Tidsskriftet RUSFRI

Problemene kan bli store både for den som selv har et rusgiftproblem og for pårørende og nær omgangskrets. I arbeidet med å kvitte seg med rusgiftproblemet, kan underliggende problemer dukke opp igjen i tillegg til utfordringene med å endre levemåten. Mange opplever å måtte bygge seg en ny hverdag. Sosiale situasjoner, familie, venner og omgangskrets, økonomi eller psykiske forhold er kjente temaer i så måte. Kanskje mangler man både verktøy og krefter til å håndtere det man da møter?

HELSEVESEN, HJELPETILBUD, NETTRESSURSER, TERAPEUTER, SELVHJELPSGRUPPER – HVA SKAL JEG VELGE? – HVA KAN JEG BRUKE?

Når livet er vanskelig tenker vi kanskje først på å hente hjelp utenfra. Og det skal vi selvsagt når det behøves. Samfunnet vårt er fullt av institusjoner, terapeuter og behandlingsmuligheter, alle med lengre eller kortere køer, med eller uten økonomiske forpliktelser, som det er mulig å benytte seg av. Noen ganger er man pasient og følger anbefalte forløp i behandlingen. Andre ganger kan man ha behov for noe mer eller noe annet utenfor pasientrollen for å forebygge et kommende problem, i en rehabiliteringssituasjon eller rett og slett fordi hverdagen er for tøff. I alle disse situasjonene vil deltakelse i en selvorganisert selvhjelpgruppe være en mulighet for mange, alene, parallelt eller suksessivt.

SELVHJELP ER IKKE BEHANDLING

Selvorganisert selvhjelp kan være et supplement til behandling, men selvhjelp er ikke i seg selv behandling. Den viktigste forskjellen mellom behandling og selvhjelp er at behandling forutsetter at en «ekspert» eller «hjelper», ut fra sin fagkunnskap, gir råd eller annen faglig hjelp til en mottaker av denne hjelpen. Men mange opplever også at de ved å delta i en selvhjelpsgruppe klarer å dra mer nytte av den behandling de får. Selvorganisert selvhjelp tar utgangspunkt i deling av erfaringer i et gjensidig, deltakende fellesskap, og er en mulighet den enkelte selv må velge å benytte seg av. Når det i denne artikkelen brukes begrepet selvorganisert selvhjelp er det for å skille denne formen for selvhjelp fra veiledet eller assistert selvhjelp, som knyttes til behandling innenfor helsetjenesten, for eksempel slik assistert selvhjelp beskrives i Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon i primær- og spesialisthelsetjenesten.

ANSVAR

Agderforsk publiserte i 2011 rapport fra en evaluering av selvhjelpsgrupper etablert i Nøtterøy. Gjennom denne rapporten uttaler deltakerne at de opplever at det å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe er et verktøy for å ta tilbake mestring og kontroll. En av informantene i sier: «Det handler om å være ansvarlig selv også. I dagens samfunn skal alle ha hjelp av noen andre. Men jeg har sett at den største ressursen er en selv. Gruppa kan bidra i prosessen med å komme dit.» «For pårørende til alvorlig syke mennesker handler hverdagen i stor grad om de andre og de andres behov. Og vi som møttes i disse gruppene har følt og tatt mye ansvar for den eller de syke. I selvhjelpsgruppa skulle det handle om å ta ansvar for seg selv også.» Sitat fra heftet Selvhjelpshistorier.

HVORFOR SELVHJELPSGRUPPE?

Mange erfarer at deltakelse i selvhjelpsgrupper er en verdifull måte å jobbe med egne livsproblemer på. Bak diagnoser eller «merkelapper», viser det seg å være mange felles følelser: sorg, ensomhet, opplevelse av tap, manglende mestring, frustrasjon, depresjon, maktesløshet - hele vårt spekter av følelser. Ved å bli kjent med disse følelsene skapes et utgangspunkt for å arbeide med problemet og for å håndtere hverdagen bedre. Følelser og tilstander blir et termometer for arbeidet i selvhjelpsgruppa. Utbredelsen av selvhjelpsgrupper i rusgiftfeltet er i seg selv en dokumentasjon på at mange har nytte av slike arbeidsfellesskap for å mestre hverdagen. Målet med å gå i en selvhjelpsgruppe er å få det bedre. «Bær hver dag en kurv grus til samme sted, og du kan bygge et fjell.» Konfucius

HVA ER EN SELVORGANISERT SELVHJELPSGRUPPE?

Selvorganiserte selvhjelpsgrupper representerer en mulighet til å ta tilbake egne krefter og ressurser. Først og fremst ved å bli kjent med eget problem og finne mot til å gå i gang med endringsprosesser. En selvorganisert selvhjelpsgruppe består av faste deltakere (5-8 personer) og møtes med jevne mellomrom (ofte en gang i uka). «Livet byr fortsatt på både problemer og vanskelige situasjoner, forskjellen er at jeg er mer bevisst på hva som skjer i meg og kan gjøre noe med det slik at det ikke vokser seg til å bli uhåndterlig.» Sitat fra heftet Selvhjelpshistorier.

HVA ER SELVHJELP?

Selvhjelpsforståelsen tar utgangspunkt i at alle mennesker har iboende ressurser som kan aktiveres, gjenerobres og mobiliseres når livsproblemer oppstår. Selvhjelp er å ta dem i bruk. Å ha et livsproblem, betyr også at man har erfaringer og kunnskap som det er mulig å bruke i sin egen endringsprosess. Erfaringsdeling oss mennesker i mellom bidrar også til ny kunnskap, både for oss selv og for dem vi deler med. Kunnskap om vårt eget problem er utgangspunktet for alt selvhjelpsgruppearbeid. «Selvhjelp er å ta tak i egne muligheter, finne fram til egne ressurser, ta ansvar for livet sitt og selv styre det i den retning en ønsker. Selvhjelp er å sette i gang en prosess, fra passiv mottaker til aktiv deltaker i eget liv.» Slik er selvhjelp beskrevet i Nasjonal plan for selvhjelp (Rapport IS-1212, Sosial- og helsedirektoratet, 2004).

HVEM KAN GÅ I GRUPPE?

Alle som har behov for å gjøre endringer i livet sitt kan benytte seg av en selvhjelpsgruppe, enten det handler om et rusgiftproblem, kronisk sykdom, psykiske problemer, en vanskelig pårørenderolle, eller andre livsproblemer som forringer livskvaliteten. Man må ikke ha en diagnose for å gå i en selvhjelpsgruppe. Men det er noen forutsetninger som må ligge til rette for at deltakeren skal få utbytte av arbeidet: Mange grupper blir satt i gang av en igangsetter de første gangene, men gruppa har ingen leder. Den må altså lede seg selv. Det betyr at deltakere må vite at arbeidet baserer seg på et felles ansvar overfor hverandre, og overfor arbeidet og prosessen. Det er avgjørende at hver deltaker er innstilt på å bidra med sin kunnskap, sine erfaringer og sin undring. Man må ikke komme i gruppa i rusgiftpåvirket tilstand. Forutsetningen for gode prosesser er en felles virkelighetsforståelse, selv om holdninger og verdier kan være svært forskjellige. Gruppene drives av deltakerne selv.

SELVHJELP SOM EN DEL AV FOLKEHELSEARBEIDET

Selvhjelpsarbeidet har lange tradisjoner i Norge innenfor frivillligheten. På bakgrunn av dokumentasjon, ulike prosjekter og samhandling med det offentlige har selvhjelpstanken blitt en viktig del av planer og meldinger. I dokumentene finnes henvisninger, føringer og anbefalinger til arbeidet med selvorganisert selvhjelp.

Her er noen eksempler: Om videreføring av arbeidet med frivillighetssentraler – Sosial- og helsedepartementet Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene – Sosial- og helsedepartementet Om opptrappingsplanen for psykisk helse – Sosial- og helsedepartementet Folkehelsemeldinga. St.meld. nr. 16 2002/2003 Resept for et sunnere Norge: Folkehelsepolitikken Strategiplan for arbeid og psykisk helse Opptrappingsplanen for rusfeltet Samhandlingsreformen Se meg – melding til Stortinget nr. 30 2011-2012

Samhandlingsreformen peker på noen utfordringer i norsk helsevesen, for eksempel: «...Tjenestene preges av for liten innsats for å begrense og forebygge sykdom...» Selvorganisert selvhjelp er ett av svarene på dette. Selvhjelpsforståelse og selvhjelpsgrupper kan styrke den enkeltes mulighet til å mestre hverdagen, også med en kronisk lidelse. Selvhjelpsgrupper kan være et verktøy i livsstilsendring og dermed bidra til at sykdom ikke utvikler seg. Også Opptrappingsplanen for rusgiftfeltet setter selvhjelp på dagsorden, og planen beskriver en styrking av innsatsen for å synliggjøre selvhjelp som en mulighet både for mennesker med et rusgiftproblem og for pårørende.

SELVHJELP FRA HJELPERENS PERSPEKTIV

Hjelpere arbeider ofte i en verden der man er satt til å bidra med fagkompetanse til mennesker som har behov for det. Dette er en viktig funksjon i samfunnet. Men hvis man ser litt utover arbeidslivet, er vi alle mennesker som innimellom møter problemer på vår vei. Selvhjelpsforståelse, selvhjelpsverktøy og selvhjelpsgrupper er en mulighet for alle: brukere, pasienter, kolleger, venner – og kanskje til og med deg selv? En gang? Uansett er kunnskap om selvhjelpsmuligheten et tillegg i verktøykassa når man skal bidra i andre menneskers liv. Ved å formidle kunnskap om selvhjelp og om mulighetene for å gå i en selvhjelpsgruppe, kan handlingsrommet for enkeltmennesker utvides.