Også i forholdet til andre politiske saker ser vi at evnen til å samle seg om verdistandpunkter og felles mål svinner. Det er kanskje derfor det blir marked for en verdikommisjon som politisk flaggsak.
For oss som beklager at enigheten om den restriktive narkotikapolitikken svekkes, er det viktig å trekke lærdom av det som har skjedd de siste årene. Vi kan ikke bare se på slike svingninger i holdninger som noe som hjemsøker oss av en eller annen uforklarlig grunn. Noen har ønsket å skape en opinion mot den restriktive narkotikapolisikken, og har lykkes med det. Vi som forsvarer narkotikapolitikken må analysere hva som fører til slike svingninger, og i neste omgang integrere forståelsen i vårt videre arbeid. Samtidig må vi ikke miste av syne at det er våre standpunkter som deles av det store flertallet. Det er altså ingen grunn til å føle at noe slag er tapt.
Hva kan vi så lære av den nære historien? Vi bør spesielt se nærmere på hva vi kunne gjort før legaliseringstilhengerne kom skikkelig på banen. Gjennom mange år fikk "hysterikerne" i narkotikadebatten, de som tegner et overdrevent dramatisk bilde av død og fordervelse, ture fram med alt for liten motstand. Mange engasjerte rusgiftmotstandere vegret seg for å bryte freden og si at god vilje ikke var nok. Opposisjonen til de mest rabiate straffe- og kontrolltilhengerne fantes i rikt monn i organisasjonene, bl.a. i FMR, men de valgte å ligge lavt. De få frittalende kritikerne var ikke mange nok og sterke nok til å korrigere bildet av at organisasjoner og offentlige myndigheter var ensidige og unyanserte i sin informasjon om narkotika og narkotikaproblemet. En vanlig oppfatning var nok at det var bra at så mange engasjerte seg, og at alle fikk gjøre det på sin måte.
Vi skal på ingen måte legge skylda for oppblomstringa av legaliseringstilhengere på de mest hysteriske motstanderne. Disse gjorde det de trodde var rett. Men det var uheldig at vi ikke maktet å skape en bedre ballanse i informasjonen og trekke med flere i de debattene som faktisk foregikk om narkotikapolitikken. Derfor er det den tause opinionen som må sies å ha sviktet, ved at den ikke klarte å markere sitt standpunkt godt nok.
Hysterikerne hadde lett tilgang til pressa og ble på sett og vis alt for synlige. Pressa har alltid vært mest interessert i de som snakker i store bokstaver og som maner fram dramatikken. I dag høster vi fruktene av denne skjevheten, ved at narkotikaliberale personer kan polemisere med hysterikerenes unyanserte virkelighetsbilde, som om dette var representativt for alle som arbeider for en restriktiv narkotikapolitikk. Liberalerne forsøker å gi inntrykk av at det er hysterikernes virkelighetsforståelse som har skapt den norske narkotikapolitikken og at det ikke har vært noen debatt i hele tatt. Begge deler er feil. Den norske narkotikapolitikken er slett ingen hensynsløs krig mot stakkarslige ofre, men sammensatt av omfattende forebygging, behandlings- og omsorgstiltak og repressive tiltak (kontroll og straff). Å si at krigen mot narkotika har mislykkes er dobbelt feil. For det første har vi ikke ført noe som fortjener betegnelsen krig, for det andre har den restriktive politikken vi har ført, gitt mange gode resultater. Forskjellen mellom en liberal politikk og den vi har valgt ville bety mange tusen flere narkotikabrukere.
For det andre har narkotikapolitikken hele tiden vært debattert. Det er først og fremst når en kun forholder seg til pressa at en kan få inntrykk av at det har vært en altomfattende oppslutning om den førte narkotikapolitikken. Spørsmål som bruk av tvang, politimetoder, vektleggingen i kontrollvirksomhet (politi, toll og testing i arbeidslivet), metoder i forebygging, straffelengder og behandlingsmetoder er bare noe av det som har vært debattert. Det er dermed en forvrengning når det nå hevdes at det er på tide med en debatt om narkotikapolitikken. Debatten har vi hatt hele tiden (også med mange av liberalerne på banen). Det som er nytt er at liberalerne har fått økt tilgang til mediene, at de har brukt denne oppmerksomheten til å erklære at krigen mot narkotika (som altså ikke har vært ført) er tapt og at vi derfor må gi opp den restriktive linjen.
En nøktern vurdering tilsier at vi sannsynligvis ikke kunne oppnådd stort ved å henvende oss til pressa med våre reservasjoner. Pressa arbeider etter sin egen logikk og velger det de synes er interessant. Derfor er det farlig for organisasjoner å la seg fange av pressa som eneste debattarena og informasjonskanal. Heldigvis finnes det alternativer. Narkotikamotstandernes fremste fortrinn er forankringen i folkelige organisasjoner. Det er viktig at disse ikke blir et speilbilde av livet i pressa, men at de setter sin egen dagsorden. Relatert til narkotikadebatten betyr det at vi burde, og fortsatt bør, arbeide for å skolere folk, debattere det vi mener er relevante problemstillinger, og på den måten holde engasjementet oppe.
Denne anbefalingen har kanskje enda klarere gyldighet for politiske partier, idrettsbevegelse og andre organisasjoner som ønsker å arbeide forebyggende, enn for rusgiftorganisasjonene. Rusgiftorganisasjonene må ta ansvar, og må sørge for å være synlige på gater og andre steder der folk møtes, men de kan ikke gjøre jobben alene. Andre organisasjoner som smykker seg med påstander om at de gjør et viktig forebyggende arbeid, må sørge for å skolere seg og sine. I et samfunn med stor mobilitet og lav sosial kontroll (slik som det norske), kan en ikke tillate seg å være gratispassasjer hver gang tilskuddsmidler blir delt ut og ellers gi blaffen i at det narkotikapolitiske fundamentet blir truet. Det vi trenger er fremfor alt sosiale og kulturelle ankerpunkter som tar narkotikadebatten på alvor, ved ikke bare å repetere paroler, men ved å integrere læring om ansvar, solidaritet og enkeltmenneskets ukrenkelige verdi i det sosiale fellesskapet. Siden ingen som arbeider i det norske samfunnet er fjernt fra narkotikaproblemene, innebærer dette at en må ha en tydelig og synlig holdning og praksis i forhold til narkotika. Repetisjon av de hysteriske parolene vil bare støte utsatte ungdommer og voksne vekk.
For noen vil det kanskje være vanskelig å gripe hvordan dette ser ut i praksis. Studer da det arbeidet som skjer i organisasjoner som Ungdom Mot Narkotika eller knyttet til Tyrilistiftelsen. Det finnes ingen gode unnskyldninger for ikke å ta ansvar.