I Arbeiderbladet 8. mai har Nils Christie en artikkel med tittel "Forbudstidens siste dager - besvergelsene om det narkotikafrie samfunn", hvor han gjentar sine tanker fra 1968 og 1985 om å legalisere narkotika. Det er tydelig at han og andre narkotikaliberalere nå kjenner sin besøkelsestid og ønsker å påvirke arbeidet med en stortingsmelding om narkotikapolitikk som pågår i Sosial- og helsedepartementet.

Christie har naturligvis rett i at et narkotikafritt samfunn - i betydningen et Norge kjemisk fritt for narkotika - ikke vil eksistere, og heller ikke noen gang har eksistert. Men som visjon om et samfunn hvor alle andre enn marginale grupper avviser enhver befatning med omsetning og bruk av narkotika, er tanken om et narkotikafritt samfunn en god ledetråd for kontrollpolitikk og forebyggende arbeid. I Oslo er det bare 10 prosent av ungdommen, som mener at cannabis bør kunne selges fritt. At resten av befolkningen støtter den restriktive narkotikapolitikken kan det ikke være tvil om. Hva er da vitsen med forslaget om å begynne med salg av hasj på apoteket?

Christies argument for å endre narkotikapolitikk er for det første at den restriktive politikken ikke nytter - "landet flommer over av stoff" - og for det andre at det er store kontrollskader knyttet til den førte politikken.

At stofftilgangen er stor kan underskrives, bl.a. som følge av økt internasjonale mafiavirksomhet, økende reiseliv over grensene og Norge som et potensielt veldig lønnsomt marked. Samtidig vet vi at rekrutteringen til de harde stoffbrukernes rekker er gått ned til 1/3 av hva den var på begynnelsen av 80-tallet, og at gjennomsnittsalderen blant dem som befolker narkomiljøet i Oslo øker. En fersk rapport fra Statens Institutt for Alkohol- og Narkotikaforskning viser at narkotilbudet til vanlig ungdom ikke er vesentlig endret siden midt på 1980-tallet. På denne bakgrunnen er det ingen grunn til å betvile at den restriktive narkotikapolitikken har positiv effekt.

Nils Christie hevder at av de 3500 fengselsårene som ble utmålt i 1994 var det 1000 år for narkotikaforbrytelser. Men disse fengselsårene er ikke bare idømt for narkotika; fra storsmugling, distribusjon, småsalg og bruk. De fleste av disse dommene inneholder i tillegg til en eller annen narkotikaovertredelse også reaksjoner på en rekke andre straffbare forhold; naskerier, grove tjuverier, bedragerier, heleri, underslag og kanskje også ran. Det er disse forholdene som for de aller flestes vedkommende avgjør lengden på fengselsstraffen, og ikke kjøp/besittelse/bruk eventuelt småsalg av narkotika. Straffeutmålingsnivået for narkolovbrudd er i tillegg på vei nedover.

Hva foreslår Christie? Stopp rettshåndhevelsen av narkoforbudet! Selg hasj på apoteket! Resultatet av en slik politikk vil være en økning av forbruk og dermed et større problem. Det skjønner enhver.

Det merkeligste forslaget fra Christie er : "Behandlingsaggressiviteten må dempes". Jeg tror de fleste som arbeider innenfor behandlingsapparatet vil stusse over en slik formulering. Mange langtkomne stoffavhengige ønsker seg i sine beste stunder ut av stofftilværelsen. De står i kø for å få behandling. Det er ingen grunn til å bygge ned behandlingstilbudene. Derimot kan det være grunn til å se på effektiviteten i behandlingstilbudet. Her kan fortsatt mye gjøres. Behandlingskontrakter og tettere oppfølging er stikkord. Men vi må vokte oss vel for å definere noen som "kurumulige", slik man sa får. Vi trenger imidlertid en debatt om hvilke tilbud man skal gi de langtkomne. I Forbundet Mot Rusgift er vi beredt til å ta denne debatten.