Vi konstaterer en enighet om at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt, noe som blir undertstreket i mandatet til rusreformut- valget, og som også utvalget selv understreker. Et forbud må innebære at innehav og bruk er uønsket, og at samfunnet med de midler som er hensiktsmes- sige skal forhindre at bruken oppstår.

FORTSATT FORBUD

Vi er helt enige i dette. Etter vårt syn er det viktig at dette forbudet mot innehav og bruk videreføres og håndheves, ikke minst av hensyn til barn og unge, som nå påvirkes både av impulser fra stater og delstater i Vesten, som har legalisert cannabis, og samtidig blir påvirket av den offentlige narkotika- debatten vi har her hjemme.

At bruken av cannabis er gått opp blant ung- dom de tre siste årene viser at en gunstig bruksut- vikling fra tidlig på 2000-tallet nå kan ha snudd. Mange unge tror at innehav og bruk av cannabis nå er i ferd med å bli lovlig. 40 prosent av ungdom trodde at avkriminalisering betyr legalisering i en Sentio-undersøkelse fra høsten 1919, mens 10 pro- sent ikke visste.

EN ØNSKET REFORM – MEN HVILKEN REFORM?

Fra forhistorien i Stortinget og i regjeringen, kan vi slå fast at et bredt politisk flertall ønsket en reform som skulle gjøre livet og hjelpesituasjonen bedre for de tyngste brukerne.

Fra mandatet da utvalget ble nedsatt henter vi:

”Formål:
Regjeringen ønsker å endre myndighetenes reaksjo- ner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika fra straff til hjelp, behandling og oppføl- ging. Regjeringen vil gjennomføre en rusreform for å sikre et bedre tilbud til rusavhengige (vår under- streking), der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten.”

Data fra norsk pasientregister viser at ca. 30 000 personer får behandling i spesialisthelsetjenesten for rusmiddelavhengighet årlig. At helsetjenesten ikke godt nok har greid å ivareta dette behandlings- ansvaret, skyldes både for små ressurser, ikke gode nok metoder, men framfor alt at avhengighetsbehandling er et svært tålmodighetskrevende og lang- varig arbeid, hvor gjentatte behandlinger eller livs- lang oppfølging ofte trengs.

At helsetjenesten skal pålegges enda større an- svar for å ta seg av og reagere på innehav og bruk av små mengder narkotika synes for oss ganske ut- opisk. Det sier seg derfor selv at å forebygge narko- tikaproblemer er bedre enn å behandle dem.

Formålsformuleringen viser at det først og fremst var de tungt stoffavhengige man tenkte på, og kanskje ikke i samme grad det store flertallet av unge eksperimentbrukere og rekreasjonsbrukere.

AdobeStock_360077563.jpg

I regjeringsplattformen på tidspunktet da mandatet ble gitt ble det også slått fast:
“Politiet skal kunne pålegge at den rusavhengige skal møtes med helserettede tiltak, og manglende oppfølging vil medføre sanksjoner”
(vår understreking).

Innledningsvis vil vi påpeke at rusreformutvalgets forslag får minimale konsekvenser for de tyngste brukerne, mens den får store effekter i liberalise- rende retning for de anslagsvis 90 prosent av narkotikabrukerne som ikke er avhengige og ikke har større behov for helsehjelp enn de fleste av oss andre har fra tid til annen.

Vi konstaterer også at regjeringens hadde en intensjon om at dersom de brukerne som er tatt av politiet for innehav og bruk av narkotika ikke følger politiets pålegg, skal dette medføre sanksjoner. Dette er ikke tatt til følge i rusreformutvalgets forslag. Hvis da ikke en henstilling fra politiet eller et beslag av eventuelt små mengder narkotika fra enkeltbrukere var det man tenkte på da regjerings- plattformen ble utformet.

Således vil det være legitimt å diskutere hvorvidt det framlagte forslaget er et tilfredsstillende svar på mandatet.

Vi merker oss forøvrig at begrepet “avkriminalise- ring” ikke er nevnt i mandatet, og først offisielt er blitt tatt i bruk av rusreformutvalget.

Rusreformutvalget har i liten grad omtalt unge voksne, rekreasjonsbrukerne, festbrukerne. Men undersøkelser fra SIRUS/FHI viser at utbredelsen av narkotikabruk i utelivet er betydelig. Dette vil utgjøre et problem, ikke bare for politiet og øvrige gjester, men også for eierne, personale og dørvak- ter. Mens alkoholloven forbyr gjestene å ha med seg medbragt alkohol, er det etter rusreformutval- gets innstilling straffefritt å ha på seg inntil 5 gram heroin eller amfetamin. Hvem skal avgjøre om åpenbar beruselse skyldes alkohol eller narkotika? Dette dilemmaet er ikke omtalt i rusreformutval- gets rapport.

En barnesentrert lovgivning og Norges forpliktelser sett i lys av FNs barnekonvensjon og FNs narkotikakonvensjoner.

I henhold til sitt mandat skal rusreformutvalgets arbeid:

inkludere ”utredning av de foreslåtte endringenes forhold til Norges folkerettslige forpliktelser, blant annet FNs narkotika- konvensjoner og menneskerettighetene.” og under utvalgets oppdrag heter det: «Utvalget må videre sikre at hensynet til barn som pårørende ivaretas, at barnets omsorgs- situasjon vurderes og at barnets beste legges til grunn».

Ved første øyekast og fra juridisk synspunkt er dis- se kravene relevante. Det første viser til plikten til å respektere forpliktelsene som følger av traktater og andre kilder til folkeretten, noe som er et grunnleg- gende prinsipp for rettsstaten.

Koblingene mellom narkotikakontroll og barns rettigheter er åpenbare da artikkel 33 i FNs bar- nekonvensjon, CRC er den eneste menneskerettighetsbestemmelse fra FN som refererer til narkotika, og barnets beste er ett av de fire overordnede CR- C-prinsippene.

Barnets beste er en grunnleggende faktor som må tas i betraktning når lovgivning vedtas. FNs ko- mite for barnets rettigheter understreker at artikkel 3 som omhandler «barnets beste» er overordnet, og at den kan påberopes for en domstol, og at ”Barns rett til å få hans eller hennes beste interesser vurdert og tatt som et primært hensyn bør være eksplisitt inkludert i all relevant lovgivning, ikke bare i lover som spesifikt angår barn.” Vi kan ikke se at rusre- formutvalget er opptatt av dette.

FMR vil henlede oppmerksomheten på FNs Kon- vensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988, inkludert plikten i artikkel 3: 2 til å kriminalisere besittelse av ulovlige stoffer til personlig bruk. Ved å signalisere og gjøre det motsatte av det som er ratifisert, bryter Norge en juridisk bindende internasjonal forpliktelse.

Vi vil tilsvarende legge vekt på artikkel 33 i FNs barnekonvensjon (the Convention on the Rights of the Child -CRC), som forplikter alle stater til å be- skytte barn mot ulovlig narkotikabruk og involve- ring i produksjon og handel med illegale rusmidler.

Denne uttrykkelige minimumsstandarden for beskyttelse av barn er svært lemfelding behandlet av rusreformutvalget, som har anstrengt seg for å finne sitater fra FNs barnerettskomite som kan se ut til å se mer avslappet på kravet om at bruk og innehav av narkotika til egen bruk skal anses som en kriminell handling.

Dette er spesielt merkelig siden Norge ikke bare har ratifisert CRC, men senere også vedtatt den som norsk lov. CRC Artikkel 33 refererer til FNs narkotikakonvensjoner for videre tiltak – det vil si ikke-aksepterbarhet av ikke-medisinsk (rekrea- sjons-) bruk av narkotika. Konvensjonene krever at innehav til personlig bruk kriminaliseres. Rusrefor- mutvalgets utredning går i motsatt retning.

Kriminalisering er både et forsøk på forebyg- ging og et uttrykk for en sosial norm, som fastslått av den aktuelle konvensjonen (i dette tilfellet f.eks. FNs narkotikakonvensjon av 1988). Derfor er det ingen logikk som gir en mulighet til å ”avkriminali- sere” (ved å formulere det motsatte av forpliktelsen som er fastsatt i konvensjonen). Det er ingen juri- disk omtale eller definisjon av begrepet ”avkriminalisering” i noen konvensjon.

I ordinær tale vil de fleste tolke det dithen at ”avkriminalisering” (av alt) betyr nøyaktig det samme som legalisering. Ved å kreve avkriminali- sering uttrykker rusreformutvalget en vaklende for- pliktelse overfor en etablert norm, nemlig at rekrea- sjonsbruk av narkotika ikke skal være akseptabelt.

Slik det ser ut i dette tilfellet ønsker rusreform- utvalget at innehav og bruk av narkotika ikke len- ger skal være uakseptabelt. Som nevnt ovenfor står slike signaler i motsetning til generell internasjonal lov og menneskerettighetslovgivningen.

Som vi har sett av de mange presseoppslag og politirapporter de siste år inngår narkotika også som en bevisst strategi for kriminelle gjenger, som rekrutterer ungdom i 13-14-årsalderen til å bruke og selge narkotika. De selger to doser, og får den tredje til eget bruk, og utvikler etter hvert avhengighet og sterke økonomiske bånd til de kriminelle gjengene. Det pågår et omfattende salg av narko- tika på mange skoler, i regi av disse gjengene. Det disse ungdommene trenger er grensesetting, grenser som man vanskelig kan se for seg at helsevesenet skal kunne bidra med, med mindre det skjer i et tett samarbeid med politiet. Politiets autoritet må derfor etter vårt syn ikke svekkes, men styrkes, og de må ha en klar og sterk rolle innenfor den nye rusreformen.

Vi kan ikke se at rusreformutvalget har tatt tilstrekkelig høyde for kriminalitetsbildet som er knyttet til barn og ungdom, og den sentrale plassen som narkotika har innenfor dette.

Vi har i tillegg merket oss at konklusjonene i flere av de arbeidene som rusreformutvalget hen- viser til ikke peker i samme retning som utvalgets konklusjoner går i. Når det f.eks. gjelder FNs bar- nekonvensjon hitsetter vi følgende sitat:
“Det er stilt spørsmål ved om konvensjonsbestem- melsen (FNs barnekonvensjon, artikkel 33. vår anmerkning) helt eller delvis er til hinder for at statspartene avkriminaliserer bruk og besittelse av narkotika, eller om bestemmelsen i alle fall tilsier at statspartene bør opprettholde kriminalisering. Spørsmålet er om bestemmelsen må forstås slik at den oppstiller et krav om at statspartene straffleg- ger befatning med illegale rusmidler til egen bruk, eller om andre tiltak, for eksempel sivilrettslige re- aksjoner og beslaglegning av narkotika, kan være tilstrekkelig til å oppfylle forpliktelsen. Dahlgren og Stere (2012): Dahlgren, S. og R. Stere, The Pro- tection of Children from Illicit Drugs – A Minimum Human Rights Standard. A Child-Centered vs. a User-Centered Drug Policy, 2012» (utredningens side 178).

AdobeStock_245214504.jpg

Her nevnes ikke at Dahlgren og Stere i sin bok ut- trykkelig mener at konvensjonsbestemmelsen kre- ver st statspartene strafflegger befatning med ille- gale rusmidler til egen bruk. At man i utredningen forbigår å nevne konklusjonene i den rapporten man omtaler, kan skape en tanke om at slikt også har skjedd flere andre steder i utredningen. I sitt arbeid henviser utvalget til uttalelser fra FNs barne- komite, men komiteen har aldri eksplisitt uttalt seg om artikkel 33, det eneste stedet i den internasjona- le menneskerettighets-lovgivningen hvor narkotika er nevnt.

FMR etterlyser en barnesentrert analyse i rus- reformutvalgets utredning. (Se for øvrig vedlegg: En juridisk analyse av rusreformutvalgets kapittel 7 om våre internasjonale forpliktelser i narkotika- spørsmålet).

Narkotika inngår som en bevisst strategi for kriminelle gjenger, som rekrutterer ungdom i 13-14-årsal- deren til å bruke og selge narkotika. De selger to doser, og får den tredje til eget bruk.

HENVISNING TIL FORSKNING

Rusreformutvalgets rapport er blitt berømmet for sin grundighet i gjennomgang av eksisterende forskning og evaluering. Selv i en utredning på 412 sider vil det imidlertid være umulig å gjennomgå alt. Det må derfor skje en utvelgelse. Hva skal tas med og hva skal utelates? Og hvilke utelatelseskri- terier skal brukes?

Vi har ikke hatt mulighet til å gjennomgå alle de henvisninger til dokumentasjon som rusreform- utvalget legger fram, men har merket oss at f.eks. forskere ved Folkehelseinstituttet understreker at forskningen når det gjelder avkriminalisering/lega- lisering foreløpig er usikker, med vekslende meto- der, og hvor forskning på ulike tiltak i ulike land ikke kan brukes som begrunnelse for at en avkriminalisering vil virke positivt og ikke forårsake økning i narkotikabruken.

Spesielt gjelder dette siden de fleste studiene til nå bare har gjeldt cannabis, og ikke alle typer nar- kotika, som rusreformutvalget nå foreslår avkrimi- nalisert. Isteden mener forskerne at vi sannsynligvis vil få en økning i narkotikabruk, men det kan være vanskelig å fastslå hvorvidt dette vil skyldes en endring i lovtekst/lovtilknytning, eller om det også gjelder endringer i ungdomskultur, påvirkning fra internasjonale endringer, mediatrender eller andre bidragende årsaksfaktorer.

FMR vil henvise til den kjente kunnskapen fra alkoholforskningen og annen forskning, at det inntil et metningspunkt er et samsvar mellom økt sosial akseptering av forbruket av en vare og økt tilgjengelighet, eller omvendt, og medfølgende økt forbruk av varen. Det er ingen grunn til at dette ikke også skulle gjelde narkotika. Norge har foreøpig et lavt forbruk av narkotika blant våre yngste tenåringer, sammenlignet med de aller fleste andre land. Men forskning fra Ungdata og Shot-undersø- kelsen blant studenter viser at bruken av cannabis nå er økende i den videregående skolen, og sterkt økende blant studenter. Denne økningen kommer ikke uten kostnader. Sett fra et folkehelsesynspunkt kan man regne med at 10 prosent av dem som prøver cannabis mer enn 5-6 ganger vil bli avhengige. En økning av det totale antallet prøvere og bruker vil dermed også representere en økning i antallet avhengige og hjelpetrengende.

Politiet har her først og fremst spilt en tidlig avdekkende rolle, og således forhin- dret en narkotikautvikling før den egentlig er kommet ordentlig i gang.

Rusreformutvalget mener at en avkriminalisering av brukoginnehavavnarkotikatilegenbrukikkevil føre til en «nevneverdig økning» i bruken. FHI il- lustrerer at en økning på 2 prosentpoeng vil tilsvare en økning på ca. 20 000 brukere. Om 10 prosent av disse utvikler avhengighet, innebærer dette at om lag 2000 flere vil utvikle avhengighet og hjelpebehov.

Norsk pasientregister viser at om lag 5300 pasienter tok i mot avhengighetsbehandling for avhengighet med cannabis som hovedrusmiddel innenfor TSB i 2018. Hvis alle de med nyutviklet cannabisav- hengighet skulle motta slik behandling, ville dette innebære en økning i hjelpebehovet på 38 prosent. En innvending vi har hørt, er at ikke alle avhengige mottar behandling. Men det sier kanskje mer om vårt hjelpetilbud enn om behovet for hjelp.

Det har vært hevdet at dagens narkotikalov- givning går hardest ut over dem som har færrest ressurser og størst problemer fra før, ved f.eks. å henvise til Østkanten i Oslo, hvor fattigdom og trangboddhet er størst, og hvor en større andel av ungdommens aktivitet, inklusive narkotikaaktivite- ten, foregår ute i det åpne rom, i motsetning til på Vestkanten, hvor aktiviteten foregår i kjellerstuene og på gutte- og jenterommene, og hvor politiet ikke griper inn.

Oppsiktsvekkende er derfor Willy Pedersens nylige oppdagelse av at det faktisk er flere dom- fellelser for narkotikalovbrudd på Vestkanten enn Østkanten. Selv om den invidiuelle risikoen for å bli tatt for narkotikabruk er størst på Østkanten, er det så mange flere narkotikabrukere på Vestkanten at resultatet likevel blir flere narkotikadømte. Dette er en illustrasjon av hvordan folkehelseprinsippet fungerer – jo flere brukere, dess flere ofre.

HVA BETYR EN OVERGANG FRA JUS TIL HELSE?

Ideen om en overgang fra jus til helse innenfor nar.kotikafeltet er på ingen måte ny. I løpet av de siste 20 årene har det pågått en nedkriminalisering av narkotikabruk med en tilsvarende overføring av ansvar til helsetjenesten. Ansvaret for behandling av rusavhengige ble overført til spesialisthelsetje.nesten allerede i 2004, hvor stoffavhengige også fikk pasientrettigheter. Straffereaksjonene for min.dre mengder narkotika til egen bruk er blitt redu.sert, og det forekommer ikke at noen blir dømt til fengselsstraff for et slikt lovbrudd. 

Riksadvokaten slo i 2014 fast at slike lovbrudd skulle straffes med bøter, og således ikke lenger be.laste rettsvesenet. I løpet av de seneste årene er det også foregått en utbygging av kommunenes helse.tjenester, og med opptrappingsplanen for rusfeltet er det blitt utviklet nye hjelpe- og rehabiliterings.tiltak, som ruskonsulenter, psykologtjenester, opp.søkende helse- og sosialtjenester i kommunene osv. Innenfor kriminalomsorgen har det pågått en ut.vikling hvor det er blitt opprettet rusmestringsenhe.ter i et flertall fengsler med koblinger til spesialist- og kommunehelsetjeneste, samtidig som det er blitt utviklet alternative reaksjoner med lovende og gode resultater, som Narkotikaprogram med domstols.kontroll, ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, og overfor ungdom under 18 år har reaksjonen i stor utstrekning gått over til å bestå av påtaleunnlatelse på vilkår. 

Vilkåret har i mange tilfeller vært ruskontrak.ter, hvor ungdommene har inngått kontrakt med politiet om å holde seg borte fra illegale rusmidler og gjennomføre urinprøver med mellomrom. I stor grad har dette programmet blitt gjennomført i sam.arbeid med skolehelsetjenesten eller andre helsetje.nester, som har stått ansvarlige for urinprøvene. På denne måten har også ungdommer, kanskje i begyn.nelsen av en brukerkarriere, på et tidlig tidspunkt fått kontakt med helsetjenesten, og har kunnet ta opp eventuelle livsproblemer med helsesykepleier, psykolog eller annet helsepersonell. 

Politiet har her først og fremst spilt en tidlig avdekkende rolle, og således forhindret en narko.tikautvikling før den egentlig er kommet ordentlig i gang. På mange måter kan man dermed si at det i lengre tid har pågått en ansvarsoverføring fra jus til helse. Det framstår usikkert om dette samarbei.det mellom politi og helsevesen når det gjelder de yngste brukerne kan fortsette etter rusreformut.valgets forslag. Ungdom kan nok inngå en frivillig ruskontrakt med kommunehelsetjenesten, men de fleste ruskontrakter som er initiert av politiet i dag inneholder en grad av ufrivillighet. De har en trus.sel om annen straffereaksjon bak dersom den unge ikke ønsker ruskontrakt. 
En bot vil da sannsynligvis bli utfallet. Dersom rusreformutvalgets forslag skulle bli vedtatt, vil po.litiets nåværende praksis med initiering av ruskon.trakter og politiets bekymringssamtaler med ung.dommer og deres foreldre falle bort. 

FMR har hele tiden tydelig vært imot bøter for narkotikakriminalitet i mindre målestokk. Krimi.nalomsorgen har imidlertid de siste par årene ut.viklet et alternativt tilbud til bøtesonere, som ikke kan eller vil betale sine bøter, nemlig samfunns.straff, dvs. at bøter kan avsones med et visst an.tall timer eller dager med humanitært eller sanitært arbeid i kommunen, innenfor kommunalt hjelpear.beid, renholdstjenester osv. 

Dersom denne reaksjonen blir skikkelig utviklet, vil snart all bøtesoning for unge avtjenes utenfor feng.sel. Forbundet Mot Rusgift mener at bøter til ung.dom som ikke har penger, eller der foreldrene må be.tale, ikke har noen rehabiliterende effekt, og mener at der bøter fortsatt er aktuelt, bør også voksne re.kreasjonsbrukere kunne avtjene bøtestraff på samme måte. FMR ser stort sett med velvilje på den nedkri.minaliseringen som har foregått, men kan ikke se at jus og kriminalomsorg på noen måte kan frakobles ansvaret for reaksjoner overfor stoffbrukere.
I kommentarfeltene tror mange fortsatt at poli.tiets viktigste arbeidsoppgave fortsatt er å straffe, og at de fyller fengslene med narkotikaavhengige. Slik er ikke situasjonen. Ingen kommer i dag i feng.sel for kun bruk og besittelse av narkotika. Men mange innsatte har i tillegg til andre saker de er blitt dømt for, som vold, ran, innbrudd, biltyveri, ruspåvirket kjøring etc. også et narkotikaproblem. Kriminalomsorgen trenger større ressurser, ikke mindre for å kunne hjelpe disse. 

Den største misforståelsen ved et avkriminalise.ringsvedtak eller et vedtak om å flytte ansvaret for narkotikapolitikken over fra justis til helse, er at alle de som bruker narkotika er behandlingstren.gende. De fleste narkotikabrukere, ca. 90 prosent, er ikke avhengige, og trenger ingen oppfølging i helsevesenet. Men dersom de fritt og uhemmet får anledning til å fortsette å bruke narkotika, vil man.ge av dem utvikle avhengighet og må slutte seg til den køen av pasienter i helsevesenet som allerede er inne i eller venter på behandling. I mellomtiden er eksperimentbrukerne og de rekreasjonelle brukerne den viktigste årsaken til at narkotikabruken sprer seg til stadig nye ungdommer. 
Politiet har her først og fremst spilt en tidlig avdekkende rolle, og således forhin.dret en narkotikautvikling før den egentlig er kommet ordentlig i gang. 

Kilde: Sandøy: SIRUS-rapport nr. 4/2015
HVORDAN CANNABIS BLE ANSKAFFET VED SISTE GANGS BRUK I ALDERSGRUPPEN 16–30ÅR, 2020–2014 SAMLET.

Rusreformforslaget

Hvilke tilbud skal de 90 prosent ikke-avhengige stoffbrukerne få i helsevesenet?

Etter FMRs mening skal bruken av narkotika blant alle de rekreasjonelle brukerne først og fremst hol.des nede ved at forbudet håndheves, og det er først og fremst politiets jobb. Vi har lyktes ganske godt med å holde forbruket nede blant de aller yngste, ja best i Europa. 
Vi må altså ha gjort noe riktig. At cannabisbru.ken blant de aller yngste har gått ned de siste årene er også gledelig, selv om bruken blant ungdom i Oslo igjen ser ut til å øke, ifølge Ungdata.

POLITIETS ROLLE

Politiet har over år utviklet et stort narkotikafore.byggende arbeid. Dette gjelder ikke bare primær.forebyggende arbeid overfor skoler, elever, lærere og foreldre, men de har også hatt en funksjon som tidlige oppdagere av narkotikabruk hos enkeltung.dommer. Denne avdekkingsrollen overfor ungdom i risikosonen tror vi det er viktig at politiet har. Reaksjoner som påtaleunnlatelse på vilkår, russam.taler med den enkelte elev og foreldrene, og sam.arbeid med skolene har bidratt til å få mange ung.dommer tilbake til en narkotikafri tilværelse.
Gjennom sitt arbeid i ungdomsmiljøene generelt og i gatemiljøet spesielt kan politiet også avdekke mer alvorlig kriminalitet,, f.eks. bakmannsvirk.somhet og kriminell gjengvirksomhet, hvor narko.tika som nevnt er en hovedaktivitet.

Som et ledd i avdekkingsvirksomheten har po.litiet i dag også mulighet til å ransake personer de mistenker har narkotika på seg, eller de kan gjen.nomgå mobiltelefoner, der mye av dagens salgsvirk.somhet foregår, eller ransaking av leiligheter hvor det kan være mistanke om at større narkotikaparti.er vil være gjemt. Disse mulighetene vil politiet etter rusreformutvalgets forslag ikke lenger ha. Kun ved mistanke om salg, skal politiet kunne gå videre. Og med de rause mengdegrensene som utvalget også foreslår skal være straffefrie, f.eks. 5 gram heroin eller kokain, vil enhver selger lett kunne holde seg under denne grensen, og salg vil dermed bli svært vanskelig å bevise. 

Et mindretall i utvalget, Swahn, peker i sin dis.sens på at politiet mest sannsynlig vil nedprioritere avdekking og etterforskning av narkotikakriminali.tet om rusreformutvalgets forslag skulle bli vedtatt, fordi innehav og bruk ikke lenger er straffbart, og heller konsentrere seg om straffbare handlinger, slik politiet har gjort i Portugal. 

M byer og bydeler. Her oppholder mange tunge narkotika-avhengige seg. All erfaring fra Oslo og Bergen og store byer i utlandet viser at slike miljøer blir bidragsytere til omsetning av narkotika, rekruttering av nye bru.kere og åsted for overdoser, gjengoppgjør, vold og narkotikaomsetning. 

Arbeid med å forebygge og hindre dette må ha prioritet hos politiet. Dette betinger også at politi.et må ha verktøy for å kunne opprettholde orden ved trafikk-knutepunkter og salgsområder, eller der hvor åpne narkotikamiljøer erfaringsmessig samles, og hvor bortvisning og forhindring av salg må være en viktig oppgave.
Politiet har også en god del forvaltningsopp.gaver som knytter seg til rusfeltet. Ved ansettelser i en rekke yrker og utstedelse av tillatelser kreves det edruelighetsvurderinger, og/eller vandelsattest, uavhengig av rusmiddel, som f.eks. kjørekort, kjø.retillatelse og våpenkort. Herunder inngår også personers befatning med illegale rusmidler. Politi.direktoratet peker på at i praksis er det vanskelig å gi uttalelser om en persons mangel på edruelighet, dersom man ikke har informasjoner fra bøter eller andre reaksjoner for rus. 
Rusreformutvalgets forslag vil nå vanskelig- el.ler umuliggjøre politiets oppgaver på dette områ.det, siden politiet ikke lenger skal ha mulighet til å føre register over personidentifiserbare rusepisoder og rusreaksjoner. Politiet skal ikke lenger ha mu.lighet til å rusteste eller ransake, og dermed vil det også bli svært vanskelig å framskaffe denne infor.masjonen. 
Politidirektoratet viser i sin utredning til rusre.formutvalget på at det i tillegg til disse vanskene også er problematisk å få ut informasjon om en.keltpersoner fra helsevesenet innen rimelig tid, f.eks i våpensaker.

HVA ER STRAFF – OM STRAFFENS ALLMENNPREVENTIVE BETYDNING

Rusreformutvalget skriver om straff: 

”Utvalget tar utgangspunkt i at straff er samfun.nets sterkeste virkemiddel for å motvirke og for.dømme innbyggernes uønskede handlinger. Straff anses som et middel, og ikke som et mål i seg selv. Bruk av straff krever derfor en solid begrunnelse. Det er forventningen om de samlede konsekvenser av bruk av straff som eventuelt kan rettferdiggjøre samfunnets bruk av straff. På grunnlag av dette tar utvalget som utgangspunkt at straff bare kan rett.ferdiggjøres hvis kriminaliseringen er egnet til å redusere negative konsekvenser av rusmiddelbruk. I tillegg må det stilles krav om at andre reaksjoner og sanksjoner vil være formålsløse eller utilstrek.kelige, og at nyttevirkningene av straff er klart større enn skadevirkningene”. (side 29).

Utvalget omtaler her straff i generelle vendinger, mens straff, som vi har sett ovenfor, kan være svært variert, fra bøter, ruskontrakter og samfunnsstraff, til livsvarig fengsel og forvaring. Noen straffere.aksjoner for de groveste narkotikalovbruddene er forankret i Straffeloven, men de fleste reaksjonene vi snakker om her er forankret i Legemiddelloven, en sivilrettslig lov. 
På samme måte er andre straffereaksjoner for.ankret i andre silvilrettslige lover, som f.eks. tra.fikklovgivningen, lov om pliktmessig avhold for enkelte yrkesgrupper, Helsepersonelloven osv. I de fleste tilfeller er det snakk om å motvirke lovbrudd, men ikke nødvendigvis å fordømme, slik rusrefor.mutvalget skriver. 

Alle kan gjøre feil, og det handler like mye om å gjøre opp for seg. Undersøkelser om selvrapportert kriminalitet viser at en svært stor andel av befolk.ningen en eller annen gang har begått straffverdige handlinger. Men i narkotikasaker som ved andre lovbrudd har straffetrusselen som hensikt å fore.bygge en videre utvikling av de ulovlige handlin.gene, narkotikabruken. Å avholde ungdom fra å begynne med narkotika, å få dem som har begynt å eksperimentere med det til å slutte, og å få dem som har utviklet et alvorlig avhengighetsforhold til å motta behandling og hjelp, for på den måten å kunne unnslippe narkotikaavhengigheten og få sjansen til å leve et narkotikafritt liv, er det egentli.ge formålet med en straffereaksjon.
Rusreformutvalget legger også til grunn at nar.kotikabruk bare skader den enkelte bruker, og at det s.k. skadefølgeprinsippet ikke kan berettige straffbarhet. Men som vi vet, skader narkotikaav.hengighet ikke bare den enkelte, men også resten av familien som han/hun er en del av, og kan også skade skolemiljøer, arbeidsplasser, fritidsklubber og andre miljøer. 
I tillegg opprettholder den enkeltes narkotika.bruk etterspørselen og et svart narkotikamarked, og når narkotikaavhengigheten tar overhånd, og hjelpe- og behandlingstiltak må til, rammes både samfunnet i stort, spesialisthelsetjenesten, kom.munehelsetjenesten og kriminalomsorgen, dvs. skattebetalerne av narkotikaavhengigheten.
Riksadvokaten ga i forbindelse med forslaget om å kriminalisere dopingmidler en vurdering av skade.følgeprinsippet: 

«En side ved skadefølgeprinsippet er at man i utgangspunktet bør unngå å oppstille straff mot handlinger som hovedsakelig skader forøveren selv. Det vil på den annen side være i samsvar med skadefølgeprinsippet å kriminalisere handlinger som direkte eller indirekte skader tredjepersoner, eller har andre store samfunnsmessige skadevirk.ninger. Skadefølgeprinsippet forstås slik at det er lovgiver som må kunne dokumentere at en hand.ling kan føre til slik skade eller fare for skade.» 
(Fra Riksadvokatens høringsbrev av 29.10.2012 vedr «Høring – Forslag til forbud mot erverv, besit.telse og bruk av visse dopingmidler»).

De fleste narkotikabrukere er ikke avhengige, og trenger ingen oppfølging i helsevesenet. Dersom de fritt får anled.ning til å fortsette å bruke narkotika, vil mange av dem utvikle avhengighet – og må slutte seg til køen av pasienter i helse.vesenet. I mellomtiden er eksperiment-brukerne og de rekreasjonelle brukerne den viktigste årsaken til at narkotikabru.ken sprer seg til stadig nye ungdommer. 

 

Diagram: Hvordan Cannabis ble anskaffet ved siste gangs bruk i aldersgruppen 16-30 år, 2020-2014 samlet:

Graf_04.jpg

Som vi tidligere har nevnt, forekommer det at rus.reformutvalget omtaler forskningsrapporter, men ikke deres konklusjoner. Et slikt eksempel på hen.visning uten omtale av resultatene gjelder virknin.gen av straff: 

«Et kjent eksempel på et program innenfor straf.fesaksapparatet er Hawaii’s Opportunity Proba.tion with Enforcement (HOPE). Kjernen i pro.grammet er oppfølging og kontroll, herunder tilfeldig og relativt hyppig rustesting, av personer som er løslatt på prøve eller ilagt prøvetid for en betinget straffereaksjon. Formålet er å skape en høy oppdagelsesrisiko for nye lovbrudd samt il.egge raske og forholdsmessige reaksjoner i tilfelle nye overtredelser. 312» 
(Utredningens side 153).

De fleste narkotikabrukere er ikke avhengige, og trenger ingen oppfølging i helsevesenet. Dersom de fritt får anled.ning til å fortsette å bruke narkotika, vil mange av dem utvikle avhengighet – og må slutte seg til køen av pasienter i helse.vesenet. I mellomtiden er eksperiment-brukerne og de rekreasjonelle brukerne den viktigste årsaken til at narkotikabru.ken sprer seg til stadig nye ungdommer. 

Evalueringen av HOPE-programmet viste imidler.tid at både arrestasjoner for nye lovbrudd, stoff.bruk, brutte avtaler og omgjorte dommer var mye lavere i forsøksgruppen (”HOPE”) enn i kontroll.gruppen. De klare betingelsene bidro til at klientene tilpasset seg, og i stor grad unnlot å ruse seg. 
Det ble derfor i mye mindre grad nødvendig å omgjøre de betingede dommene i HOPE-gruppen (9 %) enn i sammenligningsgruppen (31 %). Sam.let antall dager i fengsel ble mye lavere i HOPE enn blant dem som fikk vanlige vilkår og oppfølging (Hawken and Kleiman 2009).
Dette er igjen et eksempel på omtale av forskning hvor forskningsresultatene ikke er i samsvar med rusreformutvalgets konklusjoner, og hvor resulta.tene ikke blir omtalt i rusreformutvalgets rapport. Det indikerer at forskningen er mer differensiert enn hva man kan få inntrykk av ved å lese utvalgets utredning, og at straff kan ha en positiv betydning. Det kommer bare an på hvordan straffereaksjonene er utformet, hvor hurtig de kommer, og hvor forut.sigbare og sikre de er. 

AdobeStock_1125661.jpg

En illustrasjon er også at Stortinget i 2013 vedtok å kriminalisere innehav og bruk av dopingmidler. Begrunnelsen var at uten en strafferamme var det vanskelig å motvirke etterspørselen, og man ville sette politiet bedre istand til å begrense tilførselen og slå ned på det svarte dopingmarkedet. 

Ved en avkriminalisering faller en del av politiets arbeidsverktøy og virkemidler bort. I narkotikafel.tet vil det gjøre det lettere for organiserte kriminelle å innføre og omsette narkotika i Norge og for kri.minelle grupper å vedlikeholde et svart marked for narkotika.

DE TYNGSTE BRUKERNE OG LOVEN

Som nevnt var rusreformen en reform som i ut.gangspunktet skulle forbedre situasjonen for de tyngste brukerne. Det er vanskelig å se at deres til.værelse skulle bli vesentlig forandret som en følge av rusreformutvalgets forslag. 

De fleste tunge brukere er også selgere av narko.tika. Men de begår også en rekke andre lovbrudd, som de også straffes for. Til tross for at innehav og bruk av narkotika i dag ikke straffes med fengsel, vet vi at ca. 70 prosent av innsatte i norske fengsler har et avhengighetsproblem. Disse blir ikke straffet for innehav og bruk av narkotika, men for andre lovbrudd som er begått, og som samfunnet ikke kan tolerere, som vold, overgrep, innbrudd i lei.ligheter og biler, ran, tyveri, kjøring i påvirket til.stand, narkotikasalg etc. 

Vi går ut fra at kriminalomsorgen og rettsvese.net som en del av justissektoren fortsatt skal ha ho.vedansvaret for disse, selv om Forbundet Mot Rus.gift mener at det må etableres smidigere ordninger for tilgang til avhengighetsbehandling for innsatte og personer med avhengighetsproblemer som be.finner seg i kriminalomsorgen. Bruk av narkotika er en medvirkende årsak til mye annen kriminalitet, og hvis narkotikabruken øker vil også den allmin.nelige kriminaliteten øke.

Mindretallet i rusreformutvalget, Rune Swahn har foreslått at avkriminalisering bare skal gjelde de tunge brukerne. Vi setter pris på, og er enige i hans bekymring for hva en allminnelig avkrimina.lisering vil medføre for de eksperimenterende bru.kerne og festbrukerne, som tross alt utgjør om lag 90 prosent av brukerne. 
Men vi i FMR mener at kjernen i spørsmålet er følgende: Skal stoffavhengige stå ansvarlige for sine handlinger? Hvis de kjører i narkotikapåvirket tilstand. Hvis de stjeler i butikker. Hvis de utøver vold. Hvis de selger narkotika til andre. Skal de da ikke betraktes som like ansvarlige som alle andre som begår de samme lovbruddene? 

Noe annet ville etter vårt syn innebære en de.humanisering og stakkarsliggjøring av stoffavhen.gige. Dette er en etisk dimensjon som vi føler ikke er tillagt sterk vekt i den aktuelle narkotikadebat.ten så langt, og ikke er vurdert i rusreformutvalgets forslag, heller ikke av mindretallet. Etter vårt syn skal loven gjelde for alle. Det kan likevel av man.ge hensyn være behov for tilpasninger. Vi vil peke på at rundskriv fra Riksadvokaten har bidratt til at heroinbrukere kan gå til brukerrommet i Oslo og Bergen, uten å bli forstyrret av politiet. Andre rund.skriv har bedt politiet om ikke å løpe etter de tyng.ste brukerne, noe politiet stort sett har fulgt opp. 

Vi vet at en tung bruker sannsynligvis står i en behandlingskø, eller er utilfredsstillende inne i et LAR-program, eller har så store psykiske proble.mer at han/hun ikke greier å ta de avgjørende ste.gene inn i en narkotikafri tilværelse uten hjelp, en hjelp som ofte først oppnås gjennom byråkratiske og langvarige prosesser, hvor både fastlege, nav og vurderingsenhetene ved ruspoliklinikker er inne i en byråkratisk prosess før behandling kan starte, og hvor behandlingsmotivasjonen hos den enkelte har skiftet mange ganger. 
Som et paradoks til hele den pågående debatten, bør det selvsagt nevnes at alkoholproblemet er vårt uten sammenligning største rusmiddelproblem, samtidig som det legges opp til større tilgjengelighet og mer normalisering av alkohol. 

Når det gjelder ungdom er det symptomatisk at svært mange blir mottatt på legevakta i helgene med brudd og skrubbsår etter fall og slagsmål, men også for overstadig alkoholforgiftning, som i verste tilfel.ler kunne ha endt opp i dødsfall. Forskning viser at de fleste narkotikaforbrukssitasjoner også oppstår i forbindelse med alkoholbruk. Det er noe som ikke er tatt med i rusreformutvalgets utredning.

Til tross for det store ansvaret helsevesenet helt siden 2004 har hatt når det gjelder å gi god og rik.tig avhengighetsbehandling på riktig nivå, virker organiseringen av hjelpetilbudet til stoffavhengige svært tungvint og byråkratisk. 

Noen svakheter ved dagens ordning:

  • Svært byråkratiske inntaksordninger
  • Ventetider som er for lange
  • Svært høy drop-out
  • For korte behandlingstider i institusjon
  • Like mange selvmord i psykiatrien som det er narkotikarelaterte dødsfall på utsiden
  • Brudd på relasjoner ved utskrivning
  • Mangel på oppfølging i kommunene

Lite av dette vil bli endret som følge av rusreformutvalgets forslag. 

Det er derfor vi mener at de tyngste brukerne nep.pe vil merke endringer i forlengelsen av forslaget. Ressursene og behandlingsmetodene innenfor spe.sialisthelsetjenesten må forbedres. 
Kommunenes oppfølgingsvirksomhet når det gjelder bolig, sysselsetting/skolegang og narkoti.kafritt nettverk må trappes opp. Her er vi fortsatt bare ved begynnelsen. Men alt dette kan skje innen.for eksisterende lovverk. 

RÅDGIVNINGSNEMNDER

Rusreformutvalget foreslår at det opprettes rådgiv.ningsnemnder for narkotikasaker i kommunene, som skal rådgi og veilede de narkotikabrukere som blir pålagt å møte der, eventuelt bidra til at behand.lingstrengende blir henvist til behandling i spesia.listhelsetjenesten, mye etter mønster fra Portugal. 
Det er mye av den samme jobben som ruskon.sulentene i kommunene allerede gjør i dag. Men denne tjenesten trenger nok å styrkes. Det er mulig å tenke seg at en nemndsordning kan forenkle inn.taksordningene til behandling. 

De ordninger vi i dag har for å komme inn i behandling i helsevesenet kan ofte synes byråkra.tiske, med henvisning fra fastlege eller NAV til rus.poliklinikk, som så skal foreta sin egen utredning, før en person kan få rett til behandling og tilvist behandlingsnivå med etterfølgende ventetid. Vi forestiller oss at en slik nemndsordning både må ha en lokal forankring, være tverrfaglig sammensatt, og at både spesialisthelsetjeneste, NAV og politi må være representert. På den måten kan de pasienter som trenger det få en smidigere vei inn i avgiftning og behandling, samtidig som de som ikke trenger helsehjelp, kan bli tilvist alternative reaksjoner. 
Gjennom dette vil man kunne kutte ned på ven.tetider og byråkratiske inntak. Politiet ute på gata, som kjenner narkotikabrukerne best og tidligst, burde kunne innkalle påtrufne stoffbrukere med og uten behandlingsbehov til oppmøte i nemnda innen f.eks. 48 timer. Spesialisthelsetjenesten burde deret.ter være forpliktet til å ta imot uten ytterligere ven.tetid, med smidig overgang mellom avgiftning og institusjonsbehandling, dersom det er behovet, eller med en avtale i handa til ruspoliklinikk, dersom man konkluderer med at poliklinisk behandling er det riktige. Folk som ikke trenger behandling må få tilpassede reaksjoner, avhengig av grovhet og gjen.takelse. Det er viktig at vi bevarer og bygger ut de alternative straffereaksjonene vi har i dag, inklusive Narkotikaprogram med domstolskontroll, som har vist seg å gi bedre resultater enn andre tiltak over.for tilsvarende målgruppe. 

Vi trenger også ungdomsstraff, ungdomsoppføl.ging, ruskontrakter med vilkår og soning av sam.funsstraff istedenfor bøter. Her blir den avhengige tatt på alvor, og behovene for arbeid/skolegang, bolig og sosialt nettverk tilgodesett. Dette er grunn.pillarene i all god oppfølging ute i kommunene, men her er behovet i dag langt større enn kapasite.ten i den enkelte kommune.