Hvert annet år stemmer vi på politiske partier, som så får i oppgave å løse våre problemer. Vi drømmer oss vekk med ukeblader, video- og TV-titting, vi konsumerer forskjellige former for popmusikk og underholdning gjennom nærradioer, stereoanlegg, musikkvideoer og diskoteker.Restaurantbransjen og underholdningsindustrien har på 80-tallet hatt stor ekspansjon. Vi er opptatt av moter, klær, biler eller motorsykler og uteliv, og vi konsumerer fotball og andre former for konkurranseidrett både på TV og ved å oppsøke idrettsarenaene.

Jappetidas mest attraktive måte å løse menneskers problemer på, var å bli rik i en fart. Dette idealet øver stor tiltrekningskraft ennå. Ikke rart at pengespillene har hatt en eventyrlig vekst. Og vinner man ikke på tipping,eller Lotto, så kan man jo stjele en bil eller på andre måter berike seg ulovlig. Også vinningskriminaliteten har nådd hittil ukjente høyder. Framtredende sosiologer har klassifisert vinningskriminalitet som en alternativ vei åskaffe seg suksess og karriere på, når andre veier er stengt (Merton 1968). Selv aviser og nyhetsprogrammer i radio og TV gjør nyhetene og verdensbegivenhetene til underholdning.

Bruken av rusgifter står sentralt i denne fluktkulturen. Film- og popstjernenes bruk av kokain og crack er blitt glorifisert. Selv deres innleggelse på alkoholistbehandlings- kurer blir slått opp som store bedrifter.

Legenes forskrivning og folks bruk av medikamenter er uttrykk for samme ønske om å komme bort fra de mest allminnelige menneskelige forhold, som uro og søvnløshet, plager som gjerne har sine årsaker i våre egne omgivelser og situasjon og vår måte å forholde oss til våre egne problemer på. Våre alkoholtradisjoner inneholder på samme måte former for flukt- tankegang knyttet til de fenomenene som er nevnt. Henvisningene til "Hvorfor Jeppe drikker" inneholder en legitimering av at siden Jeppe har så mange problemer, har han "lov" til å drikke, det er forståelig at han gjør det. Rusgiftbruk er blitt en akseptert måte å flykte unna problemer og en mer og mindre hverdagslig tilværelse på. Allminnelige mellommenneskelige problemer, som kontaktvansker, usikkerhet i omgang med andre, ensomhetsfølelse, og angst for å komme til kort blir forsøkt døyvet eller løst med alkohol. Flaska på innerlomma på ungdomsfesten eller på lokalet blir resultatet. En kjedelig hjemmesituasjon, arbeidssituasjon eller samlivssituasjon blir forsøkt livet opp med alkohol. Ens egne evner som selskapsløve, sosialt midpunkt eller storsjarmør blir likeledes forsøkt forsterket ved hjelp av alkohol. Alkoholtradisjonen anbefaler en kjemisk løsning på hverdagslige problemer og situasjoner. Istedet for at du sjøl skal vokse og utvikle deg til et sterkere og bedre individ, er det i den tradisjonelle ideologien alkoholen som skal gjøre deg bedre.

Vi kan fjerne angst og usikkerhet på mange måter. Vi kan bedøve den. Vi kan narre oss selv til å tro at virkeligheten er annerledes ved å tilføre oss forskjellige rusende gifter.

Vi kan velge å forskjønne virkeligheten ved å se på den gjennom alkoholens rosafargede brilleglass.

Eller vi kan bestemme oss for å forandre virkeligheten. Vi kan f.eks. trene oss opp til å mestre usikkerhetssituasjoner. På den måten blir vi sikrere. Vi kan bestemme oss for å gå på dansekurs. På den måten blir vi flinkere til å danse. Vi kan bestemme oss for at vi vil forandre samfunnet dersom vi ikke er fornøyd med det. Da må vi engasjere oss og gjøre en innsats. Vi må gå til problemene med den innstillinga at problemer er til for å løses.

Er dette livsfjern moralisme? Det er ikke ment slik. Det er heller ment som en påpekning av at vi alle har et valg. Vi er ikke viljeløse produkter av omgivelsene og miljøet vårt. Vi har alle både et ansvar for og en mulighet til i det små eller store å gjøre noe for å forbedre situasjonen, for å forandre de rammene vi lever innenfor. Skal miljøet vårt bli renere, må folk engasjere seg i miljøvern. Skal vi få rettferdigere forhold i verden, må folk engasjere seg i solidaritetsarbeid. Dette er imidlertid både tids- og arbeidskrevende. Til gjengjeld blir de endringene vi får til, kanskje mer varige, eller vi lurer i alle fall ikke oss selv til å tro at verden er annerledes enn den er.

Bruk av alkohol, piller og narkotika er mer hurtigvirkende måter å fjerne angst og uro på. Vår alkoholtradisjon, som forteller oss når, hvor, hvorfor og hvordan vi skal drikke alkohol, lærer oss også opp til å bruke alkohol i problemsituasjoner. Å drukne sorgene i et glass, er en talemåte som mange er fortrolige med. Alkohol hører med til de mest angstdempende stoffene vi kjenner, både på grunn av den bedøvende virkning den har på sentralnervesystemet og på grunn av de forventningene vi har til bruken av den. I mange tilfeller er forventningene så sterke at følelser av usikkerhet og angst er borte lenge før alkoholen har fått en sjanse til å virke rent kjemisk (Se f.eks. Fekjær 1980).

Hvordan fungerer dette i praksis, og hva blir effektene for den enkelte og for samfunnet? Det begynner allerede tidlig i tenårsalderen. Problemer som f.eks. sjenerthet og usikkerhet i omgang med det motsatte kjønn blir ofte "løst" ved å bruke alkohol i slike situasjoner, fordi tradisjonen tilsier at slik skal det være, og fordi vi lærer oss at dette hjelper i øyeblikket. Mange, også voksne mennesker, kjenner ingen annen måte å fungere sosialt på enn gjennom alkoholbruk. Mange føler seg derfor ikke vel i selskaper hvor det ikke blir servert alkohol, de blir stive og usikre på seg selv. Lærings- prosessen som skulle utvikle dem til å mestre slike situasjoner, har kanskje stoppet opp på 13-årsstadiet.

De har allerede på et tidlig tidspunkt valgt en fluktvei i forhold til sine egne problemer, et valg som lar problemene ligge urørte, og hvor symptomene på problemet, angsten og usikkerheten blir forsøkt dempet eller fjernet ved hjelp av alkohol. Alkoholtradisjonen, vanen, miljøets alkoholakseptering og det sosiale presset fører til at mange mennesker alltid velger alkohol i slike situasjoner. Og jo oftere en er blitt vant til å bruke alkohol for å kunne fungere sosialt i samvær med andre, jo mer usikker, irritabel og aggressiv blir en i selskaper der en ikke får servert alkohol. Vi kan si at det har utviklet seg en situasjonsavhengighet av alkohol.

Mange vil kanskje si at usikkerhet i ungdommen er relativt bagatellmessige problemer som de fleste vokser av seg. Og det er nok riktig. Om en bruker alkohol, eller for den saks skyld andre rusgifter i slike situasjoner en gang imellom, behøver det ikke bli rusgiftproblemer av det. Det er likevel viktig å være klar over at det er erfaringene våre som bestemmer hvordan vi lærer oss opp til å møte problemer og mestre usikkerhet. Det blir derfor spesielt viktig å møte problemer i tenåra uten rusgifter, fordi de erfaringene vi høster da er grunnleggende for hvordan vi vil komme til å møte problemer og vanskeligheter seinere i livet. Dersom vi alt fra starten av lærer oss å flykte fra kontaktproblemer gjennom å døyve angst og usikkerhet, vil det naturligvis også påvirke vårt syn på hvordan vi kan møte disse og beslektede problemer i framtida. Denne sida av rusgiftbruk blant ungdom er kanskje den mest alvorlige. Mange tenåringer vil, etterhvert som kontaktproblemer, angst og usikkerhet dukker opp, lære seg å flykte fra usikkerhetsfølelsen ved hjelp av rusgiftbruk.

Fordi foreldregenerasjonen stadig styrker og opprettholder alkoholkulturen og tradisjonene, fordi alkoholbransjen stadig framstiller alkohol som selvsagt, fordi liberaliseringa av alkoholomsetning på 80-tallet har nådd nye høyder, gis ungdom ofte ikke en sjanse til alternative måter å lære problemløsning og sosial omgang på enn gjennom alkoholbruk.

Jeg har hittil avgrenset framstillinga til løsning av "personlige" problemer. Mange vil være enige i at det eksisterer et innlært behov for rusgifter i slike situasjoner dersom en føler savn når f.eks. alkoholen ikke er der. Men vår personlige måte å møte egne problemer på, vil også påvirke vår tilnærming til andre problemer, problemer som ikke bare angår oss, men mange andre. Sentralisering, bedrifts- nedleggelser, karakterpress og krav til eksamensresultater, høye boligutgifter, mangel på barnehageplasser, stress i arbeidslivet er problemer som ofte oppleves som personlige, men som også berører andre mennesker. Istedet for å gjøre noe med situasjonen, trekker vi oss unna og sier at dette får politikerne, "ledelsen", ekspertene ta seg av, dette kan ikke jeg gjøre noe med. Og så fortsetter vi å bruke alkohol og piller for å kunne slappe av og greie en dag til.

Rusgiftbruken demper symptomene på at problemene er der, mens problemene blir liggende urørt. Virkelighetsflukten som rusgiftbruken representerer vanskeliggjør arbeidet mot problemene. Vi blir passive overfor mer konstruktive måter å bearbeide virkeligheten og årsakene til problemene på. Isteden for kamp mot problemene får vi flukt fra dem. Denne virkningen kaller vi rusgiftpassivisering.

Vi trenger av og til å koble av fra hverdagen. Vi trenger også rusopplevelser (Se kap. 1-3). Slike opplevelser og slik avkobling vil på sikt gi nye krefter og mot til bedre å gå løs på problemene igjen. Rusgiftbruken virker ikke slik. Den svekker oss også fysisk, forurenser kroppen og gjør det tyngre for hjernen å arbeide. "Dagen derpå" er som regel ikke tidspunktet for å angripe nye problemer med friske krefter og godt humør. Når en velger avkoblings- og rusmetoder, er et godt råd å velge slike som gir nye impulser, styrker en og gir bedre mot til å ta fatt. Alkohol, piller og narkotika er da definitivt ikke det beste valget.

Vi har allerede nevnt en rekke eksempler på andre former for passivisering og fluktkultur i samfunnet. Massemedia gir ofte et fordreid bilde av virkeligheten. Mote- og popjaget kanaliserer ofte ungdoms aktivitetsbehov vekk fra et samfunnsengasjement. Video og disko oppmuntrer heller ikke til samfunnsforbedrende innsats. Det er likevel en vesensforskjell på disse passiviseringsmidlene og rusgifter som alkohol:

  1. Rusgiftene, spesielt alkohol, er blant de mest angstdempende stoffene vi kjenner. De kan derfor brukes i situasjoner hvor andre passiviseringsmidler ikke er sterke nok til å dempe angstfølelsen. Sterke konfliktsituasjoner i livet krever sterke reaksjoner eller sterke passiviserings- midler.
  2. Innholdet i massemedia, i TV, i idrettskulturen, i popkulturen kan forandres til det bedre, slik at det blir mer samfunnskritisk eller sporer til større egeninnsats. Dette innholdet tar vi imot utenfra, og kan også vurdere det med vår egen kritiske sans. Rusgiftene virker kjemisk på hjernen og resten av nervesystemet innenfra, slik at dømmekraft og kritisk sans blir svekket, lammet eller fordreidd. Denne svekkelsen av dømmekraft og hemninger kan istedet få enkeltpersoner til å spore av i sosiale situasjoner. Bl.a. slagsmål og splittelse kan bli resultatet istedenfor fellesskap og enhet.
  3. Rusgiftene er i sterkere grad enn andre passiviserings- midler vane- og avhengighetsskapende. Det er svært få andre passiviseringsmidler som på samme måte som alkohol er i stand til å få et menneske til å gi opp kampen for tilværelsen og istedet utvikle en psykisk og fysisk avhengighet av et kjemikalium som går på tvers av dette menneskets egne planer og ønsker for livet sitt. Problemene som er forbundet med å hjelpe rusgiftavhengige, slik at de kommer inn på rett spor igjen, er som kjent store, og krever årelang innsats av såvel behandlingsapparat som av den rusgiftrammede selv.

En blir selvsagt ikke mer samfunnsengasjert og aktiv fordi om en slutter med bruk av rusgifter. Men grunnlaget for å la seg engasjere i kamp mot problemer er større. Det som er viktig i denne sammenhengen, er at jo fler som bruker rusgifter, jo større vil aksepteringa av rusgiftbruk i problemsituasjoner bli. Og en flukt med rusgifter gir mer negative konsekvenser enn bruk av andre passiviseringsmidler. Alkoholen er i denne sammenheng det uten sammenligning skadeligste rusgiftpassiviseringsmidlet, fordi det er flest alkoholbrukere, ikke bare blant ungdom, men i hele den voksne befolkningen.

Det finnes en rekke eksempler på at alkohol er blitt brukt for å splitte eller svekke kritikk, fagorganisering eller andre former for samfunnsengasjement. I forrige århundre var alkohol en del av lønna på norske arbeidsplasser, noe den ennå er den dag i dag blant de svarte arbeiderne i Sør-Afrika. Befolkningens objektive problemer framstår på den måten som alkoholproblemer. Mange eksempler kan gis på at alkohol og andre rusgifter er effektive midler til å skjule problemer og konflikter i samfunnet.

Som konklusjon kan vi slå fast at rusgiftproblemer er noe langt mer enn alkoholisme og narkomani. Tvert imot er den omfattende passiviseringa av store deler av ungdomsmassen og befolkningen ellers kanskje den viktigste rusgiftskaden.

Store deler av ungdommen er vanebrukere av alkohol lenge før de når den alder at de har lov til å kjøpe alkohol. Slik har det i økende grad vært i åra etter krigen. Men vi vet at ungdommen også er en opprørsgenerasjon. Ungdom har tidligere gjort opprør mot gamle former for pop, hårmoter, klesmoter osv. Mitt håp er at 90-åras ungdom vil gjøre opprør mot noe langt mer vesentlig, nemlig foreldregenerasjonens og alkoholbransjens passiviserende alkoholtyranni, og istedet engasjere seg i arbeid for å bevare jorda, livsmiljøet og vår egen framtid.