En måte å forstå saken på, er at stoffene i seg selv har egenskaper som forårsaker problemer. En fellesnevner er avhengighet. Andre effekter er sløvhet, vold, overdoser, ulykker. En naturlig konsekvens av en slik forståelse er at det gjelder å hindre enhver bruk av disse stoffene. Som følge av dette er det blitt utviklet lovbestemmelser og kontrolltiltak som skal hindre import, omsetning og bruk av illegale stoffer. I tillegg er det blitt gjennomført opplysnings- og forebyggingstiltak, spesielt rettet mot unge. Til tross for dette, har en viss del av ungdom og unge voksne valgt å bryte normen om ikke-bruk. Samfunnets dilemma har dermed vært: Hva gjør vi med overtrederne? Man har bygd opp et omfattende behandlingsapparat, med formål å gjøre pasientene stoff-frie, samtidig som grove narkotikalovbrytere er blitt straffet.

      En annen måte å oppfatte narkotikaproblemet på, er at narkotikabruken i seg selv er relativt harmløs for det store flertallet av brukere, og at narkotikaproblemene derfor mer er en følge av tiltakene som er iverksatt for å møte dem. Narkotikaskadene i denne tanketradisjonen blir dermed forårsaket av narkotikakontrolltiltakene, og representerer i virkeligheten en form for kontrollskader.

      Kampen mellom disse to tenkemåtene har pågått i Norge i alle fall siden 70-tallet. Dagens situasjon representerer på mange måter et kompromiss. På den ene siden er straffeutmålingene blitt vesentlig mildere overfor dem som bryter forbudet, på den andre siden er helserettede lavterskeltiltak blitt bygd ut for å ivareta dem som fortsatt er i aktiv narkotikabruk, samtidig som LAR og skade­reduksjonstiltak av ulike slag er blitt bygd ut for å gi et tilbud til dem som ønsker seg en bedre situasjon, men som ikke greier å oppnå en fullstendig rusgiftfri tilværelse. Det kan se ut som om den såkalte skadereduksjonstilnærmingen har fått et stadig sterkere fotfeste også her i landet. I forlengelsen av dette har vi også fått en diskusjon om legalisering av narkotika.

      Hva er årsaken til denne dreiningen i måter å tenke og snakke om narkotika? En sak er at det helt siden 70-tallet har funnes en internasjonal legaliseringsbevegelse som har arbeidet for en avskaffelse av narkotikakontrollen. En annen grunn har vært at de etablerte behandlingstiltakene ikke har greid å få flertallet av sine pasienter stoffrie. Drop-out-raten har vært høy, og de som dropper ut, stiller seg ofte opp i ny behandlingskø ganske snart. Hiv-situasjonen fra midten av 80-tallet, hvor det ble klart at injiserende stoffbrukere var i en høyrisikogruppe både for å bli smittet og for å smitte andre, førte til at tiltak som sprøyteutdeling ble iverksatt også i Norge. Heroinepidemien på 90-tallet, med et økende antall overdosedødsfall, førte til ny diskusjon, og tiltak som legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og sprøyterom. I det siste har vi også hatt diskusjon om heroin­utdeling, og i det aller siste også om røyking av heroin, i stedet for injisering.

      I en slik situasjon gjelder det å ha en del fakta klart for seg: De narkotiske stoffene er ikke harmløse. Svært mange av brukerne får ødelagt sin tilværelse som følge av sin bruk av narkotika. Dette gjelder også i situasjoner hvor de ikke blir forfulgt av politiet p.g.a. sin narkotikabruk. Før 1960 var leger og sykepleiere, som hadde relativt lett tilgang til narkotika, den yrkesgruppen hvor narkotikaavhengighet og derav følgende misære var mest utbredt. Statens Klinikk for Narkomane ble opprettet først og fremst for denne gruppen.

      Tilhengerne av legalisering mener vi bør ha et tilsvarende kontrollregime som for alkohol. Men hvor vellykket er egentlig dette regimet? Dødeligheten av alkohol er langt høyere enn for de forbudte narkotiske stoffene. Alkohol smugles, ikke bare i liter, men også i tonn. Det eksisterer et svært stort illegalt marked for alkohol, slik det også gjør for tobakk. Alkohol selges i stor grad til mindreårige. Mens aldersgrensene er henholdsvis 18 år for øl og vin og 20 år for brennevin, har de aller fleste ungdommer alkoholdebutert allerede i 15-årsalderen. Alkoholomsetningen bør derfor ikke være noe ideelt mønster for omsetning av narkotika. En stor forskjell er at mens ca. 90 prosent av den voksne befolkningen er alkoholbrukere og ønsker tilgang til alkohol, er det bare noen få prosent av befolkningen som er aktive narkotikabrukere, mens et flertall ønsker et fortsatt narkotikaforbud. Et forbud mot alkohol er i en slik situasjon ikke aktuelt, mens et forbud mot narkotika har oppslutning i befolkningen og sannsynligvis fortsatt vil være det tiltaket som begrenser bruken mest.

      I denne utgaven av Mot Rusgift har Tone Øiern en artikkel om FNs medvirkning til å utarbeide rapporten «Hiv and the Law». Den tar opp brudd på menneskerettigheter der de forekommer i narkotika- eller hiv-bekjempelsens navn. Dette er etter vårt syn et viktig tema for FN, men det tjener ikke saken at FN er med på å fremme legalisering, slik denne rapporten gjør og slik det lå i kortene at den ville gjøre siden den i hovedsak er finansiert gjennom Open Society foundation, og arbeidet blir ledet av en kjent legaliseringsforkjemper. Vi har gode eksempler på at hiv lar seg bekjempe uten å endre FNs narkotikakonvensjoner. Vi er overrasket over at Norad lar sitt navn bli brukt i et slikt arbeid og tilsynelatende ikke har god nok kvalitetskontroll over hva deres navn og bevilgninger blir brukt til.