De svenske politikerne framstår som representative for sine respektive partier. Vi finner stoffet interessant som et speil norsk narkotikapolitikk også kan sees i forhold til.
BAKGRUNN FOR UNDERSØKELSEN
Denne spørreundersøkelsen startet i slutten av 2019 som et planlagt intervju med Vänsterpartiet (V), etter partiets ”avkriminaliseringserklæring” om ulovlig narkotikabruk, i november 2019. Karin Ragsjö, narkotikapolitisk talsperson for (V), sa seg villig til å gi et intervju for å forklare hvordan V hadde resonnert.
Rett etter kontakten med Ragsjö var det artikler i svenske medier som sa at Kristdemokraterna (KD) ”ønsket å vurdere avkriminalisering av cannabis” (SvD 28.12.19) og ”ønsket å se misbruk som en sykdom snarere enn som en bekreftelse på dårlig karakter” (AB 28.12.19). Det ser ut til at dette høydenivå fra KD kom etter en debatt i Riksdagens Socialutskott i desember 2019.
Svensk narkotikapolitikk er tidligere blitt klart forbundet med en ”nullvisjon” og ”nulltoleranse” siden slutten av 1970-tallet. Denne politikken ble støttet av alle partier i Riksdagen. Kriminalisering av personlig bruk ble vedtatt av regjeringen fra Sosialdemokraterna i 1988 og skjerpet av Moderaterna i 1993. Fram til 2000 var Sverige veldig aktivt i internasjonale fora til støtte for FNs narkotikakonvensjoner. Både Utenriksdepartementet og Styrelsen för internationellt utvecklingssamarbete – SIDA hadde spesielle kontaktpunkter for å analysere hendelser og støtte konvensjonene. Sverige motsatte seg sterkt bruk av begrepet ”skadereduksjon” i FN og i EU, ettersom det ble oppfattet som et spill for å liberalisere narkotikapolitikken, og stå i motsetning til forpliktelsene i narkotikakonvensjonene. Fra 2000 til 2015 fulgte en periode der den offisielle politikken fortsatte, men myndighetenes personellressurser for å følge denne saken i internasjonale fora ble redusert, og kunnskapsnivået sank.
I forkant av ’’United Nations General Assembly Special Session on Drugs, UNGASS 2016, kunngjorde sosialministeren overraskende at Sverige nå var for ”skadereduksjon”. Det ble gitt lite ytterligere utdyping av denne 180 graders politiske endringen. I kontakter med sosialdepartementet så det ut til at det ikke var kjent med noen definisjon av skadereduksjon. Så det var ikke helt klart hva Sverige nå var for.
Spesielt bemerkelsesverdig har det etter 2010, vært hvordan politikere fra alle partier har vært fraværende når narkotikapolitikk er blitt debattert på TV. Ofte har TV invitert politiet til å være motparter til debattdeltakere som foreslo å legalisere/liberalisere. På denne bakgrunnen ser det ut til at en ikke offentlig diskusjon hadde funnet sted i sosialkomiteen, som publikum hadde liten kunnskap om.
Jeg bestemte meg derfor tidlig i 2020 til å endre formatet for denne artikkelen for å intervjue alle de åtte partiene i det svenske Riksdagen. På grunn av COVID-19 har dette tatt litt tid.
Etter utsendelsen av spørsmålene lot Vänsterpartiet aldri høre fra seg igjen, til tross for gjentatte forsøk med Karin Ragsjö, andre V-medlemmer i sosialkomiteen og selve partiet. På samme måte svarte Sverigedemokraterna aldri på noen forespørsler til tilsvarende instanser.
Det skal også bemerkes at den utpekte personen for narkotikapolitikk ved Kristdemokraterna – nestleder Acko Ankarberg – som ikke svarte på spørsmålene i denne undersøkelsen, i stedet sendte en kort uttalelse. Fra gjennomgang av media ser det ut til at KD er delt i dette spørsmålet. Den nærmeste rådgiveren til partileder Busch ser ut til å være for avkriminalisering. Andre parlamentarikere i samme parti er imot. En representant for KD i Riksdagen, som hadde dukket opp i media om denne saken, gikk med på å gjøre nedenstående intervju.
GUDRUN BRUNEGARD,
riksdagsmedlem (KD) utdanningskomiteen
Foto: Riksdagen
Hvilke er de 2–3 mest tankevekkende/inspirerende bøker/artikler e.l. som du har lest om dette temaet. Hvilke forfattere har du funnet interessante. Kan du nevne noen tankegang som du har funnet interessant?
– Vanskelig spørsmål. Jeg er i utgangspunktet sykepleier, spesialutdannet som distriktssykepleier med folkehelsearbeid som spesialisering, med ti år som helsesykepleier i skolen med alt det forebyggende arbeidet som det innebærer. Jeg har deretter brukt ganske mange år til folkehelsepolitisk arbeid i kommune og landsting/region og nasjonalt via Sveriges Kommuner och Landsting (nå Regioner), innen jeg for et drøyt år siden ble Riksdagsmedlem.
Jeg kan ikke henvise til noen konkrete bøker eller forfattere, men bygger min kunnskap på en mengde artikler, forelesninger og diskusjoner opp gjennom årene.
I kontakter med sosialdepartementet så det ut til at det ikke var kjent med noen definisjon av skadereduksjon. Så det var ikke helt klart hva Sverige nå var for.
Hva tror du er grunnen til at politikere i dag er mye mer usynlige når narkotikapolitikk blir diskutert i TV enn hva som var tilfellet for la oss si 15 år siden? Er det rimelig at det er representanter for politiet som skal forsvare politisk vedtatt politikk i TV-debatter?
– Det er ren spekulasjon fra min side, men kanskje årsaken ligger i at den voldsomme gjengkriminaliteten, sammenhengende med narkotikahandelen, som har utviklet seg stadig mer i de senere årene, har forskjøvet perspektivet til mer politimessige spørsmål.
Politiets sakkunnskap er viktig, men det trengs selvsagt en bredde, der man tar i betraktning bakenforliggende årsaker og forebyggende arbeid, like vel som hvordan man tar tak i langingen, der stadig yngre personer involveres.
Det dreier seg jo ikke bare om strengere straffer, men også om å bryte med utenforskap, noe som uten tvil er et dypt politisk spørsmål.
Holder ditt parti fast på den klassiske svenske nullvisjonen/et narkotikafritt samfunn, eller har den overordnete ambisjonen blitt forandret? I såfall, hvordan sammenfatter man konsist den nye ambisjonen?
– Kristdemokarterna står fast ved en nullvisjon om et narkotikafritt samfunn.
Hvilket ansvar skal narkotikabrukeren ha når det gjelder foregående spørsmål?
– Det faktum at innehav av narkotika er straffbart er et tydelig signal til den enkelte brukeren.
Holder ditt parti fast på FNs tre narkotikakonvensjoner og det lovmessig bindende regelverket som er knyttet til disse (inkludert plikten til å kriminalisere innehav til eget bruk i artikkel 3:2 i 1988-konvensjonen)? Hvis ikke, hvilke forandringer skulle dere ønske å se?
– Ja. Ingen endringer.
Canada har legalisert narkotika. I Norge står man i ferd med å avkriminalisere. Burde Sverige reagere på dette bilateralt eller i internasjonale fora?
– Sverige burde etter min oppfatning reagere. Jeg kan ikke bedømmen hvilket forum som egner seg best, antakelig begge deler.
Hvordan mener du at begrepet ”avkriminalisere” skal forstås juridisk? Er det noe annet enn å legalisere?
– Avkriminalisering av narkotikabruk innebære at innehav av narkotika til eget bruk skulle bli tillatt, noe det ikke er i dag. Dette er Kristdemokratene imot, da det skulle signalisere en akseptering fra samfunnet. Den eneste grunnen til å overveie en avkriminalisering skulle være om det da ville bli lettere for misbrukere å søke behandling, ettersom de frykter å bli politianmeldt og straffet. En avkriminalisering ville kreve at en god, evidensbasert og likeverdig omsorg og behandling finnes over hele landet, men det er ikke tilfelle.
Derfor er det ingen mulighet i dag. Også verdt å merke seg er at kriminalisering av eget bruk gjør det lettere for samfunnet å gripe inn på et tidlig stadium mot misbruk, samt for politiet å kontakte foreldre når barn bruker narkotika.
Aktører som har drevet kampanje for å ”reformere” global narkotikapolitikk har ikke sjelden foreslått en s.k. skadereduksjonspolitikk. Sverige blokkerte lenge skadereduksjon i europeiske og internasjonale policydokumenter, da man betraktet det som en legaliseringsrettet politikk. Men det ser ikke ut til å være tilfelle lenger. Står dere bak denne snuoperasjonen i forehold til skadereduksjon?
– Ikke så vidt jeg vet, ettersom Kristdemokraterne er imot legalisering av narkotika. Det finnes dog ikke for øyeblikket noen formell stillingstagen til policydokumentene og om KD deler oppfatningen at det foreligger en posisjonsforflytning mot en mer legaliseringsorientert politikk. Legalisering av f.eks. cannabis ville medføre at substansen kunne selges åpent, som i nederlandske coffee shops. Det ville innebære en økt tilgjengelighet, noe som ville føre til at fler ville våge å teste og dermed risikere å fastne i misbruk.
Barnekonvensjonen er det eneste instrumentet om menneskerettigheter – MR som eksplisitt snakker om narkotika. (Artikkel 33 ”staters plikt til å beskytte barn mot all narkotikabruk”). Når FN-dokument for tiden snakker om MR og narkotika unnviker man normalt Barnekonvensjonen til fordel for mer generelle uttalelser om f.eks. rett til helse, privatliv og rett til ”harm reduction”. Er det siste en menneskerettighetsorientert måte å forholde seg på ifølge ditt parti?
– Nei, barnets beste må stå i det forreste rommet, før eventuelle andre overveielser.
JOHAN HULTBERG,
riksdagsmedlem (Moderaterna) sosialkomiteen
Foto: Riksdagen
Som narkotikaansvarlig for ditt parti: Hvilke er de 2–3 mest tankevekkende/inspirerende bøker, artikler e.l. du har lest om temaet. Hvilke forfattere/ talere har du funnet interessante? Nevn en tankegang du har funnet interessant.
– Jeg har ingen slik topp-tre-liste. Jeg forsøker å lese bøker og artikler som belyser dette viktige og vanskelige politikkområdet ut fra ulike perspektiver. Akkurat nå leser jeg boken «Fra forbud til fornuft», som er skrevet av Arild Knutsen, som er en svært aktiv stemme i den norske debatten. Den boken er så klart veldig aktuell og interessant når man ser på den reformering som nå skjer i norsk narkotikapolitikk.
Hva tror du er grunnen til at politikere i dag er mye mer usynlige når narkotikapolitikk diskuteres i TV enn hva tilfellet var for la oss si 15 år siden. Er det riktig at representanter for politiet skal forsvare en politisk vedtatt policy i TV-debatter?
– Sammenlignet med da jeg selv kom inn i Riksdagen i 2010 syns jeg at diskusjonen om narkotikapolitikken generelt og rusomsorgen spesielt har skutt fart i de senere år, noe jeg virkelig hilser velkommen. Vi har store utfordringer i Sverige som vi trenger å diskutere. Jeg tenker da spesielt på vår høye narkotikarelaterte dødelighet og hva som kan gjøres for å redusere den. Jeg er glad for at det finnes en økende selvkritikk innen svensk politikk og en vilje fra høyre til venstre til å evaluere, omprøve og utvikle politikken.
En grunn til at representanter for politikerne kanskje har glimret med sitt fravær er at det har rådd en stor enighet om hovedtrekkene i den svenske narkotikapolitikken. Men i bunn og grunn og selvfølgelig må riksdag og regjering i siste instans stilles til ansvar for den førte politikken og si fra om veien framover.
Holder ditt parti fast på den klassiske svenske nullvisjonen/et narkotikafritt samfunn eller har den overordnede ambisjonen blitt forandret? I så fall, hvordan sammenfatter man konsist den nye ambisjonen?
– Moderaterna vil naturligvis se et narkotikafritt samfunn. Nullvisjonen får vel dog i ærlighetenes navn sies å være temmelig utopisk. I det praktiske arbeidet mener jeg det er viktig først og fremst å fokusere på hvordan vi kan nå null narkotikarelaterte dødsfall.
Da trenger vi både å bedrive et aktivt og framgangsrikt arbeid med å forebygge narkotikabruk og samtidig utvikle og intensifiere det skadeforebyggende arbeidet, i tillegg til å tilby bedre omsorg og behandling som kan bringe mennesker ut av misbruk.
Hvilket ansvar skal narkotikabrukeren ha når det gjelder foregående spørsmål?
– Som moderat betoner jeg alltid individets ansvar. Den som røyker hasj eller tar kokain under krobesøket bør føle et stort ansvar for at man gjødsler den grove gjengkriminalilteten som er ett av Sveriges største samfunnsproblem.
Men å legge skylden på den som er fast i en alvorlig avhengighetssykdom er kontraproduktivt. I steden skal samfunnet da gjøre det som er mulig for å tilby hjelp og omsorg slik at individet ser at det finnes alternativ til fortsatt misbruk.
Holder ditt parti fast på FNs tre narkotikakonvensjoner og det lovmessig bindende regelverket som er knyttet til disse (inkludert plikten til å kriminalisere innehav til eget bruk i artikkel 3:2 i 1988-konvensjonen)? Hvis ikke, hvilke forandringer skulle dere ønske å se?
– Moderaterna betoner vekten av internasjonalt samarbeid for å takle grenseoverskridende problemer og utfordringer, noe narkotikaspørsmålene virkelig er. Derfor mener vi arbeidet innenfor FN er viktig. Jeg syns det er bra at man innen FN i økende grad fokuserer på spørsmål om omsorg og helse. Det har vært et alldeles for ensidig fokus på forbud og kontroll, noe som ikke har vist seg framgangsrikt. Det er bra med et felles rammeverk for FN, men hvert land må også ha rom for å utforme sin egen politikk ut fra den overordnede hensikten – å begrense narkotikabruken til utelukkende medisinsk bruk.
Canada har legalisert narkotika. I Norge står man i ferd med å avkriminalisere. Burde Sverige reagere på dette bilateralt eller i internasjonale fora?
– Vi skal være forsiktige med å heve pekefingeren og fortelle andre land hvordan de skal utforme sin politikk. Og det som f.eks. Norge gjør oppfattes på ingen måte å stå i strid med FN-konvensjonene. Hvert land velger om man vil straffelegge eget bruk eller ikke. Gitt at Norge og Sverige er veldig like er det veldig interessant å følge i utviklingen i Norge og effektene av den reformering som pågår der med bl.a. just avkriminalisering av eget bruk i kombinasjon med økt omsorgs- og behandlinsinnsats.
Hvordan mener du at begrepet ”avkriminalisere” skal forstås juridisk? Er det noe annet enn å lega- lisere?
– Ja, det er en viktig forskjell mellom å avkriminalisere og å legalisere? Å avkriminalisere egen bruk, slik Norge nå gjør, handler om å befri fra straff dem som bruker, ikke om så å si å slippe knarket fritt. Jeg tror at de fleste idag er enige om at straff ikke er noen særlig god måte å behandle en sykdom.
Aktører som har drevet kampanje for å ”reformere” global narkotikapolitikk har ikke sjelden foreslått en s.k. skadereduksjonspolitikk. Sverige blokkerte lenge skadereduksjon i europeiske og internasjonale policydokumenter, da man betraktet det som en legaliseringsrettet politikk. Men det ser ikke ut til å være tilfelle lenger. Står dere bak denne snuoperasjonen i forehold til skadereduksjon?
– Gitt den svært høye narkotikarelaterte dødeligheten globalt og ikke minst i Sverige, er det åpenbart at vi i mye større utstrekning trenger å jobbe med skadereduksjon og ta til oss de anbefalinger som f.eks. EUs narkotikamyndighet gir om hvordan et slikt arbeid bør drives. I Sverige behøver vi bl.a. ̈å bytte ut sprøytebytteprogremmene, forbedre tilgangen til overdosemotgiften naloxon og sikre at det finnes tilgang til legemiddelassistert behandling i hele landet for personer med avhengighetslidelse. Det handler om å redde liv. Vi må samtidig selvfølgelig opprettholde og utvikle det narkotikaforebyggende arbeidet.
For å konkludere trenger vi altså å greie å jobbe i flere spor samtidig. Både forebyggende og skadereduserende. Bare den som overlever sin misbruk kan bli narkotikafri. Videre står som bekjent Moderaterna for en svært aktiv justispolitikk med økte ressurser og verktøy til hele rettsvesenet i den hensikt å bekjempe narkotikahandelen og straffe dem som skor seg på andre menneskers problemer og lidelser.
Barnekonvensjonen er det eneste instrumenert om menneskerettigheter – MR som eksplisitt snakker om narkotika. (Artikkel 33 ”staters plikt til å beskytte barn mot all narkotikabruk”). Når FN-dokument for tiden snakker om MR og narkotika unnviker man normalt Barnekonvensjonen til fordel for mer generelle uttalelser om f.eks. rett til helse, privatliv og rett til ”harm reduction”. Er det siste en menneskerettighetsorientert måte å forholde seg på ifølge ditt parti?
– Jeg er usikker på om jeg forstår spørsmålet, men det er bra at menneskerettigheter betones og stadig er med i diskusjonen om narkotikapolitikk og rusomsorg. Det gir et økt fokus på omsorg og helse, noe som er velkomment. Når det gjelder barn, er det for oss moderater selvsagt å alltid sette det enkelte barnet i det første rommet. Det skjer dessverre ikke alltid i Sverige, noe som i stor grad avhenger av hvordan vår lovgivning ser ut, med en veldig sterk beskyttelse av foreldres interesser.
Når et barn skal tas hånd om på grunn av at foreldrene misbruker, ja da må barnets beste veie tyngst og ikke de biologiske foreldrenes vilje. Vi moderater har derfor tatt initiativ til en «Lex Hjärtat», altså en skjerpet lovgivning for å forhindre at det som hendte i saken som vakte stor oppmerksomhet, med den treårige jenta, Esmeralda, skal hende igjen. (Esmeralda bodde de første årene i fosterhjem, men ble så overlatt til sine biologiske foreldre, og døde i en alder av tre år. Red.)
Konkret må det bl.a. bli enklere for familiehjemsforeldre å overta omsorgen for barn, om det er det beste for barnet.
SOFIA NILSSON,
riksdagsrepresentant (Centern) socialutskottet
Foto: Riksdagen
Som narkotikaansvarlig for ditt parti: Hvilke er de 2–3 mest tankevekkende/inspirerende bøker, artikler e.l. du har lest om temaet. Hvilke forfattere/ talere har du funnet interessante? Nevn en tankegang du har funnet interessant.
– Björn Johansson. Han har en nytenkning som bygger på vitenskap og forskning.
Hva tror du er grunnen til at politikere i dag er mye mer usynlige når narkotikapolitikk diskuteres i TV enn hva tilfellet var for la oss si 15 år siden. Er det riktigf at representanter for politiet skal forsvare en politisk vedtatt policy i TV-debatter?
– Jeg vet ikke om politikere er mer framtredende i dag. Kanskje er det mer diskusjon om spørsmålet innen politikken i dag når nullvisjonen ikke lenger er selvsagt som grunnlag. At politiet og politifolk deltar i den demokratiske debatten ut fra sitt perspektiv er positivt.
Holder ditt parti fast på den klassiske svenske nullvisjonen/et narkotikafritt samfunn eller har den overordnede ambisjonen blitt forandret? I så fall, hvordan sammenfatter man konsist den nye ambisjonen?
– Nullvisjonen er i seg selv ikke problematisk. Men den har i praksis ført til en politikk som delvis har bygd på fornektelse istedenfor behandling. Misbruk skal ses på som en sykdom – til og med for narkotika. Økt narkotikabruk skal fortsatt motarbeides.
Hvilket ansvar skal narkotikabrukeren ha når det gjelder foregående spørsmål?
– Den enkelte har et stort ansvar – akkurat som på andre områder. Men i dag er det bare innen narkotikapolitikken at dette ansvaret også kobles til en kriminalisering og der misbruket ikke primært anses som et problem som skal løses med behandlingsinnsatser.
Holder ditt parti fast på FNs tre narkotikakonvensjoner og det lovmessig bindende regelverket som er knyttet til disse (inkludert plikten til å kriminalisere innehav til eget bruk i artikkel 3:2 i 1988-konvensjonen)? Hvis ikke, hvilke forandringer skulle dere ønske å se?
– FN anbefaler i dag en gjennomgang av narkotikalovgivninger og går ikke inn for kriminalisering. Vi vil se en åpen og evidensbasert gjennomgang av den svenske politikken.
Canada har legalisert narkotika. I Norge står man i ferd med å avkriminalisere. Burde Sverige reagere på dette bilateralt eller i internasjonale fora?
– Både og. Sverige må bidra til internasjonal kunnskapsutveksling og dra nytte av den samme.
Hvordan mener du at begrepet ”avkriminalisere” skal forstås juridisk? Er det noe annet enn å legalisere?
– Ja. Avkriminalisering handler om eget bruk. Legalisering handler om salg.
Aktører som har drevet kampanje for å ”reformere” global narkotikapolitikk har ikke sjelden foreslått en s.k. skadereduksjonspolitikk. Sverige blokkerte lenge skadereduksjon i europeiske og internasjonale policydokumenter, da man betraktet det som en legaliseringsrettet politikk. Men det ser ikke ut til å være tilfelle lenger. Står dere bak denne snuoperasjonen i forehold til skadereduksjon?
– Ja.
Barnekonvensjonen er det eneste instrumentert om menneskerettigheter – MR som eksplisitt snakker om narkotika. (Artikkel 33 ”staters plikt til å beskytte barn mot all narkotikabruk”). Når FN-dokument for tiden snakker om MR og narkotika unnviker man normalt Barnekonvensjonen til fordel for mer generelle uttalelser om f.eks. rett til helse, privatliv og rett til ”harm reduction”. Er det siste en menneskerettighetsorientert måte å forholde seg på ifølge ditt parti?
– Ja, det er en menneskerett å få omsorg.
RASMUS LING,
riksdagsmedlem (Miljøpartiet) justiskomiteen
Foto: Riksdagen
Som narkotikaansvarlig for ditt parti: Hvilke er de 2–3 mest tankevekkende/inspirerende bøker, artikler e.l. du har lest om temaet. Hvilke forfattere/ talere har du funnet interessante? Nevn en tankegang du har funnet interessant.
– Jeg avstår fra å svare.
Hva tror du er grunnen til at politikere i dag er mye mer usynlige når narkotikapolitikk diskuteres i TV enn hva tilfellet var for la oss si 15 år siden. Er det riktig at representanter for politiet skal forsvare en politisk vedtatt policy i TV-debatter?
– Jeg har vanskelig for å bedømme hvorvidt det har skjedd en forandring og at narkotika skulle diskuteres mindre i dag en på midten av 00-tallet. Mitt bilde er at det lenge har vært et spørsmål med stor sprengkraft, og som mange har vegret seg mot å ta opp.
Dette gjelder enten det dreier seg om misbruksbehandling eller andre perspektiver. Det er ikke politiets oppgave å forsvare vedtatt politikk, men derimot har politiet selvsagt mulighet til å delta i den samfunnspolitiske diskusjonen, og ikke minst gi sitt perspektiv på hvordan narkotika berører mennesker og samfunn.
Holder ditt parti fast på den klassiske svenske nullvisjonen/et narkotikafritt samfunn eller har den overordnede ambisjonen blitt forandret? I så fall, hvordan sammenfatter man konsist den nye ambisjonen?
– Vi har en formulering i vårt partiprogram om at vi ønsker oss et narkotikafritt samfunn, noe vi deler med de fleste. Imidlertid må vi naturligvis også se på hvordan virkeligheten ser ut og arbeide etter det. Ettersom vi ikke er i nærheten av et narkotikafritt samfunn, så behøver man også å arbeide for å minske skadene av narkotika på ulike måter. Ett eksempel som tidligerre var kontroversielt, men som nå er standard, er sprøytebytteprogrammene.
Hvilket ansvar skal narkotikabrukeren ha når det gjelder foregående spørsmål?
– Misbruk bør sees som en sykdom, og den som er syk må få omsorg. Så har selvfølgelig alle mennesker et ansvar for sine handlinger.
Holder ditt parti fast på FNs tre narkotikakonvensjoner og det lovmessig bindende regelverket som er knyttet til disse (inkludert plikten til å kriminalisere innehav til eget bruk i artikkel 3:2 i 1988-konvensjonen)? Hvis ikke, hvilke forandringer skulle dere ønske å se?
– Jeg henviser til info@mp.se for å høre om hvilke stilling Miljøpartiet har tatt når det gjelder det.
Canada har legalisert narkotika. I Norge står man i ferd med å avkriminalisere. Burde Sverige reagere på dette bilateralt eller i internasjonale fora?
– Jeg syns det ville være merkelig om Sverige skulle rette pekefingeren mot Norge i denne sammenhengen.
Hvordan mener du at begrepet ”avkriminalisere” skal forstås juridisk? Er det noe annet enn å legalisere?
– Avkriminalisering og legalisering ser jeg som to ulike saker. At noe er avkriminalisert innebærer for meg at det ikke blir pådømt noen straff, men det betyr ikke at det er tillatt. En legalisering innebærer at det finnes et legalt regelverk, som selvfølgelig kan se ut på uendelig mange måter.
Aktører som har drevet kampanje for å ”reformere” global narkotikapolitikk har ikke sjelden foreslått en s.k. skadereduksjonspolitikk. Sverige blokkerte lenge skadereduksjon i europeiske og internasjonale policydokumenter, da man betraktet det som en legaliseringsrettet politikk. Men det ser ikke ut til å være tilfelle lenger. Står dere bak denne snuoperasjonen i forehold til skadereduksjon?
Ettersom vi ikke er i nærheten av et narkotikafritt samfunn, så behøver man også å arbeide for å minske skadene av narkotika på ulike måter. Ett eksempel som tidligerre var kontroversielt, men som nå er standard, er sprøytebytteprogrammene.
– Harm reduction innebærer at man arbeider for å minmere skadene av narkotika. Miljøpartiet har stått bak forslag for å minske skadene, eksempelvis når det gjelder sprøytebytteprogrammet. Vi vil også se forsøk med injeksjonsrom for heroinister. Vi vil også se en utredning av narkotikapolitikken i samsvar med SKLs (nåværende SKRs) anbefaling. (SKR: Sveriges Kommuner och Regioner. Red.)
Barnekonvensjonen er det eneste instrumentert om menneskerettigheter – MR som eksplisitt snakker om narkotika. (Artikkel 33 ”staters plikt til å beskytte barn mot all narkotikabruk”). Når FN-dokument for tiden snakker om MR og narkotika unnviker man normalt Barnekonvensjonen til fordel for mer generelle uttalelser om f.eks. rett til helse, privatliv og rett til ”harm reduction”. Er det siste en menneskerettighetsorientert måte å forholde seg på ifølge ditt parti?
– Avstår å svare.
BARBRO WESTERHOLM,
riksdagsmedlem (Liberalerna) sosialkomiteen
Foto: Riksdagen
Som narkotikaansvarlig for ditt parti: Hvilke er de 2–3 mest tankevekkende/inspirerende bøker, artikler e.l. du har lest om temaet. Hvilke forfattere/ talere har du funnet interessante? Nevn en tankegang du har funnet interessant.
- Artikkelen ”Metadonbehandling raddar liv” av Professor Gunne på Ulleråker (publisert sent på 70-tallet)
- Bengt Ljungberg’s mfl bok ”Rena sprutor till narkomaner” (1989)
- Pseudonymet Bengt Johansson’s bøker om ”Sara” (publisert tidlig på 90-tallet)
Hva tror du er grunnen til at politikere i dag er mye mer usynlige når narkotikapolitikk diskuteres i TV enn hva tilfellet var for la oss si 15 år siden. Er det riktig at representanter for politiet skal forsvare en politisk vedtatt policy i TV-debatter?
– Jeg er enig i at politikere ikke er så synlige i narkotikadebatten, noe som kan bero på at vi har et tungt arbeid og må prioritere. Narkotikaspørsmålet er et mangefasettert spørsmål som krever mye lesing. Det er kanskje ikke alle politikere som har tid til eller prioriterer dette. ”krigen mellom ulike syns- punkter” kan også spille inn – politikere er uvillige til å gi seg inn i en ladet debatt.
Vi må få en forutsetningsløs utredning om den framtidige narkotikapolitikken som kan være til hjelp for politikerne.
Holder ditt parti fast på den klassiske svenske nullvisjonen/et narkotikafritt samfunn eller har den overordnede ambisjonen blitt forandret?I så fall, hvordan sammenfatter man konsist den nye ambisjonen?
– Liberalerna stiller seg bak politikken om et narkotikafritt samfunn. Man kan sammenligne med trafikkdødsfall og korrupsjon. Kanskje får man dem aldri ned til null, men man må ha en tydelig retning og målsetting.
Hvilket ansvar skal narkotikabrukeren ha når det gjelder foregående spørsmål?
– Den gruppen som er avhengig kan bare pålegges et begrenset (kriminelt) ansvar. Å være narkotikaavhengig er å være slave under rusmiddelet, å ha mistet sin frie vilje. Derimot bør gruppen rekreasjonsbrukere være ansvarlige.
Holder ditt parti fast på FNs tre narkotikakonvensjoner og det lovmessig bindende regelveker som er knyttet til disse (inkludert plikten til å kriminalisere innehav til eget bruk i artikkel 3:2 i 1988-konvensjonen)? Hvis ikke, hvilke forandringer skulle dere ønske å se?
– Liberalernas landsmøte 2019 avslo et resolusjonsforslag om avkriminalisering. Innehav skal være kriminalisert, men reaksjonene kan variere avhengig av det individuelle tilfellet.
Canada har legalisert narkotika. I Norge står man i ferd med å avkriminalisere. Burde Sverige reagere på dette bilateralt eller i internasjonale fora?
– Det trengs en oppfølging for å se hvordan det går med de landene som har legalisert respektive avkriminalisert, og det over et lengre tidsrom.
Sverige bør holde fast på sin politikk som kriminaliserer produksjon, salg og innehav til personlig bruk. Hvert land må ta ansvar for sin egen politikk, og vi må altså følge med på hva som skjer i de landene.
Hvordan mener du at begrepet ”avkriminalisere” skal forstås juridisk? Er det noe annet enn å lega- lisere?
– De to begrepene er ikke samme sak. Avkriminalisering innebærer at det ikke blir noen rettslig reaksjon for innehav. Legalisering innebærer en generell avregulering.
Aktører som har drevet kampanje for å ”reformere” global narkotikapolitikk har ikke sjelden foreslått en s.k. skadereduksjonspolitikk. Sverige blokkerte lenge skadereduksjon i europeiske og internasjonale policydokumenter, da man betraktet det som en legaliseringsrettet politikk. Men det ser ikke ut til å være tilfelle lenger. Står dere bak denne snuoperasjonen i forehold til skadereduksjon?
– Jeg har vært skeptisk til harm reduction-begrepet og assosierer det med libertarianisme. Harm reduction er en utglidning som kan være farlig. Narkotikapolitikk er mer komplisert enn det harm reductiontenkerne medgir.
Som liberal mener jeg at narkotika gjør men-nesker ufrie og dermed er det liberalt å ha en restriktiv narkotikapolitikk. Den omsorg og de medisinske tiltak som trengs kan gjøres under de eksisterende narkotikakonvensjonene, som foreskriver slike tiltak.
Barnekonvensjonen er det eneste instrumentert om menneskerettigheter – MR som eksplisitt snakker om narkotika. (Artikkel 33 ”staters plikt til å beskytte barn mot all narkotikabruk”). Når FN-dokument for tiden snakker om MR og narkotika unnviker man normalt Barnekonvensjonen til fordel for mer generelle uttalelser om f.eks. rett til helse, privatliv og rett til ”harm reduction”. Er det siste en menneskerettighetsorientert måte å forholde seg på ifølge ditt parti?
– Det har ikke vært noen større debatt i Sosialkomiteen om Barnekonvensjonenes Artikkel 33 eller dens relasjon til andre påståtte menneskerettighetskonsept.
Liberalerna stiller seg bak politikken om et narkotikafritt samfunn. Man kan sammenligne med trafikkdødsfall og korrupsjon. Kanskje får man dem aldri ned til null, men man må ha en tydelig retning og målsetting.
YASMINE BLADELIUS,
riksdagsrepresentant (Socialdemokraterna) sosialkomiteen
Foto: Riksdagen
Som narkotikaansvarlig for ditt parti: Hvilke er de 2–3 mest tankevekkende/inspirerende bøker, artikler e.l. du har lest om temaet. Hvilke forfattere/ talere har du funnet interessante? Nevn en tankegang du har funnet interessant.
– Det er mye å velge på. Mellom det som har gjort inntrykk i senere tid fins Professor Fred Nybergs forskning om hvordan avhengighet påvirker hjernen og en artikkel på DN Debatt (”Fel slutsats om Portugal) om hvordan avkriminaliseringen i Portugal ikke kan lenkes til dødelighet på den måten som avkriminalilseringstilhengere gjør.
Hva tror du er grunnen til at politikere i dag er mye mer usynlige når narkotikapolitikk diskuteres i TV enn hva tilfellet var for la oss si 15 år siden. Er det riktig at representanter for politiet skal forsvare en politisk vedtatt policy i TV-debatter?
– Et vanskelig spørsmål. Jeg kan notere at narkotikapolitikk har hatt lav politisk prioritet i mange år hos alle partier, og at dette kan være en forklaring på usynligheten av folkevalgte i media.
Holder ditt parti fast på den klassiske svenske nullvisjonen/et narkotikafritt samfunn eller har den overordnede ambisjonen blitt forandret? I så fall, hvordan sammenfatter man konsist den nye ambisjonen?
– Socialdemokraterne holder fast på nullvisjonen/et narkotikafritt samfunn. Socialdemoraterna holder fast ved FNs tre narkotikakonvensjoner. Disse er bra instrumenter og vi vil ha politisk enighet om at konvensjonene skal følges.
Hvilket ansvar skal narkotikabrukeren ha når det gjelder foregående spørsmål?
– Hver medborger har et ansvar for å følge lover og ikke belaste samfunnet. Det er klart ifølge svensk lovgivning at ikke-medisinsk narkotikabruk fører til konsekvenser. Samtidig er misbruk en sykdom som påkaller samfunnsmessig hjelp.
Holder ditt parti fast på FNs tre narkotikakonvensjoner og det lovmessig bindende regelverket som er knyttet til disse (inkludert plikten til å kriminalisere innehav til eget bruk i artikkel 3:2 i 1988-konvensjonen)? Hvis ikke, hvilke forandringer skulle dere ønske å se?
– Socialdemoraterna holder fast ved konvensjonene. Disse er bra instrumenter og vi vil ha politisk enighet om at konvensjonene skal følges.
Canada har legalisert narkotika. I Norge står man i ferd med å avkriminalisere. Burde Sverige reagere på dette bilateralt eller i internasjonale fora?
– Sverige bør arbeide for at FNs konvensjoner etterleves. Jeg noterer at dette blir gjort bilateralt med Norge, der det også er diskusjoner i Nordisk Råd. Den globale reaksjonen (f.eks. på det årlige FN-møtet i Wien) ligger lengre fra sosialkomiten og avgjøres av regjering og departement.
Hvordan mener du at begrepet ”avkriminalisere” skal forstås juridisk? Er det noe annet enn å legalisere?
– Det er forskjell på legalisering og avkriminalisering. Legalisering innebærer at man godkjenner narkotika på samme måte som alkohol (produksjon/salg/innehav). Avkriminalisering innebærer at man ikke pålegger sanksjoner for bruken (dvs. Inntaket av narkotika i sin egen kropp). Produksjon, salg og innehav kan derimot ikke være gjenstand for avkriminalisering – da handler det om legalisering. Socialdemokraterna står fast på Sveriges kriminalisering av egen bruk.
Aktører som har drevet kampanje for å ”reformere” global narkotikapolitikk har ikke sjelden foreslått en s.k. skadereduksjonspolitikk. Sverige blokkerte lenge skadereduksjon i europeiske og internasjonale policydokumenter, da man betraktet det som en legaliseringsrettet politikk. Men det ser ikke ut til å være tilfelle lenger. Står dere bak denne snuoperasjonen i forehold til skadereduksjon?
– Jeg ser intet motsetningsforhold mellom harm reduction og en restriktiv narkoktikapolicy basert på en nullvisjon, og mener at vi kommer til å arbeide mer med harm reduction i Sverige.
Barnekonvensjonen er det eneste instrumen-ert om menneskerettigheter – MR som eksplisitt snakker om narkotika. (Artikkel 33 ”staters plikt til å beskytte barn mot all narkotikabruk”). Når FN-dokument for tiden snakker om MR og narkotika unnviker man normalt Barnekonvensjonen til fordel for mer generelle uttalelser om f.eks. rett til helse, privatliv og rett til ”harm reduction”. Er det siste en menneskerettighetsorientert måte å forholde seg på ifølge ditt parti?
– Socialdemokraterna vil vedta tiltak for å beskytte barn og at dette fins uttrykt i bl.a. den svenske ANDT-strategien (Strategi för alkohol-, narkotika-, dopnings- och tobakspolitiken. Red)
Ikke intervjuet:
• Sverigedemokraterna– SD svarte aldri på e-poster enten det var medlemmer av sosialkomiteen eller i partiledelsen.
• Vänsterpartiet – Karin Ragsjö, Narkotikaansvarig for V i sosialkomiteen var i starten villig til å la seg intervjue, men etter distribusjon av spørsmålene lot hun aldri høre fra seg til tross for flere påminnelser.