Et meningsfylt hverdagsliv blir både et mål og et bidrag til recovery. Andre begreper som empowerment (myndiggjøring) og salutogenese (hva som fremmer god helse) er beslektet med recovery-begrepet.
Boken «Et bedre liv» forsøker å beskrive recovery både fra brukernes synsvinkel, fra fagfolks side og med bidrag fra forskningen. To av redaktørene, Anne Landheim og Stian Biong, understreker i ett av innledningskapitlene at relasjoner til og samarbeid med ansatte i hjelpeinstansene er et viktig kjennetegn ved recoveryprosessen. En forutsetning for vellykkethet er også faktorer som et trygt hjem, en meningsfull jobb, utdanning og aktivitet, økonomi, venner og familie. Dette er noe som hjelpeapparatet bør være kompetent på, og ikke betrakte ett av pasientens symptomer som det eneste som skal behandles. Men de beskriver også «naturlig recovery» hvor tilgang til likemenn og selvhjelpsgrupper synes å være avgjørende. Det nevnes også at spirituelle og åndelige prosesser kan være en del av recovery. De er opptatt av hvordan hjelpetjenestene kan bli mer recoveryorienterte ved en felles kompetanseutvikling innen tjenestene, ved kulturendring i tjenestene, ved å ta i bruk erfaringskonsulenter i det profesjonelle arbeidet og ved å bruke kartleggings- og evalueringsverktøy og resultatmål som speiler denne nye innretningen.
FORTELLINGER - BRUKERERFARINGER
I bokens del 2 gir 14 personer en beskrivelse av sin vei inn i og ut av sine problemtilstander, med ris og ros til ulike hjelpere og offentlige instanser, og med understreking av hva som har vært avgjørende for dem i sin tilfriskning. Disse historiene viser at rusgiftavhengige er like forskjellige som alle andre mennesker. Både bakgrunnen for problemene, hva som har vært viktig for dem i tilfriskningsprosessen, hva de ulike hjelperne har bidratt med og hvilke synspunkter de har på hva som må forbedres i tiltaksapparatet er ulike.
HVA ER BAKGRUNNEN – ÅRSAKENE?
Flere nevner at de har vært sårbare i utgngspunktet. Barnevernsbakgrunn, destruktive nettverk, sniffemiljø, medavhengighet, bostedsløshet er noen av de sosiale bakgrunnsfaktorene som blir nevnt. Disse går for mange i ett med psykiske vansker, som tankekjør, ønske om å flykte fra hverdagen, ADHD og søvnproblem, manglende følelse av tilhørighet. Men også familiemedlemmer som ikke setter grenser blir nevnt. For noen begynner det med bruk av cannabis. Heroin og amfetamin kommer tidlig på banen. En har greid å kombinere den illegale rusgiftbruken med skolegang og politisk aktivisme i flere år. For andre er det selvmedisinering som gjelder, og ofte fører skam etter sprekker til mer rusing og flere runder med forsøk på å komme seg ut av rusgiftavhengigheten.
HVA HAR HJELPERNE BIDRATT MED
Flere nevner at det å bli møtt med tillit har vært viktig for deres tilfriskning. Men også at de selv har opparbeidet tillit til hjelpepersoner og fått gode relasjoner til enkelte i hjelpeapparatet, eller til andre som har støttet dem. Noen nevner at de har fått hjelp til traumebearbeiding, at de har fått lære seg teknikker og verktøy for å stå imot når fristelsene oppstår. Hjemmebesøk har vært viktig for noen. Studiestøtte har vært viktig for å komme i gang med studier eller skolegang. En nevner at det å få tannbehandling har vært avgjørende for å kunne føle seg som et menneske. En nevner at det har vært viktig å lære å kjede seg. Viktig for mange har også vært nettverksmøter og familiesamtaler, og gruppeterapi hvor en kunne få en gjenkjennelse ved å høre på andres fortellinger. Noen framhever arbeidet som blir gjort gjennom selvhjelpsgrupper, som A-larm, AA, NA, og en nevner også AKAN. Flere nevner også ansvarsgrupper og individuell plan. Noen har også fått hjelp gjennom antidepressiva, og mange framhever at individuelt tilpasset hjelp har vært viktig for dem. En nevner MB-programmet (Medarbeider med brukererfaring), og flere har også fungert som MB-ere selv. Flere har vært i LAR, og flere nevner også at de er i ferd med, og ønsker å trappe ned på LAR-medisiner. Det nevnes også et behov for langvarig døgnbehandling, og en nevner at gjeldssanering burde være en viktig del av et behandlingsopplegg. Flere etterlyser også tilbud om et rusgiftfritt miljø etter behandling.
HVILKE SPESIELLE INNSLAG HAR VÆRT VIKTIGE
Alle har sine egne opplevelser som har vært viktige for dem i tilfriskningsprosessen. En nevnte at det var nødvendig med miljøforandring, flytting til et nytt sted, for å unnslippe stigma. Noen nevner at de er blitt klar over sine egne ressurser gjennom behandlingen, og at de ut fra det har utarbeidet mestringsteknikker. De er blitt utfordret på sine egne mål og sine ressurser. Andre har bare vært motivert av å motbevise det andre trodde om dem – ren trass. Avgjørende for mange er at de etter lengre tids rusgiftbruk, er blitt bevisste på rusgiftavhengighetens negative konsekvenser for dem, og ut fra dette er det vokst fram et ønske og en beslutning om å slutte å bruke rusgifter. I bestrebelsene på å få til dette har det vært mange innslag. F.eks. opplever flere at det er hjelp i å ha ansvar for og samvær med dyr, f.eks. en hund. Noen har blitt hjulpet av en ny, religiøs tilknytning, andre er blitt opptatt av trening og fysisk aktivitet, og noen har funnet kjærligheten, eller begynt med yoga og meditasjon, mens andre har funnet tilflukt i kunst eller musikk og korsang. MIFF – Musikk i fengsel og frihet blir nevnt av flere. Omsorg for barn – eller tilbakeføring av omsorg for barn - har også betydd mye for enkelte. Felles for mange er at det gjelder å skape seg en meningsfylt hverdag, og at det for de fleste gjelder å holde seg helt borte fra alle rusgifter, inklusive alkohol. Som vi alle vet, kan det med alkohol og drikkepress være noe av det vanskeligste, men flere sier at åpenhet om sine problemer er en god måte å slippe unna dette på. En sier at hun bruker legen som unnskyldning for ikke å drikke.
En nevner at musikk kan sette i gang følelser som minner om rusgifttilværelsen, og at hun derfor alltid velger å høre på annen musikk enn før. Ellers nevner en at en viktig person var en prest som kom på besøk i fengselet, kanskje ikke bare i egenskap av prest, men også fordi han kunne veilede om tilbud utenfor fengselet og fungerte som et lyttende medmenneske. Ellers nevner noen at press fra pårørende også var utslagsgivende for at de begynte å bevege seg i retning av behandling og tilfriskning.
HVA ER MANGLENE INNEN BEHANDLINGSAPPARATET?
De 14 som har bidratt med sine egne historier, er ikke fulle av kritikk mot hjelpeapparatet. Men det nevnes at hjelperne på små steder har for liten kompetanse om hva rusgiftproblematikk egentlig består av. Noen nevner at det gis for få mestringsutfordringer i behandlingsapparatet. Flere nevner at utskrivning til ingen ting ikke gir løfte om tilfriskning.
ANALYSE OG LÆRDOMMER
Del 3 av boken er et forsøk på oppsummering og analyse, med bidrag fra forfattere med ulike ståsteder. Stian Biong legger vekt på at recovery betyr å bli en del av fellesskapet. Men han understreker at recoveryprosessen begynner kanskje lang tid innen valget om å begynne et nytt og annerledes liv endelig blir tatt av den enkelte. Han legger også vekt på at prosessen ikke avsluttes, men at den enkelte fortsatt må jobbe hardt med seg selv, hver dag. Å etablere eller reetablere et sosialt liv og sosiale relasjoner blir en del av prosessen.
Marit Brendbekken redegjør for et prosjekt ved Sykehuset Innlandet, hvor tre representanter for brukerorganisasjoner og tre representanter for profesjonsorganisasjoner, fordelt på to fokusgrupper, ble invitert til å lese gjennom de 14 historiene og deretter diskutere betingelsene for bedring. Brukerrepresentantene nevnte mange innslag, som ikke nødvendigvis inngår i en behandlings- eller ettervernsprosess, slike som væresteder, frivillige organisasjoner, aktivitetshus, private og ideelle aktører, likemannsmøter, lavterskeltilbud, kulturhus og idrettslag. At slike tilbud står åpne, utgjør et viktig bidrag i manges bedringsprosess. De understreker at man ikke blir frisk i spesialisthelsetjenesten eller den kommunale helsetjenesten, man blir frisk i det samfunnet som man i utgangspunktet hadde følelsesmessige vansker med å takle. Erfaringskonsulenter i tjenestene kan bidra til en bedre forståelse av den enkelte pasients behov. Brukerrepresentantene peker på skjemavelde i spesialisthelsetjenesten, som gjør det vanskeligere å møte pasientene som individuelle mennesker. De peker også på finansieringsmodellene, som bidrar til at kommunale etater og spesialisthelsetjenesten skyver ansvar over på hverandre. Eksempelvis nevnes at mange pasienter ikke har Individuell plan, og at IP-gruppene fungerer dårlig, fordi representantene for de offentlige instansene ikke har myndighet til å ta avgjørelser som innebærer økonomiske uttellinger i ansvarsgruppemøtene.
Profesjonsrepresentantene legger vekt på at relasjonen mellom enkelte hjelpere og pasienten må få tid til å utvikle seg, og at det beste er om få hjelpere hjelper mye. Det pekes også på at tjenestene må ha god oversikt over hvilke tilbud pasienten kan få etter utskrivning. De peker på strukturelle begrensninger som hindrer her og nå-hjelp, i stedet blir det byråkratiske prosedyrer og saksgang. De problematiserer også erfaringskonsulentenes rolle. De passer ikke inn i tjenestenes organisasjon og arbeidsdeling etter profesjonskriteriene. Vaktordninger må kanskje snus på hodet. Det krever tilpasningsdyktighet å få nye innslag inn i et kanskje fastlåst medisinsk regime.
DÅRLIGE OG GODE VALG
Helge Waal har også lest de 14 fortellingene og reflekterer rundt dem. Han sier at de fleste av oss kan gjøre noen dårlige valg opp gjennom livet, og for noen fører disse til negative sirkler, der tidligere dårlige valg gjør det stadig vanskeligere å gjøre gode valg. Dette er ofte tilfelle med rusgiftavhengige. Bruken av rusgifter har sammenheng med valg – bevisste valg, halvbevisste valg og mer automatiserte handlinger uten bevisst styring. Han understreker likevel at fortellingene viser at rusgiftproblemer og avhengighet ikke er en livstidsdom. Han mener de fjorten personene er viktige, fordi de utgjør en kontrast til det pessimistiske grunnsynet som ofte preger rusgiftdebatten, og som gjør at også mange rusgiftavhengige har mistet troen på seg selv og sine egne muligheter til å bli rusgiftfri. Han påpeker at stigma gjerne er knyttet til forventningen om en negativ framtid, noe som også medfører at mange i omgivelsene ønsker avstand til den det gjelder, enten det gjelder arbeidsforhold eller å gå inn i familierelasjoner til vedkommende. Waal henleder oppmerksomheten på at de som forteller legger mye vekt på eget ansvar som helt sentralt for å få endret kursen, mens de i liten grad legger vekt på selvmedisinering. «Jeppe kan ha mange gode grunner til å drikke, men han er også en mann som oppsøker rusen for dens egen skyld», sier Waal. De psykiske vanskene er en del av livet, og behandling for disse vanskene kan være helt nødvendig. Men de er ikke en primær årsak til rusen, hevder han. Tilbudet om rusgifter kommer ofte i perioder av livet hvor vanskene er store og håpløsheten nær. Velger man å bruke rusgifter i slike situasjoner, fører det ofte til bratte nedoverbakker og betydelig elendighet. Det gjelder å finne tilbake til egne ressurser og egen styrke for å takle motgangen, noe en selvsagt ikke alltid klarer alene. Forklaringer på rusgiftproblemet som tar utgangspunkt i de psykiske vanskene kan ofte bli en blindvei.
Ellers understreker også Waal betydningen av relasjoner. Det er tydelig at de som har opplevd reell hjelp, også beskriver gode relasjoner til noen i hjelpeapparatet av en eller annen profesjon, som har gitt brukeren en opplevelse av å bli sett som person. Dette dreier seg både om personlige egenskaper hos behandleren og om rusgiftfaglig kompetanse.
Han forsøker også på en side å forene synspunktet på rusgiftavhengighet som en (hjerne)sykdom med en mer tradisjonell psykologisk forståelse av avhengighet som en betinget, innlært atferd. «De nevrobiologiske endringene får først mening i en kontekst, sammen med de opplevelsene og erfaringene den enkelte har». Han mener likevel forståelsen av de nevrobiologiske endringene i hjernen gir behandlerne et bedre grunnlag for å møte den rusgiftavhengige.
Waal sammenfatter sin lesning av de 14 fortellingene i tre hovedbudskap:
- Det finnes håp – det er aldri riktig å gi opp.
- Det finnes mange veier til Rom, behandlingskarrierene har vært svært forskjellige.
- Forståelse og toleranse fra omverdenen er viktig – fordømmelse er både feilplassert og unyttig.
HVA KAN LEGER OG HELSEPERSONELL LÆRE AV DETTE?
Lars Lien skriver et kort kapittel om hva leger og psykologer kan lære av disse historiene. Han understreker også betydningen av å ta i bruk pasientenes egne ressurser, samtidig som han peker på at behandlingen ofte ikke er helhetlig og integrert, noe som f.eks. innebærer at pasientene selv må sørge for behandling av rusgiftplager og somatisk sykdom når de er i psykisk helsevern og vice versa. For det tredje er viktige deler av pasientens liv, som bolig, arbeid, utdanning, fritid, ernæring og fysisk aktivitet ikke en del av behandlingstilbudet. Her kan leger og psykologer med fordel engasjere seg mer, ettersom de, som Lien sier, ofte er premissleverandører for andre yrkesgrupper ved at prioriteringene deres ofte blir fulgt. Som sine avsluttende råd til helsepersonell sier han at de fortsatt skal være gode på diagnostikk og behandling av rusgiftavhengighet og psykiske lidelser, men at det er viktig å se at dette bare er en del av behandlingen, og at de også må engasjere seg i andre deler av pasientens liv, som bolig, arbeid og fritid, og støtte opp om pasientens egne mål og forhåpninger i livet. Han understreker også at det er håp for et godt og verdig liv for alle der ute.
EN BEDRE UTGAVE AV SEG SELV
Flere bidragsytere har med forskjellig utgangspunkt gått igjennom de 14 historiene. Arnhild Lauveng legger vekt på at det er mye ensomhet og at relasjoner er viktige for tilfriskning. Hun mener det engelske ordet upcycling, som brukes om søppel og avfall og brukte gjenstander, som ved å gå igjennom en prosess kan få en økt verdi, og mener dette kan være en parallell til recovery-begrepet. Hun mener historiene forteller at de det gjelder har gjennomgått en utvikling som har gjort dem til bedre utgaver av seg selv.
Solbjørg Talseth og Eli Vogt Godager skrier om selvhjelp, hvor den enkeltes problem i seg selv blir en ressurs i det videre arbeidet, dvs. at med utgangspunkt i egen kunnskap om sitt eget problem kan den enkelte skape varige endringer. De skriver om selvhjelpens fire B-er, som er berøre, bevisstgjøre, bearbeide og bevege. Hva kan så deltakelse i en selvhjelpsgruppe føre til for den enkelte? Det mest sentrale er følelsen av ikke lenger å være alene om å ha det vanskelig, og dermed opplevelsen og følelsen av å kunne dele sine erfaringer og tanker med andre. Forfatterne er enige om at det spres alt for lite kunnskap om selvhjelp i tjenesteapparatet, og erfaring viser at de menneskene som benytter selvhjelpsmuligheter mens de er i behandling, fortsetter med det etter endt behandling.
En gruppe (Elise Olsen m.fl) har også stilt spørsmålstegn ved hvordan man kan arbeide recoveryorientert i kommunen. De tar utgangspunkt i et arbeid de har gjort i sin egen kommune, Sandnes. De mener et hovedspørsmål må være: «Hva skal til for at du kan bo her, og hva kan vi bistå med?». De sier de ønsker en faglig utvikling som vektlegger helse- og sosialfaglig tenkning framfor den medisinskfaglige. De har lagt vekt på en del strukturelle tiltak ved sine egne tjenester for å gjøre dem mer brukervennlige, og de har gode erfaringer med brukeransettelser, som de mener har tilført tjenestene viktig kunnskap og bidratt til gode og kritiske drøftinger. De legger vekt på å ha regelmessige møter om recovery.
ET KONTURLØST HONNØRORD?
I det siste kapittelet i boken inntar Ole Petter Askheim et kritisk perspektiv på recovery. Han sier at brukermedvirkning alt lenge har vært inkludert i offentlige planer, f.eks. opptrappingsplanen for psykisk helse, men at det ikke har gitt seg samme utslag i hverdagspraksisen. Tvert imot mener han at psykologisering og medikalisering har vært framtredende trekk innen psykiatrien de siste tiårene. Og dette fortsetter, sier han og bruker som ett eksempel utviklingen av de internasjonale diagnoseinstrumentene. Han peker på at de offentlige dokumentene ikke tar et nødvendig oppgjør med en paternalistisk kultur innen tjenestene, et ensidig kunnskapssyn og en tilslørende bruk av makt. I stedet blir disse forholdene kamuflert ved å framheve forhold det er konsensus om, brukermedvirkning, samarbeid og for lite penger. Han sier at recovery-begrepet er uklart, på samme måte som empowerment, resiliens, salutogenese og anerkjennelse. Han stiller spørsmålet: Hva innebærer sosialt orientert recovery? Dersom det er enighet om at begrepet må forstås i en kontekstuell sammenheng, hvor blir det da av arbeidet med å endre/påvirke de forholdene i samfunnet som påvirker både sykdom og tilfriskning, som arbeid, økonomi, bolig, levekår, meningsfylte aktiviteter, sosiale fellesskap, og utvikling av rausere lokalmiljøer? Han peker på at maktbegrepet foreløpig mangler i recovery-tenknngen. Han peker også på begrepene samskaping og samproduksjon som ett perspektiv i utviklingen av omsorgstjenestene framover. Her trekkes også sivilsamfunnet og de frivillige organisasjonene inn i produksjonen av tjenester. Men han mener det også er viktig at ikke harmonitenkningen får ta overhånd, slik at motsetninger og maktforhold ikke blir problematisert. Han mener dette er viktige perspektiver, dersom ikke revovery skal bli enda et konturløst honnørord.
Dette er en interessant og tankevekkende bok.
Anbefales.
Anne Landheim, Frøy Lode Wiig, Marit Brendbekken, Morten Brodahl, Stian Biong:
«Et bedre liv. Historier, erfaringer og forskning om recovery ved rusmiddelmisbruk og psykiske helseproblemer»
Gyldendal Akademisk, 2016
207 sider