Daværende statsråd Magnhild Meltveit Kleppa la i Stortinget den 20. januar fram en skisse til omorganisering. som berører Rusmiddeldirektoratet, Statens Institutt for Alkohol- og narkotikaforskning (SIFA), de 7 regionale kompetansesentrene for rusgiftspørsmål og departementet selv. Hovedideen er at statens ansvar for forebygging skal kanaliseres ut til kompetansesentrene, at Rusmiddeldirektoratets dokumentasjonsvirksomhet skal overføres til SIFA, og at ansvaret for nasjonale kampanjer og tilskuddsordninger til miljøtiltak og frivillige organisasjoner skal bli igjen i et "rest-direktorat", som også skal ivareta det statlige ansvaret for alkoholforvaltning (engrosbevillinger etter alkoholloven og kontroll i forhold til disse). Kompetansesentrene skal legges i linje under departementet. Disse forslagene har vakt høylydt diskusjon både i forvaltningen, i forsknings- og behandlingsmiljøene, og i de frivillige organisasjonene, som også vil bli berørt.
I et intervju i ukeavisa Folket den. 7. april bekreftet sosialminister Guri Ingebrigtsen at hun vil videreføre sin forgjengers idé om en desentralisering av forebyggingsoppgavene til kompetansesentrene, og en sentralisering av styringen av disse til departementet.
Kompetansesentrene
Selv med en tilførsel av 2-3 nye forebyggingsstillinger hver, vil kompetansesentrene likevel være små og sårbare miljøer. Forebyggingskompetanse må bygges opp over tid og følger ikke automatisk av disse sentrenes tilknytning til kliniske miljøer. Kompetansesentrene har bare en 3-4-årig historie bak seg og er ikke evaluert. I Oslo, er kompetansesenterets framtid ikke avklart. Det ville ikke virke tillitvekkende å legge et omfattende forebyggingsansvar dit.
Det er behov for en styrking av den lokale rusgiftforebyggende innsatsen, gjennom tverrsektoriell koordinering, bedre systematikk i rusgiftundervisningen i skolen, og bedre samarbeid mellom kommunale/bydelsforankrede organer og frivillige organisasjoner/politi. Men kompetansesentrene ligger på siden av de ordinære kommandolinjene i fylker og kommuner, og vil ikke på egen hånd og hver for seg kunne endre mye på den mangel på koordinert innsats som har festnet seg mange steder i skoleverk og lokalforvaltning. Dessuten bør det være en koordinering av statlige forebyggingskampanjer og lokal oppfølging av disse.
Rusmiddeldirektoratet - SIFA
Det er foreslått at Rusmiddeldirektoratets oppgaver når det gjelder dokumentasjon og statistikk skal legges sammen med SIFA, i et nytt institutt for forskning og dokumentasjon. Dette er en god ide som har vært overmoden lenge. Men det er vanskelig å forstå at man vil skille nasjonale dokumentasjons- og forebyggingsoppgaver. Dette er oppgaver som er gjensidig avhengige av hverandre, og som vil bli mer tungvinte i et desentralisert forebyggingssystem. Statens ansvar for nasjonale informasjons- og holdningskampanjer, med tilskuddsordninger og råd og veiledning overfor så vel offentlige instanser som frivillige organisasjoner og kompetansesentra burde legges inn i den nye enheten for forskning og dokumentasjon.
Det er et klart råd at kompetansesentrene knyttes opp mot det nye direktoratet/instituttet. Vi trenger et nasjonalt ekspertorgan for forebygging, med en slik størrelse og så mange kompetente fagfolk at det med autoritet kan gjøre seg gjeldende overfor kommuner, departement og skoleverk. Her blir de regionale sentrene for små. Dersom de regionale kompetansesentrene skal knyttes opp mot SHD, og ikke mot det nye instituttet/direktoratet, får man ingen koordinering av forebyggingsinnsatsen mellom regionalt/lokalt nivå og statlig nivå. Departementet vil ikke kunne trekke daglige veksler på den kunnskap som til enhver tid etableres gjennom forskning og dokumentasjon, slik et forebyggingsarbeid forankret i den nye enheten vil gjøre. Og det er ingen departementsoppgave å drive den typen faglig virksomhet. Sosial- og helsedepartementet, skal som politisk sekretariat være med på å legge rammene og de politiske føringene for det som skal skje av offentlig innsats på rusgiftfeltet. Det skal også drive rammestyring av ytre virksomheter. Det må etter min mening bli vanskelig å legge den nasjonale styringen av de regionale kompetansesentrene inn i en departementsramme. Dette gjelder ikke bare de faglige oppgavene, men også internkontrollspørsmål, personalsaker og andre mer akutte problemstillinger. Disse vil det være mer hensiktsmessig å knytte opp mot et frittstående direktorat enn mot en departementsavdeling.
Omorganiseringen bør resultere i en helt ny dokumentasjons, forsknings- og forebyggingsenhet, ikke bare et nytt SIFA med noen stillinger i tillegg. Forskning bør være én av tre likestilte virksomheter , ved siden av dokumentasjon og forebygging (inklusive tilskuddsordninger, skolevirksomhet, nasjonale kampanjer osv.).
Spritkontrollen og forvaltningsoppgavene etter alkoholloven hører mest naturlig hjemme i et eget alkoholdirektorat, som foreslått av departementet den gang disse oppgavene etter Stortingets behandling ble lagt til Rusmiddeldirektoratet. Ved å skille alkoholkontrollen og bevillingsvirksomheten fra forebyggingsoppgavene vil man også oppnå å få klare linjer mellom den rene forvaltning og de mer utviklingsorienterte forebyggingsoppgaver.
Jeg antar ellers at man greier å løse omorganiseringen av Rusmiddeldirektoratet/SIFA uten å måtte vente på den s.k. grensesnittsanalysen i forhold til øvrige helseforebyggingsinstanser. Rusgiftfeltet er så klart definert innenfor den sosialpolitiske siden bl.a. i sosialtjenesteloven, at det bør finne sine organisatoriske løsninger innenfor en sosialpolitisk ramme. Jeg ser fram til initiativer som kan sikre et bedre samarbeid mellom helse- og sosialsektor om helsetjenester til rusgiftavhengige, om utveksling av informasjon og annet samarbeid mellom institusjonstjenester innenfor henholdsvis rustiltaksapparatet og 1. og 2. linje på helsesiden. Men dette faller utenfor de rammer som berører omorganiseringen av det statlige ansvaret for rusgiftforebygging.
De frivillige organisasjonene
De fleste frivillige organisasjoner som driver forebyggende arbeid, er nasjonale organisasjoner. Det er opprettet nasjonale tilskuddsordninger til disse. Det blir uholdbart for de frivillige organisasjonene, så vel som andre tilskuddssøkere å skulle måtte forholde seg til 7 ulike administratorer av tilskuddsordningene. Organisasjonene er nasjonale organisasjoner, og må vurderes på et nasjonalt nivå. Diskuterte løsninger som at disse skal legges til et "regionalt kompetansesenter med nasjonalt ansvar", eller til departementet, ivaretar ikke behovet for sammenheng med den offentlige forebyggingsinnsatsen. Departementet er klageinstans, og bør som sådan heller ikke saksbehandle tilskuddssaker i første instans. Det vil derfor være en rimelig ordning at arbeidet med tilskuddene til frivillige organisasjoner, til alkoholfrie miljøtiltak og til informasjon og holdningskampanjer følger med over til det nye direktoratet/instituttet.
Vi lever i et stadig mer alkoholliberalt samfunn, og etter hvert også i et samfunn med narkoliberale trekk. De tradisjonelle virkemidlene, som prisinstrumentet, tilgangskontroll og andre restriktive tiltak har vist seg vanskeligere å bruke enn tidligere, ikke minst i lys av internasjonal utvikling. Dette betyr at klare holdningsmessige signaler blir viktigere enn tidligere, ikke minst fra ansvarlige myndigheters side. En pulverisering av det nasjonale forebyggingsansvaret er ikke et slikt signal. Mens mangelen på nasjonal og samordnet satsing på forebygging er det mest iøynefallende i dagens situasjon, er departementets svar en ytterligere svekking av det nasjonale ansvaret for forebygging. En omorganisering nå, som ikke samtidig også innebærer en ny giv når det gjelder en forbedret helhet og systematikk i forebyggingsarbeidet, vil etter kort tid vise at vi ikke har fått noen forbedring.
(Artikkelforfatteren er magister i sosiologi og tidligere rustiltakssjef i Oslo kommune).