Forbundet Mot Rusgift har lagt ut en hel del materiale på engelsk på sine Internet-sider. Bl.a. er Kenth Karlssons bok, "Europas femte frihet", som handler om narkotikaliberalistenes strategier lagt ut. Dette stoffet blir lest flittig av mennesker i hele den engelsktalende verden, både av folk som søker informasjon, og av narkotikaliberalere. FMRs hjemmesider finner du på: http://www.fmr.no/

Nedenfor gjengir vi fragmenter fra en diskusjon FMR har ført med Anodyne Times i USA. Diskusjonen spenner over temaer fra frihetens filosofi til Opiumskrigen i Kina.

Hva er problemet?

Anodyne Times:

"Solidaritet er viktig, ingen tvil om det. Men ikke alle stoffer er pådyttet folk for å gjøre dem passive. Ingenting kunne være fjernere fra sannheten. Stoffbruk har vært en del av menneskelig aktivitet siden tidenes morgen. Den tilnærmingen dere har er forenklet, og ved å være kategorisk mot stoffbruk spiller dere opp i hendene på narkokrigerne som fengsler verdens folk. La oss slutte fred."

Forbundet Mot Rusgift:

"Det viktige er ikke hva de narkotiske stoffene var tenkt å være, men hva deres objektive funksjon er. Og stoffbruk gjør uten tvil mange mennesker passive i forhold til personlige problemer og samfunnets oppgaver. Undertrykking av mennesker har ofte vært knyttet til stoffbruk. For ikke å snakke om opiumskrigen (Krigen mellom Kina og England om opium i forrige århundre. red. anm.). Det er nok å lese Aldous Huxleys "Vidunderlige nye verden", som ble utgitt for omtrent 30 år siden. Stoffet som ble brukt i den boka, "Soma", ble brukt for å gi folk en fjorten dagers kjemisk ferie hver gang livet ble for vanskelig. Man kan selv lett tenke seg hvilken energi som ble igjen til politisk arbeid eller andre forsøk på å gjøre samfunnet eller familiesituasjonen bedre. Hvis stoffbrukere er politisk aktive, skjer disse aktivitene på tross av og ikke på grunn av deres stoffbruk.

Forbundet Mot Rusgift støtter en rekke ulike tiltak for å minske stoffbruken. Forebygging er i utgangspunktet å foretrekke. Men kontrolltiltak kan ikke unngås hvis man vil fremme en total og helhetlig rusgiftpolitikk. Det rettferdiggjør ikke termen "narkokrigerne" mer enn det motsatte, den sterke agitasjonen for en liberal narkotikapolitikk, som nå pågår i stor utstrekning på verdensbasis, finansiert av mektige pengeinteressegrupper".

Stoffbruk og demokrati:

Anodyne Times:

"I et rettferdig, demokratisk samfunn burde hvert individ ha rett, evne og politisk makt til å bestemme nivået på sin egen tilværelse. Stoffbruk har historisk sett spilt en rolle for folk i en slik prosess i nesten alle, om ikke alle kulturer. Stoffbruk går forut for kapitalisme, og statens makthavere har brukt det som syndebukk for mange av problemene i vårt samfunn. Forbudet mot stoff i USA, som Narkotikakrigen (The War on Drugs) skriver seg fra, har alltid eksistert side ved side med undertrykking av fargede mennesker, og det har alltid dukket opp i sammenheng med økonomiske kriser. Opiumskrigen skilte seg ikke ut - den hadde ingenting å gjøre med passivisering av kineserne, men var istedet relatert til økonomisk utbytting. Og dere må ikke tro at den kinesiske regjering forbød opium fordi de var redde for at folket skulle bli late, det var fordi de mistet sin harde valuta.

I dag er ikke soma kokain, men TV, og vi foreslår at dere innretter energien deres mot å bekjempe frihetens virkelige fiender."

Forbundet Mot Rusgift:

"Stoffbruk har spilt en rolle i demokratiseringsprossessen på den måten at det har bidratt til undertrykking av folk. Stoffavhengige mennesker er ikke frie mennesker på noen måte. Er dere ikke enige? Men den vidt utbredte klokkertroen på stoffbrukens fordeler har rekruttert millioner av nye stoffeksperimenterende ungdommer inn i de stoffavhengiges rekker. Hva slags personlig frigjøring er det? Tilhengerne av en slik stoffkultur bærer på en tung ansvarsbyrde.

Det er sant at narkotikaproblemet er blitt brukt som syndebukk for andre problemer i samfunnet. Men vi må også se det som et virkelig problem, som bl.a. hindrer oss fra å få øye på hva ellers som er galt. Og i 1920-åra var det intet forbud mot kokain, opium eller marihuana i USA. På den andre sida var det forbud mot alkohol. På den tida var det økonomisk krise, som idag. Men narkotika- og alkoholpolitikken var forskjellig. Og vi tror ikke at undertrykkinga av fargede mennesker var mindre på den tida enn nå. Narkotikaforbudet sprang ut fra et reelt narkotikaproblem. Samme erfaring, i vidt forskjellige land er bakgrunnen for FNs konvensjoner om narkotika, som forplikter regjeringene til å gjennomføre et narkotikaforbud.

Spørsmålet er ikke hva som var intensjonene fra den engelske og kinsiske regjering, men hva som var den objektive effekten av opiumskrigen. Og resultatene var bl.a. at millioner av menesker fikk livet sitt ødelagt av opium, og at den kinesiske opposisjonen til engelsk overherredømme ble svekket i flere tiår.

Som vi har sagt tidligere, er det ingen motsetning mellom å bekjempe narkotika og å ha en kritisk holdning til TV. Tvert imot, mennesker som ikke bruker stoff, vil være mindre tilbøyelige til å ta for gitt noe de blir presentert på TV. Vi støtter frigjøring, men bekjemper narkotikaliberalisme".

Avhengighet, kontrolltap og personlig utvikling

Anodyne Times:

Narkotikaforbudet i USA vokste ut av undertrykkinga av fargede mennesker og andre undertrykte grupper. Opiater ble forbudt som en følge av bekymring over kinesiske immigranter, marihuana ble kriminalisert som en følge av bekymring over meksikanske immigranter, kokain som følge av en bekymring omkring svarte mennesker, LSD som et forsøk på å ødelegge antikrigs-bevegelsen. Dere må gjennomgå noe grunnleggende lesning om dette emnet. Jeg refererer til David F. Musto: "The American Disease: Origins of Narcotic Control" når det gjelder dette.

Videre - hvorfor blir stoffbruk sidestilt med slaveri? Det er fordi kristenheten har definert tap av selvkontroll som syndig. I kristne religioner tror man at Gud har utstedt morallovene som mennesker må underkaste seg i skapingen av et menneskelig samfunn. Tap av selvkontroll er likestilt med tilbaketrekking fra samfunnet, og dermed med degradering og slaveri. (Se St. Augustins. "City of God"). Dette er selvsagt en kulturell holdning som kan observeres i den åndelige bruk av bevissthetsendrende stoffer fra grekerne via hinduene til de innfødte amerikanske indianerne. Kulturell ideologi burde aldri bli forvekslet med objektiv sannhet. Vi foreslår at dere leser Andrew Weil's "The Natural Mind". Avhengighet er et ideologisk konsept og ikke en objektiv realitet. Tror dere på frihet? Demokrati? Selvbestemmelse? Hvorfor tror dere det er bedre å bli satt i fengsel enn å endre bevissthet? Tror dere virkelig kokain er grunnen til at svarte mennesker er fattige?"

Forbundet Mot Rusgift:

"I Norge har vi også strenge forbud mot marihuana og andre stoffer, og de blir håndhevet. Men ingen ville finne på å si at dette forbudet er funnet opp for å undertrykke fargede mennesker. I Norge er fargede mennesker i øyeblikket mindre tilbøyelige til å bruke stoffer enn andre nordmenn. Når det gjelder USA, har dere glemt at både opium, marihuana og kokain var lovlige i begynnelsen av dette hundreåret? Var fargede mennesker mindre undertrykt da enn de er idag?

De fleste mennekser vil bli tilvent til stoffer og utvikle avhengighet hvis de blir gitt ubegrenset tilgang til narkotika for en tidsperiode. Til og med dyr utvikler avhengighet i laboratoriesituasjoner. Det er kanskje et definisjonsspørsmål om stoffavhengighet er en personlig tragedie for et menneske eller ikke. Men hvis vi holder dette opp mot de krav og utfordringer som folk blir møtt med i dag, er det åpenbart at stoffavhengighet utgjør et hinder for personlig utvikling og velferd. Og dette forsterkes hvis man tar i betraktning den innsats som er ønskelig fra hver enkelt for å endre samfunnet til et bedre oppholdssted for alle mennesker. Hvem skal endre samfunet - ekspertene eller folk selv? Avhengighet er en objektiv realitet i alle vestlige samfunn. Spør hvilken narkoman som helst.

Fengsel er ikke godt for noen. Og det er mange andre måter å endre bevissthet på enn å bruke narkotika. Stoffbruk bringer ulykke til samfunnet, og det er grunnen til at den bør bekjempes. Og, ja, vi tror at kokain er en av grunnene til at noen svarte mennesker er fattige. Men husk, de var også fattige før narkokrigen startet. Og ikke alle svarte er fattige. Husk O.J. Simpson.

Er narkoforbudet årsaken til narkoproblemet eller omvendt?

Anodyne Times:

"Selvfølgelig ble fargede mennesker undertrykt før narkotika ble gjort illegalt. Vi har aldri sagt det motsatte. Poenget er at i hvert fall i USA kom stoffbekjempelsen som et svar på den økonomiske konkurransen som ble utøvet av immigranter og fargede. Dette er alminnelig anerkjent blant historikere selv om historie pr. definisjon er åpent for tolkninger.

I USA er rettsvesenet uten tvil et hovedredskap i undertrykkingen av minoriteter. En nylig utgitt rapport peker på at 1 av 3 svarte menn i aldersgruppen 20-29 år på en eller annen måte er under kontroll av rettsvesenet på en bestemt dag, og at narkotikalovene er hovedgrunnen til dette. Men tro ikke at svarte bruker mer stoffer enn noen annen - det gjør de ikke. De blir bare arrestert, straffeforfulgt og satt i fengsel for narkotikaovertredelser i større grad enn andre.

Det at noen bruker noe regelmessig innebærer ikke at det skal bli fordømt. Etter deres syn er vi alle "avhengige" av mat. Forskjellen mellom regelmessig konsum av mat og regelmessig konsum av stoffer er ikke bare at det ene er nedvendig for å overleve og det andre ikke. Forskjellen er en moralsk vurdering. Spiser dere kjøtt? Prøv å være vegetarianere i noen måneder. Da vil dere se hvor "avhengige" av bestemte matsorter dere er.

Forbundet Mot Rusgift:

Den amerikanske sosiologen, Alfred Lindesmith var en av de første talsmennene for en ny liberal narkotikapolitikk i USA (The Addict and the Law 1965). Han prøvde å forklare skiftet i stoffproblemets karakter før og etter første verdenskrig. Før krigen kunne enhver i USA kjøpe narkotiske stoffer for selvmedikasjon fra drugstorene (!). Fra 1914 ble dette forbudt ved innføringen av the Harrison Act. Lindesmith lager et skille mellom den "gamle" typen av stoffavhengighet, framkalt av legalt forskrevne narkotika, som var framherskende før forbudet mot opiater i 1914, og den "nye", asosiale og kriminelle typen av narkomani som dukket opp etter innføringen av forbudet. Men han tok feil. Det var mange stoffbrukere av "ny" type i New York før Harrison Act. Lichtenstein, som var lege på byfengselet på Manhattan, New York, redegjorde for mer enn 1000 tilfeller, hvorav bare 20 kunne forklare sin narkomani fra legal forskrivning (Nils Bejerot: Drugs and Society" 1969.).

Det er rimelig å betrakte Harrison Act som en reaksjon på det raskt økende narkomaniproblemet blant ungdom på denne tida, og ikke som en årsak. På den andre sida kan det være fornuftig å sette søkelyset på de legalforskrivningsklinikkene som ble etablert over hele USA i perioden 1919-1923 for å ta seg av behovene til dem som allerede før Harrison Act var blitt avhengige av narkotika. Det ble klart at opiater også ble forskrevet til ikke-brukere, at pasientene delte sine legale doser med andre, eller solgte dem, at politiet ikke kunne stoppe omsetningen ettersom de hele tida fant legalt forskrevne stoffpakninger etc.

Som vi har prøvd å vise, er det delte oppfatninger om hva som kom først, høna eller egget, stoffproblemet eller narkotikalovgivningen. Ikke desto mindre tror vi det er for enkelt å forklare narkotikalovgivningen med frykt for økonomisk konkurranse fra fargede og andre immigranter.

Det er mange måter å kontrollere folk på i et samfunn, og et urettferdig rettssystem kan være en del av det. Men den verste måten å kontrollere mennesker på er på kontrollere hjernene deres. Stoffbruk fungerer som en slags kjemisk kontroll til fordel for undertrykkerne. Det er grunnen til at Forbundet Mot Rusgifts er sterkt imot stoff- og alkoholbruk og støtter lovgivning og håndhevelse som kan minimalisere stoffbruken. Selvfølgelig støtter vi også behandlings- og forebyggingsprogrammer. Poenget er at bare represjon, som den offisielle narkotikapoitikken i USA , ikke vil virke. En sammenhengende narkotikapolitikk som kombinerer både informasjon, oppbygging av støtte for den offisielle politikken, opprettelse av rusgiftfrie møteplasser, poliklinisk og institusjonsbasert behandling og omsorg og lovhåndhevelse i fellesskap har bedre utsikter til å lykkes i det lange løp.

Vi er alle avhengige av mat. Det er nødvendig for vår overlevelse, så lenge vi ikke spiser for mye. Å være avhengig av narkotika setter derimot vår overlevelse i fare, og er på ingen måte nødvendig. Det er en heller stor forskjell etter vår mening.

Hvis vi ser fram mot en bedre og mer rettferdig framtid for våre barn, må vi sørge for at de kan vokse opp i narkotikafrie omgivelser. Det må vi slåss for!