Jeg spør: Hva skulle tilsi at ungdom tar klarere avstand fra narkotika om vi som ansvarlige politikere samtidig sier at vi ønsker å liberaliseres stoffene? Dette er et håpløst dobbeltsignal. Heldigvis er det bred politisk enighet i Norge om vår restriktive linje. I de land hvor man har prøvd liberalisering har da også dette vist seg å være mislykket.

Anslag viser at narkotika nå er verdens største handelsvare - regnet i penger. Større enn våpen - større enn olje! Det kan føres ulike resonnementer rundt hvorledes legalisering av narkotika vil påvirke markedet og prisene. Prisene vil nok synke. Det tapet narkotikakartellene og profitørene derved vil bli påført vil bli forsøkt kompensert ved å øke omsetningen.

Vi vet at de tunge narkotikamisbrukerne finansierer kjøp ved blant annet vinningsforbrytelser. Dersom prisen på stoff går ned kan man ut fra et rent økonomisk og teoretisk resonnement hevde at behovet for å begå slik kriminalitet derved reduseres. Et slikt resonnement har imidlertid klare svakheter. Noen av de kontrollspørsmål man må stille seg er:

  • Hva er det som tilsier at den enkelte misbrukers narkotikabruk er konstant?
  • Hvordan vil omfanget av det totale narkotikamisbruket i samfunnet påvirkes?
  • Er det noen som helst grunn til å tro at misbrukerne opptrer rasjonelt og vel overveid når det gjelder hvor mye de må stjele for å finansiere misbruket?
  • Grunnlaget for et illegalt marked blir neppe borte. (Konf. dagens ulovlige omsetning av sprit.)

Lett tilgjengelighet, risikofrie kjøp og billige priser betyr samtidig at forbruket øker. Liberalisering gir større risiko for at flere blir misbrukere. Det er med narkotika som med alkohol - økt tilgjengelighet øker forbruket.

Vi vet hvordan narkotikamisbruk ødelegger mennesker, familier, hjem. Den prisen er ikke jeg villig til å betale. Vi kan ikke slå inn på en linje der vi reduserer kriminaliteten ved å gjøre uønskede og forbudte ting lovlige! Snarere må det settes inn sterkere ressurser for å bekjempe narkotikaen. Det aller viktigste er selvfølgelig folks holdninger. Heldigvis sier de fleste nei. Tallet på de som har prøvd narkotika i Norge er lavt, og bruken av stoff har heldigvis liten sosial aksept.

For meg er det ikke noe mål i seg selv å straffe misbrukerne. De fleste av dem trenger hjelp og behandling. Foruten å hjelpe de unge som likevel rauk utpå, tilbake til en rusfri tilværelse må dette også være en hjelp som skal gjøre vedkommende i stand til å si nei i fortsettingen! Terskelen for å få hjelp til et rusproblem skal være lav. Her har Kriminalomsorgen et stor ansvar - og gjør mye bra."Stifinnerprosjektet" har f.eks. vist bemerkelsesverdige resultater - og dette vil vi nå utvide.

Vi må hindre at narkotikaen kommer inn i landet. Politi og tollvesen har en vanskelig oppgave. Etterretning blir stadig viktigere i kampen mot bakmenn og profitører, både innenlands og utenlands. I de siste måneder har politi og tollvesen gjort store beslag i forbindelse med smuglingsforsøk. Beslagene viser at innsatsen mot narkotika nytter. Jo mer ressurser som settes målrettet inn på å avdekke narkotikakriminalitet, dess flere beslag gjøres. Derfor er det på mange måter positivt at beslagene og anmeldelsene øker. Likevel bekymrer det meg at prisen på stoff på "gata" er relativt lav. Det tyder på at det er mye stoff i omløp, og/eller at forskjellige grupper slåss om å komme inn på markedet - og dumper prisene.

Men dette betyr da ikke at vi skal gi opp! Mitt mål for 1996 er derfor å øke antall og mengde narkotikabeslag. Det gir ikke pene tall på statistikken, men det vil vitne om en økt og effektiv kontrollvirksomhet. Ved at vi har et ressurssterkt og effektivt politi kan vi unngå at Norge blir et attraktivt land for narkotikasmuglere.

Er norsk narkotikapolitikk mislykket?

Selvfølgelig ikke. Statistikker fra EU og WHO viser - uansett hvordan man snur og vender på tallene - at Norge har et svært lite narkotikaproblem sammenliknet med resten av Vest-Europa.

Jeg vil derfor utfordre de som mener at norsk narkotikapolitikk har slått feil - til å peke på hva som har gått så galt? Tror de som kjemper for en liberalisering at noe slikt vil føre til færre misbrukere? Og kan de i så fall hoste opp ett eneste dokument som bevis på at det de hevder er korrekt?

Det er også et tankekors for meg at det stort sett er meget ressurssterke personer som offentlig hevder at narkotika bør være lettere tilgjengelig. Mennesker med så store ressurser at de sannsynligvis vil kunne takle og kontrollere bruk av et nesten hvilket som helst rusmiddel. Disse personene skal være klar over at de i sin "visdom" påtar seg et enormt ansvar overfor personer som ikke har like sterk ryggrad som dem selv.

Men da er det godt å vite at ungdommen i alle fall er på vår side. Statens institutt for Alkohol- og narkotikaforsknings årlige ungdomsundersøkelse viser at det aldri har vært mer enn rundt fem prosent av de spurte som mener det bør være tillatt å kjøpe marihuana og hasj. Sånn sett er ungdommen - som vet hva de selv utsettes for av press - langt klokere enn narkoliberalistene. Det gir godt håp for fremtiden!

Spørsmålet om å liberalisere narkotika har en etisk og en moralsk side. Når jeg i denne debatten er blitt kalt for moralist bekymrer det derfor overhodet ikke. La oss si nei til tankene om liberalisering av narkotika. Rett og slett fordi vi bryr oss.