Du kan få reaksjoner på det du gjør i familien, huarrest for eksempel. Du kan få reaksjoner på skolen, kjeftpreken på rektors kontor, dårlige karakterer, utvisning i tre dager, brev med hjem. Du kan få reaksjoner i helsevesenet, f.eks. et gebyr hvis du ikke møter opp til en avtalt poliklinisk konsulta.sjon. Og i barnevernet er det jo en rekke reaksjoner, som formelt ikke er straff, fra rent støttende tiltak, til paragraf 4-24 som brukes ved alvorlig gjentatt kriminalitet eller alvorlig og vedvarende problem.bruk av rusmidler.
Rusreformutvalgets forslag tar sikte på en avkrimi.nalisering av bruk og innehav av narkotika til eget bruk. I diskusjonen rundt dette blir mange ulike ar.gumenter brukt. Fra tilhengerne av forslaget er ett av argumentene at man ikke kan bevise at straff vir.ker, og derfor bør vi prøve andre virkemidler. Det er sant at det er vanskelig å bevise at straff virker. I alle fall må man da spørre hvem straff ikke virker for, og hvem den eventuelt virker for, og i hvilke situasjoner er det sannsynlig at straff virker.
Kanskje er det ikke straffens strenghet som er viktig, men om oppdagelsesrisikoen er stor og kunnskapen om at loven blir håndhevet er utbredt. Det er van.skelig å gjøre vitenskapelige eksperimenter hvor straff er involvert, men fra noen naturlige ekspe.rimenter fra kriminologien har vi eksempler på at i perioder hvor politiet er blitt satt ut av funksjon, har tyveriene og kriminaliteten økt. I Norge har vi en streng promillelovgivning, som blir håndhevet av politiet gjennom bl.a. veikantkontroller. Norge har derfor også lave forekomster av promillekjø.ring, sammenlignet med andre land med høyere promillegrenser og dårligere kontroll.
Det kan se ut som lovbrudd som alle kan tenkes å begå, lettere blir regulert av at håndhevingen og oppdagelsesrisikoen er stor. Her kan man si at straffetrusselen og håndhevingen har en allmenn.forebyggende effekt. Derimot vil straffetrusselen ha liten innvirkning på lovbrudd som blir begått i af.fekt, som f.eks. voldsutøvelse, gjerne under påvirk.ning av alkohol og/eller narkotika, og hvor det ofte er tilfeldig hvem som blir gjerningsmann og hvem som blir offer. Eksperimentering med og prøving av narkotika i unge år, er gjerne noe som alle i og for seg kunne tenkes å bli med på. Både Jens Stolten.berg og Barack Obama har prøvd. Men i og med at straffetrusselen er tilstede, og alle vet at loven også blir håndhevet, så har Norge ett av de laveste ni.våene av narkotikabruk blant unge tenåringer. Det er ikke normalt å bruke hasj. Vi ønsker ikke at det skal bli det heller. Derfor er det forbudt.
Men hvis det er forbudt, hvorfor skal ungdom uten rusproblemer fortsette å bruke det da? Argumen.tene for er mange: Det er spennende å prøve. Man liker rusopplevelsen. Kameratene gjør det også. Man merker lite til skadevirkninger. Advarslene fra voksensamfunnet kan virke overdrevne. På Inter.nett finner man ganske andre opplysninger. Derfor er det kanskje ikke så rart at motivasjonen for å holde seg borte fra narkotika kan være lav for dem som er på prøvestadiet.
Eksperimentering med og prøving av narkotika i unge år, er gjerne noe som alle i og for seg kunne tenkes å bli med på. Både Jens Stolten.berg og Barack Obama har prøvd.
Men ser man på helheten, så vet vi at mange av dem som prøver kan pådra seg akutte skader fra overdoser, voldshendelser, ulykker osv. og noen vil utvikle avhengighet som er definert som en kronisk og vanskelig behandlingsbar sykdom. Kan vi gripe inn tidlig, f.eks. ved at politiet avdekker narkoti.kabruken, at man får gjort opp med politiet i form av en ruskontrakt eller annen påtaleunnlatelse på vilkår, så er sjansen stor for at man vil fortsette å holde seg rusfri.
Ruskontrakten fungerer som en unnskyldning overfor kameratene som gjerne vil ha alle med blant brukerne. Den som er under kontrakt, føler at andre ting, som forholdet til foreldrene, presta.sjoner på skolen eller på idrettsbanen er viktigere. Og viktig: Ruskontraktene, som oftest er et sam.arbeid mellom politiet og kommunehelsetjenesten/skolehelsetjenesten, gir tilgang til å snakke ut om andre problemer man måtte ha, med helsesyke.pleier, skolepsykolog, sosialrådgiver på skolen osv. Ruskontrakter er evaluert i flere omganger, og f.eks. TIUR-prosjektet i Ringsaker viser at flertallet av klientene greier å holde seg rusfrie og gjennomføre kontrakten. En evaluering fra Nordlandsforskning viser at til tross for at flertallet av ungdommene ikke er motivert for å slutte, går det likevel bra for de fleste når ruskontrakten først er inngått. Men noen sier: «Ruskontrakter kan man opprettholde selv om narkotikabruk skulle bli avkriminalisert.»
Ja, frivillige kontrakter med f.eks. skolehelsetje.nesten kan man inngå, og noen gjør det også allere.de i dag. Men for det store flertallet av brukere er jo ikke motivasjonen for å slutte tilstede. Det er pres.set fra forbudet og politiet som får dem til å inngå en kontrakt. Hvis ikke, ville de bare ha fortsatt.
Riksadvokaten, som i sin høringsuttalelse til Rusre.formutvalgets forslag, selv går inn for en avkrimi.nalisering, sier likevel: «Som påtalemyndighet har vi en oppriktig tro på forebygging gjennom riktig tilpassede straffereaksjoner, som ett av samfunnets virkemidler for å redusere omfanget av rusmisbruk i samfunnet ofg de negative konsekvensene av det.te. Det er vår erfaring at straff og straffetrussel virker – også for bruk og besittelse av narkotika – overfor mange». Nøyaktig det samme synspunktet har vi – derfor finner vi Riksadvokatens endelige standpunkt merkelig.
Det blir argumentert med at ruskontraktene, så vel som andre straffetrusler, påfører den enkelte et stigma, et brennemerke som «narkoman», eller «uskikkelig» eller «bråkebøtte» eller det som verre er. Men alle i klassen vet hvem det er som bruker stoff, og ofte skryter av det til kameratene og gjør narr av dem som holder seg unna.
Narkotikaens virkninger kan også gjøre sitt til at man får et stempel på seg, uavhengig av om politiet får snusen i det. Foreldrene til de andre elevene sier: «Han/henne bør du ikke være sammen med», eller «hold deg unna den gjengen der».
Stigmaet blir tydeligere og tydeligere etter hvert som den avvikende karrieren fortsetter, først er du «sløv hasjrøyker» som 16-åring, men kanskje «tung sprøytenarkoman» som 24-åring. Slik vi også ser at folk som har problemer med det legale stoffet alkohol får et stigma som «fyllik», «uteligger», «boms» osv.
Dette skjer uavhengig av eventuelle straffereaksjo.ner, selv om straffereaksjonene også kan bidra til å forsterke en stigmatisering som allerede er i gang.
Dette skjer uavhengig av eventuelle straffereaksjo- ner, selv om straffereaksjonene også kan bidra til å forsterke en stigmatisering som allerede er i gang.
Knut T. Reinås