Tidsskriftet RUSFRI

Men i 1926 og 1927 fikk han utgitt noen jordnære og realistiske noveller, nærmest selvbiografiske kasuistikker, fra arbeidet som distriktslege på den russiske landsbygden noen år tidligere. En av novellene, Morfin, skiller seg ut. Den består i hovedsak av den fiktive dagboken til en distriktslege som blir avhengig av morfin og til slutt begår selvmord. Det er også her selvbiografiske trekk. På slutten av sin distriktslegetid ble Bulgakov selv avhengig av morfin. Han begynte med morfin på grunn av komplikasjoner etter en injeksjon med difteriserum som han hadde tatt etter å å suget ut difterimembraner fra svelget til en pasient. Takket være støtte og bestemthet fra sin kone kom han ut av avhengigheten i løpet av et års tid. Morfin ble trykket i et medisinsk tidsskrift i desember 1927 og var det siste han fikk publisert i sovjettiden.

Mot Rusgift trykker denne fortellingen fordi den på en annen måte enn fagartikler beskriver hva avhengighet er, og hvordan en slik utvikling oppleves av den som gjennomgår den. Vi tror mange av dagens tidligere og nåværende stoffavhengige vil nikke gjenkjennende og mange andre vil få en dypere forståelse av problematikken. Se noen ordforklaringer til slutt i artikkelen.

Oversatt fra russisk av Per Joachim Lund

KAPITTEL 1

Kloke folk har lenge vært klar over at lykken er som god helse: når du har den, legger du ikke merke til den. Men når årene går, kommer minnene om svunnen lykke tilbake.

Hva meg selv angår, skjønner jeg nå at jeg var lykkelig i 1917, om vinteren. Dette uforglemmelige året som for så raskt forbi - med sine snøstormer.

De første kastene fra snøstormen grep tak i meg som i en bit avispapir og førte meg fra mitt bortgjemte distrikt inn til byen. Du undres kanskje hva som er så merkverdig med en provinsby. Men hvis du som meg har tilbrakt en vinter i snø og en sommer i en ensformig, glissen skog, uten en eneste fridag på over ett år, hvis du har revet av omslaget på forrige ukes aviser med samme hjertebank som en forelsket ungdom åpner en lyseblå konvolutt, hvis du har reist 18 kilometer med en tospanns slede til en fødende kvinne, da kan du antagelig forstå meg. En parafinlampe kan nok være koselig, men jeg foretrekker elektrisitet!

Og der så jeg dem igjen, disse små, forføreriske elektriske lyktene! På hovedgaten i den lille byen var snøen jevnet ut av bondesledene. Øynene ble trollbundet av butikkskiltene. Der var skilt med støvler, skilt med gullkringle og skilt med bilde av en ung mann med frekke griseøyne og en fullstendig unaturlig frisyre som forkynte at bak glassdøren befant den lokale Figaro seg, som for 30 kopek kunne barbere Dem når som helst, unntatt på helligdager som vårt land er så fullt av.

Helt frem til i dag grøsser jeg når jeg tenker på håndklærne hos denne Figaro, håndklær som hele tiden fikk meg til å tenke på siden i den tyske læreboken om hudsykdommer, der en illustrasjon med rystende klarhet viste en hård sjanker på haken til en pasient.

Men selv ikke disse håndklærne kan kaste skygge over mine minner!

I gatekrysset sto en levende politimann, og i et støvete butikkvindu kunne så vidt skimtes plater med tette rekker av kaker med rosa krem. Torvet var dekket med halm, og folk gikk, kjørte og pratet. I en kiosk solgte de gårsdagens moskvaaviser, fulle av rystende nyheter, og ikke langt borte fløytet moskvatogene innbydende. Kort sagt, dette var sivilisasjon, Babylon, Nevskij prospekt.

Det er unødvendig å snakke om sykehuset. Der var det egne avdelinger for kirurgi, indremedisin, smittsomme sykdommer og fødselshjelp. På sykehuset var det en operasjonssal, der autoklaven strålte, kranene skinte og operasjonsbordene glimret med sindrige klaffer, tannhjul og skruer. På sykehuset var det en overlege, tre assistentleger (foruten meg selv), feltskjærer, jordmødre, pleiersker, apotek og laboratorium. Tenk på det! Et laboratorium med Zeiss-mikroskop og et rikt utvalg av fargevæsker.

Jeg ble skjelven og kald, knust av inntrykkene. Det tok flere dager før jeg vente meg til at denne enetasjes sykehusbygningen plutselig lyste opp av elektrisk lys i desembermørket, som på kommando.

Jeg var blendet. Vannet fosset og bølget i badekarene, der termometrene duppet og fløt i sine slitte trefutteraler. Hele dagen kom det sutring fra barneavdelingen, det hørtes tynn, klagende gråt og hes surkling ... Pleiersker hastet til og fra ...

En tung byrde hadde falt fra mitt sinn. Jeg hadde ikke lenger det skjebnetunge ansvar for alt som kunne hende her i verden. Jeg hadde ikke lenger forpliktelser om det kom et inneklemt brokk, jeg skvatt ikke når en slede kom kjørende opp med en kvinne med tverrleie, og en purulent pleuritt som trengte operasjon, det angikk ikke meg. For første gang følte jeg at det at det var satt grenser for mitt ansvar. Barnefødsel? Vær så god - den lave bygningen der borte - det borteste vinduet, med nettinggardiner. Der treffer du fødselslegen vår, tykk og godmodig, skallet og med en rødlig bart. Det er hans sak. Og sleden bøyer av mot vinduet med nettinggardiner! Et komplisert benbrudd - kirurgisk overlege. Lungebetennelse? Pavel Vladimirovitsj på indremedisinsk avdeling. Å, det store sykehuset var som et imponerende maskineri med sin jevne, velsmurte gang. Jeg passet inn i mekanismen som en ny skrue på sin fastsatte plass og overtok barneavdelingen. Og difteri og skarlagensfeber slukte meg og fylte dagene mine. Men bare dagene. Jeg begynte å sove om nettene, fordi jeg ikke lenger ble forstyrret av illevarslende nattlig banking under vinduene mine, som kunne dra meg opp av sengen og sende meg ut i mørket for å møte farer og uvisshet. Jeg begynte å lese om kveldene (først og fremst om difteri og skarlagensfeber, naturligvis, men deretter leste jeg med en underlig interesse Fenimore Cooper). Jeg satte pris på lampen over bordet, på den gråhvite asken som drysset ned på samovarbrettet, på den lunkne teen og på søvnen, etter halvannet år uten søvn.

Så jeg var virkelig lykkelig den vinteren 1917, etter at jeg var blitt forflyttet til byen fra mitt bortgjemte distrikt og snøstormene.

KAPITTEL 2

En måned fløy av sted, så en til og så enda en. 1917 forsvant, og februar 1918 begynte. Jeg vente meg til mitt nye liv og litt etter litt begynte jeg å glemme det fjerne distriktet jeg hadde forlatt. Den grønne lampeskjermen, suset fra parafinlampen, ensomheten, snødrivene, ble visket ut fra hukommelsen min ... Utakknemlighet! Jeg glemte min frontlinjestilling der jeg helt alene med egne krefter og uten støtte hadde måttet kjempe mot alle slags sykdommer og komme meg ut av de merkeligste situasjoner, som en helt hos Fenimore Cooper.

Jeg må innrømme at av og til når jeg lå i sengen med den behagelige tanken at jeg snart kom til å sovne, fløy det noen erindringsbrokker gjennom min allerede slørete bevissthet.

Det grønne lille lyset, en blinkende lykt, ... en knirkende slede ... et kort stønn og deretter mørke og det dumpe drønnet av snøstorm over markene. Så virvlet minnene bort og forsvant.

"Jeg undres på hvem som nå er der i mitt sted. Noen må det være ... En ung lege som jeg ...vel, jeg gjorde min plikt der. Februar, mars, april ... og la oss si mai, så er jeg ferdig med tjenesten her. Det vil si at i slutten av mai forlater jeg denne storartete byen og vender tilbake til Moskva. Og hvis revolusjonen griper tak i meg, kan det fortsatt bli noen reiser, men iallfall kommer jeg aldri mer til å se distriktet mitt igjen ... Aldri ... Moskva ... Sykehus ... Asfalt og gatelys ..." " Slik tenkte jeg. " "... Men likevel er det bra å ha tilbrakt en tid i villmarken. Jeg ble en modig mann ... Ingenting skremmer meg nå ... Er det noe jeg ikke har behandlet?! Er det virkelig noe? Hva?... Jeg har ikke behandlet psykiatriske kasus ... Har jeg ikke?... Jo, agronomen som drakk seg til døde ... Jeg behandlet jo ham, men ikke særlig vellykket ... Delirium ... Er ikke det en psykiatrisk sykdom? Jeg bør nok lese noe psykiatri ... Kanskje litt senere, i Moskva ... Men nå blir det først og fremst barnesykdommer ... og atter barnesykdommer ... og særlig medisindosering til barn ... Helvete!... Hvis en gutt er ti år gammel, hvor mye amidopyrin skal jeg gi ham, 0,1 eller 0,15 ... Det har jeg glemt. Og hvis han er tre år gammel?... Bare barnesykdommer ... og ikke noe annet ... Det er nok av overraskelser der. Farvel min gamle sykestue!... Men hvorfor trenger dette distriktet seg inn i tankene mine i kveld? Den grønne lampen ... jeg har gjort meg ferdig med den for resten av livet ... Nå er det nok ... Nå skal jeg sove ..." - Brev til Dem. Det kom en innom med det.
- Får jeg se.
Pleiersken sto ved siden av meg i gangen. En kappe med loslitt krage var slengt over den hvite frakken med sykehusmerket på. Snøen smeltet på den billige blå konvolutten.
- Er det De som har vakt i mottagelsen i dag?, spurte jeg og gjespet.
- Ja, det er jeg.
- Ingenting foreløpig?
- Nei, det er stille.
- Si fra til meg hvis det kommer noen ... Jeg går og legger meg
- Ja, doktor, kan jeg gå nå?
- Ja, bare gå.

Hun gikk sin vei, Døren knirket, og jeg sjokket inn på soveværelset i tøflene mine, mens jeg klossete rev opp konvolutten. Den inneholdt et avlangt, krøllet ark med det blå stempelet fra distriktet mitt, min sykestue ... et ark jeg aldri kommer til å glemme ... Jeg smilte.

"Det var pussig ... I hele kveld har jeg tenkt på mitt gamle distrikt, og så kommer dette dalende ... Det må ha vært en forutanelse ..."

Under stempelet var det skrevet en resept med kopiblyant. Latinske ord, noen uleselige, noen overstrøket.
- Jeg forstår ingenting ... En uforståelig resept ..., mumlet jeg og stirret på ordet "morfin ..." - Hva er det som er så usedvanlig med denne resepten? ... Jo, nettopp ..., 4% prosents oppløsning! Hvem er det som har skrevet ut en 4% prosents oppløsning av morfin? Og hvorfor?! Jeg snudde arket, og søvnigheten forsvant. På baksiden av arket var det skrevet med blekk i en ustø og sprikende håndskrift:

11. februar 1918

Kjære kollega!
Unnskyld at jeg skriver på en slik lapp. Jeg har ikke noe annet papir. Jeg er blitt alvorlig syk av en vanskelig lidelse. Det er ingen som kan hjelpe meg, og jeg ønsker heller ikke å be om hjelp fra andre enn Dem. Dette er min andre måned i Deres gamle praksis, og jeg vet at De bor i byen og altså ikke er så langt herfra. Jeg minner om vårt vennskap på universitetet og ber Dem komme til meg så snart som mulig. Selv om det bare blir for en dag. Eller til og med bare en time. Og hvis De finner ut at jeg er et håpløst tilfelle, skal jeg tro Dem ... Eller kanskje kan jeg reddes?... Ja, kanskje kan jeg fremdeles reddes?... Blinker det et håp for meg? Jeg ber om at De ikke forteller noen om innholdet i dette brevet.

Deres ærbødige Sergej Poljakov

- Maria! Gå bort i mottagelsen med en gang og hent den pleiersken som er på vakt ... Hva er det nå hun heter? ...
Jeg har glemt navnet ... Jeg mener altså den pleiersken som kom med dette brevet til meg. Fort Dem!
- Ja vel, doktor.

Et par minutter etter sto pleiersken ved siden av meg. Snøen smeltet på den slitte katteskinnskragen hennes.
- Hvem var det som kom med dette brevet? br /> - Jeg vet ikke hvem det var. En mann med skjegg. Han sa at han arbeidet i kooperasjonen og var i byen et ærend.
- Greitt. De kan gå nå. Nei, vent litt ... Jeg skal bare skrive noen ord til overlegen. Vær så snill og lever dette til ham og ta med svar tilbake.
- Ja vel, doktor.

Jeg skrev slik til overlegen:

13. februar 1918
Kjære Pavel Illarionovitsj,
Jeg har nettopp fått et brev fra min studiekamerat Poljakov. Han arbeider i min tidligere praksis i Gorelovo og er der helt alene. Han er øyensynlig blitt alvorlig syk. Jeg føler at det er min plikt å reise til ham. Hvis De gir meg lov, overlater jeg ansvaret for avdelingen i morgen til doktor Rodovitsj og reiser til Poljakov. Han har ingen andre å henvende seg til.

Ærbødigst Doktor Bomgard

Overlegen svarte:

Kjære Vladimir Mikhailovitsj,
Bare reis.
Petrov

Jeg brukte kvelden til å studere rutetabellen. Jeg kunne komme til Gorelovo slik: gå på posttoget til Moskva klokken to om ettermiddagen, reise 30 kilometer med toget, gå av på N. stasjon og derfra reise 22 kilometer med slede til sykestuen i Gorelovo.

"I beste fall kan jeg være i Gorelovo sent i morgen kveld, tenkte jeg der jeg lå i sengen. - Hva kan det være som feiler ham? Tyfus? Lungebetennelse? Ingen av delene, tror jeg ... Da ville han rett og slett ha skrevet: "Jeg har fått lungebetennelse." Og brevet var så rotete, litt unnvikende ... "Alvorlig syk ... vanskelig lidelse ..." Hva kunne det bety? Syfilis? Ja, det var helt sikkert syfilis. Han er vettskremt ... han vil skjule det ... han er redd ... Men hvordan skal jeg få hesteskyss fra stasjonen ut til Gorelovo? Det skulle ta seg ut, å komme til stasjonen i mørke og ikke komme seg videre. Nei, det går vel på et eller annet vis. Jeg finner nok noen på stasjonen som har hester og kan kjøre meg. Jeg kan sende et telegram og be om å bli møtt på stasjonen! Nei, hva skulle det være godt for! Nei, telegrammet kommer frem en dag etter meg. Det kan ikke fly gjennom luften til Gorelovo. Det blir liggende på stasjonen inntil noen skal den veien. Jeg kjenner det stedet. Hvilken ravnekrok!"

Reseptarket med brevet lå på nattbordet i lyssirkelen fra lampen, ved siden av et askebeger som strittet av sigarettstumper, et sikkert tegn på irritabel søvnløshet. Jeg kastet meg frem og tilbake på det krøllete lakenet og kjente hvordan irritasjonen vokste. Brevet begynte å ergre meg.

"Men hvis det virkelig ikke var noe akutt, men la oss si syfilis, hvorfor kommer han da ikke hit selv? Hvorfor skal jeg styrte av sted til ham gjennom vinterstormen? Skulle jeg kurere ham for lues i løpet av en kveld? Eller for kreft i spiserøret? Og hva slags kreft skulle han ha? Han er to år yngre enn jeg. Han er 25 år gammel ... "Alvorlig ..." Sarkom? Det var et meningsløst, hysterisk brev. Et brev som kunne gi mottakeren migrene ... Ja, nå var den der allerede. Blodårene i tinningen begynner å trekke seg sammen ... Når jeg våkner i morgen, har smerten flyttet seg til skalletaket. Halve hodet vil være som i en skruestikke, og til kvelden blir det å svelge amidopyrin med koffein. Og hvor skal jeg finne amidopyrin på en sledetur? Jeg må låne en reisepels på sykehuset; jeg ville fryse i hjel i min egen frakk. Hva kan det være i veien med ham? "Blinker det et håp ..." - slik skriver man i romaner og slett ikke i et brev fra en virkelig doktor! ... Sove, sove ... Jeg må slutte å tenke på det nå. I morgen vil alt bli klart ... I morgen. Jeg skrudde av lyset, og straks oppslukte mørket rommet mitt. Sove ... Blodåren verket ... Men jeg hadde ikke rett il å bli sint på et menneske for et meningsløst brev så lenge jeg ikke visste hva saken gjaldt. Mannen led av et eller annet, og han hadde skrevet til et annet menneske slik han trodde var best ... Og selv om jeg hadde migrene og var bekymret, var det likevel uverdig å rakke ned på ham, selv om det bare var i tankene. Kanskje var ikke brevet tilgjort eller overdramatisert i det hele tatt. Jeg hadde ikke sett Sergej Poljakov på to år, men jeg husket ham godt.
Han virket alltid som et meget besindig menneske ... Men nå hadde han øyensynlig råket ut for et aller annet ... Og nå begynner migrenen å gi seg ...

Nå sovner jeg nok snart. Hvordan er egentlig søvnmekanismen ... Jeg har lest om det en gang i fysiologien ..., men det hele er litt dunkelt for meg ... Jeg forstår ikke helt hva søvn er, hvordan hjernecellene faller i søvn?! For å være ærlig, skjønner jeg ingenting. Og av en eller annen grunn er jeg sikker på at fysiologen som skrev læreboken, heller ikke var helt sikker. Den ene teorien er like god som den andre ... Der står Sergej Poljakov ved sinkbordet i sin grønne studentjakke med messingknapper, og på bordet ligger et lik ... Hmm ... jeg drømmer visst. ...

KAPITTEL 3

Dunk, dunk ... Bank, bank, bank ... Aha ... Hvem er det? Hvem er det? Hva er det? ... Å, det er noen som banker, helvete, det banker ... Hvor er jeg? ... Hva er det som står på? Jo, jeg ligger her i sengen min ... Hvorfor blir jeg vekket? De har rett til det, siden det er jeg som har vakt. Våkne opp, doktor Bomgard. Maria har nettopp subbet over gangen for å åpne døren. Hvor meget er klokken? Halv ett ... Midt på natten. Jeg har bare sovet en time. Hvordan er migrenen? Jo, den er der!

Det banket forsiktig på døren.

- Hva er på ferde?

Jeg åpnet døren på gløtt inn til spisestuen. Ansiktet til nattpleiersken så på meg inne fra mørket, og jeg la med en gang merke til at hun var blek med store, engstelige øyne.
- Hvem har de kommet med?
- Doktoren fra Gorolevo, svarte pleiersken høylytt og hest. - Han har skutt seg.
- Pol-ja-kov? Det kan ikke være sant. Poljakov?
- Jeg vet ikke hva han heter.
- Nei visst. Jeg kommer straks. Og løp over til overlegen og vekk ham øyeblikkelig. Si til ham at jeg trenger ham i mottagelsen med en gang.

Pleiersken løp av sted og forsvant i en sky av hvitt. To minutter etter sto jeg forskremt på trammen der snøstormen, tørr og stikkende, pisket meg i kinnene, løftet opp frakkeskjøtene mine og frøs meg til is. Et hvitt, urolig lys flammet i vinduene på mottagelsen. I en snøvirvel foran inngangen støtte jeg på overlegen som skyndte seg i samme retning som jeg.

- Er det vennen Deres, Poljakov? spurte kirurgen og hostet.
- Jeg forstår ingen ting. Det er øyensynlig han, svarte jeg, og vi gikk raskt inn.
En inntullet kvinne reiste seg fra en benk og kom mot oss. Et par velkjente, tårefylte øyne så på meg under kanten av det gråbrune sjalet. Jeg gjenkjente Maria Vlasevna, jordmoren som hadde vært min trofaste hjelp og støtte ved barselavdelingen på sykestuen i Gorelovo.
- Poljakov?, spurte jeg.
- Ja, svarte Maria Vlasevna. - Det var så forferdelig. Jeg skalv hele veien og var redd for at vi ikke skulle komme frem i tide.
- Når skjedde det?
- I morges da det lysnet, mumlet Maria Vlasevna. - vaktmesteren kom løpende og sa at han hadde hørt et skudd fra doktorens leilighet.

I det uhyggelige, flimrende lyset fra lampen lå doktor Poljakov, og i det samme jeg så de ubevegelige føttene hans i de stivfrosne filtstøvlene, grøsset det instinktivt i meg.

Vi tok av ham luen og fikk se det fuktige, sammenklistrete håret hans. Jeg selv, pleiersken og Maria Vlasevna begynte å kle av Poljakov, og under frakken hans kom det til.syne en gasbandasje med utflytende, gulrøde flekker. Brystet hans hevet og senket seg svakt. Jeg kjente på pulsen og frøs til. Pulsen hans ble borte under fingrene mine, ble som en tynn tråd, men tok seg opp igjen til knipper av hurtige, ujevne slag. Kirurgen fikk frem overarmen hans og grep en blek hudfold for å gi en kamferinjeksjon. Leppene hadde klebet seg sammen, men Poljakov fikk likevel så vidt åpnet munnen. Det sivet ut en lyserød stripe blod, han greidde knapt å bevege de blå leppene, og han sa så med tørr og svak stemme:

- Til helvete med kamferen. Glem det.
- Ti stille, svarte kirurgen og injiserte den gule oljen under huden.
- Det er antagelig hjerteposen som er truffet, hvisket Maria Vlasevna. Hun tok et fast grep i bordkanten og stirret på øyelokkene til den sårete (øynene syntes ikke). Gråfiolette skygger, som skygger ved solnedgang, trådde stadig tydeligere frem ved nesevingene, og en fin svette, som kvikksølvdråper, viste seg i skyggene.
- Revolver?, spurte kirurgen. Det rykket i kinnet hans.
- Browning, opplyste Maria Vlasevna.
- Pokker, sa kirurgen, gjorde en heftig bevegelse med armen og gikk sin vei i en slags ergerlig håpløshet,.
- Jeg så forbauset etter ham og forsto ingen ting. Da så jeg et annet ansikt bak pasientens skulder. Det hadde kommet en annen doktor til stede.

Poljakov gjorde en grimase med munnen, omtrent som en sovende person prøver å blåse bort en flue fra nesen, så begynte underkjeven å bevege seg som om han hadde fått noe i vrangstrupen og prøvde å svelge. Alle som har sett dødelige skuddsår kjenner den bevegelsen. Maria Vlasevna rynket pannen i smerte og sukket.

- Doktor Bomgard, sa Poljakov nesten uhørlig.
- Jeg er her, hvisket jeg, tett inntil leppene hans.
- Notisboken er til Dem, mumlet Poljakov hest og enda svakere.

Så åpnet han øynene og løftet blikket mot det mørke og triste taket. Det var som om de mørke pupillene ble fylt av et indre lys, og det hvite i øynene hans ble gjennomsiktig og blålig. Øynene vendte seg oppover, det kom som en hinne over dem, og den kortvarige klarheten ble borte.

Doktor Poljakov var død.

Det var natt. Snart soloppgang. Lampen lyste uvanlig klart fordi byen sov og brukte lite strøm. Det var stille, og Poljakovs legeme lå i kapellet. Det var natt. Øynene mine var røde etter lesingen, og på bordet foran meg lå en åpen konvolutt med et papirark. Der sto det skrevet:

Kjære venn!
Jeg kommer ikke til å vente på Dem. Jeg har gitt opp tanken på å bli frisk Det er håpløst. Jeg vil ikke pines lenger. Jeg har forsøkt lenge nok. Jeg vil advare andre: Vær forsiktig med de hvite krystallene oppløst i 25 deler vann. Jeg stolte for meget på dem, og de har ødelagt meg. Jeg skjenker Dem min dagbok. De har alltid virket som et vitebegjærlig menneske som kan verdsette menneskelige dokumenter. Hvis De er interessert, les historien om min sykdom.

Farvel
Deres S. Poljakov

Det var en etterskrift med store bokstaver:

INGEN KAN KLANDRES FOR MIN DØD.

Doktor Sergej Poljakov

13. februar 1918
Ved siden av selvmordsbrevet lå det en vanlig skoleskrivebok med svart varetrekk. Den første halvparten av sidene var revet ut. I resten av boken var det korte notiser, først skrevet med blyant eller blekk i en fin og tydelig håndskrift, men mot slutten av skriveboken var det brukt kopiblyant eller tykk rød fargeblyant, og håndskriften var slurvet og usammenhengende med mange forkortelser.

KAPITTEL 4

20. januar 1917.

... er svært fornøyd. Gud skje lov: jo lenger vekk, desto bedre. Jeg har ikke lyst til å omgås mennesker, og her kommer jeg ikke til å se andre enn pasienter og bønder. Og de kommer nok ikke til å åpne mine sår? De andre har forresten blitt plassert i distrikter like avsides som her. Hele avgangskullet mitt, som ikke kunne innkalles til krigstjeneste (annenlinjes reservesoldater av 1916-årgang) er blitt plassert i distrikter utover landet. Hvem bryr seg om det, forresten. Av kullkameratene vet jeg bare om Ivanov og Bomgard. Ivanov har valgt guvernementet Arkhangelsk (det er jo en smakssak). I følge feltskjæren holder Bomgard til på et bortgjemt sted som mitt, tre distrikter borte, i Gorelovo. Jeg hadde tenkt å skrive til ham, men ombestemte meg. Jeg vil ikke ha noe å gjøre med andre mennesker.

21. januar.
Snøstorm. Ingenting ellers.

25. januar.
For en vakker solnedgang. Migrene - blanding av aspirin, koffein og sitronsyre. Pulver på 1 gram ... jeg kan vel ta 1 gram? ... Sikkert.

3. februar
I dag fikk jeg avisene for forrige uke. Jeg leste dem ikke, men kunne ikke la være å kikke på teatersidene. Aida gikk forrige uke. Det betyr at hun kom inn på scenen og sang: "Min kjære venn, kom til meg ..." Hun har en enestående stemme. Det er underlig av en så klar og kraftfull stemme hører sammen med en så ussel, liten sjel ...

(Her er det et mellomrom, der to-tre sider er revet ut.)

... selvfølgelig, du er urettferdig, doktor Poljakov. Det er gymnasiast-dumheter å overøse en kvinne med skjellsord fordi hun har gått fra deg! Hun ville ikke leve sammen med deg, og gikk sin vei. Det er det hele. Helt enkelt, egentlig. En operasangerinne falt for en ung lege, levde sammen med ham et år, og så gikk hun sin vei. Ville jeg drepe henne? Drepe henne? Så tåpelig og nytteløst. Så håpløst!. Jeg vil ikke tenke mer på det. Vil ikke...

11. februar.
Stadig snøstorm ... Jeg blir kvalm av det! Hver eneste kveld er jeg alene, helt alene. Jeg tenner lampen og sitter bare der. Om dagen ser jeg jo folk, men jeg arbeider helt mekanisk. Jeg har vent meg til arbeidet. Det er ikke så ille som jeg trodde. Forresten har jeg meget nytte av det jeg lærte i krigen, slik at jeg ikke var helt inkompetent da jeg kom hit.

I dag har jeg for første gang foretatt en fostervending.
Vi er tre mennesker som er begravet i snøen her: jeg, Anna Kirillovna, som er jordmor, og feltskjæren. Han er gift. Personalet bor i annekset. Men jeg bor alene.

15. februar.
I går natt hendte det noe interessant. Jeg skulle til å legge meg da jeg plutselig fikk vondt i magen. Svært vondt! Jeg kaldsvettet. Jeg må virkelig bemerke at medisinen er en tvilsom vitenskap. Hvordan kan et menneske som aldri har hatt vondt i mage eller tarm (blindtarm, f. eks.), med lever og nyrer i perfekt stand og med utmerket tarmfunksjon, få slike smerter om natten at han vrir seg i sengen? Mens jeg stønnet av smerter, kom jeg meg over til kjøkkenet der kokka og ektemannen hennes, Vlas, sover. Jeg sendte Vlas etter Anna Kirillovna. Hun kom til rommet mitt og måtte gi meg en morfinsprøyte. Hun sa at jeg var helt grønn. Hvorfor?

Jeg liker ikke feltskjæren vår. Han er usosial, men Anna Kirillovna er snill og intelligent. Jeg skjønner ikke at en så ung kvinne kan leve alene her i denne snøfylte graven. Mannen hennes er krigsfange i Tyskland.
Jeg kan ikke annet enn å lovprise den som først ekstraherte morfin fra valmuekapsler. Han er en virkelig velgjører for menneskeheten. Smertene forsvant fem minutter etter injeksjonen. Interessant: smertene kom i bølger uten pause slik at jeg måtte gispe etter været, som om et rødglødende brekkjern ble kjørt inn i magen på meg og dreid rundt. Fire minutter etter injeksjonen kunne jeg skille smertebølgene fra hverandre.
Det hadde vært bra om en lege kunne få prøve mange flere legemidler på seg selv. Da ville han få en helt annen forståelse av virkningen. Etter injeksjonen sov jeg dypt og godt for første gang på flere måneder uten å tenke på den kvinnen som hadde bedratt meg.

16. februar.
På mottagelsen i dag spurte Anna Kirillovna hvordan jeg følte meg og sa at det var første gang hun hadde sett meg uten rynker i pannen.
- Har jeg virkelig hatt rynker?
- Ja, mange, sa hun bestemt og la til at hun hadde undret seg over at jeg var så taus.
- Jeg er slik.

Men det var ikke sant. Jeg var en meget livsglad mann før denne ulykkelige kjærlighetsaffæren. Skumringen kommer tidlig. Jeg er alene i leiligheten. Smertene kom igjen i kveld, men ikke så sterke, bare en skygge av gårsdagens smerter, et eller annet bak brystbenet. Jeg var redd for å få et nytt anfall som i går og satte ett centigram i låret.

Smerten forsvant nesten øyeblikkelig. Det var bra at Anna Kirillovna lot den ampullen være igjen

18.
Fire injeksjoner er ikke så farlig.

25. februar.
Anna Kirillovna oppfører seg underlig. Som om jeg ikke skulle være lege i det hele tatt. 11⁄2 sprøyte = 15 mg morph. Ja.

1. mars.
Doktor Poljakov, vær forsiktig! Vrøvl.

Skumring.
Det er nå to uker siden jeg tenkte på den kvinnen som bedro meg. Jeg hører ikke lenger for meg hennes arie som Amneris. Det er jeg svært stolt av. Jeg er en mann. Anna K. er blitt min elskerinne. Det kunne ikke gå annerledes. Vi er fanger på en øde øy. Snøen har forandret seg. Det ser ut som den er blitt gråere. Sprengkulden har gitt seg, men snøstormen blåser opp av og til.

Det første minuttet får jeg en fornemmelse av berøring på halsen. Berøringen blir varm og sprer seg. Minuttet etter kjenner jeg en kuldebølge i mellomgulvet, og deretter begynner tankene å bli uvanlig klare, og jeg får nærmest en eksplosjon av energi. Absolutt alle ubehagelige fornemmelser forsvinner fullstendig. Det er høydepunktet av menneskelig åndskraft. Og hvis jeg ikke var blitt ødelagt av min medisinske utdannelse, ville jeg si at et menneske kan arbeide normalt bare etter en morfininjeksjon. Iallfall, hva duger en mann til, hvis det minste anfall av nevralgi kan bringe ham helt ut av likevekt. Anna K. er skremt. Jeg har beroliget henne med å si at jeg helt siden barndommen har hatt en uvanlig viljestyrke.

2. mars
Det er rykter om store begivenheter. Nikolaj II skal være styrtet. Jeg skal gå og legge meg svært tidlig i dag. Klokken ni. Og jeg kommer til å sove søtt.

10. mars.
Det er en revolusjon på gang. Dagene er blitt lengre, og skumringene har fått et lite blåskjær.
Jeg har aldri før hatt slike drømmer ved daggry. Det er dobbeltdrømmer.
Hoveddrømmen, skulle jeg si, er som glass. Den er gjennomsiktig.
Slik er den - jeg ser en lampe som lyser uhyggelig sterkt. Den spruter ut et bånd av mangefarget lys. Amneris svaier som en grønn fjær og synger. Et fullkomment overjordisk orkester spiller grenseløst klangfullt. Jeg kan ikke gjengi det i ord. Kort sagt, i en normal drøm er musikken lydløs ...(normal drøm? stadig kommer spørsmålet om hva som er en normal drøm, men nå spøker jeg). Lydløs, men i min drøm høres musikken helt himmelsk. Og best av alt - jeg kan få musikken høyere eller lavere, som jeg selv vil. Jeg husker hvordan Peter Rostov i Krig og fred hadde den samme opplevelsen i halvsøvne. Leo Tolstoj er en fremragende dikter!

Så om gjennomsiktigheten. Gjennom de skiftende farger i Aida kan jeg helt tydelig se kanten på skrivebordet mitt, gjennom kontordøren kan jeg se lampen og det blankslitte gulvet, og bak tonebølgene fra Bolsjoj-teaterets orkester hører jeg tydelig lyden av vennlige skritt, som fra dumpe kastanjetter.

Det betyr at klokken er åtte. Anna K. kommer for å vekke meg og fortelle meg hva som hender på mottagelsen. Hun gjetter ikke at det ikke er nødvendig å vekke meg, at jeg hører alt og kan snakke til henne.

I går gjorde jeg dette forsøket:
Anna: Sergej Vasiljevitsj ...
Jeg: Jeg hører ... (lavmælt til musikken: "høyere")
Musikken: En kraftfull akkord.
Diss ...
Anna: Det er tyve pasienter på listen.
Amneris (synger).
Nei, det går ikke an å få dette ned på papiret.
Er det noe skadelig med disse drømmene. Slett ikke. Når de er over, står jeg opp, rask og rørig. Og arbeider dyktig. Jeg er til og med blitt interessert i arbeidet mitt, noe jeg aldri var før. Og det er ikke rart, for da gikk alle mine tanker til henne som en gang var min hustru.
Men nå er jeg rolig.
Helt rolig.

19. mars.
I går kveld trettet jeg med Anna K.
"Jeg vil ikke lage mer av denne oppløsningen."
Jeg begynte å overtale henne.
" For noe tøys, min kjære. Er jeg et barn, kanskje?"
"Jeg vil ikke. Det kommer til å ta livet av Dem."
"Ja vel, som De vil. Skjønner De ikke at jeg har smerter i brystet?"
"Få behandling for det."
"Hvor?"
"Ta ferie. Morfin er ikke behandling." (Så tenkte hun seg om og la til): "Jeg kan ikke tilgi meg at jeg gjorde i stand den andre sprøyten for Dem."
"Hva tror De jeg er, morfinist?"
"Ja, De holder på å bli morfinist."
"Så De vil ikke."
"Nei."

Da oppdaget jeg for første gang en usympatisk evne hos meg selv - til å bli sint, og enda verre, til å skrike til folk når jeg har urett.
Men det hendte ikke straks. Jeg gikk inn på soverommet og så meg omkring. På bunnen av ampullen var det ennå ganske lite igjen. Jeg trakk det opp i sprøyten, det ble bare 1⁄4 sprøyte. Jeg slengte vekk sprøyten, så den nesten ble knust og begynte å skjelve. Forsiktig tok jeg den opp igjen og undersøkte den - ikke en sprekk. Jeg ble sittende i soverommet omtrent tyve minutter. Da jeg kom ut, var hun borte. Hun hadde gått.

Tenk det - jeg orket det ikke og gikk etter henne. Jeg banket på det opplyste vinduet hennes i annekset. Inntullet i et sjal kom hun ut på trammen. Natten var stille, stille. Snøen var tørr og løs. Et sted langt borte på himmelen ventet våren.

- Anna Kirillovna, vær så snill, gi meg nøkkelen til medisinskapet.
Hun hvisket: - Nei, det gjør jeg ikke.
- Vær så snill og gi meg nøkkelen til medisinskapet. Jeg snakker som lege. I tussmørket så jeg hvordan ansiktet hennes forandret seg. Hun ble likblek, og øynene svartnet og så ut til å synke inn i hodet hennes. Hun svarte med en stemme som fikk hjertet mitt til å krympe seg av medlidenhet. Men så steg sinnet opp i meg igjen.
Hun sa:
- Hvorfor, hvorfor snakker De slik. Å, Sergej Vasilivitsj, jeg har så vondt av Dem. Hun tok hendene frem fra under sjalet, og jeg så at hun holdt nøklene i hånden. Jeg forsto at hun hadde vært inne på kontoret mitt og fjernet dem derfra.
- Gi meg nøklene, så jeg bestemt.
Og snappet dem ut av hånden hennes.
Jeg satte av sted mot den hvite sykestuebygningen over de råtne, gyngende gangplankene.
Jeg freste av raseri innvendig, først og fremst fordi jeg overhodet ikke ante hvordan jeg skulle lage en subkutan morfinoppløsning. Jeg er doktor, ikke feltskjær.
Jeg skalv, mens jeg gikk.
Og jeg hørte at hun gikk bak meg som en trofast hund. Ømheten vellet opp i meg, men jeg undertrykte den. Jeg snudde meg og snerret:
- Gjør De det eller ikke?
slo oppgitt ut med armene som om hun ville si "det spiller ingen rolle", og svarte:
- Jeg skal gjøre det.

En time senere var jeg meg selv igjen. Jeg ba henne selvfølgelig om unnskyldning for min ubeherskete oppførsel. Jeg skjønner ikke hva som gikk av meg. Jeg har alltid vært et høflig menneske før.

Hun reagerte merkelig på min unnskyldning. Hun falt på kne, klamret seg til armene mine og sa:
- Jeg er ikke sint på Dem. Nei. Nå vet jeg at De er fortapt. Jeg vet det nå. Og jeg forbanner meg selv fordi jeg gav Dem den første sprøyten.
Jeg roet henne så godt jeg kunne og forsikret henne om at hun ikke hadde noen skyld i dette og at jeg selv var ansvarlig for mine handlinger. Jeg lovte henne at allerede fra neste dag skulle jeg begynne avvenningen og minske dosene.
- Hvor meget har De satt nå?
- Dette er noe sludder. Tre sprøyter 1% prosents oppløsning.
Hun tok seg til hodet og sa ingenting.
- Ikke bry Dem med det!

... Innerst inne skjønte jeg hennes bekymring. Sannheten er at morfinhydroklorid er et forferdelig stoff. Man blir svært raskt tilvent til det. Men en lett tilvenning er vel ikke det samme som morfinisme? ...
... Ærlig talt er denne kvinnen det eneste menneske jeg virkelig kan stole på. Hun burde egentlig bli min hustru. For den andre har jeg glemt. Glemt fullstendig. Det har jeg morfinen å takke for.

8. april 1917.
Dette er ren tortur.

9. april.
Våren er redselsfull.
Djevelen i flasken. Kokain - djevelen i flasken! Slik virker det:

Etter injeksjon av en sprøyte 2% prosents oppløsning havner man nesten umiddelbart i en tilstand av ro, som straks går over i henrykkelse og salighet. Dette varer bare et minutt eller to. Så forsvinner alt sporløst, som om det aldri hadde skjedd. Så kommer smerte, redsel, mørke.

Våren drønner, svartrosten flyr fra den ene nakne grenen til den andre, og i det fjerne strekker skogen seg med en svart og ujevn rand mot himmelen. Og bak trærne flammer vårens første solnedgang over en fjerdedel av himmelen.

Jeg skritter opp det store, tomme, ensomme rommet i legeleiligheten, diagonalt fra døren til vinduet, fra vinduet til døren. Hvor mange slike runder orker jeg å ta? Femten eller seksten, ikke flere. Så må jeg snu rundt og gå inn på soverommet. Der ligger sprøyten på en kompress ved siden av ampullen. Jeg tar den opp, pensler skjødesløst litt jod på det oppstukne låret og kjører sprøyten inn under huden. Det gjør ikke vondt. Tvert imot, jeg har bare en forventning om den euforien som snart vil overvelde meg. Og der kommer den. Jeg gjenkjenner den fordi trekkspilltonene fra nattevakten Vlas som priser våren fra trammen, disse svake, skurrende diskanttonene som kommer til meg gjennom vinduet, blir til englerøster, og de grove basstonene fra trekkspillbelgen klinger som et himmelsk kor. Men så kommer det øyeblikket da kokainen i blodet mitt, etter en ukjent lov som ikke er beskrevet i farmakologien, forvandles til noe nytt. Jeg vet hva det er: en blanding av mitt blod og djevelen selv. Lyden fra Vlas' trekkspill stilner av, og jeg hater ham. Solnedgangen brummer urolig og brenner opp mine innvoller. Dette skjer gang på gang utover kvelden inntil jeg forstår at jeg er forgiftet. Hjertet begynner å banke slik at jeg føler det i hendene, i tinningene ... men så synker det ned i avgrunnen, og det kommer øyeblikk da jeg undres på om doktor Poljakov kommer til å vende tilbake til livet igjen...

13. april.
Jeg, den ulykkelige doktor Poljakov, som ble rammet av morfinisme i februar i år, advarer alle som måtte lide av den samme skjebne, mot å bytte ut morfin med kokain. Kokain er en farlig og lumsk gift. I går var det bare så vidt at Anna fikk liv i meg med en kamferinjeksjon. og i dag er jeg halvdød ...

6. mai 1917.
Nå er det lenge siden jeg skrev noe i dagboken. Det er synd. For i virkeligheten er det ikke en dagbok, men en sykehistorie. Selvfølgelig har jeg en profesjonell interesse for den, og den er også min eneste venn her i verden (hvis jeg ikke regner med min sørgmodige og ofte tårefylte venninne Anna).

Slik kan jeg referere sykehistorien: Jeg setter en morfinsprøyte på meg selv to ganger i døgnet - klokken fem om ettermiddagen (etter middag) og klokken tolv om natten før jeg går til sengs. To sprøyter med 3% oppløsning. Altså får jeg i alt 60 milligram. En bra dose.

Mine tidligere notater kan virke litt hysteriske. I virkeligheten er det ikke noe spesielt i veien med meg. Min arbeidsevne er ikke påvirket. Tvert imot. Jeg lever hver dag på injeksjonen natten før. Jeg gjennomfører operasjonene helt utmerket, jeg er uklanderlig omhyggelig med mine resepter, og jeg kan sverge ved mitt ord som lege på at min morfinisme ikke har skadet mine pasienter. Jeg håper at det aldri vil skje. Men det er noe annet som piner meg. Det virker som om noen vet om min last. På mottagelsen plages jeg av å føle feltskjærens undersøkende blikk bak ryggen min.

Sludder! Han har ikke gjettet noe. Det er ingen ting som kan røpe meg. Det er bare om kvelden at pupillene kan forråde meg, og om kvelden treffer jeg ham aldri.

For å etterfylle det uforklarlige svinnet av morfin fra medisinlageret vårt, reiste jeg til byen. Der ble jeg tvunget til å oppleve noen ubehagelige minutter. Jeg hadde passet på å fylle ut bestillingen med alle slags småting, slik som koffein (som vi hadde rikelig av). Apotekeren tok i mot bestillingen og sa spørrende: "40 gram morfin?"

Jeg følte at jeg flakket med blikket som en skolegutt, og at jeg rødmet.
Han sa:
- Vi har ikke så meget. De kan få ti gram.
Han hadde sikkert ikke mer, men jeg hadde inntrykk av at han hadde oppdaget min hemmelighet, og at hans gjennomborende øyne gransket meg, så jeg ble nervøs og urolig.
Nei, pupillene var det eneste faresignalet, og derfor gjorde jeg det til en regel å ikke treffe folk om kvelden. For øvrig finnes det intet bedre sted til dette enn dette distriktet. I over et halvt år hadde jeg ikke sett andre mennesker enn mine pasienter. Og de brydde seg ikke med meg.

18. mai.
En lummer natt. Det blir tordenvær. Tunge, svarte skyer bygger seg opp bak skogen langt borte. Der glimtet det hvitt og truende. Nå kommer tordenværet.
Jeg har en bok liggende foran meg, og der står det om symptomene ved avvenning fra morfin: "...voldsom angst, depresjon, irritabilitet, svekket hukommelse, av og til hallusinasjoner og lett nedsatt bevissthet ..."

Jeg har ikke opplevd hallusinasjoner, men om resten av beskrivelsen kan jeg si: Å, for noen matte, tørre og intetsigende ord!
"Depresjon"!
Nei, jeg som lider av denne forferdelige sykdom, pålegger alle leger å vise mer medfølelse overfor sine pasienter. Det er ingen depresjon, men en langsom død som rammer en morfinist som er uten morfin en time eller to. Han får for lite luft, og det hjelper ikke å gispe etter været ... I hele kroppen finnes det ikke en celle som ikke tørster ... Etter hva? Det er umulig å bestemme eller forklare. Kort sagt, mennesket eksisterer ikke lenger. Lyset er slått av. Det er et lik som beveger seg, lengter, lider. Det ønsker ikke, tenker ikke på noe annet enn morfin. Morfin! Å dø av tørst er en himmelsk, lykksalig død sammenlignet med å tørste etter morfin. Slik må det være for et levende begravet menneske som forsøker å fange de siste små luftboblene i kisten og klorer sitt bryst til blods med neglene. Eller for en kjetter på bålet som stønner og vrir seg når de første flammetungene slikker hans føtter.

Død, en tørr, langsom død ...

Det er det som skjuler seg bak den kliniske, akademiske betegnelsen "depresjon".
Jeg holder ikke ut. Jeg måtte sette en sprøyte. Et dypt åndedrag. Og et til.
Jeg føler meg bedre. Og der ... der er det... et støt av kulde i mellomgulvet.
Tre sprøyter 3% oppløsning. Det skal holde til midnatt.
Sludder. Det siste var sludder. Det er ikke så ille. Før eller siden skal jeg slutte! ... Men nå skal jeg sove, sove.
Denne stadige kampen mot morfin piner meg og sliter meg ut.
(De neste par dusin sidene er revet ut av dagboken.)
... kast.
... kastet opp på nytt klokken halv fem.
Når jeg blir bedre, skal jeg skrive om denne rystende erfaringen.

14. november 1917.
Ja, etter å ha rømt fra klinikken til doktor (navnet er omhyggelig overstrøket) er jeg nå hjemme igjen. Regnet strømmer ned og legger et slør mellom meg og verden. Og la det gjøre det. Jeg trenger ikke verden, og ingen i verden trenger meg. Jeg var på klinikken under skytingen og omveltningen. Men tanken på å oppgi behandlingen hadde langsomt modnet hos meg allerede før gatekampene begynte i Moskva. Jeg kan takke morfinen for at den har gjort meg modig. Geværskyting skremmer meg ikke. For hva kan egentlig skremme et menneske som bare tenker på en eneste ting, på de guddommelige, vidunderlige krystallene. Da sykepleiersken som var helt vettskremt av kanondrønnene ...

(Her en side revet ut)

... revet ut denne siden, for at ingen skal kunne lese den skammelige beretningen om hvordan et akademiker feigt rømte som en tyv og stjal sin egen dress.
Og ikke bare dressen! Jeg tok også en hospitalskjorte. Det var ikke annet å gjøre. Neste dag hadde jeg kviknet til etter å tatt en sprøyte og dro tilbake til doktor N. Han tok i mot meg medfølende, men bak medfølelsen lyste forakten. Men det var nytteløst. Som psykiater burde han vite at jeg ikke alltid er herre over meg selv. Jeg er syk. Hvorfor skulle han forakte meg? Jeg leverte tilbake hospitalsskjorten.
Han sa:
- Takk, og tilføyde: - Hva har De tenkt å gjøre nå?
Jeg svarte kjapt (i det øyeblikket var jeg i en euforisk tilstand):
- Jeg har bestemt meg for å reise tilbake til min lille avkrok, for ferien min er i alle tilfelle over. Jeg takker Dem så meget for hjelpen. Jeg føler meg betydelig bedre. Jeg skal fortsette behandlingen hjemme.
Til dette svarte han:
- De er ikke det minste bedre. Det er latterlig at De sier slik til meg. Bare et blikk på Deres pupiller er nok. Hvem tror De at De snakker med? ...
- Jeg kan ikke slutte straks, professor, særlig ikke nå, med alt som skjer rundt oss. All skytingen gjør meg nervøs.
- Den har sluttet nå. Vi har fått en ny regjering. Legg Dem inn igjen. Da husket jeg alt: ... kalde korridorer, nakne oljemalte vegger ... og selv krøp jeg som en halt hund ... mens jeg ventet på noe ... På hva? Et varmt bad? ... Nei, en bitte liten sprøyte med fem milligram morfin. Det er en dose som holder meg i live, men bare så vidt. Og tungsinnet blir tilbake, ligger over meg som før. Ensomme netter, skjorten som jeg slet i stykker da jeg bønnfalt dem om å la meg reise.
Nei, nei. De har funnet opp morfinen. Trukket den ut av de tørkete, raslende frøkapslene fra denne guddommelige planten. Så la dem finne en smertefri måte å helbrede på. Jeg ristet trassig på hodet. Da reiste professoren seg, og jeg styrtet forskrekket mot døren. Jeg trodde han ville låse døren bak meg og holde meg tilbake på klinikken med makt. ...

Professoren ble rød i ansiktet.

- Jeg er ingen fangevokter, sa han ikke uten irritasjon, - og dette er ikke Butyrki- fengselet. Sitt ned og slapp av. For to uker siden skrøt De av at De var helt normal. Og nå ... Han etterlignet megetsigende min forskremte bevegelse. - Jeg skal ikke holde Dem her.

- Professor, gi meg innleggelsesbegjæringen min tilbake. Jeg bønnfaller Dem. Stemmen min skalv bedende.
- Ja, selvfølgelig.
Han raslet med nøklene, åpnet en skuff og ga meg begjæringen (der jeg hadde forpliktet meg til to måneders opphold på klinikken og godtatt å bli holdt tilbake mot min vilje osv., kort sagt, den vanlige ordlyden). Med skjelvende hender stakk jeg begjæringen i lommen og mumlet:
- Mange takk.

Jeg reiste meg og gikk mot døren..

- Doktor Poljakov, lød det bak meg. Jeg snudde meg med hånden på dørhåndtaket.
- Tenk Dem om, sa han. - De må forstå at De sikkert kommer til å havne på et psykiatrisk sykehus, ... før eller siden. Og da vil De være i en meget verre tilstand ... Hittil har jeg kunnet forholde meg til Dem som til en lege. Men neste gang kommer De til å være i en tilstand av fullstendig åndelig oppløsning. Og, min kjære kollega, De er ikke skikket til å praktisere, og jeg bryter loven hvis jeg ikke underretter Deres foresatte om det. Jeg rykket til og merket hvordan fargen forsvant fra ansiktet mitt (selv om jeg var blek nok fra før).

- Jeg ber Dem inderlig, professor, sa jeg matt, - ikke fortell dem noe. De kommer til å gi meg avskjed. Og jeg vil komme i vanry som avhengig. De kan da ikke gjøre det mot meg?

- Bare gå, ropte han irritert, - bare gå. Jeg skal ikke si noen ting. Men De kommer nok tilbake. Jeg gikk, og jeg sverger på at hele veien hjemover var jeg fylt av smerte og skam. ...Hvorfor? Ganske enkelt. Akk, min venn, min trofaste dagbok. Du vil vel ikke forråde meg? Det dreier seg ikke om dressen, men om at jeg stjal morfin fra klinikken. Tre kubikkcentimeter krystallinsk og ti gram 1% prosents oppløsning.

Men det i seg selv er ikke det eneste som plager meg. Nøkkelen sto i låsen på medisinskapet. Men hvis den ikke hadde gjort det? Hadde jeg brutt opp skapet eller ikke? Hadde jeg? Ærlig talt?

Ja, jeg hadde gjort det.

Altså, doktor Poljakov er en tyv. Jeg må huske på å rive ut denne siden Men han overdrev med hensyn til min praksis. Ja, jeg forfaller. Det er helt sant. Min moralske personlighet har begynt å gå i oppløsning. Men jeg er i stand til å arbeide. Jeg vil aldri kunne tilføye mine pasienter noe vondt eller noen skade.

Ja, hvorfor stjal jeg? Helt enkelt. Jeg trodde at i tiden med alle kamphandlinger og all uro som fulgte med revolusjonen, ville jeg kanskje ikke få tak i morfin. Men da det hadde stilnet av, fikk jeg femten gram 1% prosents oppløsning på et apotek i utkanten av byen. Men det var nesten verre enn ingenting for meg (som måtte ha ni sprøyter for å få den nødvendige dosen). Og dessuten ble jeg ydmyket. Farmasøyten forlangte et stempel på resepten og stirret mistenksomt på meg. Men neste dag var alt i orden igjen. På et annet apotek fikk jeg uten vanskelighet tyve gram i krystallinsk form, ... men da hadde jeg skrevet ut en resept til sykestuen (selvfølgelig sammen med bestilling på koffein og aspirin). Men hvorfor behøvde jeg egentlig å gjemme meg eller være redd? Sto det tydelig skrevet i pannen min at jeg var morfinist? Og hvem skulle bry seg om det? Ja, er forfallet egentlig så dypt? Jeg legger frem denne dagboken som vitnesbyrd. Notatene kan kanskje være noe usammenhengende, men jeg er jo ingen forfatter! Men er det noe sinnssykt i dem? Etter min mening resonnerer jeg fullstendig fornuftig.

En morfinist har en lykke som ingen kan ta fra ham - evnen til å leve i fullstendig ensomhet. Og ensomheten betyr dype og viktige tanker, ro, meditasjon, visdom.

Natten kommer, mørk og taus. Et sted der ute ligger den nakne skogen, og bakenfor den er elven, kulden, høsten. Og langt, langt borte ligger Moskva, herjet og urolig. Ikke noe angår meg, jeg trenger ingenting, jeg lengter ingensteds.

Brenn flamme, i min lampe, brenn stille. Jeg ønsker å hvile ut etter hendelsene i Moskva, ønsker å glemme dem.
Og jeg har glemt dem.
Glemt dem.

18. november.
Det er kaldt. Barfrost. Jeg gikk en tur på stien langs elven, fordi jeg nesten aldri ellers får noe frisk luft. Det er mulig at forfallet griper om seg, men jeg prøver iallfall å stanse det. I morges tok jeg for eksempel ikke noen sprøyte (nå tar jeg tre sprøyter 4% prosents oppløsning tre ganger om dagen). Det er vanskelig. Jeg synes synd på Anna. Hver ny prosent piner henne. Jeg synes synd på henne. Hun er et slikt enestående menneske! Derfor ... da smertene begynte, bestemte jeg meg for å pine meg selv litt (professor N. ville beundret meg), utsatte sprøyten og gikk en tur langs elven.

Der var det helt øde. Ikke en lyd, ikke en gang en liten rasling. Skumringen hadde enda ikke begynt, men den lå i luften, krøp over myrene, mellom tuer og stubber... Nærmet seg, nærmet seg sykestuen i Levkovo ... Jeg kreket meg av sted mens jeg støttet meg på stokken min (for jeg er ærlig talt blitt litt svakere i det siste). Da så jeg en gammel kone med gult hår komme løpende mot meg oppover elveskråningen, så fort at jeg ikke kunne skjelne føttene hennes under kanten på det vide brokete skjørtet hennes. Til å begynne med la jeg ikke stort merke til henne og ble ikke redd. Hun var som gamle koner flest. Men det var noe som var merkelig - hvorfor var hun ute i kulden, barhodet og tynnkledd? ... Og så - hvor kom denne gamle konen fra? Hvem var hun? Når kontortiden i Levkovo var over, forsvant alle bondesledene, og det fantes ikke et menneske i mils omkrets. Ingen ting - bare tåke, myr og skog! Da kjente jeg hvordan kaldsvetten rant nedover ryggen - nå forsto jeg! Den gamle konen løp ikke, hun fløy, uten å røre bakken. Ille nok, men det som fikk meg til å sette i et skrik, var at hun holdt en høygaffel i begge hender. Hvorfor ble jeg så redd? Hvorfor? Jeg falt ned på det ene kneet, og holdt hendene for ansiktet for å slippe å se henne. Så reiste jeg meg, snudde, snublet og løp haltende hjemover, hjem mot tryggheten. Og jeg ønsket ikke noe annet enn at hjertet ikke ville stoppe, at jeg skulle rekke inn i mitt lune værelse og få se Anna lys-levende ... og så morfin.

Og jeg kom meg hjem.

For noe sludder. Bare en hallusinasjon. En tilfeldig hallusinasjon.

19. november
Brekninger. Det er ikke bra.
Min samtale med Anna natt til den 21.
Anna: - Feltskjæren vet det
Jeg: - Gjør han det? Hva så? Det spiller ingen rolle.
Anna: - Hvis du ikke reiser herfra og tilbake til byen, tar jeg livet av meg. Hører du? Se på hendene dine, se på dem.
Jeg: - De skjelver litt. Det hindrer meg overhodet ikke i å arbeide.
Anna: - Bare se på dem. De er helt gjennomsiktige. Bare skinn og ben ... Og se på ansiktet ditt. Hør på meg, Sergej, reis. Jeg bønnfaller deg. Reis.
Jeg: - Og du da?
Anna: - Reis, reis. Du holder på å dø.
Jeg: - Det er sterkt sagt. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg plutselig er blitt så svak. Det er jo under et år siden jeg ble syk. Det kommer nok av min konstitusjon.
Anna (sørgmodig): - Hva er det som kan bringe deg tilbake til livet? Kanskje din hustru, Amneris?
Jeg: - Nei, slett ikke. Ta det med ro. Takket være morfinen har jeg kvittet meg med henne. Istedenfor henne har jeg morfinen.
Anna: - Herregud ... hva skal jeg gjøre?
Jeg trodde at slike kvinner som Anna fantes bare i romaner. Hvis jeg noensinne blir bra igjen, skal jeg bli hos henne resten av livet. Bare ikke mannen hennes kommer tilbake fra Tyskland.

27. desember.
Nå har jeg ikke rørt dagboken min på lenge. Jeg har tullet meg inn, og hestene venter. Bomgard har reist fra

Gorelovo, og jeg skal overta distriktet etter ham. En kvinnelig lege skal overta mitt distrikt.
Anna blir her. Hun skal komme og besøke meg.
Selv om det er 30 kilometer.
Det er fast bestemt at 1. januar skal jeg ta en måneds sykepermisjon og reise tilbake til professoren i Moskva.
Enda en gang skal jeg undertegne en innleggelsesbegjæring, og i enda en måned skal jeg lide helvetes kvaler på hans klinikk.
Farvel Levkovo. På gjensyn, Anna.

1918.
Januar.
Jeg reiste ikke til Moskva. Jeg kan ikke skilles fra min krystallinske, oppløselige avgud.
Jeg kom til å dø om jeg reiste til behandling nå. Jeg blir mer og mer overbevist om at jeg ikke trenger behandling.

15. januar.
Brekninger i morges.
Tre sprøyter 4% oppløsning i kveld.
Tre sprøyter 4% oppløsning ved midnatt.

16. januar.
Operasjonsdag. Derfor lang abstinens - fra midnatt til klokken seks om kvelden.
Ved skumringstid, som alltid er verst, hørte jeg tydelig i værelset mitt en stemme som gjentok, monotont og truende:
- Sergei Vasilevitsj. Sergej Vasilevitsj.
Den ga seg straks jeg fikk satt sprøyten.

17.januar.
Snøstorm, ingen kontordag. Mens jeg var rusgiftfri, leste jeg i læreboken i psykiatri, og det gjorde et forferdelig inntrykk på meg. Jeg er fortapt. Det finnes ikke håp.

Når jeg er rusgiftfri, skvetter jeg ved den minste lyd og avskyr alle mennesker. Jeg er redd for dem. I den euforiske fasen elsker jeg alle, selv om jeg foretrekker ensomheten.

Jeg må være forsiktig her i Gorelovo. Det er en feltskjær her og to jordmødre. Jeg må være ytterst omhyggelig for ikke å røpe meg. Men jeg har fått erfaring og kommer ikke til å røpe meg. Ingen kommer til å skjønne noe så lenge jeg har et lager av morfin. Jeg tilbereder oppløsningen selv eller sender en resept til Anna i god tid. En gang gjorde hun et klossete forsøk på å lage 2% oppløsning istedenfor 5%. Hun kom med den selv fra Levkovo i snøstorm og sprengkulde.

Det førte til en voldsom trette mellom oss den natten. Jeg formante henne om å ikke gjøre det flere ganger. Jeg har fortalt personalet her at jeg er syk. Jeg brydde hjernen min lenge med hvilken sykdom jeg skulle finne på. Jeg sa at jeg hadde reumatisme i bena og en alvorlig neurasteni. Jeg har gitt dem beskjed om at jeg skal ta sykepermisjon i februar og reise til Moskva for å få behandling. Alt går greitt. Ingen problemer med arbeidet. Jeg unngår å operere på de dagene jeg ikke klarer å undertrykke brekninger og hikke. Derfor har jeg vært nødt til å skylde på magekatarr. For mange sykdommer for en enkelt person, kanskje!

Personalet her er svært medfølende og maser om at jeg skal reise.

Utseende: mager, blek med en voksaktig blekhet.

Jeg tok et bad og veide meg etterpå på sykestuevekten. I fjor veide jeg 65 kilo, nå veier jeg 55 kilo. Jeg ble skremt da jeg så viseren på vekten, men det ga seg fort.

Jeg får stadig abscesser både på underarmene og lårene. Jeg vet ikke hvordan jeg skal lage sterile oppløsninger, og dessuten har jeg tre ganger brukt ukokte sprøyter når jeg har hatt det travelt med å reise ut i sykebesøk.

Det kan ikke fortsette slik.

18. januar.
Jeg har hatt følgende hallusinasjon:

Jeg sitter ved det mørke vinduet og venter på at noen likbleke mennesker skal komme til syne. Det er uutholdelig. Og jeg har bare en rullgardin. Jeg hentet noe gas fra sykestuen og hengte opp. Jeg kunne ikke finne noe påskudd for dette.

Til helvete! Hvorfor i all verden skulle jeg finne en unnskyldning for alle mine handlinger. Dette er ren tortur, det er intet liv.

Uttrykker jeg min tanker klart?
Jeg synes jeg gjør det.
Mitt liv? Latterlig!

19. januar.
Mens vi slappet av og satt og røkte på medisinrommet i hvilepausen i dag, begynte feltskjæren å fortelle en historie mens han laget i stand pulverpakker. Han lo mens han beskrev hvordan en feltskjær som var avhengig og ikke hadde klart å få tak i morfin, hadde helt i seg et halvt glass opiumekstrakt. Jeg visste ikke hvor jeg skulle feste øynene under denne pinlige fortellingen. Hvorfor var den så morsom? Jeg hatet ham. Hva var morsomt med den?
Hva?
Jeg listet meg stjålent ut av medisinrommet.
Jeg hadde lyst til å si: "Hva er så morsomt med den sykdommen?" Men jeg behersket meg, behersk ...
I min stilling har jeg ikke råd til å være uhøflig mot folk.
Denne feltskjæren er like grusom som de psykiaterne som slett ikke, slett ikke, slett ikke er i stand til å hjelpe sine pasienter.
Slett ikke.
Slett ikke.

Jeg skrev de siste linjene i abstinens, og meget av det er urettferdig.
Det er månelys natt. Jeg har kastet opp, er slapp og har lagt meg. Jeg kan nesten ikke løfte armene, og jeg skribler ned mine tanker med blyant. De er klare og rene. I noen timer vil jeg være lykkelig. Snart sovner jeg. Over meg er månen, og den har en ring rundt seg. Etter en injeksjon er det ingenting som skremmer meg.

1. februar
Anna har kommet. Hun ser gusten og syk ut.
Jeg har ødelagt henne. Ødelagt. Denne synden hviler tungt på min samvittighet.
Jeg har gitt henne mitt æresord på at jeg skal reiser herfra i midten av februar.
Ja, det vil jeg.
Da kan jeg leve videre.

3. februar.
Jeg står på toppen av en bakke. Iset og endeløs som den bakken Kay akte nedover i H.C. Andersens eventyr om Snedronningen. Dette blir min siste tur ned bakken, og jeg vet hva som venter meg nederst. Å, Anna, en stor sorg blir snart din belønning hvis du har elsket meg. ...

11. februar.
Jeg har bestemt meg for å søke råd hos Bomgard. Hvorfor nettopp hos ham? Fordi han ikke er psykiater, fordi han er ung, og fordi vi var venner på universitetet. Han er sunn og sterk, men likevel godhjertet, hvis jeg ikke tar feil. Jeg husker ham. Kanskje jeg kan finne medfølelse hos ham. Han kommer til å finne en utvei. Han kan ta meg med til Moskva hvis han vil. Jeg kan ikke reise til ham. Jeg har alt fått sykepermisjon. Jeg ligger til sengs. Jeg vil ikke på sykehus.

Jeg bannet til feltskjæren. Han bare lo ... Det spiller ingen rolle. Han kom for å besøke meg. Tilbød seg å lytte på meg.

Jeg avslo. Må jeg finne et påskudd for det? Jeg er lei av å finne påskudd.
Jeg har sendt brevet til Bomgard.
Mennesker! Er det noen som kan hjelpe meg?

Jeg har begynt å rope ut i selvmedlidenhet. Hvis noen kommer til å lese dette, vil de synes det lyder falskt. Men ingen kommer til å lese dette.

Før jeg skrev til Bomgard, kom alle minnene tilbake. Spesielt dukker jernbanestasjonen i Moskva opp, den gang jeg rømte fra klinikken. Det var en forferdelig kveld. Jeg gikk inn på toalettet og injiserte den stjålne morfinen ... Det var et mareritt. Folk banket på døren, ropte og bannet fordi jeg brukte så lang tid. Hendene mine skalv, og dørhåndtaket ristet slik at jeg trodde døren ville springe opp.
Det var siden den gang jeg begynte å få abscesser.
Jeg gråt i natt da jeg mintes dette.

Klokken 12 om natten.
Jeg har grått igjen. Hvorfor får jeg denne ynkelige svakheten om natten?

1918. 13. februar ved daggry i Gorelovo.
Jeg kan gratulere meg selv: jeg har vært uten sprøyte i fjorten timer!. Fjorten! Et utrolig tall. Det er et dunkelt, gulaktig lys. Kommer jeg til å bli helt frisk nå?
Etter moden overveielse trenger jeg ikke Bomgard og heller ingen annen. Det ville være skamløst å forlenge mitt liv om bare med ett minutt. Iallfall ikke et liv som mitt. Jeg har midlet like ved siden av meg. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før?
Nå vel, la oss bli ferdig med det. Jeg skylder ingen noe. Jeg har bare ødelagt meg selv. Og Anna. Hva annet kan jeg gjøre?
Tiden leger alle sår, sang Amneris. Det er enkelt og greitt for henne.
Denne dagboken skal Bomgard ha. Det var alt. ...

KAPITTEL 5

Ved daggry 14 februar 1918 i den avsides lille byen leste jeg Sergej Poljakovs opptegnelser. Og her er de gjengitt fullstendig, uten den minste forandring. Jeg er ingen psykiater, og jeg kan ikke si med noen sikkerhet si om de kan være lærerike eller nyttige for noen. Jeg tror de kan være det.

Den medfølelse og den skrekk som dagboken vakte, har bleknet i dag, etter ti år. Det er bare naturlig, men når jeg leser disse notatene på ny, nå når Poljakovs legeme for lengst har råtnet opp og minnet om ham har forsvunnet, synes jeg fortsatt at de har sin interesse. Kanskje er de nyttige? Jeg tar meg den frihet å avgjøre det. Anna K. døde av flekktyfus i 1922 i det samme distriktet der hun hadde arbeidet. Amneris, Poljakovs første hustru, har reist til utlandet og kommer ikke tilbake.

Kan jeg utgi denne dagboken som ble betrodd meg?

Ja, det kan jeg. Her er den.
Doktor Bomgard
Høsten 1927.

Ordforklaringer:

kooperasjonen = bondesamvirket, organisasjon for felles omsetning av varer fra bøndene
sarkom = en type kreftsvulst
Browning = et pistolmerke
feltskjær = sårlege - i Russland betegnelse på person med kortvarig kurs i førstehjelp som ofte fungerte som assistent ved distriktslegekontorer
subkutan = under huden
reumatisme = gikt (smerter i ledd og muskler)
neurasteni = nervesvakhet/nervøsitet
abscess = verkebyll
Sjanker = syfilis-sår
autoklav = beholder for koking/sterilisering av instrumenter
purulant pleuritt = brysthinnebetennelse med dannelse av puss/verk
samovar = russisk temaskin
Fenimore Cooper = amerikansk forfatter av indianerfortellinger
delirium = forbigående forvirringstilstand som kan skyldes langvarig bruk av rusgifter med brått avbrudd
amidopyrin = medikament mot hodepine og feber