Andresen er øverste sjef for ordenspolitiet, og har ansvaret for alle de synlige polititjenestene i Oslo, fra påtalemyndighet, politistasjoner, forebyggende arbeid og til beredskapstropp, hundepatrulje, hestepatruljer og helikoptertjeneste osv. Ordensavdelingen består av drøyt 1400 tjenestemenn i Oslo.

FORNYET POLITIINNSATS

Takket være et godt samarbeid med Tollvesenet og godt internasjonalt politisamarbeid har man lykkes i å beslaglegge store partier narkotika på vei inn i Norge. Men det finnes operative kriminelle nettverk med internasjonale forgreninger også i Oslo, det er det ingen tvil om. I perioder hvor politiet lykkes i å rulle opp noen av disse, kan en merke en viss reduksjon i tilførselen, men problemet er at det hele tiden står nye klare til å overta og drive markedet videre. Hva ville ha skjedd dersom politi og tollvesen ikke hadde ført denne kampen? Da ville narkotikaomsetningen sannsynligvis vært mye større, tror Andresen.

Det ryktes at politiet har iverksatt en offensiv for å stoppe omsetning og salg av narkotika på gateplan i Oslo. Hva består denne offensiven i?

– Dette er et arbeid vi skal gjøre over tid. Det er noen innsatsområder vi skal satse mye på i årene som kommer. Det ene er vinningskriminalitet som folk flest rammes av, og det andre er de åpne brukermarkedene for narkotika. Det betyr at foreløpig ut 2010, men sannsynligvis mye lenger, vil det bli et kontinuerlig arbeid hvor politiet vil forsøke å ta byen tilbake fra narkotikamiljøet område for område til fordel for byens befolkning, både når det gjelder trygghet og at de ikke skal bli utsatt for salgssituasjoner de ikke ønsker. Det vi vil synliggjøre, er at både det å kjøpe og å selge narkotika er straffbart og vil bli reagert strengt mot. Derfor har vi også utarbeidet en egen påtalepolicy for denne satsingen, hvor vi vil synliggjøre at kjøperen er minst like viktig som selgeren. Og vi har fått med oss domstolene. I tillegg vil vi satse på å ta de unge ut, identifisere dem i enda større grad enn vi har gjort nå, for å få dem ut fra snusedelen av miljøet eller, dersom de er kommet for nær, og få dem ut av det igjen.

ÅPNE NARKOTIKASCENER

– I Oslo har vi 4-5 slike åpne narkoscener, med til dels litt forskjellige stofftyper og aktører som selger, og kjøperne er også en broket forsamling. Policyen er at alle som selger narkotika i de områdene vi har pekt ut som problematiske, både der hvor folk ferdes, for eksempel Oslo S-området, og Vaterlandområdet, der det er barn og unge, og i boligmiljøer, for eksempel Grünerløkka, så mener vi at det er straffskjerpende, og dette gjelder både selgere og kjøpere. De som selger i disse områdene blir varetektsfengslet og de som kjøper i disse områdene, har vi hevet bøtenivået for med 150-200 prosent. Med det vil vi vise at alle parter er like viktige i en kjede . Den erfaringen vi har når det gjelder Grünerløkka for eksempel, er at hovedtyngden av dem som kjøpte der, ikke hadde noen tilknytning til bydelen, men bidro til å gjøre Grünerløkka til et lite trivelig sted for dem som bor der. De kom dit for å kjøpe. De bidro til å ødelegge – ikke sitt eget – men andres nærmiljø. Vi ønsker å vise at det reagerer vi sterkt på.

NARKOKJØP, FØRERKORT OG OMSORGSANSVAR

– Narkokjøperne på disse brukerstedene tar vi også en ordentlig sjekk på, sier Andresen. – Har de for eksempel førerkort eller andre tillatelser? Hva medfører narkotikabruken for disse tillatelsene? For mange vil førerkortet være et vesentlig poeng. Vi ser også på om de har barn eller omsorgsansvar. Vi har allerede hatt en sak som er oversendt til barnevernet vedr. en ”vanlig kjøper”, men som vi fant hadde omsorgen for små barn. Og disse tingene har vi også prøvd å synliggjøre utad, slik at folk vet hva de risikerer. Men vi må ha litt tålmodighet. Vi løser ikke alle disse problemene på en gang, og vi løser dem heller ikke alene. Det vi har fokusert på i runde én, er at det i hovedsak er personer uten tilknytning til Norge som selger og norske som kjøper.

FRITT FRAM FOR ÉN BRUKERDOSE?

For noen år siden, mens Dørum var justisminister, gikk det ut en parole om at hvis man hadde en brukerdose på seg til eget bruk, så skulle ikke politiet gripe inn mot det. Hva er politikken fra politiets side på det i dag?

– Dersom vi tar folk som selger eller kjøper, så spiller det ingen rolle om de har en eller ti brukerdoser på seg. Jeg tror politiet i fortsettelsen skal konsentrere seg om sin hovedoppgaver, og stå på det, og la signaler være signaler. Vi har ulike politiske partier som sitter i forskjellige og vekslende posisjoner, i byen og i landet, og jeg tror politiet skal bruke lovverket slik det framstår for oss og ikke være særlig lydhøre for ”signaler”.

Hva da med sprøyteromsloven, hvor det er tillatt for registrerte brukere av sprøyterommet i Oslo å inneha en brukerdose heroin. Vanskeliggjør dette politiets arbeid på noen måte?

– Nei, overhodet ikke. Politiets offisielle standpunkt var at vi mente det var feil å opprette sprøyterommet. Men når Stortinget gjorde det, la vi opp til en policy som gjorde at sprøyterommet kunne fungere slik det skulle. Så det har ikke vært noen problemstilling for oss. De registrerte brukerne – man kunne jo frykte i starten at noen skulle hevde at de var på vei til sprøyterommet, dersom de kom i kontakt med politiet. Det har vist seg å være et veldig lite problem. Men nå er det slik at de som er registrert der, og som er på vei dit, de bryr ikke vi oss om.

Men nå er det registrert over 1000 sprøyteromsbrukere, kanskje opp mot en tredjedel av Oslos injiserende stoffbrukere, veldig få av disse bruker sprøyterommet til daglig. Ser du ikke en fare for at dette skal innebære et påskudd for å kunne ha narkotika på seg og omsette det?

– Nei, der er det tillatt med én dose, og vi har så mye annet å ta oss av. I den situasjonen vi er nå, i hvertfall opplever ikke vi dette som et vesentlig problem. Nå får vi se hvorledes det utvikler seg med sprøyterommet, men for oss er ikke dette det vanskeligste problemet å håndtere. Det er nokså i ytterkanten av problemene våre.

OSLO S – ET FRISTED?

Det hevdes at politiet ikke vil prioritere miljøet på plattingen på Oslo S, hvorfor det?

– Vi har fått mange reaksjoner både fra politikere og andre på dette. Men vi har som policy at vi skal ta område for område tilbake. På Oslo S er det ikke snakk om at brukerne eller selgerne der skal få være i fred. Det har aldri vært meningen. De som selger og kjøper på dette området vil også få samme behandling av politiet som på de andre satsningsområdene, uansett om de er tunge stoffbrukere eller om de er vanlige borgere. Men vi rekker ikke over alt på en gang. Det er ingen unnskyldning for en som selger på plattformen utenfor Oslo S at vedkommende er tungt stoffavhengig. Da blir de tatt og behandlet på akkurat samme måte som alle andre som selger. Vi tar selgere og kjøpere utenfor Oslo S daglig. Det som har vært forsøkt vist fra politiets side, er at alle de tunge stoffbrukerne der trenger politiet hjelp fra andre til å håndtere. De er ikke politiets primære målgruppe. Men de som driver salg av narkotika på det stedet, må regne med samme reaksjon fra politiet som alle andre, uansett hva slags situasjon de ellers er i.

OPPLØSNINGEN AV PLATA-MILJØET

For fem år siden ble Plata-miljøet i Oslo oppløst og splittet. Hvilke erfaringer har politiet gjort seg av den innsatsen?

– Det ble sagt at politiet sprengte og jagde folk fra Plata. Men sannheten er at det ikke fant sted noen aksjon i det hele tatt. I god tid før den mandagen da Plata-miljøet skulle oppløses, gikk vi rundt og snakket med alle de som var der, og varslet at fra kommende mandag var dette området et ikke-sted for stoffbrukere. Og det forholdt de seg til. Mediene hadde møtt opp og sto og ville se på at politiet jagde folk til høyre og venstre, men det var ingen å jage, for det kom ingen.

– Men man ser nå en utrolig historisk glemsomhet. Nå er det mange som framstiller Plata-perioden som en rosenrød situasjon. Men når vi så hvilke tilstander som var der, med flere hundre tilstedeværende samtidig, folk slo hverandre ned, folk ble til og med drept der, det var en enorm kriminalitet. Selve Plata var jo et sted hvor det ikke gikk an å være for andre. Det er annerledes nå, det er det liten tvil om. Det er liten tvil om at det totalt sett er færre stoffbrukere i det sentrale miljøet nå. Nedgangen bekreftes også av tellingene som SIRUS har gjort. (SIRUS – Statens Institutt for Rusmiddelforskning). Men når det er sagt, så er det alt for mange igjen.

– Det som var feilen den gangen var at de kommunale myndighetene og statlige organene ikke fulgte opp i samme grad som politiet kunne ha ønsket seg. Oslo kommune har gjort veldig mye bra, men noe av utfordringen når det gjelder selve narkotikapolitikken, er at innsatsen er så stykkevis og delt.I stedet for å samarbeide har man delt ansvaret opp. Vi har for eksempel sagt at vi nærmest over natta merket at tilbudet ble dårligere da staten overtok deler av oppfølgingsansvaret ved Rusreformen i 2004.

BEDRE Å HA MILJØET SAMLET PÅ ETT STED?

Det var noen som hadde innvendinger den gangen Platamiljøet ble oppløst om at det var bedre å ha miljøet samlet på ett sted slik at man hadde oversikten.

– Nei – i det offentlige rom er nok ikke det noen særlig god taktikk. Da vi så hvordan det utviklet seg, hvordan folk ble slått ned, stukket ned, ranet og til og med drept, så er ikke det noen løsning overhodet. Hvis vi ser litt rundt oss i Europa, så ser vi at om brukerne samles noe sted, så er det i regi av noen ansvarlige, og ikke i det offentlige rom. Det er forlatt, og det er det veldig gode grunner til.

Et annet argument som kom opp den gangen var at hvis man oppløser miljøet på Plata, så vil folk bare spre seg til mange andre steder, og starte nye små narkotikamarkeder der. Er det ikke det som har skjedd, da?

– Ja, det kan man godt si, men man kan ikke ha et slikt område, et slags Needle Park hvor det var vanskelig for alle å komme til. Jeg er ikke i tvil om at det å løse opp et slikt sted både var og er veldig viktig. Men for at det skal få det beste resultatet, må de som har ansvaret for det helsemessige og oppfølging av den enkelte, ha et langt større engasjement og ansvar. Det var det som ikke var bra nok, og vi er nødt til å jobbe oss tilbake til at ingen steder skal det kunne etablere seg slike brukerscener. Dersom man ser på de byene i Europa som har hatt de samme problemstillingene som Oslo har nå, ser vi noen store forskjeller. Politiets rolle er avklart. De tar seg av ungdommene på vei inn, og de tar seg av dem som selger og kjøper. Resten er andres oppgaver, og de tar dem. Myndighetene er veldig tydelige på at store ansamlinger av stoffbrukere vil de ikke ha. Det har de enten laget lover mot, eller policy mot, som gjør at når flere enn 3-4 samler seg, og det kan mistenkes at noe foregår, så kan politiet spre dem. Dette er samfunnets svar på at alle har krav på å bruke byrommet. I Oslo er det et paradoks at det er synd på så mange, at det å røre noen eller stille krav til noen er et problem.

KRAV TIL STOFFBRUKERNE

– Nå sitter jeg i det utvalget som ledes av Thorvald Stoltenberg, og som feilaktig har fått navnet ”Heroinutvalget”. Det vi har som hovedoppgave er å komme med forslag til konkrete tiltak for de tyngste stoffbrukerne. Jeg kan ikke si hvor vi havner hen, men når vi har vært litt rundt i utlandet og sett på forholdene foreløpig, har vi sett at det stilles krav til stoffbrukerne, og man har en enighet fra nasjonalforsamlingen og ned til yngste saksbehandler i uteseksjonen eller politiet. I Oslo er det derimot et salig virvar, et politisk virvar. Det er vel ingen som tror eller ønsker at det er politiet alene som skal løse de enorme problemene vi ser på gata i Oslo. Men det er interessant at hver gang det oppstår en situasjon hvor det ligger en narkotikabruker på graset, eller 30 narkomane på graset for den sags skyld, så er det politiet man spør. Men hvilke andre myndigheter er det som burde si: ”Nei, dette må vi da ikke bruke politiet til. Dette må vi ta oss av.”? Hvem er det som skal skaffe dem et sted å være, ta seg av dem for å avruse dem, gi dem individuelle planer? Ja men det er så vanskelig å få til, sier man. Jeg spør da: hvordan greier man det andre steder? Der har man en total enighet, og man har bestemt seg for at man ikke vil ha store ansamlinger av narkomane i bykjerner. Hvorfor greier man ikke å sette seg sammen på Stortinget og si at nei, nå skjønner alle at dette må vi gjøre noe med? Hvorfor greier man ikke det i bystyret?

NOEN MÅ TA SEG AV DE STOFFAVHENGIGE

– De som drar lasset på en ordentlig måte, er de ikke-politisk ansatte i Oslo kommune, i Rusmiddeletaten. De gjør veldig mye bra. Men nå trenger vi egentlig ikke noen flere rapporter fra Uteseksjonen om at det settes skudd på Plata. Det vi trenger er noen som tar seg av brukerne. De landene som jeg har besøkt som politi i de senere år, de har alltid et sted å kjøre folk til, de har alltid et sted hvor de aldri får nei, hvor det er plasser. Og de har egne oppsøkende enheter, som ikke er politi, som reiser rundt og leter opp folk som har problemer. Vi har jo Oppsøkende Tjeneste her i Oslo også. Jeg mener at Oslo burde ha satset mye mer på dem, og at de patruljerer, at de plukker opp folk, at de har myndighet til det. Men da må de også ha et sted å levere dem. I Stockholm for eksempel har politiet veldig klare leveringssteder, hvor personer som sliter kan avleveres.Og de vet at de ikke slipper ut igjen før de har fått den nødvendige avgiftning, samtaler, oppfølging, et system som fungerer. Hos oss ser vi hver dag slitne narkomane som enten nettopp har satt seg et skudd eller som ligger der. Dessverre er ofte en ambulanse det eneste som kan settes inn. Det er en gåte for meg at man ikke greier å bli enige om disse tingene når man ser hvordan det ser ut.

FINNE EN BALANSE

– En tilleggsbelastning, er at vi også i det samme området har prostituerte og tiggere, og alle er det veldig synd på. Pendelen i Norge har en tendens til å sitte fast i taket. Enten skal man ikke røre dem, eller så skal alle sammen i fengsel. Etter mitt syn gjelder det å finne en balanse. Jeg tror at før man på Stortinget og i bystyret, og sammen med hverandre setter seg ned og beskriver hva slags by det egentlig er vi ønsker, hva slags forhold ønsker vi å tilby både dem som har disse problemene og den øvrige delen av befolkningen, tror jeg at det blir vanskelig å komme i mål. Det er så fragmentert.

Hvordan kommenterer du at det nå faktisk er blitt en nedskjæring i de oppsøkende tjenestene i Oslo kommune?

– Jeg mener, både når det gjelder ungdomsklubber og andre forebyggende tjenester og alt som har med de tjenestene å gjøre som kan ta tak i dem som har problemer i byen, at det er fryktelig dårlig butikk å skjære ned på disse. Det betyr bare at problemene skyves forover, til det blir kriminalitet og stoffbruk og andre ting ut av det. Og da blir det plutselig politiets problem. Politiet har vært imot disse nedskjæringene helt fra Truls Fyhns dager som narkosjef. Vi mener at det å ha et sterkt apparat som kan både hanke inn og være med på å oppdage problemfylt ungdom og andre som har problemer, det betaler seg så vanvittig igjen i forhold til hva man må betale etterpå. Og når det gjelder Oppsøkende tjeneste, så tror jeg også de sliter med å finne plasser til dem vi ber dem om å hente. De har ikke noen sånne åpenbare steder å avlevere dem, dersom det da ikke er ren avrusning. Det framstår for oss som ren kapasitetsmangel.

MAN MÅ BLI ENIGE

– Noe av det som var en problemstilling på Plata, er at man ikke blir enige innenfor de forskjellige aktørene om hvordan man skal hjelpe. Noen ønsker å gjøre alt der stoffbrukerne er, for eksempel. Det er en tankegang som er totalt fremmed i andre land. Det beslaglegger jo området fullstendig, og det gir ingen impulser til dem som sliter i retning av å gjøre noe som helst for å komme seg ut av situasjonen. I andre land, rister de helt uforstående på hodet når vi nevner fenomener som sykepleiere på hjul, eller matutdeling på Plata.

– I Norge er det så mye ideologier i rustiltaksapparatet, både private, kommunale og statlige tiltak. De står mot hverandre, mens politiet prøver å oppfordre til å sette den som har problemer i fokus. Hva kan gjøres for å hjelpe vedkommende? Det betyr at det må noen kompromisser til når det gjelder holdninger hos noen og hver. Dette har også vært situasjonen i resten av Europa. Man har sagt at nå får vi sette vår prestisje og våre fasttømrede holdninger til side, og så må vi sette den vi skal hjelpe i fokus. Hva er det som er best for vedkommende. Det har gått veldig bra i andre land. Det tar litt tid, men her syns jeg det er liten vilje til kompromisser, og det går ut over én part, og det er dem som ramler om på Plata.

TO NARKOTIKAPOLITISKE RETNINGER

Men i Europa har du egentlig to narkotikapolitiske retninger. Du har jo f.eks land som Nederland og Sveits med én type politikk, og du har Sverige som har valgt en annen retning enn dem. Det er jo stor enighet om politikken begge steder, men det er forskjellig politikk.

– Men det er jo hele cluet. For i Norge er jo begge retningene representert, uten at man blir enige om politikken. Sverige kjenner jeg godt til, vi har bl.a. vært på besøk der med Stoltenbergutvalget, og kjenner også godt til policyen både i Nederland og i Sveits. Det alle tre landene har felles, er at man er blitt enige. Man har lagt opp systemet etter det. I Norge blir man ikke enige. Det blir flere systemer, flere kokker og mere søl. Egentlig kan man si at nesten uansett hvilken politikk man velger å bli enige om, så blir resultatene vesentlig bedre for dem man skal hjelpe. Hos oss blir man ikke enige. Det som slår meg er at grunnen til at det går vesentlig bedre i andre land, er at de har bestemt seg for å bli enige. Uansett om det er den ene eller den andre typen politikk, og det er et stort savn her altså.

HJELP UTEN BETINGELSER

Når du snakker om å sette brukerne i fokus, så hadde vi en ordning her i Oslo på begynnelsen av 90-tallet som het Hjelp uten betingelser – HUB, hvor folk som ble påtruffet på gata, og som ønsket en endring, ble skaffet behandlingsplass i løpet av to-tre dager.

– Mmm, nikker Andresen gjenkjennende. – Jeg var jo narkosjef den gangen. Det funket veldig bra da. Pengene til dette kom fordi man mente at det var en rekord i overdosedødsfall. Og så bestemte man seg for å få det tallet ned. Og nøkkelen til suksess der, var at de pengene fulgte brukeren. Jeg husker at det ble bygd opp et lite sekretariat som også var lite byråkratisk. De var ferdige med alle ideologier, tror jeg, og hadde bare den klienten vi kom med som utfordring og oppgave, å finne en plass til vedkommende. Vi greide jo nesten alene å fylle det programmet. Og det gikk jo fra to timer til maks to dager fra vi hadde med klienten inn og til vedkommende var inne i en behandlende institusjon. Noen vil kanskje innvende at de ble jo helt ut med badevannet etter en to-tre måneder. Det er sikkert riktig. Men da var mitt svar at da fikk de i alle fall en bra livskvalitet de to-tre månedene, fordi de fikk bygd seg opp igjen, de fikk mat og de fikk stell på sår og alle slike ting, de var faktisk bedre rustet når de kom tilbake. Det vi syns var veldig bra med HUB var at det gikk fort, det var ubyråkratisk, og de aller fleste brukerne var veldig fornøyde. Hvorvidt man skal gjøre noe tilsvarende nå, er et pengespørsmål i dag også, har jeg skjønt.

KONSENSUS FRA TOPP TIL BÅNN

– Det er mange utenfor Norge, som vet om problemene våre, og som ikke har så mye som oss, som undrer seg over at vi ikke har råd til å gjøre mer enn det vi gjør. Men det jeg sier er at grunnen til at vi ikke kommer lenger enn det vi har gjort, er at vi ikke er blitt enige om hva vi skal gjøre sammen.

Er det noe som Stoltenbergutvalget kanskje kan bidra til , at det blir en slik enighet?

– Ja, nå får vi se hvor vi havner hen. Men noe av det vi allerede har erfart i utvalget, når vi har snakket med andre, er nettopp at man få en konsensus fra topp til bånn, og det må være å håpe at man kan legge vekk politiske ideologier, behandlingsideologier. Alle skjønner at man ikke kan ha det som vi har det. Hvordan skal vi komme oss ut av det. Det er mulig det er lettere sagt enn gjort, men de har jo greid det andre steder, da.

Man sier jo litt spøkefullt at Norge er et land for spesielt interesserte. Jeg begynner snart å tro på det, jeg, altså! Vi har en egen evne til å la alt bli så forferdelig før vi kan gjøre noe med det. Politiarbeidet viser jo tydelig, at når man jobber godt med forebyggende arbeid, så gir det resultater. Oslo har nå antakelig en av verdens laveste rekrutteringsrater av kriminalitet blant ungdom. Den har gått ned over tid fordi vi sammen med Oslo kommune i det s.k. SALTO-samarbeidet har fått til lokale tiltak (Det som ellers i landet hetter SLT – Samordning av Lokale Kriminalitetsforebyggende Tiltak). Og så har vi også greid å lage individuelle oppfølgingsordninger for den enkelte i strafferettslig sammeheng, sammen med kommunen. Vi har greid det innenfor områder hvor vi kan samarbeide lokalt. Men sentralt i byen er problemene så store, og ansvaret har man delt mellom stat, kommune og private. Da blir det langt vanskeligere.

VEKTERE OG KOMMUNALT POLITI?

Burde vi ha hatt et kommunalt politi, slik som byrådsleder Lae har foreslått?

– Nei, det er en total avsporing, synes jeg. For noe av det sunne ved et statlig politi, er at man ikke er avhengig av hvem som sitter med makta til enhver tid. Hvis vi ser på hvilke prioriteringer politiet eventuelt skulle gjøre som lokalt politi med svingende byrådskonstellasjoner, blir det veldig uforutsigbart, og det er jeg ikke særlig begeistret for. Et enhetlig politi går jo flere og flere land over til. De legger ned de kommunale politiordningene. De ser at å ha en type politi som kan brukes over hele landet er et langt bedre alternativ, og at det er statsfinansiert i all hovedsak. Men i mangel av et kommunalt politi har jo kommunen nå engasjert vektere til å holde kontroll med narkomiljøene langs Akerselva og på Grünerløkkaområdet. – Ja, det er jo et interessant eksperiment. Vi samarbeider godt med vekterne. Problemet med vekterne er at de ikke kan gjøre så mye. Men de er øyne og ører som ser.

– Vi har jo også undret oss over at kommunen bruker millioner av kroner på slike ting, mens man ikke er innstilt på å kaste ett blikk på alkoholpolitikken, som gjør at politiet ressurser bindes opp mye for eksempel i helgene. Det er et lite paradoks at man er villig til å bruke millioner av kroner på å bøte på manglende politiinnsats ett sted, mens man ikke er villig til å gjøre noe med skjenkepolitikken som legger beslag på langt større politiressurser. Men her er det politisk ideologi. Man satser næring framfor helse, og det må vi leve med. Oslomyndighetene har sagt at de ikke er interessert i å se på alkoholpolitikken, men de er veldig bekymret for narkotikaen. Men dette har vi påpekt så mange ganger, at dette er byrådslederen og byrådet meget godt kjent med.

SKJENKENÆRING OG NARKOTIKA

Vi har jo en veldig stor skjenkenæring i Oslo. Dersom vi ser det i en narkotikapolitisk sammenheng, har skjenkenæringen noen betydning der, når det for eksempel gjelder omsetning og bruk på utesteder?

– Nei, jeg vil ikke trekke noen raske slutninger på det. Vi ser at vi har utesteder hvor det også omsettes narkotika. Men i hvilken grad det eventuelt har sammenheng med den åpenbare overetableringen av skjenkesteder, det er vanskelig å si noe om. Det som er en større bekymring er at når det er en overetablering, så er jeg mer bekymret over den kriminaliteten som både gjester og utestedene står for med svart arbeid, med underslag av moms osv. Restaurantbransjen er ikke en mønsterbransje, for å si det litt forsiktig. Det er gang på gang avdekket hva bransjen består av. Det har alltid vært en gåte for meg at man er så opptatt av å beskytte og gi enda større vekstmuligheter til en bransje som har vist seg tilliten så lite verdig, når det gjelder å følge lover og regler, og å gi samfunnet tilbake det som samfunnet har krav på. Dette er politikk, har jeg skjønt, og det forholder vi oss til. Men jeg kan i alle fall si at jeg har aldri skjønt logikken.

SAMHANDLINGSREFORM

Det er nå kommet et forslag til en ny Samhandlingsreform fra Bjarne Håkon Hanssen. Er han inne på noe der?

– Alt som har begrepet samhandling i seg er positivt. Uten samhandling, gjensidig respekt og klart avgrensede ansvarsområder blir vi stående der vi står, og det er ikke noe godt sted å stå. ’Vi merker kanskje presset mest. For paradokset er at selv om de aller fleste skjønner at narkotikaproblemet er et helse- og sosialproblem, så er det politiet som må rydde opp i det. De som helt klart har et helse- sosial- og psykiatrisk ansvar, de står i skyggen, og lar andre ta lyset. Hvorfor det? Vi skal gjøre vår del av jobben og stoppe dem som gjør ulovligheter, men skal vi få bukt med det som folk flest ser, da trenger vi atskillig mer hjelp fra Stat og kommune enn det vi får i dag.

HELSE- ELLER KRIMINALPOLITISK PROBLEM?

Men hvis det er slik som du sier, at narkotikapolitikken først og fremst er et helse og sosialpolitisk problem, burde man da ta legaliseringstilhengerne på større alvor?

– Nei, jeg sier ikke at narkotikaproblemet først og fremst er et helse- og sosialproblem. Men det er først og fremst et helse- og sosialproblem for de tyngste stoffbrukerne, de vi ser på Plata. Når det gjelder resten, er det ikke så tydelig. Da må vi sammen med kommunen og andre forebygge at folk begynner med det. Å legalisere dette mener jeg ville være helt meningsløst. Derimot kan det tenkes at vi, som andre land, må se mellom fingrene på ett eller annet tidspunkt og på noen områder. Det er noe helt annet. Man skal ikke være redd for å prøve ut ting heller, tror jeg. Man må samle erfaringer nå, og mange land har hatt det enda verre enn oss, og kommet til gode løsninger. Det er erfaringer å hente. Men ideologisk sett må man innenfor feltet gi slipp på kjepphestene sine. Og det syns jeg at politiet har greid ganske godt. Vi er ikke så påståelige og bastante som vi kanskje har vært tidligere. Vi har fått større og større forståelse for at dette er et veldig sammensatt problem, som flere må samarbeide om å forebygge og løse.

SVENSK NARKOTIKAPOLITIKK?

Sverige er et interessant tilfelle, fordi de hadde jo en veldig liberal narkotikapolitikk på 60-tallet. Så har de gått over til en politikk som er vesentlig mer restriktiv enn hos oss, og har langt bedre resultater. Er det den veien vi skal gå?

– Nå sitter jeg som sagt i dette utvalget, og vil ikke forskuttere noen konklusjoner. Men Sverige er et sted hvor vi har vært på besøk. Vi skal også andre steder. Men jeg kan i alle fall si, at den største forskjellen mellom Sverige og Norge er nok synligheten, de store ansamlingene. Man skal ikke grave veldig dypt før man ser at de har et stort narkotikaproblem der også. Det har også andre land som vi sammenligner oss med. Synligheten er ofte den store forskjellen. Siden nesten alle andre land har greid å gjøre noe med det, så er det jo det som må stå i fokus nå. Jeg vil ikke si om vi skal gå for en svensk modell, en sveitsisk modell, eller en helt ny norsk modell, her ønsker jeg å være litt uklar inntil vi er ferdige med utvalget. Men foreløpig diskuterer vi dette internt i utvalget.

NARKOTIKAPOLITIKK INN I VALGKAMPEN?

Burde narkotikapolitikken bli en viktig del av valgkampen nå foran Stortingsvalget?

– Jeg hadde gjerne sett det. Et fokus på hele bysamfunnet hadde vært ålreit. Rus er noe rart i Norge. Alle fordømmer narkotikaen, men dersom vi skal diskutere alkohol og sex, da fyker diskusjonsnivået fort i taket. Mens andre land kan sette seg ned og diskutere i noe roligere former, skal det hos oss enten ikke serveres alkohol i det hele tatt, eller så skal det flyte fritt. Andre land har funnet gyldne middelveier. Rusgifter er et kjempeproblem for hele samfunnet. Narkotikarusen og blandingsrusen i Oslo er et megaproblem for byen og for de personene som direkte og indirekte er påvirket av det. De får store samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser.

SAMMENHENG NARKOTIKA, PROSTITUSJON OG TIGGING

– Det er en sammenheng mellom narkotikaproblematikken og de andre problemstillingene jeg nevnte. Før loven om forbud mot kjøp av sex kom, hadde du de tunge narkomane i nedre del av Karl Johan, du hadde de nigerianske prostituerte, og du hadde de rumenske tiggerne. Du fikk altså tre på hver sin måte sosialt utslåtte grupper på et lite område. Og da ble det litt fart i debatten, og plutselig ble alt definert som et ordensproblem. Det viktigste var tydeligvis å få ryddet opp. Vi sa at tja, det var kanskje ikke det som var løsningen. Men i England har de noe som heter Kerb Laws, det betyr vel på norsk noe slikt som ”gatelover”, og det er lovgivning som går ut fra en situasjon, hvor bysamfunnet må forsvare seg. Er det gitt at fordi du er utslått kan du gjøre ting som det ikke tolereres at andre borgere gjør? Og der er svaret nei. Alle må bidra til at alle kan oppholde seg i et område uten å plage eller skremme hverandre. Noen land har for eksempel gjort det straffbart å tigge i deler av byen. Noen byer bruker også utlendingslovgivningen for å begrense eller hindre prostitusjon fra personer som ikke er landets egne borgere eller EU-borgere. Man prøver enten ved Utlendingsloven eller ved nasjonale lover som skal gjelde alle å legge forholdene til rette for at alle skal kunne være der.

HVOR SKAL PROBLEMENE LØSES?

– Vi hadde tidligere brukt betleriparagrafen i Løsgjengerloven til å si at tigging er forbudt, så her må du slutte å tigge. Vi ønsket oss en moderne utgave av det, men det fikk vi ikke. Paragrafen ble opphevet, uten at vi fikk en ny. Så vi kan vel si at sitasjonen med tiggerne var nokså forutsigbar. Kanskje er det den norske, kollektive skyldfølelsen som slår ut. Norge er så rikt at vi skal være med på å løse veldig manges problemer her. Dette begynner å bli ganske plagsomt. Som politi har vi et lovverk å forholde oss til, som publikum mener må være alt for dårlig. De mener at politiet skal rydde opp, slik at de kan gå i fred. Men vi må si, sorry, den muligheten er fjernet, dersom da ikke tiggere eller prostituerte eller stoffbrukere blir veldig aggressive. Vi må dessverre tøye og se på hva vi kan få til, istedenfor at det er klare regler for hvordan det skal være. Det kvier politikerne seg så for. Det er politisk ukorrekt, for da er det veldig ”synd på” alle. For politiet er det en balansegang. Istedenfor å få de klare lovreglene vi har bedt om, får vi diffuse ordensregler som kan brukes i alle retninger. Hvis man virkelig ville, kunne man raskt redusere flere av disse problemene, ved å si at det er forbudt for borgere som ikke har oppholdstillatelse i Norge eller er norske statsborgere å tigge eller å prostituere seg, eller hvilke tilstander det enn er man ønsker å redusere virkningen av eller bli kvitt om du vil. Men dette krever politisk mot, og man må spørre om alle ønsker det. Men man bør ta en politisk diskusjon, og gjerne med innbyggerne sine, hva slags by er det egentlig man ønsker å ha, sier Andresen engasjert.

HVA MED NARKOTIKA I KRIMINALOMSORGEN?

Det kunne kanskje vært interessant å snakke litt om kriminalomsorgen også i denne sammehengen. Nå har det vært satset mye på å avvikle soningskøene. Og i den forbindelse har det tydeligvis også blitt lettere å bruke narkotika innenfor kriminalomsorgen. Kan dette være med på å opprettholde en narkotikakultur i fengslene?

– Jeg vil ikke si mye om det. Men vi har sett at dette har endret seg de siste årene. I Sverige har derimot stoffbruken i anstaltene gått ganske kraftig ned. Og det har helt åpenbart sammenheng med veldig strikt kontroll med hvem de gir permisjon og når. Permisjonsproblematikken har de sett veldig nøye på i Sverige. Og det henger sammen med at de har hatt en del nokså uheldige hendelser med folk som har vært på permisjon eller som har stukket av. Man har satset mer på kontroll av problematikken rundt permisjoner og inn og ut av fengslene. Til sammen har dette ført til at det er mye vanskeligere å få med seg narkotika inn i fengslene, for det er stort sett etter permisjon og besøk at narkotikaen kommer inn. Så det er mulig å gjøre noe. Men igjen, Norge er kanskje et snillistisk land. Jeg tror man bør tenke igjennom en gang til om man i enkelte sammenhenger er litt for snill. Det blir utnyttet av andre.