Reddet med ny pille i sprøyterom?

Det er både rett og rimelig at dette vekker oppsikt. Det er både rimelig og naturlig at media setter søkelys på narkotikapolitikken og rusomsorgen. Det er forståelig men ikke rimelig at det er de enkle løsningene som søkes. Derfor denne kronikken og derfor overskriften.

Eksempel 1: Den nye pillen

Aftenposten har i flere dramatiske oppslag skrevet om det medikamentet Subutex. Avisen fortalte først om en psykiater i Skien som hadde oppsiktsvekkende gode resultater. Deretter fortalte avisen at medikamentet hadde stoppet stigningen i overdosedøden i Frankrike. Nylig brakte avisen en helside med reportasje fra Danmark. 2 av 3 ble der i følge journalisten stoffrie med den nye pillen.

Politistatistikken fra det franske innenriksdepartementet viser at Frankrike har hatt to topper når det gjelder overdosedødsfall. Den første kom tidlig på 1980-tallet og gikk tilbake uten spesielle tiltak. Den andre begynte i 1985 med 172 registrerte dødsfall. I 1990 var tallet kommet opp i 350 og i 1994 i 564. Dette vakte i selvsagt svær oppsikt. Flere tiltak ble besluttet. Året etter var tallene på vei nedover. I 1995 var tallet ned i 465 og siden har denne reduksjonen fortsatt. Det viktige i vår sammenheng nå, er at Subutex ble tatt i bruk i februar 1996 og rimeligvis først kunne få vesentlig virkning først i 1997. Bruken av Subutex er neppe hovedårsaken til nedgangen i antall dødsfall.

Virkestoffet i Subutex er buprenorfin som har vært på markedet i Norge i en årrekke under navnet Temgesic, riktignok med mindre virkestoff i hver tablett. Buprenorfin virker grunnleggende sett på samme måte som metadon. Det er mindre risiko for åndedrettslammelse, og abstinensplagene ved brå slutt er mindre. Men det finnes ikke en eneste metodisk god studie i hele verden som viser at buprenorfin er mer effektivt enn metadon. Tablettene er imidlertid lettere å løse opp og derfor lettere å bruke i sprøyte. En undersøkelse av sosiologen France Lert i INSERM, det franske folkehelseinstituttet, viste i 1998 at 78% av de som hentet sprøyter i de franske sprøyteutvekslingsprogrammene brukte Subutex. 45% sprøytet seg med Subutex daglig og 33% hadde kjøpt medikamentet på det illegale marked. Det begynner nå å komme rapporter om dødsfall hvor Subutex har vært involvert.

Subutex løser neppe uten videre de problemene vi har i Norge.

Eksempel 2: Sprøyterom som livredder?

Fra ulikt hold og her har Aftenposten ingen svin på skogen er sprøyterom blitt lansert som et livreddende tiltak. En av grunnene er at mange har valfartet til Frankfurt - en by hvor overdosetallene har sunket.

La oss gå litt nærmere inn på tallene også her. Overdosedødeligheten steg jevnt fra 1985. Dette året var den på 37, noe mindre enn i Oslo. I 1990 var det 108 som døde og i 1991 147. Dette var snupunktet. I 1992 var det 127 som døde, i 1993 68, i 1994 60 med videre reduksjon til 22 i 1996 med ny stigning til 38 i 1997. Hva var årsaken? Det første sprøyterommet ble opprettet i 1994, altså tre år etter snupunktet.

Den som har tid, kan lese et kapittel skrevet av Dagmar Hedrich og Richard Hartnoll, begge med positiv holdning til utviklingen i Frankfurt. Kapitlet finnes i en bok utgitt på Rutledge forlag i London i 1996 (red. Tim Rhodes). Frem til 1990 var utviklingen karakterisert av økende problemer og politisk krangel mellom de radikale som ville hjelpe de narkomane med sosiale tiltak og de konservative som krevde økte politiinnsatser. Politiet jaget de narkomane fra Frankfurts "Slottspark" Die Taunusanlage til sentraljernbanestasjonen og tilbake igjen. Dødstallene steg tross hjelpetiltak og tross politiinnsatser.

Taunusanlage er en park som ligger kranset av Europas fremste banker i høyhus av glass og betong. Fra sine kontorer kunne bankierene se ned på en bølgende masse av opptil 2-3000 narkomane i ulike grader av forkommenhet og stoffbruk. På sentraljernbanestasjonen møtte tilreisende pågående og tiggende stoffbrukere. Lokaliseringen av den nye europeiske sentralbanken til Frankfurt var truet.

I 1990 foreslo politimesteren at byens sentrale sosiale myndigheter, politiet og statsadvokaten skulle møte regelmessig med sentrale politikere for å finne frem til felles løsninger den såkalte Mandags-runden. Først skulle det opprettes lavterskel botiltak, kontaktsentre, metadontilbud og helsetilbud. Så skulle Taunusanlage stenges, Sentralstasjonen holdes fri ved jevnlig patruljering og alle som ikke hørte hjemme i Frankfurt skulle sendes hjem.

Dette var snupunktet. Enighet erstattet uenighet. En sluttet å jage sprøytebrukerne rundt uten å ha noe sted å tilby dem. Sprøyterommene kom senere blant annet som et svar på vansker med sprøytebruk rundt og i kontaktsentrene. Lærdommen er at dersom sprøyterom skal opprettes, må begrunnelsen ikke være overdosedøden men ønsket om å gi et håndslag til sprøytebrukerne eller å redusere sosialt besvær for omgivelsene.

Eksempel 3: Skifte av administrativ myndighet som problemløsning.

Enkelte har tatt til orde for at helsemyndighetene må få ansvaret for hele eller deler av rusproblematikken. Men helseavdelingen i Sosial- og helsedepartementet bobler ikke akkurat over av gode ideer. Legene i vårt stadig mer privatiserte helsevesen strutter ikke av innsatsvilje. I virkeligheten hemmes utbyggingen av metadonassistert rehabilitering av mangel på leger med lyst og vilje.

Det vi trenger er ikke administrative endringer men finansieringsmuligheter. Leger arbeider med refusjon fra trygdekassen. Det mangler i dag takster som gjør det tilstrekkelig attraktivt å arbeide med rusmiddelbrukerne. Medikamentbruk er dessuten utilstrekkelige uten oppfølging og hjelpetiltak. Sosialsektoren må derfor forbli på banen ikke bare for å betale de egenandelene pasienten ikke har midler til, men også fordi det er der kompetansen på rehabilitering og bedring av livssituasjonen befinner seg. Kravet om administrative endringer kan lett føre til administrative forviklinger.

Eksempel 4: Rapporten som går igjen

Det var visstnok en journalist fra en vestlandsavis som oppdaget det først. I en rapport om overdosedøden i Oslo kunne man lese at mindre enn halvdelen av de som ble funnet døde etter overdoser var kjent av hjelpeapparatet. Det må altså nye grep til (les sprøyterom).

Problemet er at en slik rapport ikke finnes. Det finnes en større rapport om overdosedøden i Oslo utarbeidet av Rusmiddeletaten. Denne inneholder imidlertid ingen slike funn selv ikke om det stadig gjentas av lederen av fagrådet for rusvernet, av et ukjent antall kriminologer og av nesten alle journalister som skriver om dette. Rusmiddeletaten i Oslo har forsøkt å korrigere påstanden ved henvendelse til NRK og TV2 og til ulike aviser. Men korreksjonen er uinteressant. Den har ingen snert.

Rusmiddeletaten har forsøkt å finne ut hvor nyheten stammer fra. Det eneste man har kunnet spore, er at Oppsøkende avdeling har sagt til en journalist at man der bare kjente halvdelen av de døde. Men Oppsøkende avdeling er bare en liten del av russektoren og en endra mindre del av tiltaksapparatet om hele sosialsektoren trekkes inn i bildet.

Avslutning

Økningen i dødstallen bør og skal vekke oppmerksomhet. Media og ulike kritiske røster har åpenbart en viktig rolle å spille det som har vært har ikke vært godt nok. Likevel er det betenkelig at den offentlige debatt fungerer uten korrektiver. Det kan virke som om de fleste journalister som skal skrive om aktuelle problemer, gjør et søk i avisens IT-baserte arkiv og i internett. Han eller hun finner gamle forenklinger og mangler tid til kryssjekking av faktagrunnlaget. Samtidig er det en rekke aktører som med ulike motiver gjentar gamle påstander som derved får tilnærmet evig liv.

Derved blir debatten lite fruktbar, og sjansene for at vi finner bedre løsninger minsker.