tøff kjærlighet» mer aktivt enn det som er vanlig nå.

– De må si tydelig i fra, så tidlig som mulig, om at dersom du fortsetter med drikkingen, så er det ditt problem og du må være villig til å ta konsekvensen av det. De må også tørre å si klart fra om at det ødelegger deres liv. Jeg gikk lenge og trodde at drikkingen bare var et problem som jeg hadde. LES MER Hele Erik Torjussens historie kan leses i boka «Vi greide det. 21 historier som viser at det nytter» fra 2007.

Hans råd til hjelpeapparatet ligger (som film) på www.snakkomrus.no

I Helsedirektoratets hefte «Tid, tillit, tilgjengelighet» (2011) deler han erfaringer med å være tillitsperson. Du finner heftet her.