Dette resultatet er spredd via en rekke ulike kanaler etter at det ble presentert i begynnelsen av 1980-tallet. I informasjonsbrosjyrer fra bl.a. Systembolaget, annonsekampanjer og veiledninger for foreldremøter er resultatene blitt presentert med mer eller mindre fantasifulle grafiske framstillinger. Massemedia sprer det fremdeles av og til som en interessant nyhet (!). At de barna som får alkohol hjemme drikker mer enn de som ikke får det, er blitt oppfattet (og formulert) som en oppfordring til foreldre om ikke å by sine barn alkohol.
Det kunne ha vært interessant å finne ut om dette har hatt noen virkning på foreldres praksis i forhold til å gi sine barn alkohol. Selv om man ikke kan avlede eventuelle forandringer i praksis fra bestemte innsatser eller kampanjer, vet vi tilstrekkelig om hva som har hendt i løpet av denne tidsperioden til å kunne diskutere hvilken rolle informasjonen kan ha spilt. Det vil jo også være av interesse å vite om sammenhengen mellom foreldres praksis med å by sine barn alkohol og barnas egne alkoholvaner fortsatt er der. Sytten år etter første datainnsamling stilte jeg samme spørsmål om foreldres praksis i forhold til å gi barn alkohol i sammenheng med en annen undersøkelse, og har derigjennom fått fram data som stort sett er sammenlignbare. I begge undersøkelsene utgjør disse spørsmålene en svært begrenset del av den kunnskapen som er blitt samlet inn og som er blitt presentert i andre sammenhenger.
Undersøkelsenes sammenlignbarhet
I den første undersøkelsen i 1980 deltok i underkant av 4500 ungdomsskoleelever fra 7., 9. og 9. årskull (tilsvarer 8., 9. og 10. årskull i Norge nå. overs. anm.). To tusen kom fra to distrikter i Gøteborg, det ene var det mest ressurssvake sosialt sett, mens det andre var svært ressurssterkt. De øvrige var Gotlands samtlige ungdomsskoleelever. Frafallet var seks prosent. I CANs rusgiftvaneundersøkelse fra samme år lå alkoholforbruket hos det landsrepresentative utvalget av elever i årskull 9 høyest på Gotland og på linje med gjennomsnittet i Gøteborgs og Bohus län, så helt representative var ikke begge de länene som var med i undersøkelsen når det gjaldt dette. Den andre undersøkelsen i 1997, "Skolebarns helsevaner", en WHO-studie som gjennomføres hvert fjerde år i ca. 20 land, omfattet 3800 elever i årskull fem, sju og ni. De kom fra et landsrepresentativt utvalg av svenske skoler. Bortfallet var 10 prosent.
Begge undersøkelsene har vært gjort som spørreskjemaundersøkelser i klasserommet i løpet av en skoletime, og begge er blitt gjennomført i løpet av høstsemesteret. Elevene har ikke oppgitt sin identitet, og skjemaene er blitt puttet i konvolutter eller esker under elevenes overoppsyn. Spørsmålet om foreldrenes praksis med hensyn til å gi alkohol til barna var de samme begge gangene. Derimot har jeg brukt forskjellige mål på alkoholforbruket ved de to anledningene. Disse er det derfor ikke mulig å sammenligne over tid. I 1980 brukte jeg CANs spørsmål om hvor ofte og hva man drikker, noe som ikke var mulig å få til i "Skolebarns helsevaner 1997". Der brukte jeg istedet spørsmålet "Har du noen gang drukket så mye at du er blitt ordentlig full?".
Svaralternativene der var:
- Nei, aldr
- Ja, en gang
- Ja, 2-3 ganger
- Ja, 4-10 ganger
- Ja, mer enn 10 ganger
Sammenligninger når det gjelder spørsmålet om å by barna alkohol er mulige å gjøre for årskull 7 mellom 1500 elever fra 1980 og 1350 elever fra 1997, pluss i årskull 9 mellom 1500 elever fra 1980 og 1150 elever i 1997. I årskull 7 er det dog bare 15 prosent av elevene som oppgir at de noengang har vært fulle, og bare 7 prosent som har vært det mer enn en gang. Det er også mye mer uvanlig at foreldrene byr sine barn i årskull 7 på alkohol (22 prosent) sammenlignet med årskull 9, der 41 prosent blir budt. På denne bakgrunnen har jeg valgt å framl-egge resultatene bare for den eldste aldersgruppen. Alle resultater som presenteres nedenfor gjelder følgelig bare elever i årskull 9.
Resultater
Det første viktige resultatet er at betydelig færre foreldre bød sine 15-åringer på alkohol i 1997 enne i 1980. Spørsmålet lød: Blir du budt på alkohol av dine foreldre når de selv drikker? Svaralternativene var: 1. Min mamma/pappa drikker ikke alkohol. 2. Nei aldri. 3. Ja, men jeg får bare smake slurker av deres glass. 4. Ja, en gang i blant. 5. Ja, ofte. Svært få elever har svart Ja, ofte. Derfor er alternativ 4 og 5 slått sammen i nedenstående tabell.
Tabell 1 | ||
| Foreldres praksis med å gi barn alkohol i 1980 og 1997 i prosent | ||
| 1980 | 1997 | |
| Foreldrene drikker ikke | 10 % | 6 % |
| Foreldrene gir ikke barna alkohol | 12 % | 30 % |
| Barna får bare smake | 18 % | 22 % |
| Foreldrene gir barna alkohol | 60 % | 42 % |
 | ||
| Sum | 100 % | 100 % |
Som man ser, er det blitt store forandringer i foreldrenes praksis med å gi barna alkohol i løpet av de sytten år som er gått mellom de to undersøkelsene. Til tross for at færre foreldre oppgir ikke å drikke selv ved den siste undersøkelsen, er det likevel 18 prosentpoeng fler som aldri byr sine barn på alkohol. En liten økning kan sees blant dem som bare lar barna smake fra sine egne glass.
Et annet mål på foreldrenes holdning til barnas drikking er om de kjøper alkohol til dem. I 1980 svarte henholdsvis fire, seks og tre prosent at foreldrene hadde kjøpt sterkøl, vin eller brennevin. I 1997 hadde denne andelen sunket til 1 prosent for såvel sterkøl som vin og brennevin. Fire prosent svarte at foreldre hadde kjøpt øl, et alternativ som ikke fantes i 1980. Også når det gjelder å kjøpe alkohol til barna har det skjedd en endring mot økt restriktivitet. Det andre viktige resultater er at den tidligere konstaterte sammenhengen mellom foreldres praksis med å gi barna alkohol og barnas egne alkoholvaner består (Spearmans r = .244). Det er fortsatt slik at de som blir budt på alkohol av sine foreldre drikker mer enn de som ikke blir det.
Det er også fortsatt slik at foreldre har dårlig kunnskap om hvor mye deres 15- åringer faktisk drikker. På spørsmålet Forteller du din mamma/pappa hvor mye alkohol du drikker? Svarte 17 prosent av ungdommene Jeg forteller akkurat slik som det er, 31 prosent svarte Jeg forteller at jeg drikker, men ikke hvor mye, og de resterene 52 prosent Jeg forteller ingenting om mine alkoholvaner. (Resultatene gjelder bare de ungdommene som i det hele tatt drikker alkohol.)
I den første undersøkelsen fortalte man mindre til foreldrene jo mer man drakk. Dette gjelder ikke lenger. Blant dem som drikker aller mest - har vært fulle minst 10 ganger - var det "bare" 37 prosent som svarte Jeg forteller ingenting om mine alkoholvaner. Det finnes også en sammenheng mellom å bli budt av foreldrene og å fortelle dem hvor mye man drikker (Spearmans r = .253). De som får alkohol hjemme er mer tilbøyelige til å fortelle sine foreldre enn de som ikke blir budt alkohol hjemme. Hvilke foreldre er det som gir barna alkohol? Ut fra de diskusjoner som har gått for seg gjennom årene om årsaken til sammenhengen mellom praksis med å gi barna alkohol og drikkevaner har jeg forsøkt å finne ytterligere svarmønstre i den andre spørreundersøkelsen.
Noen av bakgrunnsvariablene kan være interessante å se på. Mange som har presentert slike data på foreldremøter, mener at holdningen at man skal "lære barna å omgås alkohol" er vanlige i sosiallt ressurssterke områder. I studien "Skolebarns helsevaner" fra 1997 finnes det forsøk på inndeling etter sosial samfunnsposisjon, noe som er ganske vanskelig i spørreskjemaundersøkelser for disse aldersgruppene. Det spørsmålet som ifølge en spesialanalyser synes mest relevant er: Hvor bra økonomisk stilt syns du at din familie er? Svarene gis i en femdelt skala fra Meget bra til Ikke bra i det hele tatt. Resultatet viser likevel at det ikke foreligger noen sammenheng mellom sosial stilling med utgangspunkt i dette spørsmålet og foreldrenes praksis med å gi barna alkohol.
Bosted har en viss betydning, men den følger ikke noen slags urbanisersingsskala. De som bor i storby har størst andel som blir budt hjemme (53 prosent), og deretter kommer de som bor på landsbygda (46 prosent). Blant de ungdommene, som har en far som er født i et ikke-europeisk land blir betydelig færre budt alkohol (29 prosent) enn blant dem som har en far som er født i et europeisk land utenfor Skandinavia (46 prosent). Dette virker rimelig med tanke på forskjellene i alkoholkultur, men tallgrunnlaget i disse gruppene er for lite til at man bør snakke om annet enn tendenser.
Tidligere evaluering
Den første spørreundersøkelsen, som blant annet inkluderte samtlige ungdomsskoleelever på Gotland, gjentok jeg der tre år senere, som en evaluering av et kommunalt alkohol- og narkotikaprosjekt. Det viste seg at på ett av de ti områdene hvor en rektor hadde ansvaret hadde andelen elever som ble budt alkohol av sine foreldre gått ned med 10 prosentpoeng. Tilsvarende endring hadde ikke skjedd i de andre områdene. Den forklaringen som ble gitt var at en kurator hadde deltatt i samtlige av skolens foreldremøter og der presentert og diskutert resultatene fra den første undersøkelsen om sammenhengen mellom foreldres praksis med å gi/ikke gi barna alkohol og barnas drikkevaner.
Diskusjon
Er begge undersøkelsesgruppene tilstrekkelig sammenlignbare til at man skal våge å tolke den store nedgangen i andelen foreldre som byr sine barn alkohol som har skjedd som en virkelig forandring? Den første undersøkelsen ble gjort blant elever i områder som seg imellom var svært ulike i en storby, samt blant elever fra landsbygda og fra en mindre by. Det er altså et variert område, men ikke representativt for hele landet, som i den andre undersøkelsen. I den siste undersøkelsen er det vanligere å by sine barn alkohol i storby og på landsbygda enn i øvrige bostedstyper. Om det var likedan i 1980 vet vi dessverre ikke. Man må imidlertid regne med at det kan ha vært tilfelle, noe som ville innebære at den nedgang vi ser i virkeligheten er noe mindre enn prosenttallene viser. Denne ulikheten i utvalg kan dog ikke forklare mer enn en liten del av forandringen. Årsaken til forandringen kan rimeligvis finnes i den massive informasjonen som faktisk har forekommet i de 17 årene som er gått mellom de to undersøkelsene. Å påvirke menneskers atferd gjennom informasjon er ikke lett. Dersom man får mulighet til å diskutere informasjonen og sin egen atferd i forhold til den, er det dog lettere, noe som skjer når spørsmålet tas opp på foreldremøter, slik vi så i evalueringen fra Gotland. Sammenhengen mellom foreldres praksis med å gi barna alkohol og barnas drikkevaner har forbauset mange. Særskilt for dem som i utgangspunktet ikke har hatt noen bestemt mening om hvordan de skal håndtere spørsmålet, kan kunnskapen om sammenhengen være tilstrekkelig til ikke å by barna alkohol. Et annet viktig argument for foreldrene kan ha vært at mange ungdommer vil ha hjelp til å motstå et mange ganger uønsket gruppepress.
Ett av resultatene fra den første undersøkelsen var at et klart flertall av 15-åringene mente at foreldre skal prøve å overtale sine barn til ikke å drikke alkohol. Kunnskapen om hvor stor andel av 15- åringene som ikke forteller sine foreldre hverken at de drikker eller hvor mye, gir mange foreldre en tankevekker. Ytterligere en innsikt som pleier å bli resultatet av foreldrediskusjoner, er at man bare har kontroll over det alkoholforbruket som skjer i hjemmet. Informasjonen om at yngre tenåringer oppgir at de drikker fordi det er morsomt å være full, kan gi opphav til mistanke om at forbruket ser annerledes ut på ungdomsfesten enn i hjemmet. Foreldrene til 15-åringene i 1997 tilhører også en annen generasjon enn foreldrene i 1980. Mange av dem var selv tenåringer på 1960-tallet, da ungdommene i Sverige drakk mest. Det er kanskje grunnen til at de er mer restriktive - de vet av egen erfaring hvordan det går når foreldrene ikke er med.
At sammenhengen mellom foreldrenes praksis med å gi barna alkohol og barnas drikkevaner fortsatt er sterkt, sier ingen ting om årsakssammenhenger, dvs. at barna drikker mer fordi de blir budt. Noen foreldre mener at de like gjerne kan by barna alkohol hjemme ettersom barna deres drikker i alle fall - det skulle da være en slags motsatt årsakssammenheng. Teoretisk taler dog det meste for sammenhengen er slik som først nevnt. En rimelig forklaring er at det barna lærer av å bli budt alkohol hjemme er egentlig ikke hvor mye man skal drikke, men at man skal drikke, at alkoholholdige drikker hører med i forskjellige sammenhenger og at det er tillatt også for dem å drikke. De får en frihet til drikking utenfor hjemmet ettersom de jo ikke gjør noe forbudt - i verste fall blir de tatt i å drikke en større mengde enn foreldrene liker. Innstillingen at man skal "lære sine barn å omgås alkoholen" var kanskje rimelig i et tidligere samfunn med mer og samstemt sosial kontroll. Men i et miljø der ungdommen har egne fester uten voksenkontroll, er det mange som drikker på en annen måte og av andre grunner enn når de blir budt på alkohol av sine foreldre.
En tenkelig forklaring på sammenhengen mellom foreldres praksis med å by/ikke by barna alkohol og drikkemønster er at det er de foreldrene som selv drikker mye som gir barna alkohol, og at det i virkeligheten er foreldrenes drikkevaner som er årsaken både til at de byr barna alkhol og til at barna deres drikker. Barnas drikkevaner påvirkes rimeligvis både av foreldrenes egen drikking gjennom modelllæring og av deres praksis når det gjelder å gi/ikke gi barna alkohol. Styrken i begge disse påvirkningsfaktorene kan vi ikke bedømme ut fra denne undersøkelsen. Vi vet at det er samme sammenheng med barnas alkoholvaner i den gruppe foreldre som selv ikke drikker som i den gruppen som drikker, men ikke byr barna. I en undersøkelse om tenåringers røykevaner viste jeg at foreldrenes forsøk på å påvirke sine barn til ikke å røyke hadde større betydning for barnas røykevaner enn foreldrenes egne røykevaner hadde. Fra en pedagogisk synsvinkel er det dog temmelig sikkert at det er lettere å påvirke foreldrenes praksis når det gjelder å by barna alkohol enn når det gjelder foreldrenes egne alkoholvaner.
Vi vet fortsatt ikke hva som skjer når 15- åringen blir voksen. Er det slik at de som ble budt alkohol hjemme drikker mer også som voksne enn de som ikke ble det? Eller lærte de seg faktisk av foreldrene det drikkemønster som foreldrene ønsket - selv om de ikke brukte disse kunnskapene mens de var tenåringer? Bare longitudinelle undersøkelser som følger barna fra tenåringer og opp i voksen alder kunne muligens gi svar på det spørsmålet. Men det vi vet allerede nå er dog at de som drikker mye som tenåringer, løper større risiko for å få alkoholproblem som voksne. Det er en tilstrekkelig god grunn til å fortsette å opplyse foreldre om sammenhengen mellom deres egen praksis med å gi/ikke gi barna alkohol og barnas alkoholvaner.