ALDRI har jeg følt meg så uttømt, så fornøyd og veltilpass som denne mandagen etter OL. Et 50-tall av oss hadde hatt ansvaret for pressesenteret i Haakons Hall gjennom 16 hektiske og enestående dager. Tidlig opp og sent i seng, høyt til fjells på Hafjell for noen av oss en gang etter midnatt. På nærmeste skole for andre. Både vi i pressesenteret, de drøyt 500 i hallen - de nærmere 10 000 frivillige, og hundretusener av tilskuere og TV-tittere - vi var alle innstilt på å bidra til folkefesten. Det BLE en folkefest - 16 kjempemessige dager til ende.
En virkelighet bedre enn drømmen
Det var denne usigelige tilfredsheten som fylte meg denne mandagsettermiddagen. Etter avslutningsfest og stor jubalong søndagskvelden - var det opprydding og pakking dagen derpå. Lillehammer-fruene som hadde pyntet opp pressesenteret med sine egne potteplanter, var på plass og hjalp til. Glitteret og stasen var borte. Alle var dratt hjem. Bare rydding og rapportskriving gjensto, og den herlige følelsen av at jobben var gjort . At alt var blitt perfekt. At drømmen var blitt til virkelighet - og at virkeligheten var enda bedre enn drømmen.
Var knapt kommet lenger enn til Moelv, før jeg kjørte inn på bensinstasjonen. Hentet meg noe mat og drikke - og ble sittende i bilen og bare føle en uendelig tilfredshet, en takknemlighet for å ha fått være med - og en glede over at det var gått så bra. Jeg var i en ruslignende tilstand - i en olympisk rus - en rus uten bakrus - og med utløpsdato engang i evigheten.
Oslo-OL - og Grenoble
Oslo-OL i 1952 var mine første bevisste leker. En triumfbue med OL-ringene ved nedgangen til det som den gang var Holmenkoll-banen, sitter sterkest i minnet. De tre gullene til Hjallis og de andre kjempeprestasjonene av verdens beste vinter-idrettsutøvere, ble opplevd via radio - og senere som innslag fra Filmavisen. Sommerlekene i Melbourne i -56 og vinterleker i Cortina, 60-lekene i Roma og Squaw Valley, -64 i Innsbruck og Tokio fulgte deretter - før jeg selv fikk være med på ishockeylaget i Grenoble i 1968.
Heller ikke den gang hadde vi ishockeyspillende ishockeyelskere noen standing i det norske folk. Men vi hadde greidd å kvalifisere oss. Riktignok først til en kvallikkamp som gikk en dag før det hele startet, men vi var da med - og for meg som bare var med i dette ene OL-et, så var det en idrettsopplevelse bare overgått av Lillehammer-lekene 32 år senere.
På fem-mil med Maier
Ishockeylaget var jo stort sett et gjeng med freske ungdommer fra Oslo Øst - fra Carl Berner, Sinsen, Torshov, Rosenhoff, Tøyen, Hasle, Grünerløkka, Kampen, Gamlebyen og Vålerenga. Uglesett av mange som mente pengene kunne vært brukt bedre enn på å sende 25 av oss til de franske alper - uten snev av medaljemulighet. Sånn var stemningen hjemme i Norge at fru Turid ikke nevnte for en sjel at mannen var i OL som ISHOCKEYSPILLER.
Men sånn var det ikke i den norske troppen. Der ble vi behandlet som likeverdige, fullt på høyde med ski- og skøyteløpere, alpinister og akere. Vi bodde sammen. Møttes ved kjøleskapet stappfullt av brun-ost og vørterøl - og vi fulgte hverandres konkurranser. Skøyteløperen Magne Thomassen så de fleste ishockeykampene - og vi vant noen også. Selv så jeg Fred Anton Maier vinne 5000-meter gull på skøyter den ene dagen - og dagen derpå var Fred Anton med ishockeygutta og så Ole Ellefsæter - "Uteligger'n" vinne 5-mils gull i langrennsløypa.
Utrolig og overveldende
For oss var det overveldende å bli anerkjent på den måten, Store og små skandaler hadde opp gjennom årene funnet veien til avisspaltene. Desto viktigere var det at OL-oppførselen stod til særdeles - og det gjorde den. Kanskje var det fordi OL-presten Kjell Lund holdt seg mest til til oss? Opplevelsen var i hvert fall utrolig og overveldende. Kledd opp fra innerst til ytterst av OL-komiteen - med mot og stolthet i brystet - og norske flagg og OL-merker utenpå.
- Ishockeygutta er verdens snilleste, men de er så lette å lede, har jeg sagt mang en gang - både i fleip - og på alvor. Særlig når det er noe morsomt å finne på - med eller uten puck eller kølle.
Det gikk bra i Grenoble. Norge ble beste nasjon - tiltross for ishockeygutta - eller kanskje også på grunn av oss? Vitsemakere og humørspredere. Et gjeng hvor fleipen og de uendelige historiene aldri har vært langt unna. For norske ishockeyspillere ble det en OL-rus langt unna den avisleserne normalt (og ofte urettmessig) forbandt oss med. Det ble en rus for min del, bare overgått av hendelsene i Lillehammer, Hamar, Gjøvik og omegn mer enn tre tiår senere.
...
Akkurat nå har jeg sett Olaf Tufte vinne ro-gull i Athen. Første norske ro-gull etter Alf og Frank Hansens seier i double-sculler i Montreal i 1976. 28-årige Olaf snufset og gråt om kapp med nasjonalsangen. Latteren og gråten er ikke så langt unna hverandre. Tror du det var den olympiske rusen han kjente? Ja, jeg tror faktisk det. Opplevelsen av å ha nådd målet. Det du har siktet mot gjennom år. Ikke rart at han snufset litt.
Jeg gråt nok ikke den mandagen i Moelv, men du verden så godt det kjentes
Harald Bråthen | tekst
Cornelius Poppe /SCANPIX | foto