Sosialtjenesten ansvarlig for forebygging

I lovens kapittel 3: Sosialtjenestens generelle oppgaver heter det:

"Gjennom informasjon og oppsøkende virksomhet skal sosialtjenesten arbeide for å forebygge og motvirke misbruk av alkohol og andre rusmidler og spre kunnskap om skadevirkninger ved slik bruk".

Det er gjennom denne bestemmelsen slått helt klart fast at sosialtjenesten har et uttrykkelig ansvar for å drive rusgiftforebyggende arbeid. Denne delen av kommunenes rusgiftarbeid kan dermed få et oppsving, dersom noen minner dem på det ansvaret de har.

Folk med rusgiftproblemer har de samme rettigheter som andre

Lovens kapittel 4, "Sosiale tjenester m.v." slår fast at sosialtjenesten skal gi opplysning, råd og veiledning for å løse eller forebygge sosiale problemer. Her kommer ikke rusgiftklienter i noen annen stilling enn andre som henvender seg til sosialkontoret med sosiale problemer.

Det slås også fast at dersom sosialkontoret ikke selv kan gi den nødvendige hjelp, skal det så vidt mulig sørge for at andre gjør det.

Kapittelet inneholder en rekke paragrafer med definisjoner av hva de sosiale tjenestene skal omfatte. Bl. a. kan vi merke oss § 4-5 hvor det heter at sosialtjenesten er forpliktet til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv. Dette må betraktes som en rettighet også for alle som på grunn av sine rusgiftproblemer ikke makter å skaffe seg egen bolig. Men også her må det øves press på kommunene når det gjelder måten denne forpliktelsen blir oppfylt på. Folk med rusgiftproblemer har gjerne spesielle behov for oppfølging og omsorg, og bør ikke avspises med en seng i et alkohol- eller narkotikapreget hospits e.l.

Egne bestemmelser for rusgiftklienter

I kapittel 6, "Særlige tiltak overfor rusmiddelmisbrukere" understrekes det at lovens tjenester overfor sosialklienter generelt også gjelder for rusgiftklienter, ved at formuleringene fra kapittel 4 gjentas. Men det presiseres også at sosialtjenesten skal gi hjelp til problematikerens familie. I tillegg nevnes det hvilke hjelpetiltak som kan være aktuelle, som støttekontakt, støtteopplegg på arbeidsplassen, og kontakt med primærhelsetjenesten eller spesialisttjenester. Dersom slik hjelp utenfor institusjon ikke er tilstrekkelig, skal sosialtjenesten også skaffe plass i egnet behandlings- eller omsorgsinstitusjon. Svært viktig er det at loven slår fast sosialtjenestens ansvar for klienten også under et institusjonsopphold, og forpliktelsen til å legge til rette nødvendige tiltak ved avslutningen av et oppholdet, slik at klienten kan få mulighet til å fortsette den positive utviklingen som behandlingsopplegget skal være begynnelsen på, når han/hun vender tilbake til lokalmiljøet.

Tvangsbehandling

Loven inneholder to bestemmelser om tvangsbehandling av rusgiftavhengige. Ifølge § 6-2 kan en person som utsetter sin fysiske og psykiske helse for fare "ved omfattende og vedvarende misbruk" , og som ikke frivillig vil søke behandling, tas inn i en institusjon uten eget samtykke, for undersøkelser og tilrettelegging av behandling, og holdes tilbake i opptil tre måneder. Vedtak om dette skal gjøres av fylkesnemnda (se senere). Men sosialtjenesten kan gjøre et midlertidig tvangsvedtak dersom hensikten med vedtaket ellers kan bli skadelidende. Da skal et forslag sendes fylkesnemnda innen tre uker etter at vedtaket er fattet. Forutsetningen for et slikt vedtak (av sosialtjenesten og/eller fylkesnemnda) er også at institusjonen "faglig og materielt er i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med inntaket i institusjonen". I tidligere lov om edruskapsvern var det også en tilsvarende tvangsbestemmsle, om innleggelse i sykehus i opptil 30 dager, og en bestemmelse om tvangsinnleggelse i kursted i opptil 2 år. Denne muligheten har i de senere år i praksis ikke vært i bruk. Den nye lovens bestemmelser er således et forsøk på igjen å gjøre bruk av tvang mer praktikabel overfor rusgiftavhengige. Sosialdepartementet har imidlertid i skrivende stund ikke presisert hva slags krav som skal gjelde for de institusjonene som skal ta i mot klienter på slike vilkår.

Det er, såvidt vites, heller ingen fylkeskommuner som pr. 1. januar 1993 har pekt ut hvilke institusjoner som skal stå parat til å motta klienter på tvangsvedtak. I Sverige har en tatt en tilsvarende lovadgang til tvangsbehandling av stoff- og alkoholavhengige langt mer alvorlig, og har opprettet egne "tvangsinstitusjoner". Det er intet som tyder på at Stortinget eller departementet har hatt slike ambisjoner i Norge. Sannsynligvis vil noen av de allerede eksisterende institusjonene bli utpekt, og premissene for tvangen bli omtrent som for alternativ soning etter Fengselsloven. Politiet vil hente klienten tilbake ved avvik fra institusjonen (jfr. § 8-9), men det blir sannsynligvis ikke forsterket vakthold og låste dører. Det er imidlertid tvilsomt om dette vil være noen god løsning.

Det eksisterer også en adgang etter sosialtjenestelovens § 6-4 til å holde klienter tilbake i inntil 3 uker fra inntak i institusjonen, på grunnlag av eget skriftlige samtykke ved ankomst, og mulighet for å forlenge vedtaket for tilsammen 6 uker til. Tilsvarende bestemmelse i edruskapsloven hadde en maksimal tilbakeholdelsestid på 2 år. Det er å vente at den nye bestemmelsen vil bli anvendt noe mer.

Eget kapittel om institusjoner for rusgiftavhengig

Lovens Kapittel 7, "Institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester" omhandler fylkeskommunenes ansvar for institusjonstilbud til rusgiftklienter, og kommunenes ansvar for å skaffe boliger. Den fastslår blant annet at fylkeskommnene skal utarbeide egne institusjonsplaner, hvor det framgår hvordan behovet for institusjonstjenester overfor gruppa skal dekkes. Kapittelet har også regler om tilsyn med institusjonene fra fylkesmannen, og om plikt for sosialtjenesten til å føre tilsyn med klientens forhold, dersom den sender klienter til institusjoner som ikke står på noen fylkeskomunal eller kommunal plan eller som kommunen ikke har noen avtale med.

Fylkesnemnda

Kapittel 9, "saksbehandlingen i tvangssaker" omhandler alle fylkesmannsembeters plikt til å oppnevne en "fylkesnemnd" som skal fungere som en domstol og avgjøre tvangssaker etter §6-2. Samme nemnd skal også fungere tilsvarende i barnevernssaker. Avgjørelsen blir dermed flyttet fra kommunalt nivå, dvs. barnevernsnemnda og edruskapsnemnda/sosialstyret, hvor de har ligget til nå, til regionalt nivå. Det er imidlertid sosialtjenesten som fremmer saken overfor fylkesnemnda (Jfr. § 10-4).

Hvem gjelder loven for?

Loven gjelder primært klienter over 18 år, men barn kan regnes som parter i en sak helt ned til 12 år (Jfr. § 8-3), og tas inn i institusjon etter eget og foreldres samtykke helt ned til 12 år dersom de trenger hjelp på grunn av rusgiftavhengighet (jfr. § 6-3). Hovedregelen vil likevel sannsynligvis være at barnevernstjenestelovens bestemmelser vil bli brukt overfor rusgiftavhengige under 18 år. I forarbeidene til sosialtjenesteloven og barnervernstjenesteloven er tiltak overfor gravide med rusgiftproblemer drøftet særskilt. Denne gruppa er imidlertid ikke nevnt spesielt i lovteksten. Dette må tolkes slik at lovens bestemmelser gjelder generelt også for gravide, og at det er hensynet til mora og ikke til fosteret som skal være bestemmende for hvilke tiltak som blir satt i verk. Når en vet hvilke skader et foster kan bli påført gjennom et svangerskap preget av tung alkohol- eller narkotikabruk, er det nærliggende å mene at lovgiverne her har gjort seg skyldige i en stor unnlatelsessynd.

Språklig slapphet og lite nytt

Lovteksten er preget av en inkonsistent og til dels alderdommelig begrepsbruk. Rusgiftklienten omtales for det meste konsekvent som "misbrukeren", variert med "rusmiddelmisbrukeren" o.l. Hvilken moralsk holdning overfor rusgiftavhengige personer som ligger innebygget i en slik språkbruk er vanskelig å si. Men det vitner om at det fortsatt skal forbli vanskelig å bli opptatt i "brukernes" selvgode selskap. Et par steder sprekker skillet mellom bruk og "misbruk", som når det i §3-1 heter at "sosialtjenesten skal arbeide for å forebygge og motvirke misbruk av alkohol og andre rusmidler og spre skadevirkninger om skadevirkninger ved slik bruk". Begrepet "rusmidler", som gjennomføres i lovteksten, er i ferd med å bli foreldet, bl.a. ved - slik det blir brukt - ikke å dekke mer enn den kjemiske delen av rusbegrepet. Det korrekte ville ha vært å bruke begrepet "rusgift".

Ellers inneholder den nye sosialtjenesteloven lite nytt i forhold til de lovene den erstatter. Men det kan jo være en fordel å få alle bestemmelsene samlet i en lov.