Etter at metadonassistert behandling ble lansert i Norge, og spesielt etter at den ble vedtatt utbygd til et landsomfattende tilbud, har det hele tiden vært en uttalt målsetting at medikamentassistert behandling skal være en integrert del av, og et supplement til et tilbud, som i hovedsak skal være medikamentfritt. Forbundet Mot Rusgift vil peke på utviklingstrekk som nå går i motsatt retning. Den raske utbygging av medikamentassisterte behandlingstilbud, gjør at metadon- og subutexbehandling etter hvert tar en stor andel av de økonomiske og personellmessige ressursene, på bekostning av medikamentfrie tiltak.

  • Førstelinjetjenesten er ikke utbygd for, eller har tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å gjøre den delen av jobben overfor stoffbrukere i behandling som den etter sosialtjenesteloven skal gjøre, nemlig å inneha et oppfølgings- og koordineringsansvar i forhold til hver enkelt klient, før, under og etter behandling. Når nå de medikamentassisterte programmene i Norge etter hvert krever en stor grad av personalmessig og økonomisk oppfølging i forhold til hver enkelt klient, er det fare for at også de disponible ressursene i førstelinjen går til dette, og at klienter som trenger oppfølging i sine medikamentfrie behandlingstilbud, vil komme i andre rekke. Erfaringer viser at dette faktisk allerede er et problem en del steder.
  • Pr. 31. oktober 1999 var det 235 metadonklienter inne i Mario, mens målet har vært at alle søkere som fyller kriteriene skal tas inn. På landsbasis har man snakket om et antatt behov på rundt 5-700 metadonklienter. Allerede i dagens situasjon er metadonassistert behandling i Oslo et av de største enkeltstående behandlingstiltak. Men muligheten for videre ekspansjon begrenses først og fremst av politiske myndigheters vilje til fortsatt å prioritere medikamentfri behandling, og holde medikamentassistert behandling innenfor kontrollerte rammer. Foreløpig kan det synes som om denne viljen er tilstede, men man skal ikke langt avgårde for å se at det medikamentfrie behandlingstilbudet er blitt kraftig nedbygd f.eks. i Danmark, i takt med økningen i metadonforskrivning. I Sveits går rundt halvparten av alle heroinavhengige på metadon, og i Nederland 60-70 prosent.

Erfaringer fra for eksempel Nederland viser at de gjenværende medikamentfrie behandlingstilbudene der blir utsatt for et sterkt press i retning av å korte ned på behandlingstiden, bl.a. gjennom en skrantende bevilgningspolitikk.

Det er bare under kontrollerte betingelser og med god psykososial oppfølging metadon og eventuelt Subutex kan forventes å ha en positiv effekt. Faren er at pågangen for å få medikamenter fra klientene, og presset for å få til medikamentbaserte opplegg fra betalende instanser blir så stort, at det går ut over evnen til å følge opp og kontrollere. Dersom antallet vokser fortere enn de økonomiske og personellmessige ressursene i programmene, vil det uvegerlig gå ut over kvaliteten i programmene. I såfall vil ikke den medikamentassisterte behandlingen bli det positive tilskuddet til et differensiert behandlingsapparat det i beste fall kan bli. Dette er en utfordring til programmene, men også til presse, politikere og betalende instanser.

Forbundet Mot Rusgift vil advare mot en uhemmet vekst i medikamentassisterte programmer, og oppfordre til å legge større vekt på en helhetlig organisering av oppfølging og tilbud knyttet til det medikamentfrie behandlingstilbudet.