Det faller naturlig for et tidsskrift som er interessert i rusgiftenes betydning for menneskers, familiers og gruppers liv og utvikling. Vi er ikke bare for å forebygge avhengighet og andre former for rusgiftskader, men også interessert i at personer med avhengighetsproblemer skal få et best mulig behandlingstilbud- og resultat.
Spørsmålet om legalisering av narkotika er reist i flere omganger, og er ikke noe nytt tema. Det har imidlertid blitt forsøkt brakt på banen igjen i et forsøk på å påvirke Stoltenbergutvalgets arbeid med tiltak for de mest langtkomne stoffbrukerne. Internasjonalt går denne debatten hele tiden, og har gjort det helt siden 70-tallet. Sterke økonomiske drivkrefter står bak, noen med klare profittmotiv, andre med mer uklare ideologiske innfallsvinkler.
I dette nummeret gir vi en oversikt over den ”nye” legaliseringsbevegelsen, og viser tilknytningen til narkotikaliberale krefter i Norge. De gamle menn på Institutt for Kriminologi og strafferett ved Universitetet i Oslo, Nils Christie, Knut Papendorf, Aslak Syse og andre står nå igjen fram, under nytt navn, ”Tverrfaglig arbeidsgruppe om narkotikaspørsmål”, sammen med nyomvendte sosiologiprofessor Willy Pedersen, noen leger som er misfornøyde med LAR-systemet, og naturligvis kreftene rundt ”Foreningen for Human Narkotikapolitikk”.
Men først og fremst legger vi vekt på å dokumentere hvorfor de løsninger disse kreftene representerer ikke er en farbar vei i Norge, eller andre land. Vi kan være enige med dem i at mangt og mye i norsk narkotikapolitikk ikke henger sammen, men ønsker å vise en vei som betyr at bruk av og avhengighet av illegale narkotiske stoffer ikke skal bli et normalfenomen, verken i Norge eller i andre land. Da må vi ta de argumentene disse kreftene framfører alvorlig, og vise hvor de tar feil. Det håper vi å ha gjort i dette nummeret.
