Hvor var vi? – Historisk kan vi si at vi har beveget oss fra å oppfatte narkotikaproblemet
som et moralsk spørsmål til å oppfatte det som en sykdom. Karl Evang, som mange husker, oppfattet dette som en sykdom, hvor den egentlige årsaken var at folk hadde ulike vanskeligheter, og at narkotikaproblemet framsto som symptom på dette.
Årsaken til at den økte bruken av rusmidler, slik han så det, var tilbudet om “nye rusmidler” som ble tilgjengelige utover 60-tallet. Dette var å sammenligne med en smittsom sykdom.
Utviklingen snudde. Strenge straffer mistet tilslutning og straffeutmålingen ved narkotikalovbrudd gikk ned. Vi fikk styrking av politi og tollvesen, men også en styrking av opp søkende tiltak.
Men så kom det fra USA en dreining i narkotikapolitikken med «The war on drugs». Med krigen mot narkotika ble narkotikaspørsmålet gjort om til et kriminalitetsspørsmål. Dette har imidlertid aldri vært norsk politikk. Men alt som kommer fra USA, det kommer jo også til Norge. «Krigen mot narkotika» er først og fremst en amerikansk oppfinnelse, ikke en norsk.
Fra Sverige fikk vi på den andre siden ideen om «Det narkotikafria samhället», hvor rusbrukeren og rusavhengige ble sett på som et offer for klassesamfunnet. Dette var egentlig en beskrivelse der narkotikaproblemet ble oppfattet som en konsekvens av et urettferdig klassesamfunn.
I Norge medførte «det nye narkotikaproblemet» en rekke nye lover og bestemmelser med noe i legemiddelloven, noe i straffeloven og dessuten noen straffeskjerpelser. Utover på 80-tallet kom det så mer drakoniske straffer. Strafferammene for gro ve narkotikaforbrytelser ble i flere omganger øket, og de politiske partiene konkurrerte om å gå inn for de strengeste straffene. Det kom også et misjonsorientert narkotikapoliti som la seg til ganske harde etterforskningsmetoder.
UTVIKLINGEN MOT ÅRTUSENSKIFTET
Utviklingen snudde. Strenge straffer mistet tilslutning og straffeutmålingen ved narkotikalovbrudd gikk ned. Vi fikk styrking av politi og tollvesen, men også en styrking av oppsøkende tiltak. Det ble opprettet ulike behandlingstiltak, akutt og kriseavdelinger, ungdomsteam og behandlings avdelinger. Samlet ble det etter hvert en redusert satsing på strafferettsapparatet.
Det var ikke slik at Norge var i krig mot narkotika og at alle som hadde brukt rusmidler ble tatt og ble fengslet og straffet.
Blant årsakene var en økende overdosedødelighet. Vi fikk også HIV og HCV (Hepatitt C-epidemien). Et annet perspektiv ble viktigere. Det var ikke bare viktig å unngå å ta rusmidler. Det var like viktig å holde seg frisk, ikke bli syk og ikke dø, m.a.o. skadereduksjonsperspektivet. Forebygging, det å bekjempe selve rusmiddelbruken, og skadereduksjon ble likeverdige perspektiver.
Den siste stortingsmeldingen på 90-tallet, St. meld.nr. nr. 16 (1996–97) «Narkotikapolitikken», sa at vi ønsker å holde Norge mest mulig rusfritt, men vi skal også begrense skadevirkningene av den pågående narkotikabruken.
NORGE FØR RUSREFORMEN
Før den store diskusjonen om rusreformen oppsto hadde vi i virkeligheten allerede på forhånd fått en klart minskende bruk av strafferettsapparatet når det gjaldt narkotika. Det var ikke slik at Norge var i krig mot narkotika og at alle som hadde brukt rusmidler ble tatt og ble fengslet og straffet. Det er en veldig overdrivelse, men en del av etterforskningsmetodene fra politiets side, hvor man kunne bli stoppet på gaten, og dels også ransaket på gaten, var uheldig og kanskje helt unødvendig.
Poenget er at vi fikk klart minskende bruk av strafferettsapparatet før rusreformdiskusjonen i det hele tatt oppsto. Skadereduksjon og forebygging var blitt likeverdige målsettinger. Eksempler på dette er at mange av de tiltakene som vi har i dag, ble opprettet og ble utviklet i løpet av siste halvdel av 90tallet og utover på 2000tallet f.eks. Legemiddelassistert behandling. LAR sikter ikke mot rusfri het i den forstand at den ikke sikter mot å avslutte
alle bruk av rusmidler, men sikter mot å begrense bruken, få kontroll over den og sikre at man kan leve med et problem, med en sykdom på en kontrollert og ordnet måte.
Politiets rolle ble dessuten i økende grad sam arbeidsfokusert. Politiet skulle samarbeide med sosialetaten og med helsevesenet. Dette var egentlig utviklingen lenge før den siste diskusjonen om rusreform oppstod, selv om en del av etterforskningsmetodene hos politiet fortsatt kunne oppleves som nokså vanskelige og belastende.
HVA SA RUSREFORMUTVALGET?
Så kom da Rusreformutvalget med en utredning som heter «NOU 2019:26. – Fra straff til hjelp». Det er grunn til å reagere på navnet, fordi man al lerede hadde bygget opp hjelpeapparatet gjennom flere tiår, og hele rusavhengighetsproblemet ble oppfattet som et helseproblem og som en sykdom lenge før Rusreformutvalget kom på banen.
Tittelen på utredningen er derfor misvisende. Det utvalget foreslo var dessuten at bruk og opp bevaring av narkotika fortsatt skulle være forbudt. Politiet skulle først avdekke, og deretter reagere ved salg og omsetning, men reaksjonene på bruk ble foreslått endret. Den rusavhengige skulle kunne ha med seg illegale rusmidler til eget bruk innenfor foreslåtte grenser. Politirollen ble foreslått endret.
I stedet for påtale etter straffeloven skulle man få kommunale rådgivningsenheter, som politiet kunne henvise brukerne til. En konsekvens av dette er økt brukermakt og en brukerinnflytelse. Det var et tilsiktet ønske at rusmiddelavhengige skulle ha en langt større innflytelse på hva som skulle skje både med dem selv og med tiltaksapparatet.
HVA SKJEDDE ETTER RUSREFORMUTVALGET?
Selv om rusreformutvalgets forslag og den daværende regjerings innstilling ikke ble vedtatt, så er det likevel skjedd en sterk liberalisering i det politiske miljø. Dette fremkommer tydelig når vi hører hvordan politikerne omtaler dette. Vurderingen går i retning av en holdning hvor det dominerende er at man må huske på at brukerne har hjelpebehov og at man ikke må være for streng i møte med dem.
Noe annet som er kommet i fokus er stigmatisering. Politikerne er opptatt av at det å bli tiltalt, det å bli arrestert, det å bli grepet med rusmidler, at noen i det hele tatt oppfatter at du har et rusmiddelbruk, det er et stigma som på en måte er en sterk negativ ting.
Man bør selvfølgelig spørre seg: Hvor mye av stigmatiseringen kommer fra pågripelsen, og hvor mye kommer av at rusmiddelbruken har sine egne følger. Rusmiddelbruken har også konsekvenser for atferd som ikke alltid er like behagelig, hverken for dem selv eller andre. Men det er selvsagt riktig og viktig å påpeke at arrestasjon og fengsling er stigmatiserende i seg selv.
Er så krigen mot narkotika årsak til alt? Dette er urimelig. Krigen mot narkotika var for norske formål avsluttet ved årtusenskiftet. Krigen mot narkotika er ikke årsak til at vi har det vanskelig med narkotika i Norge, eller at rusbehandlingsapparatet eller kommunenes rustiltaksapparat ikke strekker til. Det ble gitt verbal politisk støtte til å behandle, men man har egentlig ikke fått noe mer ressurser. Det er et krav om at behandlerne, helsevesenet skal løse problemer det ikke har fått ressurser eller muligheter til å løse.
Noen konsekvenser etter rusreformdiskusjonen er uheldige, f.eks. at det er blitt et svekket samarbeid mellom politi og helsetiltak, og spesielt mellom politiet og kommunene. Dette samarbeidet var mange steder relativt godt før rusreformdiskusjonen. Man hadde etablert en rutine, en samarbeidsflate hvor politiet, sosialetat og helsevesenet samarbeidet gan ske godt. Dette ble svekket på grunn av den sterke kritikken av alt det politiet gjorde.
Nær alt det som hadde med politiet å gjøre ble negativt. Dette har selvfølgelig medført at politirol en er blitt utrygg. Mange er blitt usikre på hvor dan de skal håndtere de forskjellige oppgavene som har med stoffbrukere å gjøre. De kommunale rådgivningsenhetene som er blitt opprettet, har i liten grad fått noen søkning.
Tanken om at folk ville strømme til så fort disse enhetene var opprettet, den var i beste fall litt naiv. For politiet er etterforskningen blitt vanskeligere enn den var tidligere, og politiet har fått mindre respekt, både i brukermiljøene og blant deler av publikum, både for politi, helsevesen og for det of fentlige. Å være kritisk til rusmiddelbruk framstår som vanskeligere enn tidligere.
HVA SKJER NÅ I NORGE?
Heroinbruken er blitt mindre sentral helt uavhengig av liberaliseringen. Man merker det godt i LAR. Der er det blitt en aldrende populasjon, og det er blitt økt sykelighet blant mange av de opioidavhengige. Reseptopioider tar en større plass, det er ikke så mye heroin lenger, men vel så mye legemidler, forskrevet av leger, og som folk dør av.
Krigen mot narkotika var for norske formål avsluttet ved årtusenskiftet.
Bruken av alkohol og amfetamin og andre stimulerende midler har økt en del, ikke voldsomt, men noe, særlig sentralstimulantia. Liberaliseringen har nok medført at cannabis er blitt vesentlig mer akseptert. Dersom man ser på akseptmålingene f.eks. fra Folkehelseinstituttet, så blir cannabis sett på som langt mer uskyldig enn før.
Vi ser også at særlig kokain er kommet mer opp som et fenomen man snakker om, og som går inn i en god del festpregede sammenhenger. Det er blitt en noe mer samlet rusmiddelbelastning, ikke vold somt mer, og det er blitt noe vanskeligere å nå fram med grensesetting.
Liberaliseringen har nok medført at cannabis er blitt vesentlig mer akseptert. Dersom man ser på akseptmålingene f.eks. fra Folkehelseinstituttet, så blir cannabis sett på som langt mer uskyldig enn før.
TILTAKSAPPARATET – EN STATUS
Spesialisthelsetjenesten er bygget opp, også innen rusbehandling, men den er ganske diagnose og korttidsorientert. Det er ikke alltid det er så mye hjelp å få, selv om man får en diagnose. Dette er noe med oppbygging av helsevesenet, som sier at man skal ha en rammestyring, hvor alt skal gå etter diagnoser og alt man gjør skal måles og veies.
Langtidsoppfølging skal de sammensatte sosiale tjenester skal gjøre. Men uten gode nok kommunale tjenester blir det vanskelig. Det vi merker veldig godt i LAR, er at der hvor kommunene er gode, og de sosiale tjenestene jobber godt, så funker det ganske bra, men der hvor kommunene ikke er så gode, der funker det ikke så bra. Dette har noe med hele profileringen av kommunale tjenester og ressursene der å gjøre. Det er ganske mange strukturelle svak heter. Det kan også være en bekymring for fram tiden til ideelle tiltak. Med helseforetaksstyring trues mange av disse.
I diskusjonen om veien videre kan vi sette opp fire perspektiver.
Perspektiv 1: Nedkriminalisering
Det som er skjedd til nå kan betegnes som en ned kriminalisering. Fortsatt er bruk og omsetning for budt. Holdningen både fra rusreformutvalget, fra forrige regjering og også Arbeiderpartiets utgangs punkt, er at det skal være en kriminalisering av bruk. Konsekvensen av rusmiddelreformforslaget og av debatten rundt dette er egentlig nokså mye status quo. Det er i samsvar med dette liten endring av bruken.
Politiet har fortsatt en sentral rolle. Det er en styrket rolle for sosiale etater. Det er fortsatt krimi nalisering av bruk og brukere. Det er en mulighet for lovhjemlet samarbeid, men det er ikke alltid det skjer. Det er vel riktig å si at det fortsatt hersker en negativ holdning til rusbruk og til brukere til en viss grad, men det er ikke så voldsomt store endringer.
Og hvis brukerne fortsatt selger og smugler, så kan de fortsatt bli satt i fengsel som ved alvorlige lov brudd. Konsekvensen av rusreformutvalgets utred ning og av debatten rundt denne er foreløpig ikke så store. Forskjellen er at politiet er blitt litt mer maktesløst, litt mer usikker på sin rolle, og at sam arbeidet mellom politiet og sosialetatene og helse vesenet er blitt litt svakere.
Perspektiv 2: Avkriminalisering
Det andre perspektivet er avkriminalisering. Bruk og omsetning skal fortsatt være forbudt, men tilta kene skal ikke lenger hjemles i Straffeloven, men i sosial lovgivning. Dette svarer litt til tiltakene etter alkohollovgivningen.
Det er forbudt å drikke i parken, bruk av alkohol i det offentlige rom er ikke tillatt. Gjør man det, så kan man i det verste fall få en bot. Det er offentlig orden det dreier seg om.
Politiets rolle blir sterkt begrenset, men det skal fortsatt forhindre sjenanse og uorden i det offentlige rom. Det er mer denne typen utvikling som ligger i en avkriminalisering. Etterforskningsmetodene må tilpasses. Det vil ikke være hjemmel for ransaking, mobilgjennomgang og kroppsundersøkelser.
Det vil altså komme en ganske stor endring i politiets rolle ved en reell avkriminalisering, og politiet får en del problemer knyttet til sin nye rolle. På den ene siden har de oppgaven å påvise bruk, og stoppe bruk, samtidig som de fleste etterforskningsmetoder blir begrenset.
Dersom man skal gjøre restriktive endringer, er grunnlaget sosiallovgivningen om alle tiltak skal være i sosial eller helsevesenet. Samfunnet skal gi hjelp – ikke straff. Det man kan spørre seg om er på hvilken måte det er rimelig å tenke seg at helsevesenet eller leger skal ha ansvaret for å grensesette at ferd. Det er ikke logisk. Vi må dessuten regne med en forutsetning om økt frivillighet fra brukernes side, med økt ansvar, og at brukerrollene i helseve senet blir vesentlig styrket.
Det skal ikke være noen legal tilgang til rusmid ler utenfor helsevesenet. Det vil ikke være slik at man skal kunne kjøpe illegale rusmidler som man kjøper alkohol. Det legale skal være alkohol, det illegale er alt det som det ikke er tilgang til utenom helsevesenet. Og hvis man skal inn i behandlings apparatet, hva betyr det? Er det legemiddelassis tert behandling for cannabisbrukere, for brukere av sentralstimulerende midler, for kokainbrukere? Skal helsevesenets rolle være en styrt, ordnet til gang på legemidler?
NOEN KONSEKVENSER – ERFARINGSGRUNNLAG PORTUGAL
Erfaringsgrunnlaget her er Portugal – Portugal har avkriminalisert. Det er ikke slik at narkotikabruk er tillatt, det er ingen legalisering.
Et vurderingsproblem her er at Portugal gikk rett over fra en streng, autokratisk samfunnsordning hvor det var politiet og et ganske drastisk fengselsvesen som var styrende, og det var ikke noen andre reaksjoner eller tiltak å få enn en eller annen form for fengsling.
Det legale skal være alkohol, det illegale er alt det som det ikke er tilgang til utenom helsevesenet. Og hvis man skal inn i behandlingsapparatet, hva betyr det? Er det legemiddelassistert behandling for cannabisbrukere, for brukere av sentralstimulerende midler, for kokainbrukere? Skal helse vesenets rolle være en styrt, ordnet tilgang på legemidler?
Det var fra en slik undertrykkende, utstøtende situasjon at man plutselig innførte ulike former for helsevesen som ansvarlig for tiltak. Legemiddelassistert rehabilitering, dvs. metadontilgang ble opp rettet over hele landet, mer som en rettighet.
Samtidig etablerte man også et rusbehandlings apparat med rusbehandlingstiltak i alle områdene av landet, og dessuten en god del sosiale hjelpetiltak. Men forutsetningen i Portugal var mer eller mindre frivillighet. Man ble altså henvist til disse rådgivningsenhetene, særlig fra politiet.
Så hva er konsekvensene i Portugal? Noen mente at det ville bli en dramatisk forverring. Når det ikke lenger er forbudt etter straffeloven, da vil folk løpe av gårde og kjøpe og bruke, men det er ikke det som har skjedd, i alle fall ikke i første omgang.
Det ble en relativt liten endring i bruk, en viss økning særlig i cannabisbruk, og en noe mindre økning av andre rusmiddelproblemer, men ikke veldig store. Derimot var det en ganske stor reduksjon i straffesituasjonen, og i ganske mange av de negative konsekvensene av samfunnets tidligere straffe tiltak. Mange tenkte seg derfor at Portugal har løst problemet. Landet er derfor blitt en slags modell for ganske mange andre lands rusmiddelpolitikk.
Det er to ting man kan si om det. Det ene er at det ikke er så lett å sammenligne overgangen fra et diktatorstyrt samfunn og rett over til et demokrati, med ganske mange andre endringer, mange lov endringer og opprettelse av mange typer hjelpetil tak på en gang. Det er derfor ikke så lett å overføre resultatene fra Portugal til Norge.
Det andre er at hvis rusmiddelbruk er en atferd, så forandres ikke atferd seg så fort. Det tar år før en sånn lovendring når ut og skaper et endret rusmiddelmønster. Så vi må vente før utvikling i Portugal vil kunne avklares. Det som ser ut til å skje i Portugal nå, er at landet etter hvert har fått en god del økte problemer.
De har fått økte rusmiljøer, åpne russcener, faktisk også slik at det forekommer rusbrukere som setter seg til å bruke rett utenfor politihuset, uten at po itiet kan gjøre noe. Det kom nylig en stor artikkel i Washington Post, hvor redaksjonen hadde vært rundt og undersøkt hos forskjellige instanser i Portugal. Det er ikke mange som ønsker seg tilbake til sånn som det var før 2001, men tilbakemeldingen er at det er kommet ganske mange problemer etter hvert nå også.
I Portugal skal man kunne ha kokain på seg, man skal kunne ha amfetamin på seg, man skal kunne ha heroin på seg, og cannabis på seg for ca. 10 dagers forbruk. Det er ganske store mengder.
På tross av at alkohol er legalt, er det en lovgivning som regulerer tilgangen og som regulerer bruken på mange måter.
Og hvis politiet ikke skal kunne gjøre noe med det, så blir det lett uthuling av samfunnets tiltak. Etter hvert er det blitt slik, at noen utviklingstrekk går i retning av forverring; med økt overdosedødelighet, mer sykelighet og en god del mer sosiale problemer enn man så til å begynne med.
Avkriminalisering har altså en god del gunstige sider, men er samtidig ikke noen quick fix av narkotikaproblemet. Man må velge litt mellom hvilke problemer man vil ha, og hvilke typer tiltak man skal satse på.
Portugal er et eksempel på et samfunn hvor man tar reaksjonene mot bruk og besittelse til eget bruk helt ut av straffeloven – tiltak skal hjemles i sosiallovgivningen.
Perspektiv 3: Begrenset legalisering
Et tredje perspektiv er en begrenset legalisering. En full legalisering vil si at rusmidler er en vanlig vare, og kan bli omsatt på samme måte som andre varer. En ny oversikt over alkoholstudier som heter «Alcohol – no ordinary commodity» – viser at alkohol ikke er noen vanlig vare.
Andre rusmidler er heller ikke en vanlig vare. Bruken har konsekvenser både for hvordan man tenker og føler, og hvordan man handler. Det gjel der også samfunnet hvor sosiale omstendigheter blir påvirket, og hvilke problemer samfunnet har. Rusmidlene er ikke vanlige varer.
Hva mener vi om sier at vi vil legalisere rusmidler? Dersom vi tar alkohol som et eksempel, så er ikke det en vanlig vare, men en vare som bare skal selges gjennom Vinmonopolet. Det er skjenkerettsbestemmelser som regulerer når og hvor det er tillatt å skjenke. Man skal ikke drikke så mye at man er åpenbart full på gata, og man kan heller ikke drikke på gata. På tross av at alkohol er legalt, er det en lovgivning som regulerer tilgangen og som regulerer bruken på mange måter.
Det sies ofte at alkohol var forbudt i Norge i perioden 1916–1926, i alle fall sterkvin og brennevin, og at dette gikk så dårlig at forbudet ble gitt opp. Det er ikke helt riktig. Det som er riktig var at forbudet mistet støtte etter hvert blant annet fordi det bestemmende, politiske miljøet hadde interesse i alkoholsalg. Portugal og en del andre land sa også at hvis ikke Norge kjøper våre alkoholvarer, så ville ikke vi kjøpe deres klippfisk og trelast. Dersom man bare så på alkoholskadene og helsevirkningene, så var forbudstiden i virkeligheten relativt gunstig.
Forbudet ble erstattet med regulert omsetning gjennom Vinmonopolet. I tiden senere er alkoholomsetningen i økende grad blitt liberalisert, og det er blitt ulike salgsinteresser, bl.a. via lokale produsenter. Alkohollovgivningen er i våre dager i ferd med å bli litt uthult. Burde vi ha en legal omsetning av noen rusmidler på samme måte som alkohol? Det er en del som mener det.
Mange mener, med god grunn, at cannabis er mindre skadelig enn heroin, og når det gjelder fysiske skader, mindre skadelig enn alkohol. Så hvis folk på død og liv vil ha sin cannabis, så kan man kanskje omsette stoffet gjennom ulike former for klubber, f.eks. hasjklubber slik det har vært tidligere andre steder. Man hadde bohemklubber i Frankrike blant annet, hvor man kunne kjøpe/bruke cannabis legalt. En annen variant er at man kunne dyrke noen planter til eget forbruk, så lenge man ikke selger. Dette er etablert i Canada og andre steder. Et alter nativ er hasj på Vinmonopolet. Det er en del som har foreslått det. Her har vi allerede et salgsapparat som er nasjonalt utbygget. Skulle man gi Vinmonopolet i oppdrag å selge cannabis?
Et annet alternativ som lanseres er å bruke en vedlikeholdsbehandling slik vi har i dag LAR. Modellen innebærer at man kan få opioidholdige medikamenter på resept på visse vilkår. Skal man også gjøre dette for stimulerende midler? Skal de som har et avhengighetsproblem knyttet til kokain, benzodiazepiner og cannabis kunne få det gjennom det offisielle helsevesenet?
Innenfor en begrenset legaliseringsmodell, så er det mulig. Det er et valg om man vil bruke helseve senet som fordelingskanal og vurdere om det er me disinsk grunnlag for å gjennomføre dette på samme måte som man i dag gjør med f.eks. metadon.
Mange mener, med god grunn, at cannabis er mindre skadelig enn heroin, og når det gjelder fysiske skader, mindre skadelig enn alkohol.
Innenfor en begrenset legalisering skal annet salg fortsatt være forbudt, og det skal også være for budt med reklame for de ulike midlene. Alternati vet vil altså si en begrenset, ordnet salgsvirksom het. Innenfor en slik sammenheng vil behandling fortsatt være helt frivillig, dvs. intet spørsmål om tvang, bortsett fra når det gjelder å forhindre vold og uro. Ulike psykiske komplikasjoner, eventuelt med atferdskomplikasjoner, vil også kunne hjemle tvangsbruk.
NOEN KONSEKVENSER – ERFARINGSGRUNNLAG NEDERLAND
Har man noe erfaringsgrunnlag med dette alternativet? – Ja Nederland f.eks. har noe av dette, selv om det ikke er helt parallelt. Nederland har lenge hatt en rusmiddellovgivning som skiller mellom «myke, mindre skadelige» rusmidler (cannabis) og sterkere og mer farlige rusmidler i lovgivningen.
Legal cannabis kan man kjøpe gjennom såkalte coffeeshops hvor man kan gå og få tak i og bruke cannabis på en ordnet måte. Man skal imidlertid ikke kunne bruke utenfor disse stedene. Salget er dess uten regulert med aldersreguleringer, og så videre.
Det man ser i Nederland, er samlet sett ganske mye grensesetesting. Cannabisbruken har tendens til å spre seg gradvis ut fra cannabisshopene eller cafeene. Enkelte ønsker at de skal omsette andre rusmidler også. Det blir et innstrammingsproblem om at man skal holde det akkurat slik det skal være etter reglene i utgangspunktet.
Vi ser også at det er blitt en del omsetningsøkning og en del rusmiddelmiljøer. I Amsterdam har myndighetene i byen innført en god del innstrammings tiltak fordi den delvise legaliseringen har hatt sine problemer. Og markedsføring og reklame er ikke tillatt. Det er blitt en del lavere antall påtaler og fengslinger og dermed innsparinger i strafferettsapparatet.
Det er altså noen gunstige sider ved systemet, men samtidig er det kommet en problematisk tilstrøm ming av kunder fra andre land, og en god del sosi ale problemer som plager nederlenderne. Konklu sjonen er ikke at det går så veldig galt, men det er heller ikke så veldig enkelt. Hvis vi ønsker en delvis legalisering, hvis vi ønsker å ha cannabis på polet, så er det ikke det at det nødvendigvis vil gå så vel dig galt, men vi kan ikke regne med at det er enkelt å holde den der, og vi må regne med at det vil få en god del konsekvenser for tenkningen rundt canna bis, og etter hvert også for andre rusmidler.
I Amsterdam har myndig hetene i byen innført en god del innstrammingstiltak fordi den delvise legaliseringen har hatt sine problemer. Og markeds føring og reklame er ikke tillatt.
Perspektiv 4: Legalisering
Det fjerde perspektivet er legalisering. Da vil vi se på bruk av rusmidler som en vanlig vare som selges og kjøpes. Det vil være den enkeltes problem å kjøpe eller ikke kjøpe. Hvis man pådrar seg problemer med rusmidler, så er det i utgangspunktet den enkeltes eget ansvar, på samme måte som hvis man kjører for fort med bil, eller gjør andre ting som er ulovlig.
I så fall blir det salgslover og produksjonsbegrensninger som regulerer omsetningen. Viktige faktorer blir hvor kostbart eller billig det er å pro dusere, hvem som skal produsere, hvem som skal ha rett til å selge, hvem som skal ha rett til å kjøpe, og mange slike forhold. Og så vil det naturligvis være godkjente salgssteder, det vil ikke bli solgt over alt.
Fordelene som ofte framheves er at man kan få en produktkontroll, slik at man vet hva man kjøper. Når man nå kjøper illegale rusmidler, så vet man ikke hva man har fått. Noen tror de har kjøpt sen tralstimulerende midler, men så har de kanskje fått tak i fentanyl, og så dør de kanskje.
Med regulert omsetning kan man lettere få en produktkontroll, det vil være lettere å vite hva man kjøper, og kanskje kan dette beskytte mot en del helseskader. Et problem vil kanskje være at rusmid lene vil være dyre, men dette kan også regulere noe, ved siden av advarsler og opplysningskampanjer.
KONSEKVENSER AV LEGALISERING – CANADA OG NOEN USASTATER
Canada har langt på vei legalisert. Det er et ganske stort land, og det er mer enn 5 000 steder som selger cannabis. Også andre varer kan tenkes å kjøpes fritt. Med legalisering kommer det en del problemer. Da blir det markedsføring. Det blir en del fir maer som fremstiller sitt produkt, sitt hasjprodukt, sitt hasjsukkertøy eller hva det nå er, slik at du får en ganske stor grad av produktøkning og ulike for mer for produkter som tilpasses nye brukergrupper.
Man kan også få andre former for rusmidler. Og hvis man skal bruke tidligere erfaring, så har vi sett at de legale produsentene og selgerne er ikke nødvendigvis så veldig mye snillere enn de illegale.
Tobakksindustrien er et godt eksempel. Denne har systematisk motarbeidet opplysning om tobakkens skadevirkninger. Den har brukt helt illegale mid ler for å forhindre alminnelig kunnskap om lungekreftfare for eksempel. Og den har motarbeidet prisreguleringer, slik at tobakksindustrien langt på vei har oppført seg som en narkobaron. Og i den grad man prøver å begrense det i VestEuropa, så sørger industrien for å selge i andre land som har mindre offentlige reguleringer.
Og det samme har vi sett angående alkohol. Alkoholindustrien, bryggeriene hadde for en del år si den en massiv kampanje for å forhindre kunnskap om alkoholens skadevirkninger. De motarbeidet aktivt forsøk på begrensninger overfor produksjon og salg av alkoholprodukter. Likende fremstøt har vi også sett i nyere tid.
Det samme ser vi nå med medikamenter. Det er en ganske svær skandale knyttet til produksjonen av smertestillende midler. De fleste kjenner sikkert til skandalen med Oxycontin. Firmaet Perdue had de en massiv lansering av Oxycontin som et ufarlig opioid. Budskapet var at det å ikke få opioider for smerter, det var ille. Det var nærmest en ondsinnet het at man ikke fikk forskrevet Oxycontin.
Og det var salgskampanjer, hvor de legene som for skrev mest, fikk goder, ikke bare i form av gratialer, men også i form av f.eks. reise til Thailand, og hva man ellers kunne få av belønninger. Resultatet var en massiv og rask økning av opioidproblemene i USA, som for øvrig var store nok fra før. Den farmasøytiske industrien, eller brodne kar der, forår saket en massiv økning i bruken av sterkt tilvenningsfarlige opioider. Oxyxcontin har nå også fått en økning i Norge.
Løser legalisering andre problemer som er knyt tet til den illegale omsetningen. Erfaringen fra Ca nada er at med god nok tilgang, og lave nok priser, så vil man få redusert illegale omsetning. Hvis du har 5000 salgssteder og lave nok priser, så får du mindre illegalt salg.
Og undersøkelser viser at dersom du bor nært nok til et utsalg, og prisene der er vesentlig lave re enn på det illegale markedet, så kjøper kundene heller der enn på det illegale markedet. Så man kan konkurrere ut det illegale markedet, men da må man også ha tilstrekkelig lave priser og tilstrekkelig nært til kjøpestedene. Og det er jo et perspektiv som ikke er uten videre attraktivt.
Man kommer ikke fra at ved en legalisering så får man økning, kanskje ikke dramatisk med en gang, men etter hvert.
Det rusmiddel det er størst problem med i Norge, er det legale.
I Canada, i California og i de andre statene i USA som har legalisert, så er det kommet en nokså klar økning i bruk av cannabis. Den kommer ikke med en gang. I Canada fikk de en økning på 2–3 prosent de første par årene, og noe mer nå. I California og en del andre stater i USA så øker bruken også mer etter hvert.
Sånn er det med alle atferdsendringer, de utvikler seg over tid. Forandrer forholdene seg, så forandres folks tenkning, vaner og holdninger seg over tid. Hvem man er sammen med inngår i en hel het med betydning for bruken. Man kommer ikke fra at ved en legalisering så får man økning, kanskje ikke dramatisk med en gang, men etter hvert. Det rusmiddel det er størst problem med i Norge, er det legale. Der hvor det er tilgang over alt, og motforestillingene er små og lave, og der det er lett å bruke, der er forbruken høyere.
Dette gir økte helseproblemer og det gir sosiale vansker. En plagsom side er at når det gjelder de sosiale vanskelighetene, så rammes særlig de som har ulike former for sosiale problemer, ulike former for utviklingsvanskeligheter og familiære vanskeligheter. Disse rammer bruken hardest.
Men dette gjelder også hvis man har forbud. Hvis man ser på hvem som blir tatt av politiet i Oslo, er det påfallende at mens bruken er størst i Oslo vest, er de som blir tatt av politiet og ransaket, i stor grad folk fra Oslo øst. Det går en sosial dimensjon gjennom her, som det er litt vanskelig å forholde seg til. Det er ikke slik at legalisering vil løse problemene enklest. Man får økte problemer over alt, og særlig blant dem som har sosiale vanskeligheter fra før. De ulike løsningene slår ulikt ut for ulike grupper.
Og hvis du spør og under søker hva som er den sikreste parameteren for cannabisbruk, så er det at du har mange venner som bruker cannabis. Det er noe med at bruken har en slags sosial historie.Og den fysiske og sosiale tilgjengeligheten dominerer nivået av forbruk.
HVA VI IKKE MÅ GLEMME
Nesten all forskning viser at når det gjelder bruksni vå er den fysiske tilgjengeligheten viktig, hvor van skelig er det å få tak i stoffet, i hvor stor grad brukes det rundt deg, og hvor kort må du gå, og i hvilken grad brukes det i ditt nærmiljø, og hvor sosialt akseptabelt er det. Hvis ditt miljø aksepterer bruken, og det er tilgjengelig og sosialt akseptabelt, så blir bruken høyere.
Og hvis du spør og undersøker hva som er den sikreste parameteren for cannabisbruk, så er det at du har mange venner som bruker cannabis. Det er noe med at bruken har en slags sosial historie. Og den fysiske og sosiale tilgjengeligheten dominerer nivået av forbruk.
Det andre vi må huske på er at bruken er en atferd, det er noe man gjør. Og når man hører på ulike forebyggingsprogrammer, får man inntrykk av at rusmidlene de bare er der. Men det er ofte ikke slik. På en eller annen måte så må man ta dem, man må oppsøke dem, man må kjøpe dem, man må skaffe seg dem, det er mange ulike atferdskomponenter knyttet til rusmiddelbruk.
Atferd er ofte styrt av ulike rasjonelle og irrasjonelle valg. Hvor fornuftig er jeg, i hvilken grad styres jeg av ulike følelser, ulike former for fortvilelse, ulike former for bitterhet Alle disse irrasjonelle tingene betyr noe for hvorledes jeg velger, om jeg velger fornuftig eller ufornuftig. Det er mye lettere å være fornuftig dersom jeg har en god situasjon, har gode og fornuftige foreldre, og er flink på skolen. Disse valgene, det er altså valg hvor tidligere livserfaringer kaster lange skygger. Så når vi prøver å lage fornuftige tiltak, så må vi huske på at det hele tiden er de som har størst motstand i livet, som har størst handikap, sosiale og andre, som blir mest berørt.
Det som kommer i tillegg her, er at når man har brukt et visst antall ganger, utvikles det nevrobiologiske endringer i hjernen som berører synapsesystemet. Det er nettverk som styrer hvor impulsene i nerven og hjernen går. Dette har stor betydning for hva som oppleves ufornuftig og hva som oppleves fornuftig og viktig.
De nevrobiologiske endringene som følger etter at du har brukt rusmidler en del ganger, har også stor betydning for hvor attraktivt det er å bruke det en gang til. Når man tar rusmidler en gang til, så er det ikke nødvendigvis fordi man har det så vondt, men at man har lyst på det. Man får lyst på det når man bruker det.
I rusmiljøet er bruk attraktivt slik vi også ser det i populasjoner, befolkningsgrupper som har stor grad av psykiske og somatiske vanskeligheter. Bruken og avhengigheten synker nedover i de sosioøkonomiske befolkningslagene, og det gjør at det rammer dem som har det vanskeligst.
RASJONELLE OG IRRASJONELLE VALG
Ja, hva skal man da si om rasjonelle og irrasjonelle valg? Kan vi si at rusmiddelbruk kan møtes med rasjonalitet? Vel, det kan jo være rasjonelt å bruke rusmidler. Dersom man tar seg et glass vin til maten, så er det ikke sikkert at det er så irrasjonelt. Det kan være hyggelig, det er mange ting ved rusmiddelbruk som kan være rasjonelt. Og særlig dersom man tolker, hvilke alternativer har jeg?
Alternativet kan være å ha det kjedelig eller å ha det vanskelig, ha det vondt, ha smerter, være en som. Det er kanskje ingen som vil være sammen med meg dersom jeg ikke bruker rusmidler. Dersom det er slik, blir det mye mer rasjonelt å bruke enn ikke å bruke.
Så vi må hele tiden spørre, hvilke alternativer har brukerne. Det er også en kunnskapsdimensjon. Det er av stor betydning hva vi vet og ikke vet, vi må kjenne alternativene, derfor er opplysning en viktig del av det hele.
Og så må vi forstå de interpersonelle forholdene. Hva betyr andre for meg? Og hvordan reagerer jeg i forhold til sjefer, i forhold til venner, i forhold til politiet? Det er en del interpersonelle forhold som kan påvirke hvorledes jeg velger. Og så kan vi ha ulike følelser som styrer oss.
Og vi kan være impuls og behovsstyrt, og f.eks. preget av ADHD-type ting, som det å være rask på avtrekkeren. Det kan påvirke hvordan dette går. Og så har vi mange affekter og stemninger og depresjoner og fortvilelser og kjærlighetssorger og hva det nå ellers er som påvirker oss.
GRUNNLAGET FOR RASJONELLE VALG
Det er ikke noe som heter mirakelkurer. Det finnes ikke billige og lite kostbare tiltak for alle. Hva som virker godt og mindre godt, er dessuten ikke så lett å si. Ofte må vi velge mange små tiltak framfor de store. Og så må vi huske på at det ofte er betydelige innslag av sykdommer og sosiale vanskeligheter. Og så må vi ha en tverrfaglighet.
Det er ikke bare én profesjon, det er ikke bare helsevesenet, det er også sosialvesenet og politiet som må samarbeide langsiktig over lang tid om an skal kunne påvirke personenes valg. Uspesifikk støtte: «Nå må du ta deg sammen, nå har du holdt på lenge nok», det holder ikke noe særlig. Det hjelper ikke.
Vi går kanskje ikke mot en katastrofe, men det blir nok en økt belastning på relasjoner, og samfunnskostnadene vil øke.
NOEN KONKLUSJONER:
Samfunnet ser ut til å åpnes mot flere rusmidler, og da må vi regne med flere problemer. Vi går kan skje ikke mot en katastrofe, men det blir nok en økt belastning på relasjoner, og samfunnskostnadene vil øke. Vi må regne med at dette er en del av de slitasjeproblemene vi kommer til å få i samfunnet framover.
Et besværlig problemfelt er at ansvaret for grensesetting ser ut til å bli uklart. Og det vil bli et økt behov for et tiltaksapparat som både har kortsiktige og langsiktige perspektiver. Hvis man ser at dette er en del av en persons livsutvikling, en langsiktig livsutvikling som kanskje begynte allerede i barne alderen, eller som kanskje egentlig begynte med be steforeldrene for alt man vet, så snakker man jo om generasjonsproblemer.
Da er det heller ingen hjelp i kortsiktige tiltak. Da er det noe med å etablere sunne relasjoner, og arbeide for et samfunn som har en størst mulig grad av reparativ holdning, og som i størst mulig grad har sunne og naturlige relasjoner mellom folk. Det vil si at gode lokalsamfunn bør være en prioritet hvis vi skal prøve å komme noen vei.