Han forsøker fremdeles å overbevise oss om at rusgiftproblemene, slik vi opplever og observerer dem, verken skyldes rusgiftenes iboende djevelskap eller at noen rusgiftbrukere er mer disponerte for avhengighetsproblemer enn andre, men rett og slett våre forvridde oppfatninger om rusatferd og rusgifter. Med referanse til H. C. Andersen skriver han: ”Keiseren er ganske dårlig påkledd. Den konvensjonelle holdningen til kjemisk rus er et tynt kamuflert kollektivt selvbedrag” (s. 134). Fekjær ser altså seg selv i rollen som den lille gutten som torde å si fra om at keiseren ikke hadde klær på.
Men han er mer enn en liten gutt. Noen ganger kommer pekefingeren: ”Ved å ruse seg manipulerer en effektivt sine egne og andres forventninger til ens prestasjoner og atferd” skriver han (s. 123). Han belegger dette med et sitat fra en ung jente: ”Jeg må være narkoman. For ellers er jeg jo ingenting, bare et null med dårlig ungdomsskoleeksamen som ingen vil ansette i en jobb. Når jeg er narkoman, skjønner jo alle hvorfor jeg ikke greier det som alle andre greier.” Jeg skjønner at velvillig tolket kan sitatet gi grunnlag for en ”behandlingsplan” der skolegang og arbeidstrening kan inngå som viktige komponenter, men spørsmålet er likevel om ikke denne mulige livsløgnsfjerningen i vel så stor grad bidrar til å opprettholde håpløsheten.
Fekjær skriver morsomt og interessant om alvorlige ting. Kapitlene er mange, korte og lettleste, noen ganger litt for korte for meg. De viktigste budskapene gjentas en rekke ganger i forskjellige sammenhenger, og det er bra. Han er altså på sitt beste når han er litt polemisk og moraliserende, i så måte minner han om enkelte folkeopplysere fra tidligere generasjoner, for eksempel Johan Scharffenberg, som også uttalte seg med stor overbevisning om det meste. Men til forskjell fra Scharffenberg kan Fekjær som regel belegge sine synspunkter med en litteraturreferanse eller to, selv om han av og til er noe ukritisk her. Kuriøse publikasjoner får like stor plass som sentrale, og han er ganske selektiv med formidling av forskning som særlig støtter hans egne oppfatninger.
Fekjær har tydeligvis et tvisyn på rusgiftforskning. På den ene siden distanserer han seg nokså tydelig fra den konvensjonelle rusgiftforskningen, særlig den biologiske. ”Vil forskningen på gnagere gi løsningen på menneskers rusmiddelbruk?” spør han polemisk i en av kapitteloverskriftene (s. 105), og svaret er selvsagt et rungende nei. Men også annen rusgiftforskning er han skeptisk til, og han vier bare vel én side i bokens historiske del til rusgiftforskningens historie. På den andre siden er jo boken som nevnt spekket med referanser til all slags rusgiftforskning, og kunne neppe vært skrevet uten. Men vi får ikke vite så mye om hva slags rusgiftforskning Fekjær har tiltro til.
Et avsnitt på side 164 oppfatter jeg som et nøkkelavsnitt. Det har overskriften ”Kjemisk hypotese eller sikre motiver?” og skisserer to alternative veier å gå i forståelsen av motiver for rusgiftbruk. Den ene, skal vi kalle den ”den brede”, er å satse på at forskningen i fremtiden vil gi et bedre svar på avhengighetens gåte enn det vi har i dag. Den andre, som da blir Fekjærs smale vei, er å erkjenne at rusgifter først og fremst benyttes til symbolske og rituelle formål, eller tjener som alibi for nederlag og uønskete eller hensynsløse handlinger. Slår vi oss til ro med en slik erkjennelse, blir det ”overflødig å tro på rusmidlene som magiske stoffer og på avhengighet som en avvikstilstand som i hovedsak kan forklares biologisk”.
Kanskje er det grunn til å spørre om Fekjær i sin iherdige folkeopplysning om motiver for rusgiftbruk treffer de viktigste målgruppene – enten det er oss alle, de med litt ”fuktige” alkoholvaner, eller stoffavhengige og deres nærmeste. Når han for eksempel skriver at uttrykket psykisk avhengighet bare betyr at legen ikke forstår eller aksepterer motivene for rusgiftbruk (s. 205), så avskriver han i realiteten en del av den opplevelsen mange rusgiftavhengige eller pårørende kjenner så alt for godt, følelsen av å være ”radarstyrt” og uten egen vilje. En høyst reell opplevelse for mange blir dermed nærmest redusert til en intellektuell øvelse.
Men jeg er enig med Fekjær i at vi godt kan droppe ”psykisk” (eller ”fysisk”) foran avhengighet. Samtidig vil jeg fortsette å bruke uttrykket ”avhengighet” om opplevelsen av manglende kontroll. Det innebærer også at jeg mener at begrepet ”avhengighets-syndromet”, som ble lansert i WHOs internasjonale diagnoseliste (ICD9) i 1979, er både nyttig og operasjonaliserbart. Det er ikke dermed sagt at rusgiftavhengighet bør oppfattes som en sykdom.
Og det fører meg til spørsmålet om bokas oppdatering. Det er første gang jeg leser den grundig, så jeg kan i liten grad uttale meg om hva som er nytt og hva som har stått i tidligere utgaver. I følge forfatterens forord har 3. utgave vært gjenstand for ”omfattende oppdateringer når det gjelder forskning, statistikk, lover og tiltak”. Men jeg savner noe vesentlig, nemlig det siste betydelige rusgiftpolitiske tiltaket her i Norge. Det skjedde i 2004 da ansvaret for de fleste behandlingstiltakene ble overført til de regionale helseforetakene, det vil si til spesialisthelsetjenesten. Dette innebærer bl.a. at en rusgiftavhengig i behandling formelt har blitt en vanlig pasient, bl.a. med pasientrettigheter etter pasientrettighetsloven. Denne betydelige reformen er knapt berørt i bokas 2009-utgave. Riktignok er substitusjonsbehandlingen av heroinavhengige, legemiddelassistert rehabilitering (LAR), som på et vis inngår i reformen, godt beskrevet, dog uten en nødvendig innledning om det internasjonale fenomenet ”skadereduksjon” (harm reduction), som har snudd opp ned på internasjonal narkotikapolitikk. Her savner jeg virkelig noen Fekjærske refleksjoner rundt for eksempel det at rusgiftavhengighet nå faktisk i praksis har blitt til en sykdom, der en hovedutfordring er å vurdere i hvilken grad det er behov for ”nødvendig helsehjelp”. Det overrasker at ikke Fekjær med sin stadige understreking av de sosiale, kulturelle og pedagogiske aspektene ved rus og rusatferd ikke i større grad griper fatt i dette, særlig med tanke på hvordan en så gjennomgripende medikalisering nødvendigvis vil forme fremtidens rusgiftpolitikk.
Hans Olav Fekjær:
”Rus - bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historikk”
3. utgave 423 sider
Gyldendal akademisk, 2009