Tidsskriftet RUSFRI

Vi er involvert i narkotikaforebygging og behandling fordi vi vil beskytte menneskerettighetene. Det gjør vi ved å beskytte mennesker fra illegale rusgifter. The World Federation Against Drugs har inntatt en global ledelse for verdens NGOer (NGO – frivillig organisasjon. Red. anm.) i arbeidet med å utvikle bedre narkotikapolitikk for framtiden. Vår første prioritet er en skikkelig forpliktelse overfor rettsstaten og de lover som gjelder, ettersom alle ratifiserte internasjonale overenskomster – inkludert dem som gjelder menneskerettigheter og narkotikakontroll, bidrar til denne målsettingen: å beskytte mennesker fra illegale rusgifter. Derfor trenger vi et målrettet fokus på å beskytte barn mot illegale narkotika og deres mange negative effekter. Narkotikabruk starter vanligvis i barndommen. Tenåringshjernen er spesielt sårbar for narkotika, og når rusgiftbruken starter tidlig er den vanskeligst å bekjempe. Å beskytte barn fra illegale rusgifter er ikke én av flere muligheter, det er en moralsk og lovmessig forpliktelse.

Vi lever nå i et avgjørende øyeblikk for politiske tiltak for å beskytte barn mot illegale rusgifter, fordi så mange mennesker de siste årene er blitt villedet av personer og organisasjoner som vi bredt kan benevne som antiforbudsbevegelsen. De beskriver sin strategi som «skadereduksjon». De avviser den mer enn 100 år gamle globale konsensusen om å beskytte mennesker fra illegale narkotika: spesielt avviser de målet om rusgiftfrihet både når det gjelder forebygging og behandling. Sjokkerende nok gjør de dette under banneret menneskerettigheter. Den menneskerettighet de forsøker å beskytte er personers «rett» til å bruke narkotika, inkludert barn og ungdom. Etter deres misforståtte syn blir illegale stoffbrukere sett på som «ofre» for forsøkene på å beskytte folk, inkludert barn, fra stoffbruk.

Antiforbudsbevegelsens argumenter

Jeg vil ta for meg de følgende primære argumentene som antiforbudsbevegelsen bruker for å fremme sin dagsorden:

1. Illegale stoffbrukere er den mest sårbare gruppen i samfunnet.
2. Stoffbruk er en privatsak og kriminaliseringen av illegale stoffer er en invadering i retten til privatliv.
3. FNs narkotikakonvensjoner krenker menneskerettighetene, ved å motarbeide retten til helse for narkotikabrukere fordi de kan få tak i «dårlig» narkotika på det svarte markedet, eller de kan nøle med å søke hjelp hvis de blir syke fordi de vet at de har gjort noe ulovlig.
4. Stoffbruk er en privatsak og kriminaliseringen av illegale stoffer er en invadering i retten til privatliv.
5. FNs narkotikakonvensjoner krenker menneskerettighetene, ved å motarbeide retten til helse for narkotikabrukere fordi de kan få tak i «dårlig» narkotika på det svarte markedet, eller de kan nøle med å søke hjelp hvis de blir syke fordi de vet at de har gjort noe ulovlig.
6. Stoffbrukere er stigmatisert og bør betraktes som en diskriminert gruppe.
7. Narkotikakonvensjonene krenker stoffbrukernes rett til skadereduksjon.
8. Noen land anvender dødsstraff for narkotikalovbrudd, derfor er hele narkotikakontrollregimet kompromittert.
9. «Krigen mot narkotika» forårsaker store krenkelser av menneskerettighetene.
10. Barn som bruker narkotika blir gjort til offer av rettssystemet.

Bakgrunn

Med dette som bakgrunn er jeg svært glag for å lese boken som blir lansert på dette World Forum, med Roxana Stere og Stephan Dahlgren som redaktører. Deres bok er basert på konvensjonen om barns rettigheter, Barnekonvensjonen. Forfatterne tar et enestående grundig blikk på narkotika i relasjon til FNs menneskerettighetssystem og undersøker omhyggelig de juridiske uttalelsene fra 20 NGOer og fem FN-organer. Dette arbeidet er et landemerke når det gjelder menneskerettigheter i narkotikapolitikken.

Det har ikke sitt sidestykke i noe annet dokument som hittil er skrevet. Hovedfunnet hos disse lærde juristene er at Barnekonvensjonens artikkel 33 er det eneste FN-instrumentet om menneskerettigheter som nevner narkotika. Artikkel 33 må derfor være utgangspunktet for enhver undersøkelse om narkotika og menneskerettigheter.

De avviser at startpunktet for disse temaene skulle finnes i området skadereduksjon. Sikkerhet overstyrer ikke forbudet mot tortur. Tilsvarende overstyrer ikke skadereduksjon den minimumsstandarden som er klart beskrevet i Barnekonvensjonens artikkel 33. Det er ikke mulig å misforstå meningen og intensjonen i Barnekonvensjonens artikkel 33. Den er utvetydig. I artikkel 33 i BK heter det:<br />

«Partene skal treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk av narkotiske eller psykotrope stoffer, slik disse er definert i de relevante internasjonale traktater, og for å hindre at barn blir brukt i ulovlig produksjon og handel med slike stoffer».

Dette betyr at verdens barn har en bekreftet og avgjørende rett til en narkotikafri barndom. Videre betyr det at alle verdens nasjoner har en klar plikt til å beskytte og forsvare denne rettigheten.

USA og barnekonvensjonen

Noen har bebreidet meg fordi USA er ett av bare to land som ikke har ratifisert Barnekonvensjonen (det andre landet er Somalia). Men begge land har signert Barnekonvensjonen. Artikkel 33 i Barnekonvensjonen er helt på linje med USAs syn på barn og narkotika over hele det politiske spekteret. Det faktum at USA ikke har ratifisert BK har i alle fall ingen ting å gjøre med artikkel 33. USA deler BKs visjon i saker om beskyttelse av barn og spesielt når det gjelder å beskytte barn mot illegale narkotika, som følgende fakta viser:

• USA ratifiserte tilleggsprotokollen til konvensjonen om barns rettigheter, om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi, som sikter mot ytterligere å oppnå implementering av Barnekonvensjonens bestemmelser, spesielt inkludert bl.a. artikkel 33.
• USA har ratifisert ILO-konvensjon nr. 182 om de verste formene for barnearbeid, av 1999, som definerer «bruk, anskaffelse eller tilbud overfor barn av illegale aktiviteter, spesielt produksjon og handel med narkotika» som de verste former for barnearbeid, og som krever at hvert medlem som underskriver denne konvensjonen tar effektive tiltak for å sikre forbud mot og eliminering av de verste formene for barnearbeid som en hastesak.
• Og til slutt har USA ratifisert alle de tre narkotikakonvensjonene, hvorunder konvensjonen av 1988 spesielt bekrefter det internasjonale samfunns særlige bekymring for «det faktum at barn i mange deler av verden blir brukt som et ulovlig brukermarked for narkotika og for formål som omhandler illegal produksjon, distribusjon og handel med narkotiske stoffer og psykotrope substanser, som innebærer en fare av uvurderlig alvorlighet».Denne bekymringen for barn kommer klart til uttrykk i to artikler i konvensjonen av 1988.

USA har i årenes løp vært trofaste mot de forpliktelser som skriver seg fra disse internasjonale instrumentene.

Hvordan sikre barns rett til narkotika­frihet?

Robert L. DuPont. Foto: Knut T. Reinås

Imidlertid er ikke temaet for denne presentasjonen USA og de avtaler det har ratifisert, men det budskapet som gjennomsyrer Banrnekonvensjonen og alle disse andre høyest ratifiserte instrumentene: at barn er den mest sårbare gruppen i relasjon til illegale narkotika og derfor har alle barn rett til å bli beskyttet fra illegale narkotika og involvering i produksjon og handel med slike stoffer. Barnekonvensjonen er den mest ratifiserte avtalen innenfor internasjonal rett og menneskerettighetsinstrumenter, og det er den eneste FN-konvensjonen som har oppnådd nær universell ratifisering med 140 underskrivere og 193 konvensjonsparter.

Derfor, i enhver diskusjon om narkotikapolitikk er det første spørsmålet som må stilles, med grunnlag i artikkel 33 – og med formal å finne barnas beste interesse: «Hvordan kan vi sikre at vi beskytter alle våre barn fra enhver illegal narkotikabruk, -produksjon og -handel?» Dette er minimumsstandarden som er uttrykt gjennom Barnekonvensjonen.

Og nå en uttalelse om menneskerettigheter. Hvordan passer antiforbuds-argumentene som ble listet opp tidligere til den aktuelle menneskerettighetslovgivningen, spesielt til Barnekonvensjonens artikkel 33?

I løpet av de siste fem til ti år har antiforbudsorganisasjonene utvidet sitt meningsområde fra å snakke om «mennesker som ikke kan slutte å bruke narkotika» (avhengige) til også å inkludere «mennesker som ikke ønsker å slutte å bruke narkotika» (enver person som bruker illegale narkotika, avhengig eller ikke, fra en rik filmstjerne til noen under belastede forhold). Ifølge disse NGOene må rekreasjonelle, illegale narkotikabrukere bli ansett som den mest sårbare gruppen i samfunnet. Disse talsmennene forsøker å tildele enhver stoffbruker offerstatus – mens derers stoffbruk fortsetter – en status som menneskerettighetsinstrumentene i dag bare tildeler svært utvalgte grupper slik som kvinner og barn som er utsatt for menneskehandel, politiske flyktninger osv. Disse NGOene argumenterer for at narkotikabrukere skal bli beskyttet mot de skadelige fysiske og psykiske helseeffektene fra de illegale stoffene de bruker, og også bli beskyttet mot skadene som kommer fra lovgivningen og politikken om narkotikakontroll uten å slutte med sin stoffbruk.

Et stort vrengebilde

Denne notoriske kidnappingen av menneskerettsagendaen for å beskytte ”rettighetene” til illegale stoffbrukere er en av de største vrengebilder i vår tid. Å definere som en menneskerett å bryte nasjonale lover og det internasjonale samfunns bestemmelser, som uttalt i ni menneskerettighetsavtaler, og tre definerende narkotikakonvensjoner (Enhetskonvensjonen om narkotiske stoffer av 1961, konvensjonen om psykotrope stoffer av 1971 og FNs konvensjon mot ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer av 1988), er en perversjon av begrepet om menneskerettigheter med katastrofale følger for folkehelse, for offentlig sikkerhet og for livene og framtiden til barn i alle deler av verden i dag. Videre er det en fornærmelse mot de virkelige ofrene (for eksempel lemlestede kvinner, mennesker som var på den gale siden av fargebarrieren i apartheid i Sør-Afrika, folk som lever med HIV/AIDS, personer med funksjonshemninger og ikke minst barneoffer for mishandling, overgrep og/eller utnytting av barnearbeid på grunn av sin egen eller foreldrenes narkotikabruk).

Antiforbudsargumentene og menneskerettighetene

Så la oss se på menneskerettsargumentene fra antiforbudsorganisasjonene. Dersom deres argumenter blir brukt på ethvert annet område enn narkotikapolitikk, ser vi hvor åpenbart feilaktige og til og med underlige de er:

Stoffbrukerens rett til privatliv

Ville noen som er trofast mot menneskerettighetene konkludere med at voksne barnepornografileseres rett til privatliv overstyrer barnas rett til beskyttelse mot seksuell utnytting, som beskrevet i Barnekonvensjonenes artikkel 34? Selvsagt ikke. Noen NGOer påstår at barn har rett til privatliv for å «beskytte» sin narkotikabruk, som om narkotikabruk var en iboende rett til helse, like evidensbasert, og som en forpliktelse for ethvert land å beskytte. Langt fra å være en menneskerettighet, stoffbruk er moderne kjemisk slaveri, et slaveri som alt for ofte begynner i barndommen, og et slaveri som ofte varer livet ut.

Stoffbrukerens rett til helse

Vi prøver å sikre helse og rehabilitering for mennesker som bryter loven, som den relaterte narkotikakonvensjonen fastsetter. Men ville noen på alvor foreslå at lovgiverne skulle ta primært hensyn til voksne som kjøper sex, og behandle deres barneofre i andre rekke? Selvfølgelig ikke. Hvorfor skulle det være annerledes i narkotikapolitikken?

Stoffbrukerens rett til skadereduksjon

En kan lete lenge og vel men ingen slik rett er fastsatt i noen av FNs menneskerettighetsinstrumenter. Ville noen som er trofast mot menneskerettighetene foreslå at vi møter utnyttende barnearbeid eller noen form for barnemishandling med skadereduksjon? Selvsagt ikke. Igjen, hvorfor skulle det være forskjellig i narkotikapolitkken?

Stoffbrukerens rett til å bli beskyttet mot dødsstraff

Narkotikakonvensjonene oppfordrer statene sterkt til å kriminalisere ulovlig produksjon, handel og innehav av narkotika til personlig bruk. Men de ber virkelig ikke statene om å bruke dødsstraff for noen av disse lovbruddene. Tvert i mot, kommentaren til konvensjonen av 1988 sier klart fra at «det er viktig å understreke at konvensjonen prøver å etablere en felles minimumsstandard for implementering, men det er ingenting som hindrer partene fra å anta strengere tiltak enn de som går fram av teksten, dersom de finner det hensiktsmessig, men alltid underlagt den betingelse at slike initiativ skal være i samsvar med gjeldende normer for folkeretten, i særdeleshet normer som beskytter menneskerettighetene». Dødsstraffen er ikke mer et argument mot narkotikakonvensjonene enn den er mot konvensjonene om menneskehandel eller konvensjonen om korrupsjon. Ville noen foreslå at vi skulle avskaffe instrumentene mot menneskehandel fordi en medlemsstat i FN vedtok å ta i bruk dødsstraff for slike forbrytelser? Selvsagt ikke. Hvorfor skulle det være annerledes i narkotikapolitikken?

«Krigen mot narkotika»

«Krigen mot narkotika» er ikke erklært gjennom narkotika­konvensjonene, det er et uttrykk som bare brukes av dem som er mot forbud, selv om å føre en “krig mot narkotika” ikke er forbudt av noen menneskerettighetsavtale, like lite som en krig mot fattigdom/rasisme/kreft eller noe annet sosialt eller helsemessig formål. Ingen av organisasjonene som ble hørt i forbindelse med den kommende publikasjonen om Barnekonvensjonens artikkel 33 har definert hva de mener med den ”krigen mot narkotika” som de ønsker å stoppe. Det finnes intet definerbart juridisk innhold i dette betente begrepet i forbindelse med menneskerettighetsdiskusjonen.

Påstanden om at barn som bruker stoff blir gjort til offer av strafferettssystemet

Barnekonvensjonen beordrer alle stater til å beskytte barn fra å bli dratt inn i strafferettssystemet uansett hvilket lovbrudd de blir anklaget for å ha begått. Statene er forpliktet til å unngå at barn blir trukket for retten eller satt i fengsel. Barn må bli beskyttet og rehabilitert. Barn må behandles som barn. Dette gjelder narkotikalovbrudd like mye som seksuelle lovbrudd eller enhver annen form for lovbrudd. Ville noen som er tro mot menneskerettighetene foreslå at vi skal avskaffe reaksjoner for alle lovbrudd fordi det kan forekomme tilfeller hvor et barn er lovbryteren? Selvsagt ikke. Ingen barn bør settes i fengsel for narkotikalovbrudd, disse barna bør heller få støtte og rehabilitering.

Oppsummert er det ikke noe sammenhengende og begripelig menneskerettighetsargument mot de nåværende FN-konvensjonene om narkotika. Tvert imot, 1988-konvensjonen, som kriminaliserer innehav av illegale stoffer til egen bruk og gjør personlig bruk straffbar, sier i sitt forord at barn skal beskyttes mot narkotika med i hovedsak akkurat de samme formuleringer som finnes i Barnekonvensjonens artikkel 33. Dette gjør denne og de andre narkotikakonvensjonene til kompletterende instrumenter i forhold til Barnekonvensjonen, og en obligatorisk referanse for beslutningstakere som vil slutte opp om menneskerettighetene.

Den menneskerettighetsdiskursen som blir fulgt av antiforbudsorganisasjonene bruker omtrentlig de eksisterende menneskerettighetene, og finner opp noen, som rettferdiggjøring av en dekriminalisering eller legalisering av narkotika, på vegne av de voksne narkotikabrukerne.Disse NGOene unngår omhyggelig artikkel 33 i Barnekonvensjonen, det eneste menneskerettighetsinstrumentet som omhandler narkotika. Det faktum at disse organisasjonene ønsker en narkotikapolitikk som er brukersentrert i stedet for barnesentrert, betyr at de ikke på alvor fremmer menneskerettigheter, men i stedet fremmer de farlige politiske mål. Ville de akseptere at andre maskerte sine politiske mål som beskyttelse av menneskerettigheter?

Menneskerettigheter blir brukt for å tilsløre legaliseringsbevegelsens motiver

Jeg oppfordrer alle her på dette World Forum Against Drugs om å lese den fremragende publikasjonen som Roxana Stere og Stephan Dahlgren har skrevet. De identifiserer de mange villfarne NGOene og beslutningstakerne ved FN som nå i narkotikapolitikken prøver å sette «rettighetene» til illegale stoffbrukere over rettighetene til barna eller en hvilken som helst annen lovlig etablert sårbar gruppes rett til narkotikafrie liv. Mens den fulle innflytelsen til disse NGOene ikke er mulig å måle, er det lett å se deres innflytelse gjennom deres mange individuelle og felles publikasjoner og rapporter. Det er åpenbart at den globale marsjen mot dekriminalisering og endelig legalisering av narkotika blir foretatt under menneskerettighetsbanneret. Etter hvert som skadereduksjonspolitikk i økende grad er blitt mer fokusert i moderne narkotikapolitikk, er narkotikabruk blitt presentert som en beskyttet menneskerettighet i seg selv, til og med barns bruk av narkotika.

Det sentrale fokuset på barn i narkotikapolitikken er grunnleggende fordi barndommen er den mest sårbare alderen når det gjelder narkotika, av lett forståelige biologiske årsaker. Barndommen er tiden da stoffbruk, eller motsatt en narkotikafri livsstil, ofte blir etablert med en varighet like lang som personens liv. Terningen for stoffavhengighet blir kastet i barndommen for storparten av menneskene. Derfor må fokuset i all forebygging være å beskytte barn mot narkotika, inkludert deres egen bruk av narkotika, så vel som mot enhver involvering i produksjon og salg av narkotika, og mot narkotikabruk hos de personene som er ansvarlige for barnas omsorg.

Denne retten til en narkotikafri barndom ifølge BKs artikkel 33 er et ansvar, ikke bare for regjeringer, men for samfunnet som helhet. Barnekonvensjonens språk er enkelt Den iøynefallende fiaskoen vi kan se i verden idag, med svært høye forekomster av narkotikabruk blant barn i mange land er mindre en fiasko for barna enn det er en fiasko for de voksnes ivaretakelse av dem, vår verdens mest verdifulle ressurs. Ved dette WFAD-forumet lærer vi mye om viktigheten av mentorvirksomhet overfor unge mennesker. Vi må ta ledelsen når det gjelder mentorvirksomhet, både direkte med barn hjemme og gjennom politikk som angår dem. Ved å rette søkelyset mot Barnekonvensjonens artikkel 33 har verdenssamfunnet, under ledelse av WFAD, en kraftfullt legal og intellektuell basis for narkotikaforebygging i det 21. århundre.

Jeg oppmuntrere alle ved WFAD til å lese Barnekonvensjonen og artikkel 33 og å henvise til den som en hovedbasis for vår forebygging og våre politiske anstrengelser. Dette er ikke en sak som gjelder legalisme eller en bokstavtro lesning av et mystisk og uforståelig internasjonalt dokument. Språket i Barnekonvensjonens artikkel 33 er klart, overbevisende og bokstavelig talt livreddende. Ved å sette i bevegelse det rungende språket i Barnekonvensjonens artikkel 33 vil vi forebygge stoffbruk og redde liv. Jeg oppfordrer alle ved WFAD og våre kolleger i andre land til å gjøre hva vi kan for å fremme en balansert og restriktiv narkotikapolitikk for folkehelsen og for beskyttelse av barn. Ved å sitere Barnekonvensjonens artikkel 33 må vi bygge en narkotikapolitikk som beskytter barn. Dette må være førsteprioritet for WFAD i årene som kommer.

Ingen steder er mantraet «Du alene kan gjøre det, men du kan ikke gjøre det alene» mer sant enn når det gjelder narkotikaforebygging. Barnekonvensjonens artikkel 33 er vår guide og vår inspirasjon. Vi må forlate dette møtet forent i vår besluttsomhet om å rekruttere NGOer fra hele verden i denne kampen for å redde våre barn fra narkotikabrukens slaveri. Alene er vi hjelpeløse – sammen kan ingen stoppe oss.