I sitt tilsvar til Forbundet Mot Rusgift i Klassekampen 26.mai framstår idehistorikeren Ole Eirik Håtun uten idéer, men med uklare forestillinger om narkotikapolitikk. Han har ingen idé om hvordan han skal besvare våre synspunkter, og derfor kommenterer han dem heller ikke, bare nøyer seg med å fastslå at vi har et formyndersk grunnsyn og vil frata enkeltindividet ansvaret for seg selv. Det er en beskyldning vi kan leve med. Til og med en av liberalismens klassikere, John Stuart Mill, var på visse premisser villig til å regulere tilgangen på alkohol, dersom fri tilgang førte til at mange mennesker pådro seg store alkoholproblemer. Vi ser en klar parallell til narkotikaspørsmålet.

Vi fastslår at Håtun føler seg manipulert, ved at redaksjonen i Klassekampen har satt tittelen "Fri hasj - ja takk" på hans første artikkel. Det er lovlig sent å komme med dette nå, men det er helt uten betydning for FMR. Vi har først og fremst kommentert innholdet i Håtuns artikkel og i hans etterfølgende svarinnlegg. Det vil vi også gjøre her.

Håtun innrømmer at den nye legaliseringsdebatten delvis er kommet opp fordi mange ressurssterke narkotikabrukere har behov for selvlegitimering, men kommer i samme slengen også med et spark til FMR om at våre innlegg også er en form for selvlegitimering. Om det bare hadde vært så enkelt! Da kunne jo narkotikaproblemet, som vi er opptatt av bare bortdefineres, som ikkeeksisterende. Det er jo også det mange av legaliseringstilhengerne driver med. Problemet er ifølge dem lite, og i alle fall langt mindre enn alkoholproblemet. I tillegg hevder de at de fleste problemene er oppstått på grunn av forbudet, og ikke fordi de narkotiske stoffene er farlige i seg selv. En hver som har hatt noe omgang med stoffavhengighetsproblematikk vil vite hvor langt fra sannheten dette er.

Håtun poengterer at hans bekymring ikke gjelder de negative individuelle følger av forbudet, men de samfunnsmessige virkningene av den omfattende narkokriminaliteten. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at narkotikakriminaliteten skulle bli mindre om omsetning og bruk av ett, noen få eller alle narkotiske stoffer skulle bli avkriminalisert/legalt: Muligens ville den individuelle kriminaliteten til de hardest rammede stoffavhengige gå noe ned, men samtidig ville det bli flere stoffavhengige. Og stoffavhengighet er i seg selv kriminalitetsframkallende. Nederlandske myndigheter klager f.eks. over at stoffavhengige fortsetter med sitt kriminelle levesett til tross for at metadon er lett tilgjengelig for alle. Vi har også erfaring for at den legale rusgiften, alkohol er sterkt kriminalitetsframkallende. Denne erfaringen må vi også ta inn over oss i narkotikadebatten. Dersom vi ønsker å bekjempe kriminalitet, begynner vi ikke med å legge til rette for økt bruk av kriminalitetsframkallende stoffer.