Foto: Inga-Alice Næss Blaha og Astrid Hagen

Inga-Alice er nestleder i Landsforbundet Mot Stoffmisbruk, LMS Bergen lokallag, samt kursleder og selvhjelpsleder. Hun jobbet dessuten tre år som prosjektsekretær i LMS i 60 prosent stilling, men stillingen opphørte da det ikke ble bevilget midler fra siste søknad fra Helse & Rehabilitering til en stilling som, ifølge Inga-Alice, så sårt hadde trengtes.

Videre er Inga-Alice styreleder i Natteravnene i Bergen sentrum, og hun har skrevet bok om nettopp dette. Sammen med sin mann, Tor Blaha, har hun vært initiativtaker til Trappen motivasjonssenter i Bergen – et ettervernssenter for personer som er rusgift- og medikamentfrie etter behandling eller er utskrevet fra fengsel. I fjor kunne hun legge til enda en ærefull sak til merittlisten sin – da ble hun nemlig nominert til tittelen ”Årets Bergenser”, en kåring i regi av Bergensavisen (BA).

– Det var Anne-Grete Strøm-Erichsen som vant, men jeg er helt overveldet bare over å ha blitt nominert, forteller Inga-Alice med et smil.

Hva er ditt inntrykk av narkotikamiljøet i Bergen sentrum?

Det er tøft og det øker på, men det kan ikke stoppes dersom vi ikke får flere tilbud og fortere tilgang på behandling. Jeg leste i BA senest i dag at mødre ble sjokkert over å finne sprøyter i gresset i Teaterparken. Slike funn er ikke noe nytt. De stoffavhengige setter sprøyten der det faller dem inn fordi behovet er der akkurat der og da.

Nygårdsparken er en åpen narkotikascene? Hvordan vil du beskrive miljøet der?

– Nygårdsparken er kjempestor, og det er bare en liten del av parken som de stoffavhengige bruker. Men det er klart dette påvirker parkens renommé. Folk blir redde for å gå gjennom den vakre parken og den blir et negativt område i byen. Selv navnet gir ambivalente signaler og følelser for dem som bor nær parken, for bergensere generelt, og selvsagt også for pårørende.

– Jeg har vært i kontakt med flere av dem som er naboer til parken, og det er så klinkende klart at det ikke er noe kjekt for dem å bo så nær den aktiviteten som pågår der. Men dette er også et nedverdigende liv for dem som må velge å kjøpe/hente sin daglige dose på Flagghaugen, som denne delen av parken kalles. De fleste stoffbrukerne er også potensielle selgere der i parken. Jeg skjønner godt at parkens naboer ønsker seg et sprøyterom, men jeg kan love dere at parken ikke tømmes av den grunn.

Apropos sprøyterom. Noen har tatt til orde for at man burde etablere et sprøyterom i Bergen. Hva er ditt syn på det?

– Min mening er at et sprøyterom ikke har den verdi som en del kanskje tror, og det har vist seg med sprøyterommet i Oslo – så hvorfor prøve igjen? Hvor mange sprøyterom skal vi i tilfelle ha? En stoffavhengig er villig til å gå barbeint til Sverige dersom det bare var der de kunne hente dop. Men den samme stoffbrukeren går ikke til Torgallmenningen for å sette et skudd dersom dopet er kjøpt på Bryggen, eller omvendt. Skuddet settes der og da, og de fleste skudd settes hjemme – hvor det er fred og ro.

Albatrossen ettervernssenter i Bergen arrangerte nylig et seminar hvor heroinforskrivning var temaet. Er det uttrykk for en stemning blant fagfolk og pårørende i Bergen at man bør begynne å dele ut heroin?

– Ikke blant de pårørende i vår gruppe eller som jeg kjenner til. LMS er den største organiserte foreningen for pårørende i landet, og en høringsinstans og pressgruppe som utvikler hjelpetiltak rettet mot foreldre og pårørende til stoffavhengige. Vi oppfyller kravene til statsstøtte, og vi mottar hvert år midler sentralt blant annet fra Sosial- og helsedepartementet og Stiftelsen Helse & Rehabilitering. Vi opplever at offentlige myndigheter i stadig sterkere grad ser verdien av den kompetansen LMS innehar.

– Men det finnes mange fagpersoner i Bergen som er tydelig for utdeling av heroin. Det sier seg jo selv at det da blir en konkurranse og et valg av økonomisk vinning til prosjekter og stillinger for å få dette arbeidet i gang – som den gangen legemiddelassistert rehabilitering (LAR) kom på banen. Da var det bare Metadonklinikken som hadde rett til å dele ut metadon. Nå deler apotek, Albatrossen og legesentre ut i LAR regi.

Hva er ditt syn på utdeling av heroin?

– Et helt klart og tydelig nei til utdeling og reseptbelagt heroin.

– Men jeg har selvfølgelig forståelse for at det vil være noen som får det uansett, utslitte eldre og syke rusgiftavhengige som har prøvd alt annet. Det er jo flere som får for eksempel Dolcontin på resept – hva kaller vi det da?

– Noen klarer sitt liv utmerket gjennom LAR. De har fått en verdig hverdag i jobb med nøkterne tanker og tillit hos arbeidsgiver, og har generelt en meget bra hverdag. Også er det de som til og med har trappet helt av LAR. Utrolig, men sant. Det er personer som lever et helt rusgiftfritt liv, uten at noen vet hva de har slitt med, personer som skulle hatt medalje og oppmerksomhet for sin klare balanse i livet. Men det kan være uheldig, for da blir de skyteskive og kan bli offer for misunnelse og latterliggjøring, og kan miste sitt trygge fotfeste.

– De som nå er nyktre hadde ikke vært på sitt ståsted nå dersom de hadde fått heroin på resept.

Som aktiv i Landsforbundet Mot Stoffmisbruk, har du et inntrykk av at tilbudet om behandling og rehabilitering er tilstrekkelig?

– Et klart og tydelig nei. Et 100 prosent persontilpasset tilbud må på banen. Alle er ikke institusjonsmennesker og stoffavhengige er faktisk eiere av sitt eget problem, selv om det til tider ikke kan virke slik. Rusgiftavhengige må bli hørt og tatt mer på alvor om hva som er best for ham/henne.

– Det er bare de selv som kan ta tak i sitt eget problem og avhengighet, og skjønne at det er de som har et problem. Det hjelper lite at mor eller søsken ønsker dem stoffrie. Men vi kan være der og støtte gjennom den tøffe prosessen det er å komme seg ut av et slikt problem og bli nykter. Jeg skal love deg at det ikke er lett – det er råtøft!

– Jeg etterlyser også den oppfølging disse personene trenger i ettertid, som ofte er mangelfull. Vel har vi fått mye til i henhold til lov om Spesialisthelsetjenesten, men vi må ikke hvile der, for det er langt fra nok.

Blir de pårørende tatt nok på alvor i møtet med hjelpeapparatet?

– Både og. Det står skrevet i ”Mot Stoff” at pårørende blir tatt på alvor, men erfaringen fra kontakt med pårørende viser det motsatte. Det er stor forskjell fra sosialkurator til sosialkurator, og det er ofte tydelig ”trynepolitikk” overfor den enkelte stoffavhengige. Det er sårt for den pårørende som er i en meget sårbar situasjon, og som ofte er langt nede når han/hun ber om hjelp.

Du har selv vært en av initiativtakerne til Trappen motivasjonssenter i Bergen. Hva er formålet med dette?

– Trappen er en frivillig organisasjon som tilbyr oppfølging av stoffavhengige som er i, eller har vært i, behandling eller fengsel. De som kommer hit blir fulgt opp med tanke på å arbeide seg ”tilbake til livet”. Trappen har unike muligheter til å lage tiltak og aktiviteter tilpasset personlige ønsker og behov. Trappen gir hjelp til praktiske formål som skole og arbeidstrening, kursing, data, trening av sosiale ferdigheter og fysisk fostring. Dessuten driver vi med tilrettelegging og oppfølging av fritidsaktiviteter og yrkesrettet aktivitet.

Det ble nylig meldt i avisene at det var 377 narkotikarelaterte overdoser i Bergen i fjor, mot 37 i Stavanger. Hva kan denne store forskjellen skyldes? – Det var 377 utrykninger til overdoser, men størsteparten av dem overlevde. Men tallet er likevel for stort. Vi vet det er mye stoffbruk i Bergen. Miljøet er større her, og det øker. Dessuten er det store mørketall. En jeg kjenner i Stavanger fortalte at sønnen har tatt overdose tre ganger, men det var aldri noen ambulanseutrykning. Folk i miljøet hjelper hverandre. Slik vet jeg det er i Bergen også.

– Ofte er det rett og slett slik at overdoser er smittsomt. Dersom én faller fra, gjør gjerne andre i samme omgangskrets det og. Jeg vet ikke hva forskjellen skyldes, mulig de er flinkere med forebygging i Stavanger.

– Når alt kommer til alt handler det om midler. Vi trenger penger for å få ting gjort. De som har godt med midler, kommer ofte best ut.

Til slutt: Hvilke tre viktige punkter vil du framheve dersom målet er å redusere narkotikaproblemet i Bergen?

1) Mer åpenhet og synliggjøring av problemet og raskere hjelp. Akutthjelp til den stoffavhengige, som må bli hørt. Likeledes må pårørende bli hørt.

2) Fritt valg av sykehus og behandlingssted. Fastlegen som kjenner pasienten/stoffbrukeren må kunne henvise vedkommende til et persontilpasset behandlingsopplegg.

3) Fokus på åpenhet og respekt for at vi har et så stort narkotikaproblem.