Det er få mennesker som går rundt med en langvarig fysisk avhengighet dersom de har sluttet med en rusgift, sa Kjølstad. Men selv om kroppen ikke lenger har en trang til rusgifter, finnes det et begrep som heter tenning. Dette fenomenet har tradisjonelt hatt en sterk posisjon innenfor rusgiftfeltet, særlig når vi tenker alkohol. Det hører jo med til god gammeldags - eller kanskje vi heller skulle si dårlig gammeldags - alkoholismelære, at har du først blitt alkoholiker, så har du utviklet tenningsmekanisme. Det vil si at når du begynner å drikke, så kommer du til tenningsterskelen din, og så må du drikke ukontrollert. Det er imidlertid massevis av studier som har vist at dette er veldig relativt. Om du får tenning avhenger mye av den aktuelle dagsformen, den sosiale situasjonen, hvem du drikker sammen med og hva som blir konsekvensene. Det er på samme måte med det berømte begrepet kontrolltap. Det er også relativt. Personer med avhengighetsproblemer har mye mer kontroll enn det folk rundt dem vanligvis tror. Det viser seg at selv de mest slitne og forkomne mennesker ofte har en utrolig grad av kontroll over hva de faktisk gjør. Likeså med det tradisjonelle og ofte misbrukte begrepet sprekk. Sprekk betegner noe som rammer deg utenfra, nedenfra, innenfra, og som slår deg ut, det er sykdommen, alkoholismen eller stoffavhengigheten som plutselig slår til og spenner bein på folk og som gjør at de ramler om kull. Sprekk-begrepet burde man egentlig gå helt bort fra å bruke, blant annet. fordi det blir en ansvarsfraskrivende forklaring på hva som egentlig skjer når folk begynner å bruke en rusgift igjen.
Tørste kropper eller tørste sjeler?
Kjølstad problematiserte bruken av de tre begrepene kontrolltap, tenning og sprekk med noen eksempler fra virkeligheten. Og understreket at han var mer opptatt av det psykologiske behovet for å innta rusgifter (igjen) enn av kroppslige behov.
Ett eksempel var en tørrlagt alkoholavhengig, som hadde holdt seg edru i omtrent 10 år, og som reiste på pakketur til Israel med sin kone. En varm og god dag skulle de ha noe å spise og drikke. Kona ville ha noe med alkohol, mens vår mann selvsagt skulle ha noe alkoholfritt. Men dårlig språkkunnskap hos kelneren førte til at også mannen fikk et stort glass med til og med ganske sterkt alkoholholdig drikke. På grunn av varmen og tørsten drakk han mesteparten av dette på styrten. Etter en stund følte han seg uvel. Så ble det undersøkt hva han egentlig hadde drukket, og det ble konstatert at det hadde vært alkohol i glasset. Resultatet ble at vår venn gikk tilbake til hotellrommet og la seg, for dette syntes han var ubehagelig. Et annet eksempel gjaldt en aldrende alkoholavhengig tidlig på 80-tallet. Han var noen og seksti år, og hjernen hans var sikkert medtatt av alkohol. Han hadde levd et svært alkoholpreget liv, og hadde vært uføretrygdet i mange år og var svekket på mange vis, ganske surrete og rørete, men var en varm og god mann, som hadde bodd lenge på institusjon. Han ble etter hvert innlagt på en avdeling hvor han skulle betale en bitteliten egenandel for å få være der. Men når han fikk sin kvarte G (G=grunnbeløp i folketrygden), var han og handlet bort pengene med en gang, så når han skulle betale for seg på institusjonen, hadde han aldri penger. Tilslutt ble han innkalt og fikk beskjed om at dersom han ikke begynte å gjøre opp for seg innen en bestemt dato, ville han bli utskrevet. Datoen nærmet seg, og ingen penger kom. Men like før, vant en av kompisene hans 25 000 kroner i tipping, en ganske høy sum den gangen. De to kompisene dro av gårde på et heidundrende kalas med fyll og spetakkel.
Alle tenkte at nå er denne kroniske alkoholikeren fortapt, nå ser vi ikke mer til ham, han har jo kontrolltap og tenning og det som verre er. Det hører med til historien at en av reglene på institusjonen var at dersom man var ureglementert borte mer enn tre dager, så ble man automatisk utskrevet. Hva skjer? Klokka fem på tolv den tredje dag kommer en drosje til Maridalsveien 31 B, og ut velter vår venn, full som en alke, smeller de fornødne 200 kronene i bordet og segner om. Så en viss grad av kontroll må man si at han også hadde. Det hører også med til historien at Kjølstad som ansatt på institusjonen hadde møtt denne fyllesyke mannen dagen etterpå. Da gløttet han opp og sa: Dette hadde du ikke regna med, Kjølstad. Alle har vel hørt om Tikkanen, og hvordan han ble like forbauset hver gang han ramlet på fylla, mens fru Tikkanen nesten kunne forutse det på minuttet når neste fyllekule skulle begynne.
En annen klassiker er den gamle, gode alkoholikeren som kunne fortelle om et ryddig og godt liv inntil han plutselig en dag fant seg selv gående nedover gata, .. og plutselig oppdaga jeg at jeg var på vei ut fra Vinmonopolet, og jaggu hadde jeg ei halv femogførr på innerlomma, og den var nesten tom allerede. Da har alkoholismen plutselig slått ut.
Eller vi hører de gamle historiene om folk som har holdt seg edrue i 20 år, og så har de fått altervin, og så raser de utfor. Kjølstads uærbødige påstand er at når folk sprekker på altervin, så har de nok vært ganske tørste i utgangspunktet. Sjuk er gjerne den betegnelsen man bruker i deler av bransjen.
Kjølstad spør: Sjuk etter hva?
Et annet eksempel som heller ikke er uvanlig: To staute, noenogførti år gamle menn, som hadde vært sterkt alkoholiserte, men som begynte å få beina på bakken igjen, som hadde holdt seg edru i en god del måneder, begynte nå å orientere seg i retning av arbeid, og var velordnet og på plass. Så forsvant de en helg, og kom tilbake til institusjonen litt ut i neste uke, slukøret og skamfulle, og fortalte at de hadde fått en sprekk. Og alle var lei seg for at de hadde fått en sprekk. Og så gikk man litt inn i dette her, og da kom det fram hva som hadde skjedd. Disse to kjekke karene hadde lyst til å komme seg en tur ut på byen for å se om de kunne treffe noen damer, et relativt naturlig ønske. De hadde pyntet seg litt, men hadde ikke vært i nærheten av damer på lang tid. Og de siste 20 årene før de ble innlagt, hadde de jo ikke vært i kontakt med damer i edru tilstand. De gikk etter hvert på en bar, for de tenkte at der var det damer, og der var det hyggelig, det visste de fra før. Enden på visa ble at de satt på denne baren og drakk kaffe i noen timer, men det skjedde ikke noe når det gjaldt damer. Og så tenkte de at dersom de tok en halvliter øl eller to, så ble det kanskje litt lettere. Og så ble naturligvis resultatet at det ble mange halvlitere og ingen damer.
Av og til snakker man om kronikere hva nå det måtte være. En av Kjølstads morsomste opplevelser i så måte var en mann han hadde møtt noen ganger på slutten av 60-tallet. Den gangen bodde han på et kursted for alkoholavhengige, hvor faren var overlege. Denne mannen brukte å være veldig kranglete i fylla, så det endte ofte med slåsskamper og spetakkel når han kom tilbake fra permisjon. Kjølstads far skrev derfor vedkommende ut med diagnosen kuruskikket, en ikke uvanlig diagnose den gangen. Underdiagnosen var holdningsløs psykopat som også var en vanlig diagnose. Denne kuruskikkete og holdningsløse psykopaten hadde Kjølstad gleden av å møte igjen noen år senere. Da var Kjølstad selv nyutdannet psykolog og var på tjenestereise til en meget kristen institusjon, så kristen at den neppe hadde sluppet gjennom godkjenningsnåløyet i Helse Øst i dag. Og på trappa står denne mannen som var ansatt der og hadde holdt seg edru i flere år. Så slår han ut med armene og sier: Hei, Kjølstad. Hils far din og si at det han ikke greide på 5 år, det greide Vårherre på ei uke. Halleluja.
Psykologisk avhengighet går kanskje aldri over.
Men til tross for alle disse eksemplene, som i alle fall for noens vedkommende kan være morsomme å fortelle i etterkant, så er jo avhengighet en alvorlig sak. Psykologisk avhengighet går kanskje aldri over. Når vi først har vent oss til noe og blitt avhengige av noe, enten det er mødre og fedre, kjærester eller rusgifter, så sitter det lenge i. Problemet er ikke å slutte å bruke rusgifter, men å la være å begynne igjen. Og den virkelige jobben begynner når man er blitt edru. Og da snakker vi ikke bare om å bli edru i kroppen som mange sier, men det å bli edru i hodet, det tar mye lenger tid. Det å begynne å orientere seg på en annen måte igjen, det å ta tilbake ansvaret for eget liv, det å begynne å stå ansikt til ansikt med alle utfordringene som ligger der når du skal mestre livet ditt, det er en mye større kamp og større prosess enn det å overkomme abstinensen og stå oppreist, rent fysisk sett.
Motivasjon
Og da kommer vi til spørsmålet om motivasjon, hvordan ser vi på det? Det kreves mye mot og innsats for virkelig å begynne å ta tak, når det ansiktet du ser i speilet er pløsete og medtatt etter lang og kraftig rusgiftbruk, når resten av kroppen ser ut som ei kjøttkake, viktige relasjoner er skadet eller ødelagte, når avtaler er brutt over lang tid, når man ikke har sett ungene sine på årevis, så skal det noe til å begynne å sy sammen dette livet igjen. Og når arbeidsevnen er svekket, når du er blakk og vel så det, og ingen - deg selv inkludert - tror på deg lenger, da sier det seg selv at det er sterke krefter som trekker i motsatt retning av fortsatt edruskap, og det er ikke så lett å være motivert. De som driver behandling har alt for lett for å kategorisere behandlingstrengende som enten motiverte eller umotiverte, som om det skulle være et enten/eller-spørsmål.
I denne forbindelse kom Kjølstad inn på de behandlingskåte behandlerne, som ofte blir veldig ivrige når noen begynner å endre seg litt, og står og heier og roper at dette er fantastisk, at pasienten er så flink, og forsikrer ham eller henne om at dette greier de. Men det behandlerne representerer, er så fjernt fra det den rusgiftavhengige selv opplever som sin egen kompetanse og mestringsevne, at det blir nesten bedre å falle tilbake der pasienten var i utgangspunktet. Kjølstad mente selvsagt at man skal stille krav til folk, og ha forventninger til pasienter i behandling, men det gjelder å justere forventningene i forhold til pasientens ståsted der og da, og ikke stille urealistiske krav når pasienten kanskje har vært edru i en uke eller to. Når det gjelder de to førtiåringene i eksemplet ovenfor, ville det for eksempel være helt feil å råde disse til å gå på dans for å komme i kontakt med det motsatte kjønn, når de ikke har danset edru noen gang i sitt liv. Da får man i tilfelle starte en danseopplæring i avdelingen, og bygge det opp fra grunnen av.
Ambivalens
Ambivalens er et fyord i bransjen. Når pasientene er ambivalente, blir det oppfattet som om det er noe galt med dem. Kjølstad mente tvert imot at ambivalens er en del av hele avhengighetsproblematikken. For det er jo slik at rusen gir noe, folk bruker jo ikke rusgifter for å få det ille, men for å få det godt på ett eller annet vis. På kort sikt kan rusen gi en følelse av fred, oversikt, trygghet, fellesskap, sex, selvtillit, nærhet til følelser, velvære, fest osv. osv. Og da sier det seg selv at når du skal inn i et voldsomt endringsarbeid og begynne å ta tak i livet ditt, så vil du være ambivalent. Motstand mot endring, motstand mot å gi slipp på det du har holdt på med, og som har gitt en slags trygghet, motstand mot å gi slipp på den måten man har vært vant til å oppfatte seg selv på, det er en slags menneskerett. - Alle er ambivalente når det gjelder forandring, sa Kjølstad. Han henviste til de mange blant kursdeltakerne på fagdagen som har sluttet å røyke, og minnet om at det for mange ikke har vært så enkelt. Så ambivalens må man regne med, det er en del av avhengighetskomplekset.
Skam, skyld og innsikt
I vår kultur, og i de fleste andre kulturer er det skambelagt å ha et rusgiftproblem, man er ikke noen førsteklasses borger da, og folk skammer seg. Den tunge ryggsekken av skyldfølelse som et rusgiftpreget liv fører med seg, er ofte så tung og krevende at den kan ta knekken på noen og hver. Vi hører ofte at folk som har et rusgiftproblem, de har ingen innsikt, de fornekter og bortforklarer osv. Men etter Kjølstads mening har folk svært mye innsikt. På grunn av skyld og skam på grunn av de skadevirkninger og elendighet som rusgiftbruken har ført med seg, gjør man det man kan for å late som det ikke er så ille. Men det er ikke det samme som at man ikke har innsikt. Det er nettopp innsikten om hvor ille jeg har det og hvor ille jeg har fart med mitt eget og kanskje også andre menneskers liv, som er så tung å bære.
Psykologisk avhengighet av rusgifter gir en veldig tung bør å bære, så Kjølstads lille avslutningspoeng var derfor: - Er det rart at folk velger å ruse seg (igjen)?