I korte trekk er dette en beskrivelse av den førte alkoholpolitikken i Norge som det er lett å slutte seg til. Men deler av denne politikken har samtidig hatt stadig dårligere kår også hos oss. Økende antall skjenkesteder og polutsalg, øl og rusbrus i alle dagligvarebutikker, relativt sett lavere alkoholpriser i forhold til inntektsnivået er noen av utviklingstrekkene. Samtidig har alkoholforbruket steget til nye høyder etter årtusenskiftet, og har ikke vært høyere siden midt på 1870-tallet.
DET ER IKKE SÅ INTERESSANT om avholdsfolket har hatt rett eller feil. Men alkoholskadene begynner nå å bli så tydelige, at også tradisjonelt alkoholliberale politikere reagerer. Forslaget om å redusere skjenketiden med en time, må sees i en slik sammenheng. Voldstilfellene vil bare med dette ene tiltaket reduseres med 17 prosent, ifølge en rapport som er framlagt av daværende SIRUS. Men 83 prosent av volden vil fortsatt gjenstå, og også en stor del av denne er alkoholforårsaket.
MAN HAR ALTSÅ IKKE LØST problemet med alkoholpreget vold ved å forkorte skjenketiden, bare redusert det litt. Det må flere tiltak til. Noe av problemet er at alkoholkulturen, som ser ut til å være svært motstandsdyktig mot forandring, og de negative konsekvensene utvikler seg i feil retning i takt med økningen i det gjennomsnittlige alkoholforbruket.
Ikke bare får vi flere storforbrukere av alkohol. Men vi får også flere voldssituasjoner, flere alkoholrelaterte ulykker, flere trafikkdrepte, flere mishandlinger og overgrep, hvor fylla er den dominerende årsaken. Den er ikke alltid forårsaket av alkoholforbrukere med et høyt gjennomsnittsforbruk, men oftere av en gjennomsnitts alkoholkonsument, som drikker slik alkoholkulturen foreskriver, for å oppnå en påvirkning, for å bli brisen eller full, for å miste hemninger, for å ta time out fra den nøkterne hverdagsvirkeligheten.
Noe av problemet er at alkoholkulturen, som ser ut til å være svært motstandsdyktig mot forandring, og de negative konsekvensene utvikler seg i feil retning i takt med økningen i det gjennomsnittlige alkoholforbruket.
DET GJØRES SPEDE FORSØK PÅ å demme opp for dette, både av frivillige organisasjoner og av myndigheter. Vi skriver for eksempel i dette nummeret om de anstrengelser som gjøres for å gjøre fotballen til en alkoholfri sone. Prisverdig nok.
Men samtidig hevder tidligere proffspiller Claus Lundekvam i VG den 15. november:
– Vi drikker like mye, bruker like mye narkotika og piller, og gambler som i alle andre land. Vi kan starte med å akseptere at det er et problem.
Lundekvam snakker om fotballen, som han kjenner best, men det kan også være et alkoholproblem innen andre idretter. Ikke minst er det et kulturproblem, når for eksempel skihopperne, Tom Hilde og Johan Remen Evensen foreslår at man skal begynne å servere alkohol i norske hoppbakker, fordi det da vil bli morsommere for hopperne.
Det er det samme hvilke prestasjoner man blir tilbudt, bare man får øl. Dette er en utfordring, ikke først og fremst for idretten, men også for foreningsliv og kulturliv i sin alminnelighet.
DET VISER AT ENKELTE intet har forstått av det kulturproblem som alkoholen utgjør. Det er det samme hvilke prestasjoner man blir tilbudt, bare man får øl. Dette er en utfordring, ikke først og fremst for idretten, men også for foreningsliv og kulturliv i sin alminnelighet.
Og det er en utfordring i de tusen hjem. Samvær med barn som en ikke alkoholfri sone og mange gravides motvilje mot å avstå fra alkohol er eksempler som viser at vi har en kulturell avhengighet av alkohol.
I NORGE HAR DEN alkoholpolitiske diskursen de siste tiårene beveget seg mot de biologiske og medisinske sidene ved alkoholbruken. Delvis har man også diskutert de psykologiske sidene.
Alkoholproblematikkens sosialpolitiske sider er i mindre grad blitt diskutert, og aller minst har man vært opptatt av alkoholkulturen. Den er i tilfelle blitt overlatt til vinspaltene i avisene, for ikke å snakke om i sosiale medier.
Vi konsentrerer oss om de kulturøkonomiske sidene ved alkoholbruk, når vi stiller spørsmålet:
Hva skulle vi gjort uten alkoholen?
Vi gir ikke noe fullgodt svar på det her, men vi håper vi kan begynne en diskusjon. Symptomatisk er også at spørsmålet er så vanskelig, at i et temamøte med denne tittelen, brukte begge de innkalte innlederne tiden til å snakke om alkoholens funksjoner og betydning i det norske samfunnet. Så utenkelig er en tilværelse uten alkohol.
Kanskje trenger vi en ny kulturpolitisk analyse av alkoholtradisjonen.Kanskje den også kan skape et nytt grunnlag for å diskutere både alkoholens funksjoner og en tilværelse uten alkohol i dag?
Knut T. Reinås