Samfunnsmessig har russetiden en tiltenkt funksjon. Den er ment som en unntakstilstand. Den som trer inn i de voksnes rekker, skal få riste løs sine ungdommelige vyer, feste og utagere i tre uker, slik at det ansvarlige liv skal føles kjærkomment. Denne tiltenkte funksjonen synes fjern i våre dager. Russetidens drikkevaner tas med videre, legges til rette for, og møter ingen reell motstand før vanene har grodd seg godt fast. Det som skal avslutte en tilstand, ender i virkeligheten med å forlenge den og det er all grunn til å revurdere russetidens plass.
Samfunnet som venter
Jeg skrev en kronikk i Aftenposten (01.08.08), om studenters bekymringsløse drikkekultur. I min egen omgangskrets var russetiden en soleklar katalysator. Det var etter russetiden vi virkelig merket det krible i kroppen etter alkohol, først etter russetiden vi begynte å drikke fire-fem halvlitere hver gang vi møtte hverandre på café.
Disse vanene ble aldri konfrontert på universitetet. Vi ble øyeblikkelig vinket inn til ølteltet, og ble værende der. Vi flyttet hjemmefra, fikk studielån, trengte ikke å møte opp hver morgen og ble møtt av et vell av sosiale aktiviteter, som alle innebar alkohol. Studentmiljøet la strukturelt til rette for utagerende festing, og holdningen blant medstudenter la et betydelig press på å delta. I min omgangskrets avsluttet ikke russetiden en epoke det er riktigere å si at den innledet en ny. En epoke med intensiv drikking 3-5 dager i uken. Vaner min omgangskrets først nå, sent i tyveårene, forsøker å riste av seg.
Romantisert myte
Russetiden er ment som et skjæringspunkt mellom ung og voksen, men alkoholvanene har utelukkende ungdommens bekymringsløse mentalitet. Når disse holdningene ikke blir konfrontert senere, er det en nødvendighet at mange feilvurderer den risiko de løper. 18-åringen kan fnyse av alkoholens skadevirkninger og avhengighetsfare men 27 åringen, som har opprettholdt den bekymringsløse holdningen siden den gang, kan finne at disse vanene er vanskeligere enn forventet å bli kvitt.
For det er en myte befestet i ungdommens drikkekultur myten at alkoholisme er noe for mislykkede mennesker, for de arbeidsledige, for de som er skitne og lukter børst. Dette er en ren skrøne. Hvem som helst med oppegående, ressurssterke liv, kan bak fasaden ha manglende kontroll over sitt alkoholforbruk. Også dette kan kalles alkoholisme: det å innstendig bestemme seg for å ikke drikke øl en kveld, men likevel åpne flasken. Å ha et moderat, sunt alkoholforbruk, handler om å ha kontroll over alkoholen, å ikke gi etter for dens makt. Russetidens holdning til alkohol, som videreføres til universitetsmiljøene, er tuftet på motsatt prinsipp tanken at man må gi helt slipp på sine edruelige verdier for å virkelig mestre drikkingens kunst. Fylla har skylda, humres det når man har gjort noe man aldri ville vedkjent seg i edru tilstand som om man har gitt fra seg kontrollen over eget liv til en fremmed makt.
Ingen reell utagering
Russen som drikker uansvarlige mengder, blir premiert med russeknuter. Om han skulle spy over russebussen og klabbe til sin kamerat etterpå, er han unnskyldt han hadde jo drukket. Det virker som en akseptert sannhet blant russen at det var alkoholen som talte, ikke personen.
En slik ansvarsfraskrivelse av den fulles handlinger, er uforenlig med tanken om russetiden som en ventil, et sted den unge skal blåse ut sin ungdommelighet. For den som skal rase fra seg med utagerende handlinger, føler ikke at han har rast fra seg dersom han har overgitt kontrollen til alkoholen. Om man ikke vedkjenner seg ansvar for sine handlinger, har de heller ingen positiv effekt. Den som danser full i rundkjøringen, våkner ikke opp dagen etter og tenker: Jeg er en person som tør å danse i rundkjøringer. Hun tenker heller: Oj, jeg tror jeg danset i rundkjøringen i går. Håper de forstod at jeg var full.
Sosial uavhengighet
Russetidens alkoholforbruk setter ikke bare fysiske merker den kan skape en sosial avhengighet til alkohol. Russen lærer at for å virkelig utagere, gjøre ting man ellers ikke tør, må man ha et utenforstående element å skylde på. Også russedressen fyller denne funksjonen: samfunnet trenger ikke undre seg over hvorfor den unge bader i fontenen eller hopper opp og ned. Rødfargen viser at han er russ, og har lov til det.
Men å tillegge ytre ting ansvaret for sine handlinger, er i realiteten en nedvurdering av egen evne til å stå opp for sine handlinger, også de dumme. Den som drikker seg full for å våge det man ikke tør som edru, bygger i virkeligheten et gap mellom sitt edruelige selv og disse handlingene. Jo oftere det gjøres, jo vanskeligere kan det bli å tette gapet i fremtiden. Universitetsmiljøet oversvømmes nå av unge mennesker som ikke tør ta kontakt med hverandre i kantinen, men gjerne sjangler bort til hverandre om kvelden. Som om det edruelige selvet ikke tør vedkjenne seg sine lyster. Som om det vet at hvis man får avslag for sine tilnærmelser i kantinen, finnes det ingen mulighet neste dag for å si: Du, jeg var full i går, sa jeg noe rart?
Alene, men bare på overflaten
Enhver som har fullført sin skolegang har rett til å feire, og feire godt. Men det er ikke lett å være russ i dag samfunnet den unge voksne trer inn i, legger ingen rettledende rammer. Kunnskapsdepartementet vil ikke flytte feiringen til etter eksamen. Universitetsmiljøene tar ingen oppgjør med de som strekker vanene lenger, og har ingen fullgode alternativer til den som vil feire sin studietid edru. Overalt gis det nokså klare signaler til russen: Russetiden kan være en jungel, men dere står alene i den, og har selv ansvar for å manøvrere dere noenlunde ut. Russetiden har i våre dager tatt av, og for mange blitt et press. Og det er ikke lett å stå motstrøms som ung, når samtlige rundt en synes å drive i en bestemt retning. Den russ som føler presset, må få vite at det er mange andre som også føler dette presset. Selv om det ikke virker slik på overflaten.
Samfunnet er nødt til å gi russen bedre rammenettverk enn det nåværende. Og russen selv må være modige nok til å fronte sine kollektive holdninger rundt alkohol og ansvarsfraskrivelse. Jeg tror den enkelte russ vil bli overrasket over hvor mange medruss som synes det går over styr. Langt flere enn de som proklamerer det høyt.
Også vi som er eldre må adressere den russ som synes å miste fotfeste. Vi må tenke hva vi selv skulle ønske hadde blitt fortalt oss som unge. Her er hva jeg skulle ønske ble fortalt meg: Det vil komme en tid, unge russ, der ting ser annerledes ut. Du skal få lov til å gå på trynet nå, dra ting for langt men vit at du drar det for langt fra noe, nemlig det liv du en gang vil ha lyst til å leve. Gjør ditt fremtidige selv en tjeneste ikke gjør det vanskelig for den tilstand som vil komme. Behold kjernen av hvem du er, også i unntakstilstander
Virkelig identitet
Slike ting er det ikke sikkert at den unge russen får høre. Så lenge samfunnet ikke griper virkelig tak i russetidens ukultur, er det desto viktigere at holdningene formidles fra den enkelte. Det er nemlig en sannhet i dem, som få vil bestride: Når man blir eldre, vil man at livet skal bestå av sunne elementer, som man har valgt selv. Og det er vondt å plutselig lengte til et slikt liv, men ha rotet seg inn i vaner som er vanskelige å bli kvitt.
Ved å lytte til sine edruelige verdier, også som ung, vil man stå sterkere rustet senere, og føle seg bra underveis. Den som har bedt en tilfeldig jente på kaffe en edru formiddag, vet hvor godt det føles også om hun sier nei. Og den som har hoppet og sprellet der de rundt måtte drikke seg fulle for å gjøre det samme merker inderlig og i brystet hvor godt det er å la sitt edruelige selv sprenge grenser. Handlinger man kan huske, stå for, og bygge identitet av.