Tidsskriftet RUSFRI

Men før vi går inn på det konkrete rundt tvang Kari Sundby, kan du si noe mer om hva dere gjør for forbundets medlemmer?

– Vi jobber dels politisk, dels med å utvikle kurs og de tilbudene vi har til pårørende. Vi har også fått midler til ett treårig prosjekt, ett pårørendesenter, hvor vi vil prioritere råd og veiledning til pårørende i en vanskelig livssituasjon. Vi har som mål å bidra til økt frivillig rusgiftpolitisk arbeid lokalt.

Dere i LMS har vært opptatt av tvangsbehandling av narkotikaavhengige. Hvordan ser dere på dette i dag?

– Det vi er opptatt av, er at tvangsbestemmelsen ikke bør være en del av sosiallovgivningen, men samordnet med øvrige tvangsbestemmelser og undergitt de samme rettsikkerhetsgarantier som i lov om psykisk helsevern. Rusgiftavhengighet er et helseproblem og hører inn under helselovgivningen, ikke sosiallovgivningen.

Rokkansenterets evalueringsrapport som kom i fjor peker jo også på at tvangsbruken er varierende og skjønnsmessig og avhenger av den enkelte saksbehandlers personlige oppfatning. Dette er tvilsomt rettssikkerhetsmessig.

Jeg syns det er trist, når man har satt ned ett utvalg som skulle se på tvang i psykisk helsevern at man ikke samtidig har valgt å studere tvang i forhold til rusgiftavhengige. Dette er jo særdeles betenkelig, fordi man vet at mange rusgiftpasienter sliter med sin psykiske helse og at mange av dem er dobbeltdiagnosepasienter. Mot denne bakgrunnen er det tvert imot viktig å sørge for at behandlingstilbudet samordnes.

Etter mange behandleres syn fungerer behandling best dersom den som skal behandles er motivert. Er ikke dette et rimelig utgangspunkt?

– Jo, og det er jo nettopp poenget at de som blir tatt inn etter §6-2 i sosialtjenesteloven skal avruses slik at de blir i stand til å ta et reelt valg. Hensikten med tvangen er ikke behandling, men avgiftning og motivasjon. Plassering av gravide etter § 6-2a er selvfølgelig en annen problematikk. Her er det hensynet til fosteret som er viktigst. Hva er etter LMS syn forutsetningene for at tvang skal fungere godt?

– Det bør være høy kompetanse hos dem som skal bestemme tvang, og det må selvfølgelig være en god behandlingsplass klar. Dessverre synes vi nok ofte det kan skorte på dette både i NAV og andre deler av systemet. Skal tvang ha noen mening må det jo være fordi noe står klart til å håndtere behandlingen som skal følge.

Dessverre blir det ofte slik at det blir pårørende som blir en ny «behandlingsinstitusjon», og får jobben med å holde den rusgiftavhengige stoffri til det blir en plass ledig i behandlingsapparatet. Dette blir veldig belastende for familien, og fungerer ikke forebyggende for familien som helhet.

Ifølge Sosialtjenestelovens § 6-1a skal sosialtjenesten iverksette vurdering av tvangsbehandling etter henvendelser fra pårørende. Hvordan fungerer denne bestemmelsen, etter din mening?

– Det er da veldig merkelig at pårørende som utløser tvangen ikke har rettslig klagerett eller partsrettigheter i saken. De må bare ta den store belastingen med å utløse en tvangsundersøkelse, uten å ha tilstrekkelige rettigheter, verken til informasjon eller om utfallet av vurderingen og om det fattes et tvangsvedtak. Dette er et område og et tema vi ønsker å prioritere og synliggjøre politisk. Rokkansenterets rapport viser at tvang brukes høyst tilfeldig, avhengig av den enkelte saksbehandlers verdisyn. Dette er også vår erfaring.

Rapporten ligger på Rokkansenterets hjemmesider.

Hovedtanken er at tvangsplassering etter LOST § 6-2 skal være et utredningsopphold, og ikke en behandling i seg selv. Er dere fornøyd med den måten denne paragrafen fungerer på. Hvorfor/hvorfor ikke?

– Denne fungerer sjelden bra, fordi tiden blir for kort, og alt for ofte finnes ingen behandlingsplass når tvangstiden er over, noe som er helt ødeleggende når man har gått så hardt til verks mot vedkommende som det en tvangsbehandling faktisk innebærer. Det er et stort inngrep i et menneskes liv, Jeg syns det er rettssikkerhetsmessig svært betenkelig at man må bruke et så alvorlig inngrep som tvang er overfor et menneske uten at det samtidig eksisterer en rett til behandlingsplass etter at tvangsperioden er gjennomført.

Hvem bør etter din mening behandles mot sin egen vilje?

– Gravide, men de er i en gruppe for seg. Her er det hensynet til barnet som gjelder.

Ellers ville jeg jo tenke at det er en liten gruppe, der man vet at dette vil kunne hjelpe. Her tror jeg vi må ha atskillig bedre retningslinjer for hva som skal ligge til grunn for hvordan denne tvangsbruken skal benyttes og hvilket skjønn som skal ligge til grunn. Jeg savner også en klarere retningslinje for hvordan rusgiftavhengige skal tas imot når de kommer inn i en avdeling i psyksisk helsevern. Det kan være en stor gruppe der det er uklart om man er psykisk syk eller først og fremst rusgiftavhengig. I siste tilfelle blir pasienten lett oppfattet som «bare rusgiftavhengie», som ikke er motivert for behandling. Uansett bør det være et farekriterium i bunn, som ivaretar personer som ikke kan ta vare på seg selv fordi de for eksempel er suicidale eller selvdestruktive på annet vis.

Hvor langvarig bør et tvangsopphold være?

– Jeg synes det er vanskelig å si, men jeg tenker at dagens løsning er for kort. I dag er det tre måneder. Jeg synes nok det bør være seks måneder, men med en tilsynsvurdering underveis, for hvorvidt vilkårene fortsatt er til stede.

Har vi tilstrekkelig kapasitet til å få dette til?

– Nei, det er ikke vårt inntrykk at vi har det. NAV har ikke kapasitet til å vurdere dette på en skikkelig måte. Og så er det jo mangel på behandlingstilbud. I tillegg er det vårt inntrykk at det er for lav kompetanse innenfor NAV når det gjelder rusgiftpasienter.

Har dere i LMS noe erfaring med hvordan tvangsbehandling av narkotikaavhengige fungerer etter Lov om psykisk helsevern? Hvis ja, hva mener dere om den typen tvang? Oppfatter jeg deg rett i at det faktisk ikke fungerer?

– Også innenfor psykisk helsevern er det mangel på kompetanse, og det er vårt inntrykk at rusgiftpasienter ofte nedprioriteres og ofte skrives ut av akuttavdelingen uten en skikkelig diagnostisering.

Burde kanskje dette være fastlegens jobb?

– Ja, selvfølgelig bør fastlegen ha en nøkkelrolle her, i og med at rusgiftavhengighet er et helseproblem og fastlegen bør ha et koordinerende ansvar.

Avslutningsvis vil jeg nok en gang understreke at tvang også bør sees i forhold til hele familien, forebygging og tidlig intervensjon. I den grad man ikke får til ett tidlig inngrep blir det en ekstra belasting på familien.

Man bør ha et system som har et helhetlig ansvar. Den rusgiftavhengige skal ha en familie å komme tilbake til. Da blir det hårreisende at pårørende settes så mye på sidelinjen som det vi har snakket om her. Det er god forebygging å sørge for at familien til rusgiftavhengige hjelpes i en vanskelig livssituasjon.