Utfordringene og utviklingen

Daværende regjering så imidlertid fortsatt for seg store utfordringer, som for eksempel:

  • å øke den forebyggende innsatsen slik at de negative holdningene til narkotika blant det store flertallet av ungdom og andre kan opprettholdes og styrkes
  • å begrense den illegale stoffomsetningen og -bruken
  • å gi de stoffavhengige og deres familier bedre hjelpe- og behandlingstilbud
  • å bidra til styrking av det internasjonale samarbeidet mot narkotika

I kortversjon er det imidlertid vanskelig å se at den forebyggende innsatsen mot narkotika er økt. Oppløsningen av det sentrale, statlige forebyggingsansvaret har ikke gjort det mer sannsynlig at innsatsen vil øke. Den illegale omsetningen og bruken av narkotika er ikke redusert. Tvert i mot tyder tall fra SIRUS på en fordobling av antallet injiserende heroinbrukere i løpet av noen få år, mens aksepten av så vel cannabis som partydop ser ut til å øke.

Bildet av behandlings- og hjelpesituasjonen er uklart, men mye ressurser er brukt på å bygge opp det landsomfattende metadonprogrammet, mens tilbudet ut over dette lider av store mangler, og knapt kan sies å ha gjennomgått større forbedringer siden 1997 Daværende sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa ga på FNs narkotikasesjon i 1998 sin støtte til et verdensomspennende arbeid for kontroll og reduksjon av narkotika-tilgjengelighet og -etterspørsel. Nå virker det imidlertid som om sosialminister Guri Ingebrigtsen betrakter FNs narkotikaoverenskomster som det siste hinder på veien mot å etablere sprøyterom i Norge.

Gradvis skifte av fokus

Det er grunn til å bebreide både dagens og foregående regjerings innsats for mangel på koordinert innsats og besluttsomhet for å følge opp den restriktive narkotikapolitikken. Hvor er det koordinerende organet som skal samordne og lede det offentliges kamp for å utvikle en restriktiv narkotikapolitikk? Hvor er de friske midlene som kan settes inn i nye tiltak? Hvor er planene og hjemlene for koordinert forebygging i skolen, i sosialtjenesten, i politiet, i barnevernet, i fritidssektoren, og overfor de frivillige organisasjonene? Hvor er retningslinjene og virkemidlene i forhold til tidlig intervensjon overfor risikogrupper og eksperimenterende stoffbruk. Hvor er analysene av taushetspliktsproblematikken i forhold til samarbeid om forebygging og hjelpetiltak på tvers av sektorer så vel som for dokumentasjon av narkotikaproblemet? Hvor er de økte ressursene til tilgjengelighetsreduserende tiltak gjennom toll- og politi. Hvor er midlene til alternativ soning utenfor fengslene? For en utenforstående vil norsk narkotikapolitikk lett fortone seg som et "vet ei hvorfra - vet ei hvor hen". Det blir lett for kritikere å hevde at norsk narkotikapolitikk er mislykket, og at vi trenger en ny politikk. Det mislykkede ligger imidlertid i at man ikke med besluttsomhet har fulgt opp den restriktive politikken, men gradvis har dreidd fokus over på s.k. "skadereduserende tiltak".

Helse

Vi har i mange år hatt helsetiltak og ulike sosiale tilbud rettet mot langtkomne alkoholavhengige i de største byene våre, som varmestuer, kontaktsentra, akuttinstitusjoner og ulike andre lavterskeltiltak. Vi skal naturligvis videreutvikle hensiktsmessige, helserettede tiltak overfor folk med langtgående avhengighetsproblemer, det være seg fra alkohol eller illegale rusgifter. Men noen foreslåtte tiltak kommer i konflikt med de narkotiske stoffenes status som illegale og straffebelagte. Dette gjelder for eksempel det mye omtalte tiltaket "sprøyterom", som er i bruk flere steder i Europa, hvor stoffbrukerne kan komme og injisere sine ulovlig anskaffede rusgifter, mens politiet står utenfor og er avskåret fra å håndheve forbudet mot å inneha og bruke narkotika. Vi bør også være klar over at en slik helsetilnærming inngår i strategiene og retorikken til den internasjonal legaliseringsbevegelsen. Noen av de strategiske tilnærmingene er følgende:

- forsknings- og forsøkstilnærminger

Heroinforskrivningen i Sveits begynte som et medisinsk forsøk. Tilsvarende forskrivning i Nederland er forsøksvirksomhet. Det argumenteres nå i Oslo for forsøk med sprøyterom.

- "de små skritts metode"

Et skritt i "skadereduksjonsretning" kan i neste omgang også bli en begrunnelse for å ta nye skritt. Dersom man etablerer for eksempel sprøyteutdelingsprogrammer, blir dette også et argument for å etablere sprøyterom. Prinsippet om ikke å legge til rette for sprøytebruk er jo likevel brutt. Og dersom etablering av ett eller to sprøyterom ikke gir noen reduksjon i overdosedødsfall, blir argumentet at tiltaket har for lite omfang, og bør utvides med flere sprøyterom og større kapasitet for å få bedre effekt. Og når sprøyterommene ikke fører til redusert kriminalitet, kan dette være et argument for også å dele ut heroin i sprøyterommene, slik man gjør i Sveits.

- overføre narkotikaområdet fra sosial- og kriminal- til helselovgivningen

Frankfurterbevegelsen (en europeisk "skadereduksjonsbevegelse" på bynivå) slo i sitt manifest fra 1990 fast at narkotikapolitikken burde overføres til helsesektoren. Gjennom dette ville man oppnå at avhengighetsproblemene i større grad skulle betraktes som individuelle helseproblemer, i stedet for å bli betraktet som samfunnsmessige, kriminalpolitiske og sosiale problemer. En avart av helseargumentasjonen er det arbeidet legaliseringsbevegelsen nedlegger i fremme av "medisinsk marihuana", som en brekkstang for en økt aksept for marihuana generelt.

På en stige av "små skritt" befinner det seg både sprøyteutdeling, sprøyterom og heroinforskrivning. Mens vi har entret oppover "skadereduksjonsstigen", har narkotikaproblemet stadig vokst. Før vi går opp på "sprøyteromstrinnet" er det av narkotikapolitiske hensyn på tide å stoppe opp og stille noen spørsmål:

  1. Antallet injiserende stoffbrukere er i løpet av få år fordoblet i Norge, og rekrutteringen fortsetter. Vil ikke etablering av sprøyterom være et ytterligere signal om aksept av sprøytebruk, og øke styrken i injeksjonskulturen?
  2. Vil ikke et sprøyterom bidra til en ufarliggjøring av heroin?
  3. Hvordan vil sprøyterom påvirke politiets evne og vilje til å bekjempe illegal stoffbruk? Ønsker vi en formell legalisering av heroinbruk på områder hvor politiet er forpliktet til ikke å gripe inn?
  4. Hvordan vil etablering av sprøyterom, i strid med FN-konvensjonene, påvirke vår troverdighet, når Norge i internasjonale fora arbeider for forpliktende tilslutning til internasjonale avtaler?

Svarene på disse spørsmålene bør tilsi en mer besluttsom narkotikapolitikk, hvor sprøyterom ikke inngår. Det er derfor flere som nå spent avventer regjeringens standpunkt i sprøyteromssaken , og den bebudede handlingsplanen mot narkotika.