Forbundet Mot Rusgift (FMR) og Landsforbundet Mot Stoffmisbruk (LMS) har sett med bekymring på den narkotikapolitiske utviklingen de siste årene, og ser derfor fram til regjeringens bebudede narkotikapolitiske handlingsplan, hvor det forventes utspill for en fornyet og høyere prioritering av narkotikafeltet, en effektivisering av behandlings- og omsorgsapparatet for stoffavhengige, og en sterkere vektlegging av primær- og sekundærforebyggende innsats.

De frivillige organisasjonene forventer å bli tatt med på høring, og å få anledning til å komme med innspill og synspunkter før planen oversendes Stortinget/vedtas.

I denne omgangen vil vi konsentrere oss om 5 punkter som har vært oppe til debatt, hvor fornyet eller endret innsats er nødvendig:

Sprøyterom

Vi har registrert at Regjeringen er i ferd med å vurdere lovligheten og hensiktsmessigheten av sprøyterom, aktualisert først og fremst gjennom debatten i Oslo, men med klare føringer for situasjonen også i Bergen, Haugesund, Trondheim og Drammen.

Argumentene mot sprøyterom er velkjente:

  1. Sprøyterom kan forsterke injeksjonskulturen, den farligste formen for heroinbruk.
  2. Ingen forskning har påvist at sprøyterom forebygger overdosedødsfall.
  3. Sprøyterom innebærer en formell legalisering av bruk av narkotiske stoffer på områder hvor politiet blir forpliktet til ikke å gripe inn.
  4. Sprøyterom er i strid med de FN-konvensjoner Norge har sluttet seg til.

I debatten har det vært hevdet at sprøyterom kan virke forebyggende mot overdoser. Dette stemmer ikke. Årlig oppstår ca. 650 overdoser i sprøyterommene i Frankfurt. Det er riktig at det i utlandet svært sjelden forekommer overdosedødsfall i sprøyterom, fordi helsepersonell står klare til å gripe inn. Men flertallet av overdosedødsfall skjer 1-3 timer etter injeksjon, mens for eksempel oppholdstid i sprøyterommet på PRO-senteret vanligvis varte ca. 30 minutter. Det er altså fullt mulig å dø av en injeksjon, satt i et sprøyterom, selv om man ikke dør mens man oppholder seg i sprøyterommet. Det hevdes også at sprøyterom kan være et bidrag til å gi stoffavhengige noe av verdigheten tilbake. Det er vanskelig å se verdigheten i at en sprøyteromsmedarbeider sitter og betrakter at en injeksjonsbruker med ødelagt årenett stikker seg i halsen eller lysken, med eller uten hjelp av en annen stoffbruker, hvor hele resten av tilværelsen går med til å nedverdige seg selv gjennom prostitusjon, vold, tyveri, tigging og narkotikasalg, for å skaffe stoff og penger, gjøre opp for narkotikagjeld og leve i redsel for folk man skylder penger. At politiet blir pålagt å holde seg borte, kan paradoksalt nok skape enda friere spillerom for stoffmiljøets egen selvjustis. I en slik sammenheng fungerer sprøyterom som et signal om oppgivelse, håpløshet og resignasjon. Et positivt menneskesyn tilsier at stoffavhengige kan rehabiliteres til et langt bedre liv, dersom de får hjelp til å komme seg ut av stoffbrukertilværelsen. Sprøyterom kan i denne sammenhengen virke helt motsatt, ved at det holder stoffbrukere fast i en umulig og uverdig tilværelse.

Åpne rusmiljøer

FMR og LMS vil påpeke at dannelsen av åpne narkotikascener, som for eksempel "Plata" ved Oslo S og Nygårdsparken i Bergen, fungerer som kjent markeder for stoffomsetning. I en periode hvor antallet injiserende stoffbrukere øker, må det være uforsvarlig å akseptere denne ansamlingen av stoffbrukere, hvor illegal omsetning og bruk foregår i stort omfang, og hvor uerfarne som har lyst til å prøve, vet hvor de kan få kjøpt stoffer. Mens arresterte storlangere av stoff lett blir erstattet av nye, på grunn av den store fortjenestemuligheten, vil en gatebruker som gjennom behandling, politiaksjon, tvangsbehandling, eller på annen måte forsvinner fra gata, være en pusher mindre. I den forbindelse legger vi stor vekt på at forbudet mot omsetning og bruk av narkotika, også i små kvanta , må håndheves. Det må understrekes at i den grad lavterskel tiltak blir etablert for å komme gatestoffbrukere i møte, må disse ikke etableres i nærheten av de stedene hvor de lokale stoffmarkedene er etablert. Det henvises her til stengningen av narkotikascenen i Frankfurt, hvor nettopp dette var et viktig poeng. "Plata" og lignende steder kan tømmes ved en kombinasjon av politiaksjoner og tilbud om omsorg og/eller behandling.

Lavterskel helse

Mens det har vært hevdet at stoffavhengighet først og fremst er et medisinsk problem, viser all erfaring at stoffbrukere blir svært stemoderlig behandlet i det ordinære helseapparatet. Det har derfor vist seg at egne helsetilbud, med medisinsk personale knyttet til noen av de lavterskel kontaktsenter- og overnattingstjenestene som er utviklet i Oslo, kan fylle et behov for helsepleie, som det ordinære helseapparatet ikke kan gi. FMR og LMS går derfor inn for en bredere etablering av slike tilbud, innenfor rusgiftsektorens omsorgsapparat, som kan gi omsorg og pleie i forhold til noen av de verste følgeskadene av sprøytebruk og stoffbrukertilværelse, og også kan fungere som den hjelpetrengendes "advokat" overfor det ordinære helseapparatet.

Medikamentassistert rehabilitering

FMR og LMS er bekymret over den utvikling man kan se innenfor de medikamentassisterte rehabiliteringsprogrammene nå. For det første synes kapasiteten innenfor sosialtjenesten i mange tilfeller å være for liten til å dekke oppfølgingsbehovet. For det andre foreligger det nå i enkelte kommuner og bydeler klare føringer på å foretrekke medikamentassistert framfor medikamentfri behandling. Vi mener likevel det er viktig å holde fast på sosialtjenestens hovedansvar for rusklienter, uavhengig om rehabiliteringen foregår ved hjelp av medikamenter eller ikke, og vil advare mot å gjøre dette til et hovedansvar for leger. Budsjettene til oppfølging innenfor sosialtjenesten har ikke fulgt med den sterke økningen i antallet klienter i medikamentassistert behandling, og vi kan tenke oss sterkere føringer fra regjeringens side når det gjelder å sikre rusklientenes rett til sosialfaglig oppfølging. Vi vil understreke at et kontrollregime er svært viktig for at medikamentassistert rehabilitering skal kunne ha en rehabiliterende effekt, og ber regjeringen vurdere andre muligheter for klienter som ikke kan tilpasse seg disse regimene. Vi vil advare mot etablering av s.k. lavterskel metadontiltak.

Ettervern

De fleste klienter som går inn i et behandlingsopplegg ønsker seg en rusgiftfri tilværelse og å kunne gå inn i et normalt dagligliv. Så lenge klientene er i institusjon, oppfyller de målsettingene greitt. Men det blir vanskelig å greie seg etter utskrivning, fordi oppfølgingsapparatet ikke kommer tidlig nok inn i bildet. Mens relasjonene er bygd opp i forhold til det enkelte institusjonstiltak, er det sosialtjenesten som har det formelle oppfølgingsansvaret. Vi mener ansvarsgrupper rundt hver enkelt klient må være obligatorisk, og at case management-prinsippet må gjelde, dvs. at en avtalt instans innenfor ansvarsgruppen får et dokumentert hovedoppfølgingsansvar i forhold til hver enkelt klient etter utskrivning. Dette prinsippet må også gjelde ved drop-out fra institusjon. I denne sammenhengen må vi peke på behovet for at informasjon om hver enkelt klient kan gå uhindret mellom instansene i ansvarsgruppen. Vi etterlyser i denne sammenhengen en klarere presisering av at taushetspliktsbestemmelsene er ment å være til klientens beste, og ikke til hinder for at ulike instanser kan samarbeide om å hjelpe en enkelt klient. Uavhengig av dette, bør det defineres minimumskrav for hvilken innsats sosialtjentesten og de øvrige hjelpeinstansene skal stille opp med i etterkant av en utskrivning, når det gjelder bolig med oppfølging, jobb/utdanning, helsepleie, og introduksjon i selvhjelpsgruppe eller annet sosialt nettverk.

Forbundet Mot Rusgift Landsforbundet Mot Stoffmisbruk
Knut T. Reinås Jan Erik Thoresen

Kontaktpersoner:

Forbundet Mot Rusgift: Knut T. Reinås
Landsforbundet Mot Stoffmisbruk: Jan Erik Thoresen, tlf. 23 08 05 55