Narkotika-økonomien en milliardindustri

Under en steinbro ved Akerselva står en svart mann med hendene i lommene. Han har lue, tjukk jakke, og ser du på ham vil han komme med et tilbud: "Hasj?"
Det står alltid pushere på dette stedet. Morgen, ettermiddag, natt. De står der om det regner, snør eller blåser. Her er et fast salgspunkt, en integrert del av Grünerløkkas underholdningstilbud. Mannen som står der, representerer en industri som omsetter for 2115 milliarder kroner i året. Likevel har han ingen tegn til rikdom.

Mytene. Hvordan ser du en pusher for deg? Prangende sportsbiler? Gull, våpen, og kofferter fulle av penger? Kyniske lokkemenn, og underverdenens hersker? Slik er pusheren på film – i Scarface, Superfly, Blow. Men hva om det ikke stemmer?
Den som ser nærmere på pusherne i miljøet rundt Skippergata, kan bli slått av hvor urealistiske disse oppfatningene er. Sett fra gateplan er pusherne lik andre narkomane – "søppelnarkomane", som de store i bransjen kaller dem. De henger i Skippergata og omegn, hvor de visker mot deg ("hyppere? speed?"), forhandler, selger, og setter sine skudd som alle andre, mens de vasser rundt i fillete klær og med søvnige uttrykk.
De kjører trikk, ikke sportsbiler. Hvor er glamouren?

Skippergata. Informasjonen om pushere i Norge er sparsom, men to nye forskningsarbeider kaster lys over stoffselgerne. I Anne Line Bretteville-Jensens Økonomiske aspekter ved sprøytemisbrukeres forbruk av rusmidler (2005) fremstår de som vanlige narkomane, som selger stoff for å spe på inntektene fra trygd, vinningskriminalitet, tigging eller prostitusjon. Bretteville-Jensen er forsker ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS), og intervjuet flere tusen sprøytenarkomane over flere år.
Hele 40 prosent av alle sprøytenarkomane oppga stoffsalg som en inntektskilde. Ved å være i miljøet, fikk de også kunder. "En forutsetning for å skaffe kunder og gjøre det bra som stoffselger, er kjennskap til brukerne og at disse har tillit til den som selger. 'Bruker-selgerne' oppnår dette lettere," skriver Bretteville-Jensen.
I hennes materiale fremstår den gjennomsnittlige pusheren som en 32-årig mann med to års utdannelse etter grunnskolen. 95 prosent av dem er født i Norge. Det som skiller dem fra andre narkomane, er at de bruker mer stoff, og tjener bedre.
Pusherne oppga i gjennomsnitt en inntekt på 46 000 kroner i måneden. En romslig inntekt, kanskje, men store deler av den gikk med til å kjøpe varene, og til eget forbruk, og vips så var pengene borte.
Kanskje var det derfor så mange som 87 prosent av pusherne oppga at de mottok trygd eller sosialhjelp?

Akerselva. Mens pusherne i Skippergata selger piller, heroin og amfetamin, er Akerselva stedet der man uforpliktende kan stikke innom for å kjøpe hasj – et "hasjsalgets 7-Eleven", ifølge sosiologene Sveinung Sandberg og Willy Pedersen.
I boken Gatekapital (2006) skildrer de livet til pusherne langs Akerselva, som ofte har afrikansk bakgrunn. Også de tegner bildet av narkotikaøkonomiens frontsoldater, som arbeider under stor risiko, og med variabel inntekt.
En dagsinntekt på "to konger" (2000 kroner) ble regnet som svært bra, men realiteten var ofte nærmere halvparten. For å gå med overskudd insisterte selgerne på å "doble" – hasj kjøpt til 50 kroner måtte selges videre for 100. Dette oppnådde de ved å holde hardt på en utsalgspris på 100 kroner. Andre forsøkte å spe på fortjenesten med å selge mindre doser enn et gram, eller blande ut hasjen med andre substanser (bark, henna etc.). Likevel var inntektene så lave at Sandberg og Pedersen mener det er "tanken på, eller drømmen om, det store varpet som gjør det mulig å holde ut dette livet".
Drømmen om å rykke oppover i salgskjeden?

Effektivt system. Det er nemlig slik narkotikaøkonomien må forstås, ifølge Ulf Østigard. En gang på 1990-tallet var han narkoman og pusher. I dag er han sosionom.
– Narkotikaøkonomien er et veldig effektivt omsetningssystem, sier Østigard. – Det er en rasjonell og smidig økonomi. Alle vet hvem som sitter på hva. Stoffene glir gjennom systemene med en utrolig flyt. Mobiltelefoner er verktøyet som binder det sammen.
Pusherne markedsfører stoffer ved selv å være "påtent, rusa", forklarer han.
– En heroinist som kommer og gulper og kaster opp litt, viser at han har fått tak i god dop. Da er han en levende reklameplakat for stoffene sine.
Foran oss på bordet ligger en tegning Østigard har laget. Den forestiller en omvendt pyramide. Nederst, ved spissen, er det skrevet "doser". Over der igjen står det "gram", deretter "10-100 gram", "hektoer" og øverst: "kiloer". Hver av vektenheten symboliserer et ledd i distribusjonssystemet. Nederst, på "doser", står småpusherne i Skippergata. Øverst, på "kiloer", er "de store gutta".

Hekto-pusher. Selv var Østigard på et mellomnivå. Han pushet hektoer. Han begynte på gram, men steg oppover. Oppturen startet da han solgte heroin, mens han selv brukte amfetamin. Slik tok han mindre av stoffet selv – "spiste mindre av lasset" – og fikk større fortjeneste.
På den tiden hadde han en "connection" ("krana mi") som han møtte til avtalte tider i en leilighet. Der prøvesmakte han stoff, stilte opp med "cashe penger og gull" (tusenlapper og gullvarer), og fikk heroin tilbake. Jobben stilte krav til ryddighet:
– Du må komme til avtalene, gjøre opp for deg. Det gjelder å være forretningsmann.
På den tiden kunne han kjøpe et hekto heroin til 30 000 kroner, ta det hjem, pakke om til plastposer på 5-10 gram hver, og selge videre. Tre-fire personer sto klare til å selge for ham – de var betrodde medarbeidere. I tillegg hadde han et stort nettverk av kontakter som kjøpte sporadisk.
I salget beregnet han en fortjeneste på 100-150 prosent. Men hvor mye han tjente, aner han ikke. Han var rusa, og pengene sirkulerte, og fortjenesten forsvant i amfetaminen.

Drømmer om opprykk. Forskjellen mellom "kilospushere" og "dosepushere" er analysert i økonomiske analyser. I en artikkel med tittel "An economic analysis of a drug-selling gang" (The Quarterly Journal of Economics, august 2000) studerte økonom Steven D. Levitt og sosialantropolog Sudhir Alladi Venkatesh et regnskap overlatt fra en crack-selgende gjeng i Chicago.
De fant at selgerne på gatenivå ikke tjente mer enn den statlige minimumslønnen. De som sto over dem, tjente mange ganger mer. Dermed sluttet de at de lavere pusherne ikke kunne være motivert ut fra lønnen, men ut fra mulighetene til forfremmelser. Dette kommer også frem i intervjuer:
You think I wanta be selling drugs on. the street my whole life? No way. But I know these n- [above me] are making more money, and it's like, people don't last long doing this s-. So you know, I figure I got a chance to move up.

Sprik. Også i Norge er det store forskjeller langs pusherkjeden. "De der nede" kan stå i Skippergata i timevis.
– De jobber fælt, sier Østigard.
– De er også de mest synlige, mest ustabile, preget av livet. De blir snille på rus, blir sosiale og spanderer stoff.
"De der oppe" skyr de "søppelnarkomane", og vil helst ikke ha kontakt. Selv er de ifølge Østigard "ressurssterke, mektige, målrettet, vant til høy sosial status og flinke til å bygge nettverk".
– Det er gutta der oppe som tjener de store pengene, sier Østigard. – De som pusher på kilosnivå.
På slutten av karrieren forsøkte han selv å komme dit. Han ville kontakte amfetaminfabrikker i Polen, kutte salgsledd. Kjøpte han en kilo amfetamin der, kunne han blande ut med en kilo druesukker og doble fortjenesten. Men så langt kom ikke Østigard. Han ble tatt av politiet.
For å komme videre oppover i kjeden må vi snakke med andre.

Rutene. Informasjonen er mangelfull på dette nivået. Få vil snakke.
Det finnes riktignok informasjon om økonomien, og smuglerruter. FNs narkotikaorgan UNODC beregnet i fjor at det omsettes narkotika for rundt 2115 milliarder kroner årlig på verdensbasis. Dette er mer enn bruttonasjonalproduktet til 88 prosent av alle verdens land. Ifølge Store Norske Leksikon snakker vi da om verdens tredje største handelsvare, etter våpen og menneskehandel.
FN tegner dessuten opp de viktigste handelsrutene:
Heroin kommer fra Afghanistan, via Iran og andre naboland, til Europa og Skippergata.
Kokain kommer fra Andes-regionen, smugles via Karibien eller Afrika til Europa.
Amfetamin og beslektede stoffer produseres i Vest-Europa og de nye EU-landene i Øst-Europa.

Kriminelle nettverk. I Norge finnes egne kartlegginger. SIRUS' rapportering til det europeiske narkotikaorganet EMCDDA antyder at mesteparten av heroinen i Norge fraktes inn via kriminelle nettverk av albanere, tyrkere, iranere eller vestafrikanere. Det finnes indikasjoner på at litauere i Norge tar del i denne handelen, og nordmenn i Nederland. Men beskrivelsene fra SIRUS er knappe og gåtefulle.
Hvor stort er for eksempel det norske narkotikamarkedet? Noe anslag har vi ikke funnet. Tallene vil bli for omtrentlige.
Men vi kan likevel lage et regnestykke:
SIRUS mener det finnes mellom 8400 og 11 700 sprøytenarkomane i Norge.
De sprøytenarkomane har oppgitt en gjennomsnittsutgift på 819 kroner per dag.
Ganger vi opp, får vi et tall på mellom 2,4 og 3,5 milliarder kroner årlig. I det minste kan vi slå fast at narkotika er en milliardindustri i Norge.

Et hasjregnestykke. Hasjøkonomien kommer i tillegg. Her finnes en studie fra Paul Larsson, som er forsker ved Politihøgskolen. Han mener 80 prosent av hasjen i Norge kommer fra Marokko, fraktet via Spania og/eller Nederland. I artikkelen "Opp i røyk! En studie av hasjimporten i Norge", gjør han et regnestykke for innføring av 100 kg hasj:
Pris i Nederland: 1,5 millioner kroner. (Derav kontant oppgjør 300 000,-)
Frakt (speditør): 200 000 kroner.
Inntekt fra salg til grossister i Norge: 2 millioner.
Hvis dette stemmer, har smuglerne tjent 300 000 kroner. Men utgiftene løper raskt, skriver Larsson. "Mange har et stort forbruk av mobiltelefoner, de bor på hotell, spiser ute og lever ofte på en måte som raskt reduserer det som blir igjen ... Det er dyrt å leve som kriminell".
Heller ikke Larsson har funnet de store kuppene i narkotikaøkonomien. Finnes de?

Nettverk. Muligens. Kanskje kom vi på sporet til slutt. Vi møtte en pusher på kilosnivå, som nå er ute av miljøet.
– Jeg er en liten gullfisk i forhold til de store. Men jeg har da avhenda en del varer, sier han. Han er aldri blitt tatt av politiet, og stiller anonymt. Derfor kaller vi ham N.
I 2002–2005 bygde N seg opp i amfetaminmiljøet. Han kom i kontakt med et internasjonalt nettverk, som ga ham jevn og sikker tilgang til amfetamin. Med nettverket i bakhånd, hadde han beskyttelse.
– Mye av handelen på høyt nivå skjer på krita. Da er det viktig å ha et nettverk, sier han.
Ofte handlet han 5–10 kilo amfetamin om gangen. Hvem som sto for smuglingen vet han ikke – en gang ble han tilbudt å ta inn et 500-kilosparti mot ti prosent av fortjenesten, men takket nei.
Da handlet han heller i tikilos-partier. For et slikt betalte han 500 000 kroner. Som regel var stoffet solgt allerede på forhånd. Kjøpere sto klare, og han kunne dele stoffet opp i kiloer eller hektoer.
Amfetaminen ville han da selge videre for 80 000–90 000 kroner per kg, og få en inntekt på 300 000 kroner for hele partiet. Men det var bare i teorien. Det var alltid et stort svinn. Folk klarte ikke å følge opp, sier han. Dessuten:
– Jeg brukte mye selv og mye rant ut i kålen.
– Ble du rik?
– Nei.
På den tiden kjørte han riktignok kabriolet. Han kjøpte gaver – "forbruksvarer, tv-er, kunst, ting som var lette å hvitvaske".
– Hvilken årslønn hadde du?
– Sikkert 100 000 kroner i måneden. Da tar jeg ikke hardt i. Men jeg sølte det bort.
– Hvordan bruker man opp 100 000 kroner i måneden?
– Jeg spiste aldri hjemme. Kjøpte alle unyttige ting, helt ukritisk. Klær. Jeg ga masse driks. Når jeg fikk inn et nytt parti, jobbet jeg konsentrert med å få inn det jeg skulle, men deretter kunne jeg søle bort pengene.

Scarface. Så lenge omsetningen fungerte og penger kom inn, var alt bra. N hadde "dop, damer, og alle mulige goder".
– Du var et midtpunkt?
– Jeg var jo det. De rundt meg sto i et avhengighetsforhold til meg. Alle i slike miljøer digger jo Scarface-filmen.
– Hva slags egenskaper må man ha i dette miljøet?
– Man må være kynisk. Ha struktur på livet sitt, levere pengene, ellers stopper det av seg selv. Man må være villig til å gjøre kjipe ting, være voldelig. Man lever på ryktet sitt. Jo reddere folk er for deg, jo mindre sannsynlighet er det for at de tør "blåse deg".
Samtidig var N redd. Særlig fryktet han nettverket han kjøpte dop av.
– Det er helt sinnssykt mange av dem. Hvis du kommer ut og kjøre, har de et rentesystem som er vanskelig å komme ut av. Du kan fort få 50 000 kroner i bot. Systemet er basert på frykt. Alle er avhengige av hverandre, og at kundene genererer penger.

Forakten. Også N snakker om forakten for "dem på bånn". "Jævla idiotknarkere", sa kilospusherne om gatepusherne. Selv holdt de fasaden, vasket seg, hadde rene klær og dyre biler. Avstanden til de gatenarkomane var dessuten taktisk: De synlige narkomane tiltrekker seg oppmerksomhet, og er lettere å finne for politiet. Derfor er det bedre å selge større mengder, ifølge N.

De der oppe. Og som de andre pusherne, snakker N om "de der oppe". De som har "fått seg fine hus i etablerte områder". De som kjører rundt i "siste bilmote".
– De snuser ikke så mye i egen pose. Da kan de virkelig tjene store penger, sier N.
Men historien lyder kjent nå. Det er alltid en annen som har tjent de store pengene. Og selv om N sier han håndterte 30–50 kg amfetamin i året og hadde en omsetning på 1,5 millioner kroner, aner han ikke hvor pengene tok veien.
Historien vår begynner å ligne en versjon av "syvende far i huset". Det er alltid en annen, høyere opp, som blir rik. Og kanskje er det det nærmeste vi kommer en konklusjon om narkotikaøkonomien. Alt er flyktig. Penger popper opp og forsvinner. Store summer flyter omkring, søte myter forteller om store varp, men det meste går, som de slitne hengehuene i Skippergata sier det, "rett i armen".

Under jorden. Før vi reiser fra N gir han oss skyss, i en liten, skranglete bil. Han hadde noen hundrelapper å klare seg på sist uke, sier han. Men ett sted, ute i en skog, røper han, ligger fire kilo amfetamin gjemt.
Han aner ikke hvor – han var så rusa da han gravde dem ned at han ikke husker. Ikke forsøker han å finne dem heller – han er over i et annet liv nå. Men like fullt: Ett sted der ute ligger det store kuppet gjemt, og lokker med hundretusener av kroner ingen helt kan gjøre rede for. Akkurat som narkotikaøkonomien.