Tidsskriftet RUSFRI

Heroin Chic kunne ha stått på pensumlista til alle ungdommer. Det er en roman som vekker dype følelser, og det er nok slik at en god del ung.dommer opplever noen av de følelsene som Maria Kjos Fonn beskriver så godt. 

Det kan skje alle

Man ser at hovedkarakteren, Elise hadde alt på stell. Hun kom fra en ressurssterk familie som bodde på vestkanten i Oslo. Fine foreldre som ga henne alt, og med et utsende som strålte og fanget andres oppmerksomhet. Hun var ei jente som hadde nydelig stemme, og en fin framtid som artist. 

Når jeg leser romanen, klarer jeg ikke å la være å tenke på et viktig ord, som vi i dag hører vel.dig mye: prestasjonspress. I hodet mitt snurrer alt sammen, hvor jeg prøver å tenke hvem det er som skaper det presset. Hvor begynner det? Hvem er det som skaper grunnlaget for prestasjonspresset? 

Jo lenger i romanen jeg kommer, desto klarere blir det for meg. Elise har tilsynelatende alt, og det er lett gjort å undre seg over hvordan det kunne gå så galt med henne. Sannheten er enkel: slike trage.dier kan ramme oss alle, enten man har fine foreldre eller ei. Romanen viser hvordan foreldre kan bli så besatt av prestasjonen, at de ser forbi signaler barna sender dem. 

Generasjon prestasjon

Ikke alle barn håndterer prestasjonspresset like godt. I dag lever vi i et samfunn hvor stadig flere ungdom.mer sliter med psykiske problemer grunnet presta.sjonsjaget de opplever, noe Heroin Chic beskriver godt. Noen hevder at det er blitt slik fordi dagens foreldre er overbeskyttende, og barna blir oppdratt på den måten at de ikke opplever nok motgang i livet. Begge sannheter kan være troverdige. 

Hun beskriver Elises følelser og hva hun opplever idet hun tar dopet, og all den elendighet hun føler når dopet avtar.

Jeg sitter med følelsen at denne romanen burde vært et tema for en større debatt om vårt samfunn og våre ungdommer. Undersøkelser viser at vestkant ungdom i Oslo ruser seg mer enn ungdom på østkanten. Det skrives om det i aviser, men det virker som om det forsvinner ut i lufta veldig fort. Det diskuteres og snakkes veldig lite om det. Det debatteres ikke. 

Dopet

En siste ting jeg mener er så godt beskrevet i roma.nen, er det forholdet Elise har til dopet. Forfatteren gir oss et godt innblikk på hva dopet gjør med oss, hvor befriende det kan være, samtidig som man blir fengslet i en ond sirkel, som det er vanskelig å bryte ut av. Hun beskriver Elises følelser og hva hun opplever idet hun tar dopet, og all den elendighet hun føler når dopet avtar. Dopet hjelper henne å stenge virkeligheten ute, og det kjennes bra i øyeblikket. Men dopet ødelegger henne hver gang litt mer, og hun forsvinner litt og litt. 

Forfatteren beskriver godt det forholdet alle rusav.hengige har til sin rus. Rusen er blitt det viktigste i deres liv. 

For oss som ikke har et rusproblem, er det viktig å ha enda større forståelse for hvorfor det er van.skelig å bli rusfri. 

Det er ikke umulig å bli rusfri, men veien kan være tung og lang, ikke bare for de rusavhengige, men for alle andre rundt dem. 

Anmeldt av Milana Macko