Tidligere i år vedtok Senterpartiets landsmøte en resolusjon for strengere ruspolitikk. Partiet ønsker at politiet skal sikres lovhjemmel til å avdekke bruk og besittelse av narkotika. Intensjonen er nok god, for det er helt klart behov for å tydeliggjøre hvordan politiet skal håndheve lovverket. Men
først og fremst er det behov for et tydelig lovverk. Flertallet på Stortinget stemte mot Solberg-regjeringens rusreform i 2021. Men selv om forslaget om avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika til eget bruk falt bort, var det bred enighet i Stortingets justiskomité om at rusavhengige burde slippe straff.
Noen rusbrukere vil aldri havne på gata, eller på Plata, uansett hvor avhengige de er. Noen vil aldri bli tatt, uansett om de sniffer seg herfra og til månen. De kan være pent kledd, med familie og fast jobb, men like fullt være rusavhengige.
Dermed ble det sendt et politisk signal som har skapt forvirring. Høyesterett tolket politikerne dit hen at rusavhengige ikke skal straffes for narkotikabruk. Denne tolkningen har allerede gjenspeilet seg i tre dommer. Deretter valgte Riksadvokaten å instruere politiet til å legge Høyesteretts tolkning til grunn.
Resultatet er at det i praksis er blitt gjennomført en rusreform i det stille, utenfor loven. På godt og vondt, kan man kanskje si.
DET POSITIVE
Det positive er at tunge rusmisbrukere i dag ikke blir møtt med straff for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika. Denne praksisen er det bred politisk enighet om. Samtidig er det nok ikke slik at politibetjenter flest pleide å jage slitne rusmisbrukee før Høyesterett kom med sin nye tolkning heller.
POLITIET I SKVIS
Politikernes fravær av handling har likevel fått konekvenser. Både for politiet, og for alle som ikke ønsker at ungdommer skal kunne ruse seg uten at politiet griper inn.
Politiet er satt i en ubehagelig skvis. De er instruert til å ikke ta rusavhengige, men skal fortsatt slå ned på såkalte rekreasjonsbrukere. Dette høres enkelt ut hvis man følger fordommene som forteller oss at rusavhengige er lett identifiserbare.
Noen rusbrukere vil aldri havne på gata, eller på Plata, uansett hvor avhengige de er. Noen vil aldri bli tatt, uansett om de sniffer seg herfra og til månen. De kan være pent kledd, med familie og fast jobb, men like fullt være rusavhengige.På den andre siden kan en person som ser mindre ressurssterk ut, som tar seg en joint langs Akerselva, fort betraktes som en rusavhengig. Eller ikke. Det er jo umulig å vite. Om du blir tatt, eller tatt vare på, kommer dermed an på hver enkelt politibetjents utøving av skjønn.
Konsekvensen er at de nærmest har sluttet å aksjonere mot rusbruk overhodet. Det var aldri intensjonen til Stortinget.
FÆRRE HENVISES
I mars skrev Klassekampen at flere unge ruser seg, mens færre blir fulgt opp av politiet. Også hjelpeapparatet rapporterer om en dramatisk nedgang i unge som henvises.
Senterungdommens leder, Andrine Hansen-Seppola, forteller til Altinget: «I russetida mi i fjor opplevde jeg at russ gikk fra buss til buss og sniffa kokain. De hadde en oppfatning av så lenge de hadde stoff på forskjellige steder, ville ikke politiet kunne igangsette noen tiltak».
Det er åpenbart krevende for politiet å vite hvor grensen går. Konsekvensen er at de nærmest har sluttet å aksjonere mot rusbruk overhodet. Det var aldri intensjonen til Stortinget. Likevel er det noe som skurrer, hvis det faktisk er slik at politiet mener de ikke har handlingsrom til å gripe inn i kokainbruk blant ungdommer.
Mange i politiet vegrer seg for å gripe inn, både i frykt for å trå feil, og i frykt for å bli hengt ut i sosiale medier. Parallelt har skandalen rundt Norsk Narkotikapolitiforening neppe bidratt til å styrke politibetjenters selvsikkerhet i møte med rus på gata.
LAVERE STRAFF FOR EN IKKE-RUSAVHENGIG
Høyesterett har dessuten akseptert lavere straff for en ikke-rusavhengig, etter at de avslo en anke i fjor, fordi det er en glidende overgang mellom avhengighet og ikke-avhengighet. Og fordi det er vanskelig å opprettholde prinsippet om likhet for loven hvis straffenivået spriker for mye.
I en ideell verden finnes det kanskje et perfekt balansepunkt mellom forbud og frislipp. Men i praksis viser dette seg å være nærmest umulig.
Solberg-regjeringens rusreform havarerte fordi Arbeiderpartiet, som var på vippen, vedtok at de ikke ønsket en avkriminalisering på sitt landsmøte. Siden da har rusreformen vært i limbo. Den både eksisterer, og ikke-eksisterer.
ET TUNGT ANSVAR
Derfor hviler det et tungt ansvar på regjeringen, som nå jobber med en ny forebyggings- og behandlingsroform. Både Senterpartiet og Arbeiderpartiet har slått fast at rusavhengige skal møtes med helsehjelp fremfor straff. Likevel ønsker de, i motsetning til SV, ikke en avkriminalisering.
Det er med andre ord litt av et kunststykke de planlegger å fremlegge.
Det er dessuten grunn til å stille spørsmål ved løsningen Senterpartiet har foreslått. De ønsker at politiet igjen skal kunne kroppsvisitere, ransake mobiltelefoner og ta urin- og blodprøver av mennesker med små brukerdoser. Dette kan bidra til økt stigmatisering og mistillit.
Nå må regjeringen sørge for flertall for en rusreform som rydder bort all tvil og forvirring. For mens rusreformen er i limbo, skjer det to ting: Antallet ungdommer som bruker narkotika, øker. Samtidig er det altfor mange rusavhengige som dør av overdoser.