 De fleste elevene bør avstå fra bruk av alkohol til de er 18 år. |
I denne artikkelen omtaler jeg generelt alkohol og narkotika under betegnelsen rusgift, men i hovedsak kan en under den samme paraplyen også ta med tobakk, doping og i noen grad pengespillproblemer. Som antydet ovenfor skal en være klar over både de begrensningene som ligger i informasjonsarbeidet generelt og i skolens muligheter spesielt.
Generelt kan en si at en vet mer om hva som ikke fungerer enn om hva som virker. De direkte effektene av informasjonsarbeid synes gjennomgående å være små, dersom vi legger atferdsendring til grunn. De fleste av oss har vel en oppfatning av at denne undervisningen er både nyttig og viktig, og det er rimelig å anta at et høyt kunnskaps- og oppmerksomhetsnivå har en underliggende effekt over tid som overgår det vi kan spore av direkte endringer i for eksempel forbruk som følge av hvert enkelt informasjonstiltak. På det generelle er det også et poeng at det er lettere å bevare ønskede holdninger og vaner enn å snu uønsket atferd og oppfatning. Det er en av grunnene til at det er viktig å komme i gang med det forebyggende arbeidet før bruken får feste seg og bli akseptert.
Dessuten er det hevdet med stor tyngde at informasjon er viktig for å underbygge andre tiltak, bl.a. restriksjoner. Uten god bakgrunnskunnskap både om skadevirkninger og hva som kan gjøres for å hindre og lindre skader, blir det vanskelig å bevare og iverksette og skape nødvendig aksept for politiske tiltak. Det er mange ting vi bør tenke gjennom når vi skal forsøke å styrke dette feltet. Det aller viktigste blir: Hva ønsker elevene våre å vite noe om? Og hva har de behov for å vite noe om? Tenker vi litt på det, vil vi raskt finne at det meste vi vet om rusgifter for så vidt er helt unødvendig kunnskap. En undersøkelse foretatt av Hilde Pape, Elisabeth Storvoll og Ingeborg Rossow i 2006, viste at det ungdom vet om alkohol- og narkotikabruk synes å være irrelevant og kanskje til og med helt feil. På spørsmål om det er alkohol eller narkotika som tar flest liv, svarte bare to av ti riktig (alkohol), mens mer enn dobbelt så mange svarte narkotika. Enda større misforhold fikk de da de spurte om det er flere unge som får problemer med narkotika enn med alkohol. Tre ganger så mange mente narkotika skapte problemer for folk flest. Det kan være skremmende at over halvparten av de spurte tror at de fleste som prøver hasj fortsetter med annen narkotika, mens bare 12 prosent ganske riktig svarer at så ikke er tilfelle. Hva som er nyttig kunnskap og ikke må nødvendigvis knyttes til målet for rusgiftinformasjon. Det handler altså ikke bare om hvilke virkemidler som fungerer, men minst like mye om hva det er etisk riktig og faglig forsvarlig å bruke informasjonsinnsatsen til.
Mål for rusgiftinformasjonen
Mål for rusgiftinformasjon kan settes opp på mange måter. Ofte vil måla være avhengig av den eller dem som lager disse. De vil også våre litt forskjellige om vi i hovedsak henvender oss til ei elevgruppe som har erfaringer med/etablert bruk av ulike rusgifter (f.eks. alkohol), eller til ei gruppe som ikke har det. På nær sagt et hvert alderstrinn fra 6. til 10. klasse vil en ha noen som har prøvd og noen få som må kunne betraktes som brukere. Vi kan tenke oss følgende eksempler på formuleringer av kunnskaps-, holdnings- og handlingsmål i grunnskolen:
Handlingsmål
- De fleste elevene bør avstå fra bruk av alkohol til de er 18 år.
- Alle elevene bør avstå fra bruk av alle slags ulovlige narkotiske stoffer.
- De fleste elevene bør ikke etablere en vane med daglig røyking.
- Alle elevene bør avvise dopingmidler.
- Alle elevene bør avvise/avstå fra enhver bruk av rusgifter i gitte situasjoner, som f.eks. på skolen og i trafikken.
- De fleste elevene bør avstå fra/avvise hjemmebrent/smuglersprit.
Holdningsmål
- Etablere/styrke en avvisende holdning til narkotika.
- Etablere en holdning mot alkoholbruk i ung alder.
- Etablere/styrke en holdning om at det går an å leve (et godt liv) uten rusgifter.
- Etablere/styrke en holdning om at rusgiftbruk/røyking ikke er tøft.
- Etablere/styrke en holdning om at hjemmebrenning og smugling bidrar til å holde liv i organisert kriminalitet og annet som vi ikke ønsker.
- Etablere en forståelse av betydningen av aldersgrenser for alkoholbruk.
Kunnskapsmål
- Bli bevisst på sine egne holdninger, ønsker, forventninger, prioriteringer i et videre perspektiv (i forhold til andre ting - helse, sosial aksept, personlighetsutvikling, selvstendighet osv.)
- Kjenne til likheter og forskjeller mellom alkohol og andre rusgifter og vite litt om forholdet mellom dem når det gjelder bruk, skadevirkninger og så videre både på individ- og samfunnsnivå.
- Kjenne til alternativer til kjemiske rusmidler. (Hvordan oppleve rus og gode opplevelser uten bruk av rusgifter?).
- Ha øvelse i å si «nei» i vanskelige situasjoner.
- Vite at rusgiftproblemet ikke er noen «naturkatastrofe» som er kastet på oss, men at det er et utslag av måten vi lever på - og at det derfor også kan løses.
Hva er god rusgiftinformasjon?
God pedagogikk på rusgiftfeltet er som regel det samme som god pedagogikk på andre områder. Vi tar med noen tips som verken er absolutte eller ei uttømmende liste:
- Ærlighet varer lengst.
Det finnes ikke noe godt alternativ til sannheten. Noen ganger kan det være fristende å legge på litt for at tilhørerne skal «forstå alvoret». Eller bringe videre et rykte, noe en ikke kan dokumentere. Det eneste som holder i lengden, er imidlertid sannheten. Tenk på en ungdom som får høre at en dør av hasj, eller blir avhengig første gang en prøver. Denne ungdommen vil relativt lett kunne konstatere at det er galt. Dermed mister ikke bare denne informasjonen sin troverdighet, men ungdommen vil kanskje generalisere ved å trekke i tvil alt det han/hun har fått lære om temaet, av vedkommende lærer osv. Dermed står en i fare for å gjøre mer skade enn gagn. - Støtt de riktige holdningene.
Det vil i en klasse alltid finnes noen med holdninger som det er verdt å støtte. Det er viktig å hjelpe de som står for en forsiktig eller avvisende holdning til rusgifter med argumenter. Det gjelder selvsagt også i forhold til hasj og «sterkere stoffer», men her vil en som regel ha et flertall som er imot og kan støtte hverandre. Både når de «riktige holdningene» ivaretas av et mindretall og av et flertall, er det viktig å synliggjøre disse holdningene. Faktisk er det aller viktigst å synliggjøre et sunt flertall, for eksempel et flertall som tar avstand fra narkotika. Eller for den saks skyld vold, hærverk, røyking og så videre. Det er også viktig å synliggjøre at flertallet som er positivt innstilt til eksempelvis alkohol, kan ha restriktive holdninger. - Fjern mytene.
Rusgiftfeltet er fullt av myter. Vær forsiktig så du avliver mytene i stedet for å holde noen av dem i live. - Rusgiftene - mer som forener enn som skiller. Selv om alkohol og de andre stoffene kan synes svært forskjellige, har stoffene mer til felles enn det som skiller dem fra hverandre. Dette gjelder særlig på motivasjonssida - grunner til bruk. Det er viktig å holde fast på at det bare er alkohol som er lovlig, men at det for øvrig er mange fellestrekk.
- Perspektiv - dimensjon.
I norsk virkelighet, blant annet i mediene, framstår narkotika som en langt større trussel enn alkohol. Det er ikke til å legge skjul på at dette er nødt til å ha en sammenheng med informasjonsformidlernes egne holdninger og vaner. Ikke desto mindre representerer alkohol i det norske samfunnet flere ganger så store problemer som de øvrige rusgiftene til sammen, blant annet når det gjelder antall dødsfall. Det er viktig at elevene får et noenlunde korrekt bilde av dimensjonene, selv om det naturligvis ikke skal brukes til å avdramatisere de øvrige narkotiske stoffenes rolle. - Løsningsorientert - ikke stoff-sentrert.
Dersom det er mulig, bør en bestrebe seg på å gjøre informasjonsvirksomheten løsningsorientert, dvs. legge vekt på strategier for å løse problemet istedenfor ensidig å orientere om problemenes omfang m.v. Det er egentlig liten vits i å vite mye om hvordan problemet ser ut, dersom en ikke blir kjent med at det faktisk kan løses og at det er mulig å bidra til slik løsning både på individ- og samfunnsnivå. Da framstår problemet som en «naturkatastrofe» som rammer oss alle uansett hvordan vi innretter oss i samfunnet - hvilket selvsagt ikke er tilfelle. - En kan skremme folk fra vettet, men sjelden til vettet.
Sitatet stammer fra tidligere helsedirektør Karl Evang. Det er kloke ord. Det er neppe fordi de mangler kunnskap om rusgiftenes farlighet at en del unge bruker dem på samme måten som med voksne folk og alkohol. Redde mennesker hører ikke etter, og de utvikler ingen handlingsberedskap. I de fleste tilfellene vil skremslene handle om en virkelighet som mottakerne har små forutsetninger for å identifisere seg med. Og om skremslene skulle ha noen effekt, vil den være svært kortvarig. I andre tilfeller vil skremselspropaganda virke mot sin hensikt ved at mottakeren med selvsyn kan konstatere at informasjonsvirksomheten ikke er sannferdig. Dessuten kan en ikke utelukke at det også finnes de som tiltrekkes av det spennende eller det farlige. - Ta ballen, ikke mannen
heter det innenfor ballsport. Det samme gjelder her. Det er ikke brukerne, men bruken vi vil til livs. En skal gjerne forsøke å gjøre informasjonsvirksomheten om rusgiftene verdibasert, hjelpe elevene til å skille det gode fra det dårlige; det rette fra det gale. Men det innebærer ingen rett til å fordømme noen eller å gjøre noen mindre verdt. Å ta stilling til bruk av rusgifter er en rett og en plikt som hver enkelt har, og da må en også akseptere det valget som andre gjør. Men nordmenn har av en eller annen grunn en tendens til å blande sammen moral og moralisme. Moral betyr at en har verdier og normer å orientere etter. Moralisme blir når disse verdiene «gir oss rett til» å dømme over andre og preger vår måte å omgås på. Dersom enkeltmennesker blir utstøtt fordi de ikke lever opp til normene, er det snakk om moralisme. Når vi peker ut enkeltpersoner eller grupper som syndebukker, er det sjelden som resultat av moral, men snarere som resultat av moralisme - hvilket i rusgiftspørsmålet oftere handler om dobbeltmoral: mange vil gjerne ha et samfunn med rikelig tilgang til rusgifter, men finner seg ikke i de ulempene rusgiftene fører med seg, f.eks. ved at noen ikke greier å kontrollere eget forbruk eller oppfører seg dumt i fylla. - Ikke skippertak
Den tida vi kan disponere til rustemaet for eksempel i skolen, er begrenset, så det gjelder å disponere rasjonelt. Da er det viktig å huske på at rusgiftforebygging ikke kan gjøres en gang for alle. Det er ikke noen vaksine en kan gi i 4. klasse og så regne med at elevene er sikret til de går ut ungdomsskolen. På samme måten som det heller ikke er noen god idé å vente til det blir aktuelt. Små, stadige drypp har trolig større effekt enn store happeninger med høy medieprofil.
Det er fristende å si at elevene burde stappes fulle av informasjon - det kunne kanskje være et fromt ønske om at det hjalp dem til å slippe å fylle seg med andre ting. Men så enkelt er det verken i teori eller i praksis. - Prosjektarbeid
Prosjektarbeid er populært, og i rusgiftinformasjonen kan det være en nyttig arbeidsform ved at elevenes interesse og nysgjerrighet kan tilfredsstilles gjennom egeninnsats. Forutsetningen for at prosjektarbeid skal ha noe for seg, er at en unngår en skippertaksmentalitet der det bare i løpet av en kort periode hvert år fokuseres på rusgiftene. Kunne en for eksempel ha ei uke på høsten og så følge opp med diskusjoner, rollespill og så videre i resten av skoleåret, ville en ha mer nytte av informasjonsinnsatsen. En av fordelene med prosjektarbeid er at en øker mulighetene for å involvere elevenes følelser. Hva med å lage en musikal eller utstilling i stedet for å se på transparenter og lese i bøker? - Fokus på hverdag og relasjoner
Bruk kjennskapet til elevene og lokalsamfunnet til å utvikle et innhold i rusgiftundervisningen som angår elvene. Ta utgangspunkt i den virkeligheten de lever i. Det er viktig at den kompetansen elvene tilegner seg har overføringsverdi, at det fremmer elevenes identitetsutvikling og reduserer rusgiftpresset som er til stedet i mange ungdomsmiljøer.
Ofte vil det være mer hensiktsmessig å ha fokus på de nære rusvirkningene, som regel korttidseffekter (gjøre dumme ting i fylla, ikke huske hva som skjedde på festen, ulykker, tap av kontroll, risiko for vold/overgrep og så videre) enn på situasjoner eller tilstander som kan ligge i en mer eller mindre fjern framtid (overdoser, avhengighet ). - Foreldrene, læreren og de jevnaldrende
Det kan være vel og bra at det kommer gjesteartister utenfra som hjelper skolen med rusgiftundervisningen. Gjennom prosjekter og programmer kan en få hjelp til å skape oppmerksomhet om temaet og gjøre det mer interessant. Men de største effektene oppnår en trolig ved å mobilisere de virkelig viktige påvirkningsagentene i ungdommenes omgivelser: Foreldrene, læreren og de jevnaldrende, i noen grad også fritidsmiljøet.
Utenom foreldrene, er læreren som regel en voksenperson som de unge har et fortrolig forhold til. Det er viktig for å kunne ta opp tabupregede eller vanskelige spørsmål som trenger bearbeiding. Ved å involvere de jevnaldrende i undervisningen (for eksempel gjennom såkalt ung til ung-modell), kan en oppnå at budskapet i noen grad kommer fra elevenes likeverdige. Det kan være en effektiv måte å bidra til et ekte engasjement i ungdomsgruppa og til å motvirke drikkepress. Ved å utnytte ungdommenes egen kompetanse og engasjement, er sjansen for å treffe elevene hjemme større.
Det er viktig at foreldrene trekkes inn i det rusgiftforebyggende arbeidet. Mye er vunnet dersom de samme verdiene og normene blir formidlet fra skolen og hjemme. En viktig oppgave for skolen kan derfor være å hjelpe foreldrene til å bli gode forbilder og oppdragere og at foreldrearbeidet i skolen brukes til å legge til rette for eksempelvis felles normutvikling og grensesetting. Flere forebyggingsprogrammer omfatter da også elementer som retter seg mot foreldrene og foreldrerollen. - Sosiale normer og atferdsmodeller
Det er viktig at de unge blir bevisste på at rus har å gjøre med atferd i fellesskapet. I forhold til atferdsendring, har det som regel større effekt at elevene diskuterer hvordan de vil ha det, forventninger til rusen og så videre enn mer reindyrka kunnskapsformidling. En kan gjerne diskutere hva som er normalt og ikke, hva som er lov (både i juridisk og i utvidet forstand), hva som er rett og galt, godt og dårlig. - Kjønn og brukerstatus
Det ligger selvsagt viktige verdier i å behandle ungdommene likt. Men det er godt underbygget at forholdet til rus kan variere så sterkt at det er grunn til å differensiere informasjonsinnsatsen innad i ungdomsgruppa. Mange mener eksempelvis at motivene for jenters og gutters bruk av rusgifter og konsekvensene av bruken er så forskjellige at forebyggingsinnsatsen bør kjønnsrelateres. Det kan også være avgjørende for effekten at en vet om de en snakker med/til er brukere eller ikke og at en forholder seg til det. Da kan det være vanskelig å nå fram til begge gruppene gjennom de samme aktivitetene. - Majoritetsmisforståelsen
En viktig rammeforutsetning for det rusgiftforebyggende arbeidet er den såkalte majoritetsmisforståelsen. Den innebærer at veldig mange unge har en følelse av å tilhøre et prektig mindretall. Det vil si at de tror at deres jevnaldrende er mer liberale og har mer erfaring på tabubelagte områder som rus, røyk, sex og småkriminalitet (nasking). Når noen oppfatter seg å være annerledes, vil det alltid være noen som strekker seg litt lenger for å bli som de andre.
Ikke bare rusgiftproblem som skal forebygges
Det er slett ikke bare rusgiftbruk en forsøker å forebygge i skolen. Ambisjonene er også store når det gjelder å forebygge trafikkulykker, fedme, mobbing, psykiske plager og så videre. Disse forebyggingsinnsatsene kan i noen utstrekning skje med felles virkemidler, og det kan finnes synergieffekter mellom dem. Det har de siste åra derfor vært et nasjonalt signal å se forebyggingsarbeidet i sammenheng. Det må imidlertid ikke fortrenge det faktum at det også må skje spesifikt rusgiftforebyggende arbeid dersom en skal lykkes med det. Det vanlige er at en tidlig i grunnskolen satser bredere, med eksempelvis å styrke den sosiale kompetansen, mens en på ungdomsskolen spisser innsatsen noe mer inn mot de enkelte problemområdene.